Han får ikke bestemt seg, meg og barna eller elskerinna.....

[Gjest Utlogget]

Hei

Er i et helvete og trenger noen råd, eller om noen har tilsvarende erfaringer.

Mannen min gikk i fra meg for det han sa var den store kjærligheten. Vi har et barn sammen, og vår verden falt sammen.... Nå vil han tilbake, eller dvs han vet ikke helt hva han vill?? Han sier at hun fortsatt er i tankene hans, men at han savner barnet og følesen av å være en familie.

Jeg er livredd for å gå på en real smell, og jeg vet ikke hvordan dette vill påvirke barnet vårt. :gråte:

Jeg er selvfølgelig også nyskjerrig på henne, har hun dumpet han? Er det derfor? Men jeg tør ikke helt å spørre eller ringe henne. Selvtillitten har fått seg en knekk.

Litt hjelp her hadde vært fint

[Gjest Gjest]

Hvor lenge hadde han et forhold med henne? Har du snakket med han om hvorfor han vil tilbake nå, bortsett fra de grunnene han oppga? Har du gravd og undersøkt hva som egentlig ligger bak?

Regner med at han er en voksen mann, så han kunne sikkert tenkt det før han forlot dere at det kunne hende han kom til å savne dere. Og om det er barnet han savner, så må ikke du forveksle det med at han elsker deg og savner deg. Kanskje hun har dumpet han? Eller siden forholdet deres var hemmelig, så har han funnet ut at det ikke er så spennende nå som det er lov. Hvor gammelt er barnet deres? Forstår han/hun hva som skjer? Det er mye å tenke på.

Jeg får litt dårlige vibber egentlig. Av at han skal komme tilbake nå, fordi han savner dere. Rødt flagg reises opp.

[Nigo-san]

Han sier at hun fortsatt er i tankene hans, men at han savner barnet og følesen av å være en familie.

Du må ikke finne på å ta ham tilbake. Det der holder rett og slett ikke. Ikke når det er snakk om samliv i mange år framover. Man kan savne familiefølelse til man blir blå i trynet, men det gjør ikke et ekteskap bra for det...

Jeg tror du gjør det beste både for barnet og deg selv ved å "cut your losses", få en relativt fredelig og grei skilsmisse, og gå videre. Så får han finne ut hva han vil med sitt liv uavhengig av det. Men jeg ville aldri turt å ta en mann tilbake på det grunnlaget...

Tøft å høre, kanskje, men jeg tror at i det lange løp er det like greit å avslutte før kaoset blir for stort.

[Gjest Piper]

Hei

Han sier at hun fortsatt er i tankene hans, men at han savner barnet og følesen av å være en familie.

Dette hadde fått meg til å ikke ta han tilbake, for han sier jo ikke at han elsker deg og ønsker å være med deg. Han tenker også fortsatt på henne, og da er det ikke noe særlig å bli nr to som du blir.

Jeg ville ikke tatt han tilbake, for du fortjener noe mye bedre.

Du fortjener at mannen i ditt liv bare elsker deg.

Forstår at du har det tøft nå, og håper du klarer å ta en avgjørelse basert på fornuft og ikke bare på grunn av følelsene du har for han.

Spør han hva han føler for deg

Spør han om han er villig til å kutte all kontakt med den andre

Spør han hvem han ønsker å være med av deg og henne

osv, kanskje du finner ut om han lyger eller om han forteller deg sannheten, og uansett vil kanskje noen av svarene hjelp deg med en avgjørelse.

Ønsker deg lykke til, for jeg forstår at du har et tøft valg å ta

[Gjest Gjest]

Hvis du virkelig ønsker å være sammen med han synes jeg du skal gi han en sjanse til. Men sett betingelser og krev å få svar på alle dine spørsmål. Gi beskjed om at hvis noe slikt skjer igjen så er det helt slutt.

Lykke til!

[Cata]

Nå vil han tilbake, eller dvs han vet ikke helt hva han vill?? Han sier at hun fortsatt er i tankene hans, men at han savner barnet og følesen av å være en familie.

Feil grunnlag for å prøve igjen. Han må først vite at det er dere han vil være sammen med, så kan du vurdere å prøve igjen. Men når han ikke engang vet hva han vil så tror jeg det bare blir kaos.

