Fra sjenert til utadvendt?

[Gjest Peachbud]

Noen som har gått fra å være sjenert til å bli utadvent? Noen som vil fortelle?

Jeg har alltid vært stille. Ønsker vel egentlig ikke å bli direkte utadvendt, men skulle gjerne blitt kvitt den plagsomme sjenansen. Jeg kunne godt ha pratet litt mer også.

Noen som har noen råd?

[lillemy8808]

Jeg var veldig sjenert og innadvent lenge, men det var pga jeg var svært deprimert og vært det leeenge. Kjenner du deg igjen i det?

En venn sier at han merket stor forskjell på meg, fra før jeg "åpnet" meg til etterpå. "Åpningen" gjorde også at depresjonen forsvant og har vært ganske så borte til nå (klart jeg har mine dårlige dager, men jeg bekymrer over at "ånei mora mi er sur igjen hva har jeg gjort nå, jeg får unnskylde", jeg tenker heller "javel. vil hun lage drama, så er ikke jeg publikum, jeg går. Punktum"

Hva jeg gjorde? Lærte meg å ga faen. At det er MITT liv, jeg mener det har lyst uten at noen skal dømme det. Jeg mener jo ikke noe /galt/, jeg er ikke rasist/nazist eller noe sånt, jeg mener bare at jeg vil være i fred for stygge kommentarer fra familie osv. Og det har jeg jo all rett til å mene. Lærte meg at JEG OGSÅ fortjener å ha det bra, at dette ikke er MIN feil at familien er som de er, de har vært sånn siden jeg var helt liten så jeg kan ikke ha gjort noe "galt".

Av nevnte venn har jeg fått høre at han spørr meg, pga jeg ikke "pakker" inn ting for å blidgjøre, jeg svarer slik det er. Og han setter stor pris på det. Jeg er ærlig, og tåler ikke folk det jeg sier, neivel, ikke spør? Venner som kommer til meg med "problemer" som de ikke vil ha løsning på, bare klage,klage,klage og få sympati for dem, er ikke venner mye lengre.. Blitt kjent med et par sånne, og jeg blir sliten av å måtte høre på masse "problemer", som ikke er ordentlig problemer engang, bare klaging og syt. Og ikke vil de løse dem heller..

Kutt ut sånne folk, de tærer ofte på selvtillit også, og da er det jo ikke rart man blir sjenert.

Ingen kan kreve at jeg må finne meg i dårlig behandling, uten at jeg oppfører meg som en bølle for det. Jeg bare velger å avbryte samtaler som jeg ser går i feil retning og at jeg kommer til å bli rammet av en utskjelling eller 2.

Våger man å stå opp for seg selv, og ser at det fungerer, så får man også mer selvtillit. Og ved å tenke at "jeg fortjener å ha det bra", så føler man seg også like mye verdt som alle andre også, så hvorfor ikke delta på lik linje som dem i samtaler?

[Gjest Gjest]

Jeg har snakket myeo m en veninne om dette, som har ønsket å bli mer utadvent. Men det vi kom frem til var at hun egentlig var lykkelig slik hun var, og egentlig følte mer press utenifra om å forandre seg. Det er ikke noe galt i å være innadvent i seg selv, dette er en naturlig variasjon blandt mennesker.

MEN; dersom du finner det plagsomt for deg og du merker at du holder deg selv for mye tilbake i hverdagen så er det viktig å forsøke å forandre dette. Jeg ønsker bare å gjøre deg opperksom på at det ikke er nødvendig å forandre seg, fordi om man er innadvendt dersom man ikke plages av det.

