Problemer med samboer

[Smin]

Jeg flyttet inn med min samboer for 2 år siden, rett etter jeg hadde fylt 19 år og han 24 år. Vi hadde da vært sammen i 1 år, og var begge ganske forelsket.

Etter å ha bodd sammen i 3-4 måneder begynte problemene å vise seg, og siden dette har min trivsel gått mye opp og ned.

Når jeg først flyttet inn med han, var det jeg som flyttet tvers over Norge, fra all familie og venner til en by jeg aldri hadde vært i og ikke kjente noen. Dette var litt vansklig for meg, men jeg gjorde det for han.

Så begynte han begynte å oppføre seg veldig hemmlighetsfull overfor meg. Skjulte mobilen sin og passet på at denne alltid sto på lydløs. Når jeg spurte han hvorfor, svarte han ganske greit "fordi jeg orker ikke at du skal spørre hvem jeg får meldinger av og jeg orker ikke å snakke med noen."

Ved siden av dette så satt han alltid på msn når jeg ikke var hjemme, eller ikke var i nærheten. Dette gjorde meg veldig usikker. Jeg merket at han enten slet eller ikke hadde noe lyst til å dele av livet sitt. Det ble følende som han hadde et hemlig liv vedsiden av meg, han ville aldri fortelle meg noe om hva han holdt på med om dagen. Jeg er ikke stolt over å si det, men dette gjorde meg så usikker at jeg begynnte å snoke litt. Merket da at han fikk MMS meldinger fra andre jenter, da jeg konfronterte han om dette hadde han alltid en unskylding "er bare en jeg snakket med på msn. Jeg har ikke peiling på hvorfor hun sender meg bilde." Klarte også å få logget meg på MSN kontoen hans i sommer, jeg var helt sjokkert når jeg så vennelistene hans. Han hadde over 500 jenter, fleste parten 16- 17 år. Det var en helt forferdelig oppdagelse for meg. Jeg begynte å snakke med noen av jentene, og fant ut at han 1. ikke oppga at han hadde samboer og 2. var flørtende og utvekslet bilder. Jeg konfrontrerte han om dette med en gang. Jeg fortalte at jeg ikke visste om jeg ville være sammen med han lenger, fordi det var så sårende og jeg følte meg så bedratt. På telefon regningene ser jeg at han har hatt mange og lange samtaler til jenter rundt om i landet og det går mye i sms'er. Dette er alltid på tider jeg ikke er sammen med han. Men jeg tilga han, tror jeg gjorde det fordi jeg er så vant til å bo med han og jeg er glad i han som person. Jeg liker å ha en som er glad i meg og som jeg kan være glad i. Jeg har heller aldri bodd alene, så mulig en redsel for å bli alene også er i bilde.

Et annet stort problem er at han er veldig sjalu og overbeskyttende. Han er heller ikke veldig villig til å gå ut. Vi har vært på byen sammen 1 gang, andre ganger jeg har prøvd har han alltid plutselig blitt dårlig. Ikke er han interessert i å være med venner heller. Det skal liksom være oss 2 hele tiden. Det har slitt mye på meg, fordi jeg liker å være sosial og kunne gå ut. Jeg er ung enda, og har ikke lyst til å bli låst inne. Er jeg ute med noen så blir han veldig usiker. Sender meg sms hele tiden om at jeg må være forsiktig og ikke drikke og passe på o.l. Det er jo søtt det, men det blir litt for mye når disse kommer gjennom hele kvelden. Selv er han bare hjemme nesten hele tiden, om han ikke er på jobbe da, noe han er 2-5 dager i uka.

