Jobb, kjærlighet og manipulerende sjefer

[Gjest Gjest_dame1_*]

Hei,

Tenkte bare for å fortelle min historie så noen kan kanskje lære av min erfaring, mens andre som har hatt lignende forhold kan se at de ikke er alene.

Jeg begynte i en ny jobb og trivdes godt med den. Fikk mange nye kolleger, likte både jobben og arbeidsmiljø, fikk mye ansvar og skryt med en gang. Alt var bare bra. Ellers er jeg singel med 2 barn, forholdet tok slutt for 2,5 år siden. Siden da var jeg alene, men hadde mange gode venner og var egentlig fornøyd med livet som det var.

På en firmafest, kom jeg i prat med en i ledelsen. Har hilst på ham før, men har ikke snakket med ham veldig mye, og egentlig likte jeg ham ikke noe særlig godt. Han var ung, tøff og med stor makt og innflytelse ovenfor toppsjefen. Mange respekterte ham, mens noen andre fryktet ham og sa at han var hensynsløs i jobben. Han hadde også noen andre trekk ved seg som gjorde meg ganske reservert. Men denne kvelden var han bare gentlemen, sjarmerende, interessant, varm og åpen. Etter at vi begynte å snakke sammen, var det bare oss to. Til tidlig på morning. Jeg tvunget meg selv til å dra hjem alene selv om jeg følte at det kunne ende annerledes.

Neste uke på jobb kom han innom, inviterte meg til lunsj, til å vise meg sitt kontor og et par dager senere ut på middag. Vi endte med å kline i et mørkt hjørne av en kafé og klarte nesten ikke skille oss fra hverandre. Jeg klarte igjen å dra hjem alene og neste uke på jobben ba jeg ham at vi går litt saktere fram, jeg trengte mer tid til å bli kjent og trygg med ham, meg selv etc. Han sa alle de riktige tingene, vi tar det i mitt tempo, han liker meg og venter til jeg er klar. Men han fortsatte med SMS-er, telefon oppringinger, invitasjoner ute og hjem til ham. Han skaffet meg ting som jeg trengte, hjalp meg med jobben (med råd og info han viste kunne hjelpe meg), han var så intens og varm og sexy at jeg bare smalt og om ikke lenge startet vi et forhold. De første ukene var som å sverme på en sky. En mann med styrke, innflytelse, utseende og utrolig intelligens var der for meg. Det så ut til at alt falt på plass i livet mitt til... han begynte å endre seg. Og det skjedde ganske fort etter at vi ble sammen. Først ble det noen kommentarer, så ble det kritikk og så brøling og direkte ydmykelser. Vi var fram og tilbake 4 ganger, men var gang kom jeg tilbake etter at han eller jeg tok kontakt og unnskyldte oss for noe vi sa eller gjorde. Men de gode periodene var kortere og kortere og dårlige lengre og lengre. Alt dreide seg om ham, hans jobb, hans disfunksjonelle familie, hans leilighet, hans bil etc. Hvis han spurte noe om meg og jeg begynte å fortelle, så kom det fort at kan ikke du komme til et poeng, du trenger ikke snakke i 1 time for å si det, du er for intens, du snakker for høyt, jeg har vondt i hodet av det...

Det hører til historien at jeg aldri traff noen av vennene hans, noen i familien hans eller noen andre enn ham når vi var sammen (i 3 måneder). Heldigvis traff han heller ikke mine barn siden jeg har delt ansvar med faren og jeg har en mor som bor i nærheten som hjalp med barnevakt når jeg var sammen med "kjæresten" min. Som sagt prøvde jeg flere ganger å bryte, men ble dratt alltid tilbake av ham, forelskelsen, lidenskapen og manipulasjonene hans.