Det du kan gjøre er å lære deg noen taktikker for å snakke med andre. Dette er noe man lett gjør feil om man er skjenert, og man ender opp med å gjøre samtlalen vanskeligere igjen. Jeg vet det finnes bøker om dette, men desverre har jeg ikke noen konkrete tips om slike. Det eneste trikset jeg vet som går igjen, er at man stiller spørsmål om den andre personen i stedet for å fortelle så mye om en selv. Dette gjør at den andre opplever det som interessert i samtalen, samtidig som man får rettet fokuset vekk fra en selv (og da slipper litt av det prestasjonspresset man ofte føler). Det kan ta seg litt tid å lære de rette spørsmålene, og det er gjerne de litt finere spørsmålene som "hvorfor valgte du å studere det/flytte hit , trives du her/med det, kjæresten din, kona di/mannen, barna dine hva driver de med etc" som gjør samtalen lettere. Da blir det ikke bare et intervju om 1. hva jobber du med 2. hvor bor du 3. hvor mange barn har du, men en faktisk samtale med personen om hvem de egentlig er. Dette er en treningsak og etter hvert ser man lett hvilke type spørsmål som lettere leder til en samtale.

Det som også har vært veldig viktig for meg var å bli klar over hvor lite de jeg snakker med egentlig er fokusert på meg. De sitter også selv med et fokus på seg selv og hva de sier og om de virker teite, og legger faktisk lite merke til hva jeg gjør. Dette har det blitt vist studier på, hvor noen var overbevist om at samtalepartneren eller flere i rommet hadde lagt merke til noe teit de hadde på seg, eller noe teit de var pålagt å si. Men det viste seg at en utroli liten anndel hadde lagt merke til det en selv trodde var så utroli åpenlyst. Flere studier har også vist at dersom du går over en åpen plass, er i en butikk etc så legger generellt veldig få merke til en. Alle er så opptatte med sitt at de ikke har nok tanker til å bruke på deg. For meg var dette en utrolig befriende tanke. Jeg begynte også å tenke etter hvor mye/lite jeg legger merke til med mennesker rundt meg. Jeg husker skjelden hva vi har snakket om, hva de har på seg etc. Men sitter heller igjenn med et mer generalisert inntrykk av personen og samtalen. Dette gjør at jeg lætre å ikke bry meg når jeg sa noe teit, for mest sannsynligvis la de ikke merke til det en gang.

Lykke til. Du bør virkelg finne deg noen bøker innen emnet (jeg har lært via studiene), for det er må mye man tror om h va andre tenker som er 100% galt. Og en så befriende ide har jeg aldri møtt før.

[Gjest Gjest]

Jeg må bare legge til at jeg selv, nesten daglig gjør ting jeg er redd for og som jeg egentlig ikke har lyst til når det gjelder kontakt med andre. Jeg har kommet frem til at jeg nekter å la dette holde meg tilbake fra å nå mine mål, og gjøre ting jeg ønsker. Det er klart jeg er veldig nervøs en del ganger, men for hver gang blir det lettere. Særlig når jeg ser at jeg lykkes nesten hver gang også. Men man må være klar over at man ikke skal unngå det man er redd for, for da blir man aldri flinkere.

[Gjest milkyway]

Jeg var sjenert og usynlig på ungdomskolen. Etter jeg begynte på VGS, ga jeg faen i hva folk måtte mene om meg om jeg åpnet munnen, og har bare blitt flinkere og flinkere til det. Er som lillemy sier, lær deg å gi faen :-)

[Ciara]

Jeg har blitt mer utadvendt, rett og slett ved å tenke litt logisk.

Folk flest legger ikke merke til en så godt som en selv tror.

De legger ikke merke til det hvis man sier noe dumt, heller.

Legger de merke til at man sier noe dumt, så ler de litt, og så er det glemt.

Om de, svært usannsynlig, ikke skulle glemme det, så har man vel underholdt dem godt

Og om noen mennesker, enda mer usannsynlig, skulle synes en var direkte dum og teit hele tiden, hva gjør vel det?

