Sønn som ikke trives etter flytting

[Gjest Gjest]

For to år siden måtte familien flytte fra Oslo til et lite sted langt unna på grunn av jobb. Sønnen vår var da 12 år gammel og han var svært misfornøyd med at vi skulle flytte. Det er selvsagt forståelig, men jeg håpet og trodde at det ville gå seg til etter hvert.

Men nå har det gått to år, og han mistrives fremdeles. Han har fått flere nye venner der vi bor, men han klarer allikevel ikke å finne seg til rette. Det er en blanding av at han mener det er så "lite og gudsforlatt" her og at han lengter tilbake til østlandet. Dette er noe han snakker mye om; ikke akkurat på en klagete eller masete måte, men mer som en konstatering. Når vi er i Oslo i ferier finner han seg umiddelbart til rette og er mye sammen med de gamle vennene sine (som han har holdt kontakt med over msn etc).

Er det noen som har noen tilsvarende erfaringer, eller synspunkter? Jeg får så vondt av ham og vi føler det er vår feil

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Har ingen erfaring i det hele tatt faktisk, men skjønner han jo på en måte da!

Dere "dro" han jo opp fra hans trygge plass mitt i, eller begynnelsene av puberteten.

Fra et livat sted til "ingenting" i hans øyne.

Han kjeder seg rett og slett.

Han liker nok vennene sine han har fått på det nye stedet og trives nok med dem der han nå er, men allikevel så føler han at det er kjedelig rundt han.

Kanskje fordi da han var yngre (da dere bodde i Oslo) opplevde han mere spenning rundt seg selv enn det han nå gjør som eldre.

Det er alltid utrolig viktig å ta hennsyn til barn, spesielt ungdom dersom man velger å flytte til noe helt annet enn det dem er vant med!

Selv skulle jeg gjerne ha flyttet, men gjør det ikke pga. jeg har en tennåring som har sine røtter, venner og skolen her i Oslo.

Viktig å lytte til barnets signaler, så han ikke i eldre alder "stikker av" til kulere plaser. (kulere plasser i barnets øye)

Vet egentlig ikke hva dere skal gjøre jeg, da jeg forstår at det eneste barnet vil er å flytte tilbake. Hadde det vært uproblimatisk for dere så hadde dere vel flyttet tilbake antar jeg!

Kanskje la han få overnatte hos kompisser i Oslo o.l.

La han dra på kino i Oslo med venner fra Oslo eller der dere bor nå (om det ikke er milevis hjemmefra da)

La hans venner fra Oslo komme til han.

Kanskje det kan hjelpe litt

Endret 8. mars 2008 av Frk.Uhåndterlig

[Gjest Gjest]

Men nå har det gått to år, og han mistrives fremdeles. Han har fått flere nye venner der vi bor, men han klarer allikevel ikke å finne seg til rette. Det er en blanding av at han mener det er så "lite og gudsforlatt" her og at han lengter tilbake til østlandet. Dette er noe han snakker mye om; ikke akkurat på en klagete eller masete måte, men mer som en konstatering. Når vi er i Oslo i ferier finner han seg umiddelbart til rette og er mye sammen med de gamle vennene sine (som han har holdt kontakt med over msn etc).

Er det noen som har noen tilsvarende erfaringer, eller synspunkter? Jeg får så vondt av ham og vi føler det er vår feil

Oj. Som å lese egen historie.

Ble flyttet på den alderen, ut av byen til et lite samfunn. Sliter med det enda, i en alder av godt voksen. Det var grusomt for meg, og jeg har først skjønt hvor mye det farget livet mitt, etter at jeg ble voksen.

Det trenger ikke gå med ham som med meg, for all del. Han kan flytte til byen igjen så fort han er ferdig med videregående, for eksempel, komme seg "ut i verden". Men to år... han ha jo hatt god tid til å "tilpasse seg".

Jeg har flyttet mitt barn nå, før skolealder. Jeg måtte flytte, og med egne minner langt fremme i hodet tenkte jeg det måtte skje nå, så et miljø og en identitet kan dannes tidlig. Det har hittil fungert fint. Men det er selvsagt forferdelig vanskelig å forutsi hvordan de vil tenke på det som voksne, jeg er redd for å få høre det senere, hva det gjorde med ungen å flytte.

For meg var den alderen katastrofal å bli flyttet i, men det var også mange andre faktorer som gjorde tilværelsen nesten umulig å håndtere. Blant annet foreldre som ikke engang var inne på tanken om å spørre hvordan jeg hadde det.

Gi ham alle muligheter til å reise, finne på ting, besøke de gamle vennene, fremhev mulighetene han har senere i livet? Jeg vet ikke, jeg har ikke noe fasitsvar. Men ikke la være å snakke med ham. Jeg ble overlatt tilmeg selv og tilfeldighetene, og føler det er "flaks" at jeg sitter som et samlet menneske i dag. Som sagt - dette var ikke pga flytting alene, kanskje mer den totale mangelen på kommunikasjon med omsorgspersoner i forbindelse med et nytt sted osv.

Snakk sammen, finn på ting osv. Legg alt mulig til rette for at det gamle nettverket forblir "hans", ha vennene hans på besøk hvis dere får det til, la ham besøke dem osv. Og la det være helt greit at han "mistrives på et gudsforlatt sted" i stedet for å prøve å overbevise ham om hvor mye bedre det er enn å bo i byen. Aksepter og snakk om det.

Må understreke at min situasjon var problematisk pga mye annet enn selve flyttingen, og at dette bare er min opplevelse av det - jeg forstår at andre situasjoner kan være helt annerledes. Det beste rådet jeg kan gi er å ikke la være å snakke om det, ikke slutt å ta det opp eller spørre, hør hva som kan endres, hva som kan gjøre det bedre etc. Hvis det er på alle måter uaktuelt å flytte tilbake igjen, må dere jo nesten tilpasse dere der dere er uansett. Bare stå sammen om det, så han ikke isolerer seg.

Hold dialogen, lytt til ham, prøv å legge til rette. Så finner han veien sin. Om få år skal han velge vei videre selv; støtt så godt dere kan. Det er vel stort sett det vi som foreldre kan gjøre. Lykke til.

[Gjest Gjest]

Han kan jo flytte på hybel i Oslo når han skal begynne på videregående? Det er jo ikke så lenge til, og det er mange som flytter for seg selv i den alderen. Hvis han har så stor "hjemlengsel" ville jeg vurdert det sterkt.