Venneløs

[Gjest Gjest]

Hvorfor vil ikke vennene mine ta kontakt med meg? Blir skikkelig lei meg når jeg vet de er ute og har det kjekt ilag uten å involvere meg. Det er alltid jeg som tar kontakt med de, og denne helga ville jeg se om de tenkte på meg i det hele tatt og har ikke gitt fra meg en lyd. Men da har jeg heller ikke hørt noe fra de. Er det virkelig ingen som bryr seg om meg? Jeg er innadvendt og ikke så lett å bli kjent med, men trodde at de vennene jeg har hatt i flere år forsatt enset meg. Nå er jeg bare kjempelei meg og føler meg skikkelig venneløs og upopulær! Det kan gå flere uker uten at jeg får en tlf fra noen, og når jeg slutter å mase på de, er jeg redd for at ensomheten skal ta helt overhånd!

[Jigva]

Jeg vet akkurat hvordan dyu har det.. har det helt likt.. ikke spør meg hvorfor.

Men jeg har fått meg endelig et par venner som tar kontakt uansett om jeg ikke gjør det.. de setter jeg myyyyye høyere enn andre.

Prøv å bli kjent med nye mennesker, det er ikke noe galt med deg, jeg trodde det lenge om meg selv.

Hold ut! Ble kjent med nye mennesker, jobb med å bli mer utadvendt, prat med folk ute.. har merket at det er utrolig hvor positiv reaksjon man får om man prater med noen. De blir glade og mange av dem har hatt det helt likt som deg (og meg).

[Gjest Gjest]

Jeg støtter forrige. Jeg følte som deg ganske ofte i ungdomstida, og har mange venninner som har gått gjennom perioder med det samme. Greia er ofte at det er de rundt deg det er noe galt med. Virkelig! Noen mennesker er rett og slett ikke spesielt flinke til å inkludere folk rundt seg. Jeg opplevde dette masse tidlig tenårene, og siden da jeg fikk litt nye venner fikk jeg ofte skryt fordi jeg var så inkluderende - en side som jeg hadde utviklet nettopp fordi jeg var blitt så bevisst på dette pga tidligere erfaringer. Når man bestemmer seg for å gi litt opp å ta kontakt med dårlige venner, og heller finne seg noen bedre, kan man ofte møte endel mennesker som umiddelbart gir en mer av seg selv, og så skjønner man hvor mye tid man har kastet bort på å prøve å være venn med akkurat de som ikke egentlig verdsatte ens vennskap. Min filosofi er at den som ønsker å oppnå gode relasjoner til folk, vil etterhvert oppnå det. Og etter å ha opplevd på kroppen hvordan det er å bli holdt utenfor, så har man et godt utgangspunkt for å forstå andre rundt seg både i gode og vanskelige tider, man har utviklet masse empati - og det kommer godt med. Men det er nok viktig å prøve å satse et litt annet sted. Og bare ta det rolig og husk at du sannsynligvis er en bedre og morsommere venn enn mange av de noldusene rundt deg som ikke engang vet å huske på deg når de skal møtes. De er rett og slett sløve! Jeg vedder på at de ekte vennene kommer før du aner det.