Jeg var rett og slett litt innbilsk i min innadvendthet, om du skjønner hva jeg mener. Det er jo ikke sikkert det gjelder deg

[Gjest Gjest]

Jeg var rett og slett litt innbilsk i min innadvendthet, om du skjønner hva jeg mener. Det er jo ikke sikkert det gjelder deg

Ja ikke sannt! Som jeg sa så var dette de mest befriende tankene jeg noen gang har hatt, og noe som forandret livet mitt veldig. Jeg er jo faktisk ikke så interessant at folk gidder å gå og legge merke til å huske allt jeg tar meg til. Som du sier er det egentlig ganske logisk. (jeg velger å si at jeg heller var litt ulogisk i min innadventddthet da :gjeiper: )

[pusla]

Jeg var veldig stille og sjenert før; nå er jeg blitt myyyye bedre. Tror de fleste som blir kjent med meg i dag vil si at jeg er utadvendt og sosial. For min del handla det mest om å få litt mer selvtillit. Jeg var veldig "unnskyld at jeg er til"type i tenåra og manglet vel litt bekreftelse på den jeg var.

Akkurat hva som gjorde utslaget er vanskelig å si; det gikk vel gradvis over noen år når jeg var i 20-åra. Jeg fikk litt mer utfordringer på jobb, det var noen som så hva som lå i meg og da vokste selvtillitten gradvis på det. Nå i dag holder jeg ofte foredrag og prater i forsamlinger og det koster meg ingenting. Jeg har rett og slett fått tro på meg selv

Jeg er også enig i mye dere sier over meg her. Det kan være til hjelp å løfte blikket og se det litt utenfra, ja!

[Gjest Gjest]

Selv om det er en side for å lære sjekkeferdigheter så er det så mye bra der om hvordan man blir utadvendt og sosial og hvordan skape god kontakt med mennesker at denne siden kan hjelpe deg masse. Les rundt og still spørsmål i forumet

Charismaarts.com

[Malibulita]

Jeg har alltid vært stille. Ønsker vel egentlig ikke å bli direkte utadvendt, men skulle gjerne blitt kvitt den plagsomme sjenansen. Jeg kunne godt ha pratet litt mer også.

Hvor gammel er du? Jeg har alltid vært litt forsiktig, det er jeg enda også, når jeg er sammen med folk som er mer utadvendte enn meg selv. Men etter jeg runda 20 og flytta hjemmefra, har jeg fått en mye større tro på meg selv. Jeg liker ikke å framheve meg selv, men jeg prater gjerne med de jeg møter, og kan også være midtpunkt der jeg er trygg på stemningen(jeg trenger ikke kjenne folk for å være trygg, men jeg må merke at de er åpne for min personlighet).

[queen dracula]

va vel tilbakeholden før men det hadde sine årsaka,det va vel før det at æ va ett mobbeofer før dem svake før at dem måtte ha ett klattrestativ å klatre på før å nå ett normalt nivå har æ funne ut.Men etter at æ begynte og trene og se inn i mæ sjøl og se verdien i mæ forsto æ at det som va vesentlig va ikke ka dem andre sa og syntes.Men ka æ sjøl mente.Styrken e dæ sjøl og den sjøltiliten DU bygge opp ved og stå opprøyst når du får av livests harde skole,før det e det ingen som ungår.Nån e vel svakere desverre en andre og bukker under,Men målet før alle e vel og kunne stå opprøyst med en kjæmpe tilit og vise ikke minst overfør sæ sjøl at jeeeeeeeess æ klarte det;)Det gjor faktisk æ.sjøl om æ har jævla...unskyld mitt stygge ordforåd mange sår utvendig,e det ingenteng i forholdt til det æ har invendig, før det bær man med sæ hele livet men man må lære å leve med dem ...takle dem:) klæm

[mocci]

Hei,

Jeg er også i utgangspunktet en stille og rolig person, men har blitt mer og mer utadvendt etterhvert som jeg har blitt eldre ( 30+).