Men når han fikk nok, så tok det ham 3 setninger for avslutte forholdet vårt. ”Det fungerer ikke, det er alltid noe vi krangler om, det er slitsomt for meg ...” Og så var det over... Aldri en SMS, en telefon eller mail. Jeg treffer ham på jobben, han hilser hvis jeg ser på ham, hvis ikke går han forbi som om vi aldri har kjent hverandre. De tingene som jeg fikk av ham på jobben klarte han å lure seg tilbake til litt før han gjorde slutt med meg. Jeg føler at alle rundt meg vet om oss og alle synes synd på meg, jeg føler meg så liten, så forkastet, lurt, brukt... jeg vil gjerne si til ham hva jeg mener om ham men tør ikke fordi jeg ikke vet om han da vil ødelegge for meg på jobben. Og det kan han. Jeg vet også mye fortrolig info om ham og andre i ledelsen, men har aldri tenkt å bruke det på noen måte. Det skjer også en del andre ting på jobben som jeg vet han er direkte innblandet og som påvirker meg og jeg føler at han motarbeider meg uten at jeg kan bevise det.

Nå tenker jeg bare hvordan jeg kan fortest mulig bytte jobb og komme meg vekk fra alt som er vondt, ydmykende og sårende. Tenker på ham som en med personlighets forstyrelser, men er fortsatt besatt av ham og hver gang når jeg treffer ham blir totalt satt ut av det. Klarer ikke tenke, konsentrere meg på jobb, har lite tålmodighet med barna mine, alt er bare totalt kaos. Jeg vet at jeg kommer over dette, men det kommer til å ta tid og krefter. Det å blande privatliv og jobb, og i tillegg med en i ledelsen som kan ødelegge ting for meg, er det dummeste man kan gjøre. Jeg var gift og skilt og er god venn med barnefaren nå. Jeg hadde det vanskelig i perioder, men har aldri hatt så totalt kaotisk liv, hvor ingenting ser ut til å fungere. Har til og med kranglet og såret min mor som prøvde å advare meg mot mannen fra historien.

OK, da har jeg sagt nok. Hvis dere treffer en mann som har "alt" og er så intens og sjarmerende og utålmodig med å bare være sammen med deg, tenk dere godt om! Det kan ende som en dans på torner i stedet av en dans på roser

PS. jeg håper at innlegget ikke er for langt og at noen gidder å lese

[Kosemose]

Uff, stakkars deg :trøste: Håper du snart finner deg en bra jobb slik at du kan få denne mannen på avstand! Og skjønner godt at du lever i et kaos med masse følelser som går på tvers med alt fra følelsen av å ha blitt lurt, blitt forkastet og til dette at du fortsatt på en måte er svak for ham. Det er aldri godt å bli dumpet og han dumpet deg jo på en svært kynisk måte, kort og greit og uten å tilsynelatende se seg tilbake eller slite ett sekund med bruddet. Mens du sitter igjen, dumpet og såret. Og da må det være ekstra ille å være nødt til å jobbe på samme sted. Lykke til med jobbsøking!

:klemme:

[Gjest abcd11111]

Uff, stakkars deg :trøste: Håper du snart finner deg en bra jobb slik at du kan få denne mannen på avstand! Og skjønner godt at du lever i et kaos med masse følelser som går på tvers med alt fra følelsen av å ha blitt lurt, blitt forkastet og til dette at du fortsatt på en måte er svak for ham. Det er aldri godt å bli dumpet og han dumpet deg jo på en svært kynisk måte, kort og greit og uten å tilsynelatende se seg tilbake eller slite ett sekund med bruddet. Mens du sitter igjen, dumpet og såret. Og da må det være ekstra ille å være nødt til å jobbe på samme sted. Lykke til med jobbsøking!

:klemme:

Takk for varme ord og forståelse, det er alltid godt å høre

Jeg håper at jeg klarer å finne en ny jobb snart, men det går sikkert ikke så fort som jeg skulle ønske. Har vært bare 6-7 mnd i denne jobben hvor jeg er nå, og uansett så tar det tid til jeg finner noe som passer og oppsigelsestid etterpå. I mellomtiden lever jeg i et følelsesmessig helvete, hvor jeg bruker helger til å bygge meg opp og vanligvis bryter helt ned allerede på mandager når vi har felles møter sammen med ham jeg var sammen med.

Har noen vært gjennom noe lignende og klart å komme seg gjennom det uten å bruke medisiner ? Jeg har allerede begynt å røyke (1-2 om kvelden når barna har sovnet), selv om jeg har sluttet for lenge siden, før barna var født.

