Besatt av å være viktigst

[Gjest Gjest_trist_*]

Dette er vanskelig å innrømme, og det er trist å tenke på, men jeg er helt besatt av å være viktigst for samboeren min..

Som barn følte jeg aldri at foreldrene mine var glade i meg, eller at jeg var viktig på noen måte. Deres kjærlighet til meg, eller min "rett" til oppmerksomhet, var avhengig av at jeg var flink, stor og moden hele tiden. Jeg var aldri god nok slik jeg var.

Lillesøsteren min har en mild hjerneskade, og har derfor hatt litt andre behov for meg da vi vokste opp. Hun fikk, kanskje fordi hun måtte det, mye mer oppmerksomhet enn meg, og jeg følte alltid at hun var viktigst.

Hele oppveksten var en kamp for å bety noe, jeg måtte strekke meg mot å bli bedre, hele tiden. Jeg husker mye fortvilelse, jeg trodde foreldrene mine var likeglade i om jeg eksisterte eller ikke, og jeg forsøkte derfor å ta mitt eget liv da jeg var 12.

Foreldrene mine fant meg, og jeg overlevde (åpenbart nok), men selv ikke da skjønte de det. Jeg forsøkte å forklare dem hvordan jeg hadde det og hva jeg følte, men de mente jeg bare var utakknemlig og at jeg ikke forsto behovene til lillesøsteren min.

Året etter ble jeg, endelig vil jeg si, tatt ut av hjemme på grunnlag av omsorgssvikt og fikk bo i ungdomsinstitusjon der det var voksenpersoner som viste meg at jeg hadde en verdi bare ved å være med.

Men der fikk jeg bare bli tre uker, før jeg måtte hjem igjen til foreldrene mine, bv trodde foreldrene mine hadde skjerpet seg, og de kunne ikke tatt mer feil. Jeg kom hjem til rent helvete, de gikk fra å mer eller mindre overse meg totalt, til å være voldelige og hate meg. Mamma sa flere ganger at hun aldri kunne tilgi meg for å ha "løyet om hvor fælt jeg hadde det", hun sa til alle at det var bare puberteten som hadde "tatt meg".

Jeg ble flere ganger vekket om natten av at mamma sto ved sengen min og slo meg mens hun ropte at hun hatet meg. Det ødela søvnen min, jeg sluttet å sove, ble anorektisk og sovnet hvor som helst bare ikke hjemme, feks på skolen. Dette gikk selvsagt ut over resultatene mine, men jeg klarte likevel å avslutte grunnskolen med 6 i alle fag unntatt 3, der jeg fikk 5, og det eneste foreldrene mine kommenterte var hvor dum jeg var som ikke klarte å få 6 i alle fag.

Jeg lærte meg etterhvert å gi faen i foreldrene mine, fikk meg venner som lærte meg at jeg har en verdi. Men når det gjelder sambo har jeg likevel dette sykelige behovet for å være viktigst.

Jeg sliter meg selv totalt ut, i forsøket på å være god nok for ham, selv om jeg er god nok akkurat slik jeg er. Jeg gjør masse ting for ham som jeg egentlig ikke har lyst til, og gjør alt husarbeid, lager alltid middag osv. Han skjønner jo ikke hvorfor jeg gjør det, han tror jo jeg har lyst, så han skjønner ikke hvorfor jeg er så sliten.

Når han sier at jeg skal sitte ned og slappe av mens han feks lager middag, blir jeg helt forstyrret. Føler meg som verdens verste samboer og fullstendig verdiløs, jeg klarer bare ikke.

Det er slitsomt, både for han og meg, for jeg vil jo ikke være sånn. Jeg har ikke orket å forklare ham hvordan barndomen var, han vet at det ikke var bra, men jeg orker ikke snakke om detaljene. Er redd han skal si han ikke orker å være sammen med ei som har så store problemer som meg.

Han vet om spiseforstyrrelsen da, men nå er jeg jo mer eller mindre frisk. I syke perioder kan jeg jo alle triksene for å skjule det, så tror ikke han merker det, men han mistenker jo noe.

Jeg er så sliten av meg selv....... :gråte:

[Rosalind]

Jeg vil sende deg en klem.