Et annet problem som vi har slitt med i forholdet vårt er at han ikke alltid klarer å oppføre seg. Han er utrolig frekk når vi er ute blandt folk. Sier stygge ting om folk så de hører det og går rett i dem om de ikke flytter seg for han på gaten. Det er så flaut når vi går sammen. Dette har jeg konfrontrert han om flere ganger, men han blir bare sur på meg. Fikk han endelig til å forstå hvor utrolig barnslig det var og han lovet å slutte. Men det er et stort problem, han sier han skal slutte med en ting, men så har han helt ignorert det dagen etter. Virker som noe han sier bare for å holde på meg og komme seg ut av diskusjonen.

Ikke kommer han alltid så godt overens med familien min heller. Når vi har familie selskap, så er han veldig sjenert og oppførselen hans grenser mot frekkhet. Han er stort sett hele tiden oppe med ungene, ikke nede med meg og mine foreldre. Føles som han gjemmer seg vekk. Han vil egentlig ikke dra ut på disse besøkene heller, sier det er så kjedelig å sitte der. Kommer med unnskyldninger som høress ut som de kommer fra et barn.

Jeg har to søsken, de er 11 og 14 år. Overfor disse har samboeren min et stort sett bra forhold. Det er også vitkig for meg, da de betyr mye for meg, familie betyr mye for meg. Desverre er det ikke alltid mulig for dem å komme på besøk til meg lenger. De kommer helst når samboeren min er på jobb. Det blir fort krangling nemlig. Tror årsaken til dette er at han blir veldig sjalu på dem, for de får ting han ikke fikk når han var yngre. F.eks. om jeg kjøper inn brusen de liker og planlegger en god middagg til dem, så blir han veldig sur og vil ikke godkjenne dette. Og sier overfor min 14 år gamle bror at han er så bortskjemt, at jeg skjemer dem bort og bruker for mye penger på dem. Han oppfører seg også veldig barnslig over for dem, og når min søster på 11 år sier stopp forsetter han bare å kjøre på. Men jeg må si at mine søsken likevel er ganske glad i han og ikke vil at jeg skal forlate han. Men det er også det at de ikke alltid vil komme eller bli med meg noe sted fordi han er med.

Ifølge min mor så virker han veldig uvoksen når han er med søsknene mine, og blir mer barnslig enn de er. Han kommer ikke så bra overens med min far, men det betyr egentlig ingenting, for er ikke alle som min far kommer overns med.

Vedsiden av alt dette føles det som vi kun har vært et vennepar de siste 1 og halve året vi har vært sammen. Vi har ikke hatt samleie på så lenge jeg kan huske, og har ikke vært veldig intime med hverandre. Unnskyldningene hans er alltid at han ikke føler seg bra, eller at han ikke har lyst pågrunn av at vi har bodd i en del dårlige leie boliger den siste tiden.

Så problemene har bare strømmet på siden vi flyttet sammen. og jeg merker godt at forholde ikke alltid er slik jeg ønsker det skal være. Stort sett har vi det veldig bra sammen, og jeg er utrolig glad i han. Men det føles mer som er godt vennskap enn et samboerskap. Jeg vet ikke om det jeg føler er vennskap eller kjærlighet.

For å sette en tvist i sakene, er det en fyr fra jobben jeg har hatt et godt øye for. I den siste tiden har disse følelsene jeg har blitt bekreftet at de er gjenngjeldes. Vi snakker mye sammen som venner, og jeg kjenner mange følelser som kommer frem, og han bekrefter at han føler det samme. Det kribler i hele kroppen, og jeg smiler hele tiden.

Nå sitter jeg meg mange følelser og usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg sliter med tanken på å gå fra samboeren min. Vi har bygget et hjem sammen, har så utrolig mange eiendeler sammen, også vil han bli helt alene om vi ikke er sammen. Han har bare sin mor, han har ingen kontakt med venner eller noe. Så får vondt for dette, men på andre siden så tror jeg det hadde vært bra for oss å gå hver vår vei. Det blir liksom to stier. Den ene stien med min samboer er trygg og sikker, men vet ikke om den er så lykkelig. Mens den andre stien blir et lite eventyr som kan lede opp til et utrolig bra forhold eller ikke.

Jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre, og hvordan jeg skal gå frem for å gjøre dette??

[Supramundane]

Du kan i alle fall ikke fortsette å være i et forhold du mistrives i - bare fordi samboeren din vil bli alene hvis du går fra han. Det skulle han kanskje ha tenkt igjennom før han lot oppførselen sin bli slik den er.

Skaff dere rådgivning, dere fungerer tydeligvis ikke så veldig bra. I tillegg kan det jo høres ut som at han trenger å bli voksen..

[Gjest Gjest]

Den ene stien med min samboer er trygg og sikker, men vet ikke om den er så lykkelig.

Jeg synes ikke det høres så trygt og sikkert ut med en fyr som flørter med tenåringsjenter når du har ryggen til, ikke vil ha kontakt med familien din, ikke vil at du skal være sammen med venner, ikke har sex med deg etc.

Om du synes forholdet er noe å satse på har du i hvert fall en del å ta tak i - eller en god del store hårete kameler å svelge.

[Nabodama]

Jeg flyttet inn med min samboer for 2 år siden, rett etter jeg hadde fylt 19 år og han 24 år. Vi hadde da vært sammen i 1 år, og var begge ganske forelsket.

Etter å ha bodd sammen i 3-4 måneder begynte problemene å vise seg, og siden dette har min trivsel gått mye opp og ned.

Når jeg først flyttet inn med han, var det jeg som flyttet tvers over Norge, fra all familie og venner til en by jeg aldri hadde vært i og ikke kjente noen. Dette var litt vansklig for meg, men jeg gjorde det for han.

Så begynte han begynte å oppføre seg veldig hemmlighetsfull overfor meg. Skjulte mobilen sin og passet på at denne alltid sto på lydløs. Når jeg spurte han hvorfor, svarte han ganske greit "fordi jeg orker ikke at du skal spørre hvem jeg får meldinger av og jeg orker ikke å snakke med noen."

Ved siden av dette så satt han alltid på msn når jeg ikke var hjemme, eller ikke var i nærheten. Dette gjorde meg veldig usikker. Jeg merket at han enten slet eller ikke hadde noe lyst til å dele av livet sitt. Det ble følende som han hadde et hemlig liv vedsiden av meg, han ville aldri fortelle meg noe om hva han holdt på med om dagen. Jeg er ikke stolt over å si det, men dette gjorde meg så usikker at jeg begynnte å snoke litt. Merket da at han fikk MMS meldinger fra andre jenter, da jeg konfronterte han om dette hadde han alltid en unskylding "er bare en jeg snakket med på msn. Jeg har ikke peiling på hvorfor hun sender meg bilde." Klarte også å få logget meg på MSN kontoen hans i sommer, jeg var helt sjokkert når jeg så vennelistene hans. Han hadde over 500 jenter, fleste parten 16- 17 år. Det var en helt forferdelig oppdagelse for meg. Jeg begynte å snakke med noen av jentene, og fant ut at han 1. ikke oppga at han hadde samboer og 2. var flørtende og utvekslet bilder. Jeg konfrontrerte han om dette med en gang. Jeg fortalte at jeg ikke visste om jeg ville være sammen med han lenger, fordi det var så sårende og jeg følte meg så bedratt. På telefon regningene ser jeg at han har hatt mange og lange samtaler til jenter rundt om i landet og det går mye i sms'er. Dette er alltid på tider jeg ikke er sammen med han. Men jeg tilga han, tror jeg gjorde det fordi jeg er så vant til å bo med han og jeg er glad i han som person. Jeg liker å ha en som er glad i meg og som jeg kan være glad i. Jeg har heller aldri bodd alene, så mulig en redsel for å bli alene også er i bilde.