[Gjest Gjest]

Du stiller spørsmål om hvordan du kan komme deg igjennom dette uten å bruke medisiner. Den tanken er nok uansett for kjapp, for det er nok alt for raskt å sette i gang medisinering allerede nå uansett. Medisiner skal man ikke ha bare fordi man har havnet i en litt kinkig situasjon, da forsøker man først å forandre situasjonen. Men ja nok om det.

Jeg vet ikke helt hvilke råd jeg skal gi deg. Jeg sitter igjen og syntes veldig synd på deg som har en uutholdelig arbeidssituasjon. Det er utroli tungt. På den andre siden tenker jeg også at dette var en risiko du selv gikk inn i med vitende vilje når du involverte deg i en du jobbet sammen med. Du hadde ingen garanti for at dette ville fungere. Det er lett å skylde på at han er en drittsekk etc. men du tok også gale valg i denne situasjonen. Du kunne heller ikke vite om du kom til å dumpe ham, og såre ham når du møtte ham i gangen. Det er virkelig en grunn til at man ikke bør innlede et forhold til kolleger, så det å si at han er helt forferdelig og har håndtert dette forferdelig blir en litt for enkel løsnig. Dette er nok sårende ord så lenge du har det på den måten du har akkurat nå, men i det lange løp håper jeg du kommer til å se på dette som en erfaring som har gjort deg sterkere og rikere da du i fremtiden vil kunne balansere jobb og privatliv bedre.

Ellers vil jeg nok råde deg til å bytte jobb ja, dersom dette ikke avtar. Det er selvsakt veldig kipt å måtte være den som må bytte, men som sakt dette hadde du ingen garanti for i utgangspunktet. Jeg hadde forsøkt å gå med et megahevet hode på jobb, ikke sett på ham, ikke hilst på ham, ikke gått inn i kantina når han var der, ikke sett ekstra på ham på møtene etc. Bruk energien din på å unngå ham, heller enn å fokusere på at han unngår deg. Kle deg fint, smink deg litt ekstra om du har tid slk at du også føler deg frech samtidig. Smil og vær glad til de andre kollegaene. Det er noe som heter "fake it til you make it", men det fungerer også faktisk. Dersom man klarer å fake en stund vil man også etter hvert gå over til å føle på denne måten fordi følelsene fælger etter hvordan vi oppfører oss. Forsøker du å overse ham, vil du etterhvert gjøre dette ganske automatisk også.

[Gjest Gjest]

En slik fyr fortjener ikke mer tankevirksomhet for deg... Du overser, ignorerer og går videre.

Utrolig lett å bli sjarmert av slike menn, like lett er det å le av dem. Måten han behandler deg på sier alt om ham, og tro meg, en slik "mann" vil ikke du ha..

[Gjest abcd11111]

Du stiller spørsmål om hvordan du kan komme deg igjennom dette uten å bruke medisiner. Den tanken er nok uansett for kjapp, for det er nok alt for raskt å sette i gang medisinering allerede nå uansett. Medisiner skal man ikke ha bare fordi man har havnet i en litt kinkig situasjon, da forsøker man først å forandre situasjonen. Men ja nok om det.

Jeg vet ikke helt hvilke råd jeg skal gi deg. Jeg sitter igjen og syntes veldig synd på deg som har en uutholdelig arbeidssituasjon. Det er utroli tungt. På den andre siden tenker jeg også at dette var en risiko du selv gikk inn i med vitende vilje når du involverte deg i en du jobbet sammen med. Du hadde ingen garanti for at dette ville fungere. Det er lett å skylde på at han er en drittsekk etc. men du tok også gale valg i denne situasjonen. Du kunne heller ikke vite om du kom til å dumpe ham, og såre ham når du møtte ham i gangen. Det er virkelig en grunn til at man ikke bør innlede et forhold til kolleger, så det å si at han er helt forferdelig og har håndtert dette forferdelig blir en litt for enkel løsnig. Dette er nok sårende ord så lenge du har det på den måten du har akkurat nå, men i det lange løp håper jeg du kommer til å se på dette som en erfaring som har gjort deg sterkere og rikere da du i fremtiden vil kunne balansere jobb og privatliv bedre.