[Gjest imli]

Enig med de andre her. Hadde han sagt at det var deg han virkelig elsket, og ikke henne, kunne du jo vurdert det. Men at han fortsatt tenker på henne, og bare savner familielivet litt, er ikke god nok grunn. Du fortjener bedre enn det.

[Kosemose]

Jeg er litt uenig med de andre her, for jeg tenker at en familie og et parforhold er mer enn bare forelskafølelsen. De aller fleste som lever et langt liv sammen vil oppleve at den ene eller begge forelsker seg, og kanskje utvikler følelser for andre enn partneren. Når man først har fått et barn sammen, så kan det være verdt å kjempe litt og ikke gi opp selv om de store følelsene ikke er tilstede konstant hos den ene eller begge. På en eller annen måte har han funnet ut at familielivet var bedre enn alternativet. Hvis dere er glad i hverandre og fungerer godt sammen og begge to egentlig ønsker å fortsette familielivet sammen, ville jeg betenkt meg veldig for å avslå på grunn av stolthet i allefall. Det er ikke alltid så lett å leve sammen med noen, men hvis denne noen er far til barnet ditt er det en viktig faktor, spesielt for barnet. Men det virker jammen meg ikke som det er så utrolig enkelt å være alene når man har barn heller...

[Cata]

Enig med Kosemose i at man ikke bør gi opp uten videre, men i dette tilfellet så virker det ikke som om mannen er kommet fram til at han vil prøve helhjertet - ettersom han fremdeles ikke helt vet hva han vil. Da synes jeg ikke premissene er helt gode. Det hadde vært noe annet dersom han visste at han ville satse på familien.

[Gjest Gjest]

Men det virker jammen meg ikke som det er så utrolig enkelt å være alene når man har barn heller...

Mye bedre å være alene å ha ro i sjelen enn å bo med en mann som en ikke vet hvor har hjertet og tankene sine.

Ikke ta han tilbake før du har prøvd å bo alene en god stund og stell godt med deg selv og barnet. Det er godt å være selvstendig og ikke føle seg avhengig av en som ikke er fullt tilstedet i forholdet.

Men _om_ han virkelig bruker dette året på å bevise for ts at han angrer og elsker henne så hadde jeg nok tatt han tilbake,-men ikke fordi han savner barnet og familien.

[Gjest Utlogget]

Hei

Takk for synspunktene dere kommer med

Jeg vet ikke om jeg noen gang kan stole på han eller om det er meg han egentlig vil ha...veldig vanskelig.

Kanskje hun ikke var så spennende når alt kom til stykket??

Barnet vårt er 3år, savner selvfølgelig pappa når han ike er der :gråte:

Ønsker på en måte å ha en lykkelig familie, men er også redd for å slå sluttstrek... Han har jo flyttet ut og hatt et forhold med henne i en stund. Vet ikke hvorfor han plutselig nå er her...............

Nå er jeg hlt forvirret, så dette ble litt rotete..

Takk for alle svar og synspunkter kom gjerne med fler

[aline]

Nå vil han tilbake, eller dvs han vet ikke helt hva han vill?? Han sier at hun fortsatt er i tankene hans, men at han savner barnet og følesen av å være en familie.

Det høres ikke ut som ett godt tidspunkt å ta ham tilbake på i mine ører, jeg er enig med kosemose at det ikke bare dreier seg om forelskelsefølelse og at familielivet er verd å kjempe for når man har fått barn sammen, MEN, han avsluttet faktisk forholdet glatt og gikk fra/knuste moren til barnet sitt!

Etterpå, har han lurt på om han KANSKJE vil tilbake, ikke fordi han sier han elsker ts, men fordi han savner barnet og familiefølelsen.

Vel, en ting er at man ikke trenger å være nyforelsket resten av livet, men for å ha noe å bygge på, bør man ikke elske hverandre da? bør det ikke være en grunnleggende følelse av at man vet man har det bedre sammen med hverandre en fra hverandre?

Men _om_ han virkelig bruker dette året på å bevise for ts at han angrer og elsker henne så hadde jeg nok tatt han tilbake,-men ikke fordi han savner barnet og familien.

enig med deg, jeg tror jeg ville valgt å ta en liten pause fra barnefaren ihvertfall, ta seg tid til å finne tilbake til selvtillitten sin, finne seg selv igjen og skape ett rolig hjem for seg selv og barnet. Så, om far finner ut at han faktisk VET om han vil satse på henne og barnet igjen, så fikk han brukt godt med tid til å vise at han faktis angrer og har lagt den andre bak seg for godt.