Et annet stort problem er at han er veldig sjalu og overbeskyttende. Han er heller ikke veldig villig til å gå ut. Vi har vært på byen sammen 1 gang, andre ganger jeg har prøvd har han alltid plutselig blitt dårlig. Ikke er han interessert i å være med venner heller. Det skal liksom være oss 2 hele tiden. Det har slitt mye på meg, fordi jeg liker å være sosial og kunne gå ut. Jeg er ung enda, og har ikke lyst til å bli låst inne. Er jeg ute med noen så blir han veldig usiker. Sender meg sms hele tiden om at jeg må være forsiktig og ikke drikke og passe på o.l. Det er jo søtt det, men det blir litt for mye når disse kommer gjennom hele kvelden. Selv er han bare hjemme nesten hele tiden, om han ikke er på jobbe da, noe han er 2-5 dager i uka.

Et annet problem som vi har slitt med i forholdet vårt er at han ikke alltid klarer å oppføre seg. Han er utrolig frekk når vi er ute blandt folk. Sier stygge ting om folk så de hører det og går rett i dem om de ikke flytter seg for han på gaten. Det er så flaut når vi går sammen. Dette har jeg konfrontrert han om flere ganger, men han blir bare sur på meg. Fikk han endelig til å forstå hvor utrolig barnslig det var og han lovet å slutte. Men det er et stort problem, han sier han skal slutte med en ting, men så har han helt ignorert det dagen etter. Virker som noe han sier bare for å holde på meg og komme seg ut av diskusjonen.

Ikke kommer han alltid så godt overens med familien min heller. Når vi har familie selskap, så er han veldig sjenert og oppførselen hans grenser mot frekkhet. Han er stort sett hele tiden oppe med ungene, ikke nede med meg og mine foreldre. Føles som han gjemmer seg vekk. Han vil egentlig ikke dra ut på disse besøkene heller, sier det er så kjedelig å sitte der. Kommer med unnskyldninger som høress ut som de kommer fra et barn.

Jeg har to søsken, de er 11 og 14 år. Overfor disse har samboeren min et stort sett bra forhold. Det er også vitkig for meg, da de betyr mye for meg, familie betyr mye for meg. Desverre er det ikke alltid mulig for dem å komme på besøk til meg lenger. De kommer helst når samboeren min er på jobb. Det blir fort krangling nemlig. Tror årsaken til dette er at han blir veldig sjalu på dem, for de får ting han ikke fikk når han var yngre. F.eks. om jeg kjøper inn brusen de liker og planlegger en god middagg til dem, så blir han veldig sur og vil ikke godkjenne dette. Og sier overfor min 14 år gamle bror at han er så bortskjemt, at jeg skjemer dem bort og bruker for mye penger på dem. Han oppfører seg også veldig barnslig over for dem, og når min søster på 11 år sier stopp forsetter han bare å kjøre på. Men jeg må si at mine søsken likevel er ganske glad i han og ikke vil at jeg skal forlate han. Men det er også det at de ikke alltid vil komme eller bli med meg noe sted fordi han er med.

Ifølge min mor så virker han veldig uvoksen når han er med søsknene mine, og blir mer barnslig enn de er. Han kommer ikke så bra overens med min far, men det betyr egentlig ingenting, for er ikke alle som min far kommer overns med.

Vedsiden av alt dette føles det som vi kun har vært et vennepar de siste 1 og halve året vi har vært sammen. Vi har ikke hatt samleie på så lenge jeg kan huske, og har ikke vært veldig intime med hverandre. Unnskyldningene hans er alltid at han ikke føler seg bra, eller at han ikke har lyst pågrunn av at vi har bodd i en del dårlige leie boliger den siste tiden.

Så problemene har bare strømmet på siden vi flyttet sammen. og jeg merker godt at forholde ikke alltid er slik jeg ønsker det skal være. Stort sett har vi det veldig bra sammen, og jeg er utrolig glad i han. Men det føles mer som er godt vennskap enn et samboerskap. Jeg vet ikke om det jeg føler er vennskap eller kjærlighet.