Ellers vil jeg nok råde deg til å bytte jobb ja, dersom dette ikke avtar. Det er selvsakt veldig kipt å måtte være den som må bytte, men som sakt dette hadde du ingen garanti for i utgangspunktet. Jeg hadde forsøkt å gå med et megahevet hode på jobb, ikke sett på ham, ikke hilst på ham, ikke gått inn i kantina når han var der, ikke sett ekstra på ham på møtene etc. Bruk energien din på å unngå ham, heller enn å fokusere på at han unngår deg. Kle deg fint, smink deg litt ekstra om du har tid slk at du også føler deg frech samtidig. Smil og vær glad til de andre kollegaene. Det er noe som heter "fake it til you make it", men det fungerer også faktisk. Dersom man klarer å fake en stund vil man også etter hvert gå over til å føle på denne måten fordi følelsene fælger etter hvordan vi oppfører oss. Forsøker du å overse ham, vil du etterhvert gjøre dette ganske automatisk også.

Hei,

Jeg syns ditt svar til meg var god og jeg tar selvfølgelig min del av ansvaret for at det gikk som det gikk. Og det er akkurat sånt jeg prøver og oppføre meg på jobben. Unngår ham så lenge jeg kan (mange ganger er det dessverre umulig) og oppfører meg profesjonelt og kaldt mot ham, men smilende og glad med andre. Men... det er ikke lett og jeg bruker så mye krefter til å holde meg oppe og av å til gråter jeg på toalettet og i bilen på vei hjem. Og jeg gråter mye hjemme (når barna sover eller ikke er hos meg).

Men er jeg en dårlig person fordi jeg trodde at vi kunne kanskje få til noe? Er det ikke på jobb de fleste par treffes i dag? Vi hadde jo så mye til felles og så mye til å snakke om til å begynne med: jobb, oppgaver, bransje, lik utdannelse... Og jeg var selvfølgelig klar over at det kanskje ikke kom til å gå bra, men jeg har aldri trodd at vi kom til å bli uvenner, nesten fiender. Jeg kunne ikke vite at han kom til å lyve, manipulere, og til slutt såre meg så dypt uten en gang å spørre hvordan jeg hadde det... Hvem som kan beregne en sånn risiko når man treffer en som er interessert i deg og du i ham?

Og når det gjelder medisiner, var det bare en dårlig spøk . Jeg har ikke tenkt å gå dit, det er han ikke verdt!

[Gjest Gjest]

Det er noe som heter "fake it til you make it", men det fungerer også faktisk. Dersom man klarer å fake en stund vil man også etter hvert gå over til å føle på denne måten fordi følelsene fælger etter hvordan vi oppfører oss. Forsøker du å overse ham, vil du etterhvert gjøre dette ganske automatisk også.

Utrolig bra råd! "Fake it till you make it". Terningkast seks til deg!

Tror jeg ubevisst har fulgt dette selv mange ganger, og det fungerer!

Det er sant at dersom man tvinger seg til å oppføre seg på en viss måte, følger omgivelsene / menneskene rundt om etter, og følelsene på kjøpet!

Noen ganger i livet må man tvinge seg til å bare gjøre visse ting, selv om man

i utgangspunktet ikke følte det slik.

[Kosemose]

Men er jeg en dårlig person fordi jeg trodde at vi kunne kanskje få til noe? Er det ikke på jobb de fleste par treffes i dag? Vi hadde jo så mye til felles og så mye til å snakke om til å begynne med: jobb, oppgaver, bransje, lik utdannelse... Og jeg var selvfølgelig klar over at det kanskje ikke kom til å gå bra, men jeg har aldri trodd at vi kom til å bli uvenner, nesten fiender. Jeg kunne ikke vite at han kom til å lyve, manipulere, og til slutt såre meg så dypt uten en gang å spørre hvordan jeg hadde det... Hvem som kan beregne en sånn risiko når man treffer en som er interessert i deg og du i ham?