Fordi han elsker henne og barnet, fordi han har det bedre med henne og barnet en uten.

[Kosemose]

Men hva om det for eksempel er slik at han er forelsket i den nye og "bare" glad i hun han har barn sammen med, at kanskje ikke føler at han elsker henne her og nå, all den tid han er forelsket i den andre?

Er det et krav om at man må elske hverandre 100% til enhver tid, hvis ikke er det bedre å gå hvert til sitt? Alle som har vært lenge sammen med noen vet at det er perioder da man føler at man kanskje ikke elsker, og at det hadde vært deilig å begynt på nytt med noen man var nyforelska i. Og mange gjør også dette: Påberoper seg retten til å "være lykkelig" og til å følge hjertet sitt, for ingen kan jo forvente at man skal forbli i et forhold der man ikke er 100 % fornøyd.

Jeg er ikke så sikker på om det at man til enhver tid elsker hverandre skal være det eneste parameteret for hvorvidt man skal bli eller gå i en vanskelig periode, og tror at man kanskje kan tjene på å akseptere at følelser kan svinge. Så lenge man fungerer godt sammen, trives sammen og er gode venner, selvfølgelig.

Sjangsene er vel også store for at han lærer noe av dette, og at han nå vet hva han hadde og at han har innsett at det han hadde betyr mer for ham enn det å til enhver tid følge forelska-følelser som måtte dukke opp?

[aline]

neida, jeg tror ikke man MÅ føle at man elsker hele tiden resten av livet, men jeg mener at når han først har GÅTT, og laget så mye uro og kaos hos sin kone og også hos barnet, så bør han være sikker på hva han vil før han kommer tilbake.

DERSOM han lærer av det, og dersom han finner ut at han ønsker familien, så er det en fair sak å prøve på nytt om ts er klar for det, men så lenge han ikke vet....

det at han sier han tror kanskje han vil tilbake, men han vet ikke helt egentlig, for han tenker fremdeles på hun andre..

Det jeg mener, er at han nå FØRST bør finne ut hva han vil, SÅ får han prøve å se om ts fremdeles ønsker å prøve på nytt.

Ts sin selvtillitt er frynsete allerede, om hun glatt tar ham inn igjen nå, til tross for at han innrømmer at han ikke vet om det er det han vil, så vil hun i perioden han er tilbake og fremdeles usikker, ødelegge seg selv enda mer slik jeg ser det. Og hvor bra er det for familien? Og dersom han flytter tilbake og gjør henne enda mer usikker ved å bo med henne men ønske seg hun andre, hva vil det gjøre med ts dersom han igjen går?

Jeg skal ikke påstå å vite hvordan man føler det i ett forhold som er mange år og med barn, men jeg kan ikke skjønne at det kan være verd det dersom man ødelegger seg selv helt underveis. Er familien viktigere en enkeltpersonen?

[Kosemose]

men jeg kan ikke skjønne at det kan være verd det dersom man ødelegger seg selv helt underveis. Er familien viktigere en enkeltpersonen?

Er selvfølgelig enig med deg i det. En ting er at alt ikke er fryd og gammen konstant eller at følelsene ikke alltid må være på topp for å kunne ha et samliv, men hvis den ene blir ødelagt av forholdet er det selsvagt ikke verdt det i mine øyne heller. Og hvis det blir slik at han flytter inn igjen for så å flytte ut igjen etter en stund er det helt sikkert bedre å gå videre først som sist. Men jeg fikk behov for å nyansere litt her og trekke fram andre momenter enn dette "elsker/elsker ikke" som eneste avgjørende faktor for å eventuelt bli sammen igjen. På meg virker det som om det at man har et reelt ønske om å være familie ikke er tilstrekkelig hvis man ikke brenner av kjærlighet der og da.

[Nigo-san]

På meg virker det som om det at man har et reelt ønske om å være familie ikke er tilstrekkelig hvis man ikke brenner av kjærlighet der og da.