Jeg ble mobbet gjennom hele barne og ungdomsskolen for min beskjedenhet og det har tatt meg årevis å få tilbake selvtilliten jeg hadde som barn (før skolestart). Den dag idag plages jeg fortsatt med tanken på at jeg ikke er utadvendt nok, noe som skyldes miljøer jeg ferdes i. Spesielt i jobbsammenheng opplever jeg det som ubehagelig å være sjenert, er ofte redd for at folk kan tolke min unnlatenhet/tilbakeholdenhet for å være arroganse, mens det er det stikk motsatte, jeg holder kjeft fordi jeg er redd for å si noe dumt eller noe som ikke er faglig korrekt formulert. Jeg jobber i et fagmiljø hvor de fleste av mine kollegaer er veldig dyktige på kommunikasjon og hvordan ordlegge seg. Jeg føler til stadighet at jeg kommer til kort der, selv om jeg på privaten (med nær familie og venner) kan formulere meg like godt om det skulle være nødvendig. Blant familie og venner oppleves jeg som en utadvendt person, men med en gang jeg kommer i settinger med flere mennesker jeg ikke føler meg helt trygg på, så kommer sjenertheten tilbake for fullt. Egentlig så er jeg helt enig i et tidligere innlegg her, samfunnet burde ha rom for alle typer personligheter og man skal ikke forandre personlighet bare pga press fra miljø/samfunn.

[queen dracula]

vær dæ sjøl du vænnen...det e det mæst rætte;)

[marsy]

For meg har jeg blitt mer selvsikker av å utfordre meg selv til å gjøre ting jeg ikke trodde jeg ville tørre.

Eksempel:

-snakke høyt i forsamlinger / ta ordet under møter

-dra på ting alene (alt fra kino til en liten ferie)

-snakke med fremmede på fest

Man blir flinkere hver gang man gjør noe, og når man ser at det går greit får man også bedre selvtillitt.

I tillegg er det godt å være sikker på seg selv og sine meninger - og ikke bli lei seg når andre ikke er enig eller synes du er dum. Det er utrolig befriende å gi litt f***!

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Jeg var veldig stille og sjenert før; nå er jeg blitt myyyye bedre. Tror de fleste som blir kjent med meg i dag vil si at jeg er utadvendt og sosial. For min del handla det mest om å få litt mer selvtillit. Jeg var veldig "unnskyld at jeg er til"type i tenåra og manglet vel litt bekreftelse på den jeg var.

Akkurat hva som gjorde utslaget er vanskelig å si; det gikk vel gradvis over noen år når jeg var i 20-åra. Jeg fikk litt mer utfordringer på jobb, det var noen som så hva som lå i meg og da vokste selvtillitten gradvis på det. Nå i dag holder jeg ofte foredrag og prater i forsamlinger og det koster meg ingenting. Jeg har rett og slett fått tro på meg selv

Jeg er også enig i mye dere sier over meg her. Det kan være til hjelp å løfte blikket og se det litt utenfra, ja!

Jeg akkurat samme erfaring selv. Fra å være en sjenert person som nesten ikke åpnet munnen min i forsamlinger til å bli ei som nesten ikke har vett til å holde kjeft. Noen av mine gamle bekjente fra den sjenerte tiden fikk sjokk da jeg sto fram og holdt herrenes tale i et arrangement. Moro. Det går seg til med tiden er min erfaring.

[Gjest Gjest]

Eg trudde eg var veldig sjenert og tilbakehalden - heilt til eg fann ut at grunnen til at eg ikkje følte meg vel i lag med folk, var at desse folka ikkje passa så godt til meg.

Når eg er i lag med venner som eg deler interesse med, og som er flinkare til å ikkje ta all oppmerksamheit, og sleppe andre til, får eg òg lyst til å delta i praten og bli sosial, og vere med på det som skjer.

Det er det fine med å bli eldre - i motsetnad til når du går på skulen og må vere i lag med dei som du har vakse opp saman med. Velje omgangskrins etter kva menneske du liker, og felles interesser, i staden for å vere med dei du byrja leike med i 1. klassen, eller dei som bur nærmast deg.

Det er sjølvsagt mykje ein kan jobbe med sjølv òg. Men det er viktig å føle seg vel i lag med vennene sine, slik at ein ikkje berre har lyst til å isolere seg og bli misantropisk og gi opp.

[Gjest Gjest]

For å bli mer utadvendt:Begynn på folkehøgskole! Når man bor oppå hverandre er man nødt til å prate.Men det kan også virke mot sin hensikt,at man blir lei og trekker seg tilbake...hehe