Og når det gjelder medisiner, var det bare en dårlig spøk . Jeg har ikke tenkt å gå dit, det er han ikke verdt!

Kjære deg, du er absolutt ikke noen dårlig person! Noen og enhver av oss kunne gått i den fella, og det er så utrolig lett å være etterpåklok når man sitter med alle kortene og fasiten. Du ble sjarmert, du ble gjort kur til, du ble forelska og du trodde at du kanskje kunne ha vært så heldig å ha funnet lykken. Du skal ikke skamme deg over det! Du har fulgt hjertet ditt og han har valset over det. Du får ikke lov til å skamme deg over det, du har ikke gjort noe galt! I allefall ikke noe mer "galt" enn hva som er normalt når man blir forelska og tror at det er starten på noe veldig bra. At han var en kald fisk kunne du ikke gjettet deg til.

Selvsagt burde du ha tenkt over følgene "hva hvis det blir slutt", men jeg mener nå at hvis han hadde vært en normal mann med normale mellommenneskelige følelser så hadde ikke dette bruddet vært så ille for deg. Joda, han kunne fortsatt ha gjort det slutt med deg, men en mann av et mer humant kaliber ville ikke dumpet deg på den måten og oppført seg slik mot deg i ettertid. Det er utrolig mye han kunne ha gjort, med små anstrengelser, som ville gjort det enklere for deg å leve med dette bruddet. Dere har tross alt ikke vært sammen så lenge, og det virker jo som det verste for deg nå er følelsen av skam og naivitet og "bruk og kast" fordi han så enkelt og greit bare dumpet deg uten å se seg tilbake, eller spørre hvordan du tenker og har det.

Jeg syns ikke du skal skamme deg for at du ikke er så kynisk at du forventer at det skjuler seg slike egenskaper bak en hyggelig mann som viser interesse for deg. Menn flest er ikke slik!!

Syns forøvrig "Fake it til you make it" var en glimrende idè! Kanskje du til og med kan kose deg litt med tanken om at han kanskje kan få en ripe i selvgodheten sin hvis du klarer å heve hodet høyt?

Endret 9. mars 2008 av Kosemose

[Gjest Gjest_dame1_*]

Kjære deg, du er absolutt ikke noen dårlig person! Noen og enhver av oss kunne gått i den fella, og det er så utrolig lett å være etterpåklok når man sitter med alle kortene og fasiten. Du ble sjarmert, du ble gjort kur til, du ble forelska og du trodde at du kanskje kunne ha vært så heldig å ha funnet lykken. Du skal ikke skamme deg over det! Du har fulgt hjertet ditt og han har valset over det. Du får ikke lov til å skamme deg over det, du har ikke gjort noe galt! I allefall ikke noe mer "galt" enn hva som er normalt når man blir forelska og tror at det er starten på noe veldig bra. At han var en kald fisk kunne du ikke gjettet deg til.

Selvsagt burde du ha tenkt over følgene "hva hvis det blir slutt", men jeg mener nå at hvis han hadde vært en normal mann med normale mellommenneskelige følelser så hadde ikke dette bruddet vært så ille for deg. Joda, han kunne fortsatt ha gjort det slutt med deg, men en mann av et mer humant kaliber ville ikke dumpet deg på den måten og oppført seg slik mot deg i ettertid. Det er utrolig mye han kunne ha gjort, med små anstrengelser, som ville gjort det enklere for deg å leve med dette bruddet. Dere har tross alt ikke vært sammen så lenge, og det virker jo som det verste for deg nå er følelsen av skam og naivitet og "bruk og kast" fordi han så enkelt og greit bare dumpet deg uten å se seg tilbake, eller spørre hvordan du tenker og har det.

Jeg syns ikke du skal skamme deg for at du ikke er så kynisk at du forventer at det skjuler seg slike egenskaper bak en hyggelig mann som viser interesse for deg. Menn flest er ikke slik!!

Syns forøvrig "Fake it til you make it" var en glimrende idè! Kanskje du til og med kan kose deg litt med tanken om at han kanskje kan få en ripe i selvgodheten sin hvis du klarer å heve hodet høyt?