Det håper jeg da virkelig ikke er tilfellet, men når en person sier at man tenker mer på det å være en familie enn det å være kjæreste, skurrer det litt for meg. Ikke av moralske grunner, men er man ikke forelsket i kjæresten- selv om det går opp og ned- så skal det mye til for at det funker. "Jeg har lyst på hele pakka, selv om jeg liker en annen dame", er en dårlig deal.

Tenker nå jeg

[Gjest Gjest]

Jeg ville aldri tatt tilbake mannen hvis han vært med en annen! Såpass selvrespekt ville jeg hatt.Blir ikke noe koselig å bygge på videre å vite at han har vært med en annen.Kunne ikke vært sammen med en som ikke elsker meg 100%,og forstatt tenker på en annen...Det går jo også utover barnet når det føler at ikke alt er som det skal være.

[aline]

På meg virker det som om det at man har et reelt ønske om å være familie ikke er tilstrekkelig hvis man ikke brenner av kjærlighet der og da.

man må sikkert ikke brenne av kjærlighet, men som Nigosan sier, det å ville ha familiepakka samtidig som man fremdeles tenker og ikke har gitt slipp på den andre og ikke vet om man VIL gi slipp på den andre, da er ikke egentlig ønsket om å være en familie like reellt likevel .

den dagen han med hånden på hjertet kan si at han VET at han ønsker en sjans til med familien, at han har skjønt hva han hadde og at han ønsker å satse på det fremfor denne andre, DA ville jeg kanskje vurdert det om jeg var ts, men først da, ikke nå som han egentlig ikke vet.

og, ts sier at selvtillitten hennes har fått en kjempeknekk, DEN knekken ville jeg jobbet med først, det er så mye viktigere med selvtillit en mange tror. Uten det, er det mye vanskeligere å klare å se hva som er riktig valg både for seg selv og for barnet. Derfor ville jeg valgt en pause, både for at han skal finne ut hva han faktisk vil OG, ikke minst, for at hun skal kunne finne seg selv og troen på at hun er verd en mann som vet han vil være med henne.

For det er jo det han ikke er helt sikker på, han vet ikke egentlig om han vil satse på å fortsette med henne eller om han vil ha hun andre. At man kan tenke og føle slik, at man kan ha lyster på andre og drømme om noe annet når man har vært sammen i mange år, er så, men å faktisk gå for så å komme tilbake med utsagn om at man KANSKJE vil tilbake... vet ikke helt, tenker fremdeles på hun andre,....

da knekker man bare den andre enda mer, go det blir feil for meg.

[Gjest Gjest-M-]

Kan fortelle deg en historie fra virkeligheten. En mann forlot sin gravide kone og deres felles barn på 2 år, for en annen kvinne. Han bodde sammen med den nye kvinnen noen måneder, før han fant ut at han ville tilbake til kone og to barn.

Hun tar han tilbake av hensyn til barna, og fordi hun ønsker at de skal være en familie igjen. Tillitten er borte mellom dem, og hun føler aldri den store kjærligheten lenger, og hun klarer ikke stole på han. Hun kan våkne midt på natta, sitte i sengen og se på han og tenke: "Hva fxxx er det du har gjort??" Masse negative og vanskelige spørsmål gjennom hodet i sene nattetimer.

De går fra hverandre igjen, men har kontakt som foreldre til felles barn.

Historien gjentar seg, og de prøver på nytt å holde sammen pga av barna. Kjærlighet mellom dem blir ikke snakket så mye om.

Etter et par år fram og tilbake på denne måten, blir de enig om å gå hver sin vei i all vennskapelighet.

Poenget her er at så lenge tillitten er brutt, er det svært vanskelig å lappe sammen ett forhold igjen, selv om begge er innstilt på å få det til å fungere.

[Cata]

Er det et krav om at man må elske hverandre 100% til enhver tid, hvis ikke er det bedre å gå hvert til sitt?

Nei, selvsagt ikke. Men man må elske nok, eller være nok glad i, til å vite at dette er det man ønsker å kjempe for skal fungere. Og slik jeg forstår situasjonen her så er ikke mannen så sikker. Det virker som om han er i en skal-skal ikke situasjon her med tanke på om han skal velge familien eller elskerinnen og før han har bestemt seg for å satse helhjertet på familien så tror jeg det blir et heller dårlig forsøk.