Jenta vår er så nærtagen

[Gjest Litt oppgitt mamma]

Jenta vår på 11 er så utrolig nærtagen. Dette går ut over henne selv spesielt på skolen. Andre unger orker til slutt ikke være sammen med henne. Hun blir lei seg av ting de sier og gjør som ikke trenger å være vondt ment.

Vi har tatt det opp med lærerne og de har samme oppfatning.

Vi prøver å snakke med henne om at hun ikke trenger å tolke ting i verste mening. Det er jo ikke alltid noen mener noe vondt med det de sier. Hjemme hender det hun erter søsknene sine, men blir hun ertet tilbake er søsknene grusomme.

Noen gode råd? Bøker å anbefale?

[Far til 2]

Jeg tror ikke det finnes en oppskrift som fungerer for alle, men for oss løste det seg ved at barnet fikk mer selvtillit ved at det oppdaget at det kunne noen ting bedre en mange andre. Men vi måtte gjøre det på en slik måte at det var "barnet selv som oppdaget det". Dette var et problem ettersom vi ikke viste hva som var "barnets greie" i vårt tilfelle.

Ved å snakke med SFO og lærere fikk vi imidlertid en del hint, og gradvis har det ene barnet beveget seg fra det ekstremt nærtagende til et helt vanlig barn med mange gleder (og noen sorger). Samtidig fikk vi "banket" det inn i hodet på barnet at ingen er gode i alt, men alle er gode i noe.

Jeg tror det viktigste er mestringsfølelsen. Når barnet oppdager at det mestrer noe minst like godt som mange andre (og helst litt bedre ). Gradvis vil mange barn legge bort nærtagenheten og i større grad glede seg over det det er god på.

[Gjest ts]

Jeg tror ikke det finnes en oppskrift som fungerer for alle, men for oss løste det seg ved at barnet fikk mer selvtillit ved at det oppdaget at det kunne noen ting bedre en mange andre. Men vi måtte gjøre det på en slik måte at det var "barnet selv som oppdaget det". Dette var et problem ettersom vi ikke viste hva som var "barnets greie" i vårt tilfelle.

Ved å snakke med SFO og lærere fikk vi imidlertid en del hint, og gradvis har det ene barnet beveget seg fra det ekstremt nærtagende til et helt vanlig barn med mange gleder (og noen sorger). Samtidig fikk vi "banket" det inn i hodet på barnet at ingen er gode i alt, men alle er gode i noe.

Jeg tror det viktigste er mestringsfølelsen. Når barnet oppdager at det mestrer noe minst like godt som mange andre (og helst litt bedre ). Gradvis vil mange barn legge bort nærtagenheten og i større grad glede seg over det det er god på.

Takk for svar.

Vi har tenkt mye som dere og har jobber med å finne noe hun kan hevde seg innen. Hun har funnet noe hun liker og kan bli veldig flink til. Problemet er vel at det er innenfor et område som de andre barna ikke er så veldig kjent innenfor, så det få som hun har å dele interessen med. De andre forstår ikke hva hun prater om (feks sjakk, fluekasting etc). Uansett er nå det viktigste at hun føler at hun behersker enkelte ting godt. Vi prøver å utvikle hennes sterke sider.

Jeg håper bare at hun kan vokse denne nærtagenheten av seg. Det er virkelig et problem for henne. Hun har liten omgang med andre i fritiden pga dette.

[lillemy8808]

Jeg var også veldig nærtagende, vil jeg tro. Husker jeg gråt mye for ting som var ingenting. Ble også mobbet på skolen og psykisk mishandlet hjemme..

Det som hjalp meg å få selvtillit var å trives med meg selv. Leste bøker, og etterhvert dillet med pc (som ved hjelp av internet i dag er mye mer "sosialt" enn for 10 år siden)

Trives man ikke i sitt eget selskap, og kan godta at iblant er man bare alene, så tror jeg ikke man kan klare å være sosial heller.

Er dere også sikker på at dette ikke bare er en "fase"? Barn skal visst ha en del faser de må igjennom.

Er det ikke det, er dere sikker på at hun rett og slett ikke er deprimert for noe og dermed får dårlig selvfølelse av det?

[Gjest Gjest]

Takk for svar.

Vi har tenkt mye som dere og har jobber med å finne noe hun kan hevde seg innen. Hun har funnet noe hun liker og kan bli veldig flink til. Problemet er vel at det er innenfor et område som de andre barna ikke er så veldig kjent innenfor, så det få som hun har å dele interessen med. De andre forstår ikke hva hun prater om (feks sjakk, fluekasting etc). Uansett er nå det viktigste at hun føler at hun behersker enkelte ting godt. Vi prøver å utvikle hennes sterke sider.

Jeg håper bare at hun kan vokse denne nærtagenheten av seg. Det er virkelig et problem for henne. Hun har liten omgang med andre i fritiden pga dette.

Min sønn har også noe sære interesser som de andre barna ikke aner hva er. Han blir derfor sett på som "stille og beskjeden"..

Forøvrig er det fullt mulig å vokse nærtagenheten av seg - jeg vet, før grein jeg bare folk så på meg - nå er det snarere det motsatte.

[Gjest ts]

Min sønn har også noe sære interesser som de andre barna ikke aner hva er. Han blir derfor sett på som "stille og beskjeden"..

Forøvrig er det fullt mulig å vokse nærtagenheten av seg - jeg vet, før grein jeg bare folk så på meg - nå er det snarere det motsatte.

Hva tror du kunne hjulpet deg til ikke å være så nærtagen?

[Grissini]

Kan det være hjelp å få fra skolens rådgiver? På skolen jeg jobber på, har vi samtalegrupper med elever som trenger det av diverse grunner. Kanskje det kan være noe lignende på skolen ditt barn går på?

Endret 11. mars 2008 av Grissini

[Gjest Gjest]

Hva tror du kunne hjulpet deg til ikke å være så nærtagen?

Vanskelig å si. Tror nok modenhet og livserfaring har spilt en stor rolle i mitt liv da. Jeg var også egentlig alltid den beste i klassen og kunne ikke akkurat skylde på manglende mestringsfølelse. Men hadde nok ganske dårlig selvtillit og tok alt i verste mening. Så der kunne det kanskje vært gjort noe..

Tror forresten min sønn har arvet noe av dette fra meg.

[Gjest 2barnsmor]

Hei

Vi har en gutt på 5 år som grubler mye og tar seg veldig nær av alskens - det være seg ubetenksomme meldinger fra andre, at han ikke får til noe og noen ganger at han ikke er flinkest i ting... Etter å ha prøvd oss på å fortelle han at verden ikke er slik, man kan ikke være best i alt, de mente det ikke sånn osv fikk jeg et tips av en av professorene ved fakultetet vårt(spesialpedagogikk): Det å være nærtakende og engstlig er ofte et medfødt kararktertrekk, og egentlig ikke nos man kan gjøre veldig mye med. Det viktige er dog å anerkjenne barnets følelser;- "ja, jeg skjønner at du blir lei deg, bekymrer deg osv, og sånn tenker du, men hvis du prøver å tenke litt annerledes, hva skjer da?" osv. Kanskje har man selv egne strategier - dette går jo gjerne i arv - som man kan snakke og fortelle om. Her har denne taktikken virket veldig bra, og vi har nå en gutt som fokuserer på å endre tankemønstre "alle kan ikke være flinkest i alt mamma, man må øve, han liker meg kanskje selv om han sa det" Håper du kan bruke dette til noe, jeg vet hvor frustrerende det er...