Takk en gang til til deg Kosemose

Det et akkurat det som har skjedd i forkant til bruddet og rett etterpå som såret meg mest. Følelse av å ikke ha betydd noe som helst for ham og at han klarte å lure meg så mye. Jeg er verken for ung eller dum, men allikevel gikk jeg rett inn i det og stolte på ham uten forbehold. Jeg trodde at vi hadde så mye til felles (ikke bare jobb, men også verdier, interesser, hobbyer etc.), og at vi kom til å være gode med hverandre og passe på hverandres vel uansett hvordan forholdet utviklet seg.

Men der tok jeg fullstendig feil. Føler meg lurt og manipulert, mistet litt av selvrespekt. Kommer nok tilbake, men jeg fikk meg en solid knakk. Men dine ord hjelper, ikke alle menn er slike og mange kvinner ville nok gjort det samme som jeg. Jeg er ikke dårlig og dum person, bare en som stolte på en som ikke fortjente det...

[Kosemose]

Nettopp. Og det ville enhver av oss ha gjort. Vi kan ikke gå rundt og tro at enhver mann er en drittsekk.

Foruten å prøve alt du kan å "fake it" er det sikkert lurt om du får "tømt deg"; skrive dagbok, snakke masse med en god venn, el.l. og pratet deg tom om dette. Tror det kan være en hjelp til å bearbeide og få ting på plass slik at du kan gå videre. Du har jo faktisk opplevd en følelsesmessig krise her, og da skal du gi deg lov til å bearbeide følelsene dine.

[Gjest Gjest]

Men er jeg en dårlig person fordi jeg trodde at vi kunne kanskje få til noe? Er det ikke på jobb de fleste par treffes i dag? Vi hadde jo så mye til felles og så mye til å snakke om til å begynne med: jobb, oppgaver, bransje, lik utdannelse... Og jeg var selvfølgelig klar over at det kanskje ikke kom til å gå bra, men jeg har aldri trodd at vi kom til å bli uvenner, nesten fiender. Jeg kunne ikke vite at han kom til å lyve, manipulere, og til slutt såre meg så dypt uten en gang å spørre hvordan jeg hadde det... Hvem som kan beregne en sånn risiko når man treffer en som er interessert i deg og du i ham?

Nei, det er da klart du ikke er en dårlig person. Det var på ingen måte det jeg mente. Det eneste jeg mente var at det er viktig at du også ser din posisjon i dette, slik at du kan ta lærdom av det og ikke involvere deg med noen du jobber med så nær en gang til. Dette vil sikkert også senere kunne gjøre at du lettere kan klare å holde deg helt poroffesjonell i henhold til alle dine kolleger, og du vil klart vokse på denne erfaringen.

Det er klart han ikke har gjort sin del for å få bruddet til å fungere med tanke på jobbsituasjon, det er det ingen tvil om. Det er klart det ikke er lett å beregne en slik risiko, men en risiko for at en av partene blir såret vil alltid være der og man bør derfor helst ikke involvere seg med noen man jobber såpass nær med, det er annerledes om det er en mer "distant" kolega i en annen avdeling etc.

Jeg skjønner veldig godt at du har det vondt. Det eneste jeg håper er at du klarer å se situasjonen på den måten at du gikk inn i en risiko for å bli såret, og at du neste gang ikke velger å la det gå så langt at du forelsker deg i en så nær kollega. Jeg forsøker bare å gi deg også dette perspektiveet på ting, fordi det er jo det eneste positive du kan få ut av akkurat denne situasjonen.

Når det kommer til "fake it til ypu make it" så kan jeg love deg at det tilsltt fungerer. Men det tar tid. Hjernen vår følger faktisk med på hvordan vi oppfører oss, og betynner etterhvert å automatisere dette mønsteret slik at det ikek krever så mye krefter av deg lenger. Da vil du etter hvert ha krefter til overs til å takle følelsene også. Om du må gråte på badet i melliomtia, skal du vite at det her helt normalt om ikke annet. Det er nok mange som har gjort det før deg. Felles skjebne, felles trøst i det minste.

