Mye fokus på mat og spising i stressende tider...

[Gjest Kick]

Når jeg er stresset, har mye å tenke på eller sliter med noe jeg mistrives med i livet mitt, kan man være sikker på at jeg begynner å trøstespise, og legge på meg. Og så blir jeg opptatt av å miste den overskuddsvekten og passe inn i klærne mine igjen, og får et feilaktig fokus på maten og spisingen, når den egentlige grunnen til at vekta går opp er at noe annet i livet mitt forårsaker negative følelser.

Hvorfor klarer jeg ikke å finne ut av hva som virkelig plager meg? Jeg har noen "usual suspects", men det er snakk om vente-og-se-situasjoner som jeg ikke ser for meg at jeg får gjort noe med akkurat her og nå.

Bare dèt er litt stressende å tenke på, merker jeg.

Steg-for-steg-planer er fint, men det funker ikke på alle situasjoner.

Jeg ønsker meg et totalt avslappet forhold til mat og spising, jeg ønsker å spise kun for å stille fysisk sult og ingenting annet.

Jeg har brukt mat som følelsesdemper så lenge jeg kan huske, det er et vanskelig mønster å bryte.

Er det noen her som har klart det, og nå har et totalt avslappet forhold til mat og spising uansett hva som ellers skjer i livet deres?

I så fall vil jeg gjerne høre hva dere har gjort for å klare det!

(Jeg er normalvektig, men hadde jeg sluppet kontrollen over trøsteappetitten min hadde jeg est ut på no time...)

Endret 8. mars 2008 av Kick

[Gjest Gjest]

Jeg vil egentlig råde deg til å komme til bunns i det at du blir så ute av deg i det hele tatt. Trøstespisingen har blitt et middel du bruker for å håndtere noe som blir for stort for deg. Kanskje du har mye du trenger å bearbeide? Man trenger ikke være riv ruskende gal for å gå til psykolog, de aller fleste går av akkurat de grunnene du nevner.

Det er selvfølgelig også hensiktsmessig å finne en alternativ måte å takle det hele på. Kanskje ta en joggetur, male, skrive dikt etc etc etc, men jeg mistenker at det snart vil vekke den samme uroen i deg. Snart vil du forbinde joggeturer med emosjonell regulering, og få et anstreng forhold til det, og ønsker at du kunne jogge kun for joggingens skyld.

Så hvis du vil ta en skikkelig oppvask med deg selv, går du rett til kjernen. Det er det som er den mest varige løsningen også. Det er ingen billig løsning, men det er en innsats du vil ha glede av resten av livet.

Uansett hva det blir til, lykke til!

[Loevinna]

Jeg vil egentlig råde deg til å komme til bunns i det at du blir så ute av deg i det hele tatt. Trøstespisingen har blitt et middel du bruker for å håndtere noe som blir for stort for deg. Kanskje du har mye du trenger å bearbeide? Man trenger ikke være riv ruskende gal for å gå til psykolog, de aller fleste går av akkurat de grunnene du nevner.

Det er selvfølgelig også hensiktsmessig å finne en alternativ måte å takle det hele på. Kanskje ta en joggetur, male, skrive dikt etc etc etc, men jeg mistenker at det snart vil vekke den samme uroen i deg. Snart vil du forbinde joggeturer med emosjonell regulering, og få et anstreng forhold til det, og ønsker at du kunne jogge kun for joggingens skyld.

Så hvis du vil ta en skikkelig oppvask med deg selv, går du rett til kjernen. Det er det som er den mest varige løsningen også. Det er ingen billig løsning, men det er en innsats du vil ha glede av resten av livet.

Uansett hva det blir til, lykke til!

Jeg er veldig enig i det denne gjesten skriver. Etter selv å ha slitt med spiseforstyrrelser tidligere så er det lett å falle inn i trøstespisesporet når ting skjærer seg. Trikset er da å gå inn i seg selv og se etter hva som er det egentlige problemet. For uansett hvor mye du jobber med å få maten under kontroll, så vil ikke selve problemet bli borte. Mat er en fin kamuflasje mot å kjenne på vonde følelser.

Og så er det jo også slik som gjest skriver, det å finne et alternativ for å trøstespise. Joggetur er jo en ting. Evt håndarbeid, gå ut med venner, lese en bok etc.

Håper du finner ut av dette! Lykke til fra meg også.

[Gjest Kick]

Tusen takk for svar, dere to.

Jeg har ikke trøstespist i det hele tatt den siste uka, og det føles godt og riktig. Jeg må bare være bevisst, særlig om ettermiddagene og på kveldstid, for det er da følelsene oftest vinner over fornuften...

Jeg har prøvd å fokusere på kroppens signaler, først og fremst. Sult og metthet. Og så har jeg fokusert på å spise det jeg har lyst på. (Og det er da det gjelder å ikke ha så mye usunt i huset...) Også usunne saker, jeg nekter meg ingenting. Har jeg virkelig lyst på en sjokolade, er det ikke noe problem å ta den. Og det jeg har oppdaget, er at når jeg spiser ordentlig, små måltider fem ganger om dagen, så er suget om ettermiddagen mye mindre, nesten helt borte, og veldig mye enklere å håndtere.

Jeg har også oppdaget at jeg setter mer pris på gode kaker, søt hvetebakst o.l en gang innimellom i stedet for snop og snacks fast på lørdagskvelden.

Vekta er uforandret.