For å sette en tvist i sakene, er det en fyr fra jobben jeg har hatt et godt øye for. I den siste tiden har disse følelsene jeg har blitt bekreftet at de er gjenngjeldes. Vi snakker mye sammen som venner, og jeg kjenner mange følelser som kommer frem, og han bekrefter at han føler det samme. Det kribler i hele kroppen, og jeg smiler hele tiden.

Nå sitter jeg meg mange følelser og usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg sliter med tanken på å gå fra samboeren min. Vi har bygget et hjem sammen, har så utrolig mange eiendeler sammen, også vil han bli helt alene om vi ikke er sammen. Han har bare sin mor, han har ingen kontakt med venner eller noe. Så får vondt for dette, men på andre siden så tror jeg det hadde vært bra for oss å gå hver vår vei. Det blir liksom to stier. Den ene stien med min samboer er trygg og sikker, men vet ikke om den er så lykkelig. Mens den andre stien blir et lite eventyr som kan lede opp til et utrolig bra forhold eller ikke.

Jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre, og hvordan jeg skal gå frem for å gjøre dette??

Kjære deg, dette høres faktisk veldig trist ut!

Du er så ung, og lever livet som en langt eldre person, og du har ikke noe igjen for det heller.

Du er sammen med en GUTT som høres ut til å være sånn ca 14 år.

Han

-er misunnelig på søsknene dine

-er uhøflig når dere er ute

-kommer ikke så godt overens med familien din, er frekk og barnslig

-har ikke et sosialt liv

-har kontakt med mange andre UNGE jenter bak ryggen din

-dere har ikke sex

Ærlig talt, du fortjener bedre enn dette!

Å bo for seg selv er spennende! Du blir selvstendig, blir kjent med nye folk, du kan ha besøk, dra på besøk, reise bort sammen med venner.

Studerer du, kan du ta deler av studiet i utlandet.

Du har alle mulgheter åpne, du er ung og har ingen forpliktelser i forhold til barn. Bruk mulighetene mens du har dem, ikke kast bort verdifulle år på en som ikke fortjener deg!

Du har lov til å tenke på deg selv. Han vil greie seg, og kanskje bli mer voksen og selvstendig, han også.

[Gjest Gjest]

Disse tankene hadde ikke kommet vis ikke du hadde møtt en fra jobben som du har fått et godt øye for......

[Jigva]

Det virker ikke som om du har det bra.

Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre, den avgjørelsen kan bare du ta.. men jeg tror du får det bedre med noen andre utifra det du skriver.

LYKKE TIL!

Ikke ha dårlig samvittighet for han, du er ansvarlig for deg selv først.. livet er for kort til å mistrives i hverdagen!

[La_Reina]

Etter å lest hele innlegget ditt så må jeg si, at i følge det du forteller, så virker samboer din lite moden for et forhold. Han virker ikke særlig symptatisk og har tydeligvis ingen forståelse for at du har lyst til andre ting enn han.

Du skriver at bare etter noen måneder som samboere begynte han å holde telefonen og msn-skrivingen sin hemmelig for deg. Videre skriver du at han aldri tar deg aldri med ut. Han er sjalu og overbeskyttende hvis dere går ut sammen. Han er frekk mot andre og han liker ikke familien din. Det virker ikke som din familie liker han eller. Ikke har dere sex. Så hvorfor tviler du? Jeg hadde gått for lenge siden. Du er kun 21 år gammel, og alt for ung til å sitte inn med usikker liten gutt som trenger bekreftelse fra 500 andre jenter.

Du er også redd for at han skal bli ensom. Det tviler jeg på. Han har jo en hel haug med damer på msn.

Uansett hva du velger, så må du begynne å leve det livet du ønsker å leve. Og om det betyr at du må gå fra denne gutten, så gjør det. Jeg tror du vil få det mye bedre uten han, og livet er for kort til å kaste bort tiden på en mann som ikke gjør deg lykkelig.