Har du noen du kan tilbringe mer av fritiden din sammen med? Noen som kan passe barna dine mens du går på kafe eller tar et glass vin med en vennine? Det er viktig at du får avledet deg selv litt nå, les ei spennende bok eller gjør hva som helst for å få tankene dine over på noe annet om ikke mer enn i et min om gangen. Allt som gjør at du tenker på noe annet vil hjernen din ta fatt i å lære å gjøre kjappere og bedre til slutt. Det er faktisk en ganske enkel fysisk forklaring bak dette med at "tid leger alle sår". Det er selvsakt ikke særlig stor trøst akkurat nå, for det er jo akkurat nå du har det vondt. Men fresh deg i alle fall opp så mye du har tid til med barn om morgenen, og smil og vær glad og ikke la han få gleden av å se hvor lei deg du er. Om det så krever at du må løpe en ekstra gang på do for å skjule tårene, så er det verdt at han ikke får se at du lider. Det vil bare øke egoet hans.

[Gjest Gjesten fra tidligere, igjen]

HUff, jeg måtte bare få legge inn enda litt mer at det er klart at du ikke er en dårlig person. Jeg har bare så lett for å innta mammarollen, og passe på "ja, hva lærte vi nå av dette da... "

Mange har gjort som deg, og mange vil fortsette å gjøre som deg. Vi har da fått muligheten til at følelsene skal påvirke tankene våre for en grunn, nettopp fordi følelsene våre veldig ofte har rett. Dette er naturens gang, og du er klart ikke dum eller et dårlig menneske for å ha fulgt noe så helt naturlig som følelsene dine. Alle forhold har selvsakt en risiko uansett, ikke bare akkurat dette.

Jeg føler evldig med deg og håper at du har andre rundt deg som kan gi deg litt ekstra omsorg nå. Jeg ville bare så veldig gjerne få deg til å se hele situasjonen, og være litt etterpåklok slik at du kan komme sterkere ut av dette. Skulle alle som gjør litt snartenkte ting være dumme mennesker hadde vi ikke hatt noen smarte mennesker igjen her i verden.

[Gjest Gjest_dame1_*]

Det er klart han ikke har gjort sin del for å få bruddet til å fungere med tanke på jobbsituasjon, det er det ingen tvil om. Det er klart det ikke er lett å beregne en slik risiko, men en risiko for at en av partene blir såret vil alltid være der og man bør derfor helst ikke involvere seg med noen man jobber såpass nær med, det er annerledes om det er en mer "distant" kolega i en annen avdeling etc.

Bare for å forklare litt her. Han er ikke i min avdeling eller min sjef eller jobber ved siden av meg. Men vi jobber mye i prosjekter, på tvers av avdelinger og både han og jeg er involvert i mange ting. Derfor treffes vi så ofte. Har hatt uflaks på alle mulige måter med dette her

Ellers takk for alle råd og omtenksomhet. Jeg snakker også med venninner og de støtter meg og jeg vet at jeg kommer gjennom dette. Akkurat det at jeg skriver her hjelper også å få "tomt" meg ut. Nå har jeg grått masse, skal ta en sigarett på balkongen og legge meg. I morgen er det igjen et langt møte hvor jeg må "fake it til you make it"

[Gjest Gjest_dame1_*]

Det er klart han ikke har gjort sin del for å få bruddet til å fungere med tanke på jobbsituasjon, det er det ingen tvil om. Det er klart det ikke er lett å beregne en slik risiko, men en risiko for at en av partene blir såret vil alltid være der og man bør derfor helst ikke involvere seg med noen man jobber såpass nær med, det er annerledes om det er en mer "distant" kolega i en annen avdeling etc.

Jeg skjønner veldig godt at du har det vondt. Det eneste jeg håper er at du klarer å se situasjonen på den måten at du gikk inn i en risiko for å bli såret, og at du neste gang ikke velger å la det gå så langt at du forelsker deg i en så nær kollega. Jeg forsøker bare å gi deg også dette perspektiveet på ting, fordi det er jo det eneste positive du kan få ut av akkurat denne situasjonen.

Og en forklaring til

Jeg har jobbet 2 steder tidligere, på begge to i ca 5 år. På begge to steder har jeg hatt anledning til å innlede forhold til en kollega, en gang til en "distant" og neste gang til en nær kollega. Og jeg har ikke gjort det verken på den første eller andre jobben. Så har snakker vi ikke om et mønster, jeg faller ikke for folk jeg jobber sammen med, jeg falt for akkurat denne personen og det var ikke pga jobben hans eller at vi jobbet tett sammen. Jeg falt fordi jeg var 2,5 år alene, fordi han sjarmerte meg, fordi jeg likte ham, fordi jeg trodde at han likte meg, fordi vi hadde så mye å snakke om, fordi (trodde jeg) vi forstod hverandre, fordi vi hadde det så fint på alle måter, fordi han var så intelligent og god ... en stund.

Det som jeg tror kommer til å bli den beste læringen ut av dette her, er egentlig ikke det med jobben (selv om det er utrolig kipt akkurat nå), men det med hans personlighet. Jeg burde kanskje sett det før, humørsvinginger, intensitet, hvor fort han kunne skifte mellom å være den snilleste mannen i verden til å være en kyniker som sa sårende ting. Dette viste han ikke med en gang, det kom gradvis inn i forholdet og forårsaket mange krangler og brudd. Men etter dette blir jeg kanskje lettere i stand til å se faresignaler og unngå sånne mennesker i all fremtid.

Ja, ja, nå går jeg og sover eller ser jeg ut som en ugle på det møte i morgen

[Kosemose]

Jeg syns fortsatt ikke du skal ta lærdom av dette i form av at du aldri mer skal tillate deg å falle for en mann du blir sjarmert og interessert i, bare fordi at dere tilfeldigvis er ansatt i samme bedrift. Selvsagt må du være obs på at det kan bli en ekstra belastning, og spesielt hvis forholdet tar slutt. Men jeg er ganske sikker på at dette forholdet og bruddet hadde vært tøft for deg uansett om dere hadde jobbet på hver deres side av byen.

Håper du har hatt en ok dag i dag!

[Gjest gjest_dame1]

Jeg syns fortsatt ikke du skal ta lærdom av dette i form av at du aldri mer skal tillate deg å falle for en mann du blir sjarmert og interessert i, bare fordi at dere tilfeldigvis er ansatt i samme bedrift. Selvsagt må du være obs på at det kan bli en ekstra belastning, og spesielt hvis forholdet tar slutt. Men jeg er ganske sikker på at dette forholdet og bruddet hadde vært tøft for deg uansett om dere hadde jobbet på hver deres side av byen.

Håper du har hatt en ok dag i dag!

Dagen var fin den. Min datter var syk (ikke noe alvorlig) og jeg måtte være hjemme med henne og slapp derfor å sitte på det møtet sammen med ham. Men på torsdag er det et nytt møte med bl.a. ham, hvor jeg skal tom presentere en sak. Men jeg har tenkt å forberede meg sikkelig bra, kle på meg mine beste klær (for jobb vel å merke) og imponere alle

I kveld skal min mor og stefar passe på barna og jeg skal ut å trene. Jeg har også begynt å jobbe med CV-en min og ringt noen av mine gamle kontakter og noen av dem har allerede sagt at jeg kunne sende CV-en til dem så de kunne sende den videre i sine bedrifter.

Så livet begynner sakte å vende tilbake til sin vante gang. Jeg vet at jeg får tilbakefall når jeg ser ham, men jeg skal overvinne det og ikke la ham ødelegge mer for meg enn han allerede har gjort!

Jeg vet ennå ikke hvordan denne opplevelsen kommer til å påvirke meg videre. Jeg blir nok mer forsiktig i forhold til både menn og forhold på jobb. Håper at jeg etter hvert klarer å finne tilbake den indre roen og tro på at alle mennesker er gode og ønsker hverandre godt

Takk for alle gode råd og støtte, det trengte jeg!

Så livet begynner langsomt å vende tilbake til det vanlige. Jeg vet at jeg får tilbakefall når jeg ser ham, men det går over set og.