Vanskelig å si hva du kan gjøre for å endre på dette du beskriver, men jeg ville kanskje begynt med en prat med samboeren. Enn så vondt det må være å gå inn i alle detaljene, kan det hende det blir bedre etterpå. Fortell også at du har vegret deg for å fortelle dette til ham fordi du er redd for hvordan du framstår overfor ham. Jeg er sikker på at det vil lette bare ved å fortelle. Du sliter med skyld, derfor er du også redd for at han skal gå eller se annerledes på deg dersom du forteller om problemene dine. Det var jo det som skjedde med foreldrene dine. Første seier vil være å oppleve at dette ikke er tilfelle!

[Gjest Cath.]

Dette er vanskelig å innrømme, og det er trist å tenke på, men jeg er helt besatt av å være viktigst for samboeren min..

Som barn følte jeg aldri at foreldrene mine var glade i meg, eller at jeg var viktig på noen måte. Deres kjærlighet til meg, eller min "rett" til oppmerksomhet, var avhengig av at jeg var flink, stor og moden hele tiden. Jeg var aldri god nok slik jeg var.

Lillesøsteren min har en mild hjerneskade, og har derfor hatt litt andre behov for meg da vi vokste opp. Hun fikk, kanskje fordi hun måtte det, mye mer oppmerksomhet enn meg, og jeg følte alltid at hun var viktigst.

Hele oppveksten var en kamp for å bety noe, jeg måtte strekke meg mot å bli bedre, hele tiden. Jeg husker mye fortvilelse, jeg trodde foreldrene mine var likeglade i om jeg eksisterte eller ikke, og jeg forsøkte derfor å ta mitt eget liv da jeg var 12.

Foreldrene mine fant meg, og jeg overlevde (åpenbart nok), men selv ikke da skjønte de det. Jeg forsøkte å forklare dem hvordan jeg hadde det og hva jeg følte, men de mente jeg bare var utakknemlig og at jeg ikke forsto behovene til lillesøsteren min.

Året etter ble jeg, endelig vil jeg si, tatt ut av hjemme på grunnlag av omsorgssvikt og fikk bo i ungdomsinstitusjon der det var voksenpersoner som viste meg at jeg hadde en verdi bare ved å være med.

Men der fikk jeg bare bli tre uker, før jeg måtte hjem igjen til foreldrene mine, bv trodde foreldrene mine hadde skjerpet seg, og de kunne ikke tatt mer feil. Jeg kom hjem til rent helvete, de gikk fra å mer eller mindre overse meg totalt, til å være voldelige og hate meg. Mamma sa flere ganger at hun aldri kunne tilgi meg for å ha "løyet om hvor fælt jeg hadde det", hun sa til alle at det var bare puberteten som hadde "tatt meg".

Jeg ble flere ganger vekket om natten av at mamma sto ved sengen min og slo meg mens hun ropte at hun hatet meg. Det ødela søvnen min, jeg sluttet å sove, ble anorektisk og sovnet hvor som helst bare ikke hjemme, feks på skolen. Dette gikk selvsagt ut over resultatene mine, men jeg klarte likevel å avslutte grunnskolen med 6 i alle fag unntatt 3, der jeg fikk 5, og det eneste foreldrene mine kommenterte var hvor dum jeg var som ikke klarte å få 6 i alle fag.

Jeg lærte meg etterhvert å gi faen i foreldrene mine, fikk meg venner som lærte meg at jeg har en verdi. Men når det gjelder sambo har jeg likevel dette sykelige behovet for å være viktigst.

Jeg sliter meg selv totalt ut, i forsøket på å være god nok for ham, selv om jeg er god nok akkurat slik jeg er. Jeg gjør masse ting for ham som jeg egentlig ikke har lyst til, og gjør alt husarbeid, lager alltid middag osv. Han skjønner jo ikke hvorfor jeg gjør det, han tror jo jeg har lyst, så han skjønner ikke hvorfor jeg er så sliten.

Når han sier at jeg skal sitte ned og slappe av mens han feks lager middag, blir jeg helt forstyrret. Føler meg som verdens verste samboer og fullstendig verdiløs, jeg klarer bare ikke.

Det er slitsomt, både for han og meg, for jeg vil jo ikke være sånn. Jeg har ikke orket å forklare ham hvordan barndomen var, han vet at det ikke var bra, men jeg orker ikke snakke om detaljene. Er redd han skal si han ikke orker å være sammen med ei som har så store problemer som meg.

Han vet om spiseforstyrrelsen da, men nå er jeg jo mer eller mindre frisk. I syke perioder kan jeg jo alle triksene for å skjule det, så tror ikke han merker det, men han mistenker jo noe.

Jeg er så sliten av meg selv....... :gråte:

Huffda, dette hørtes ikke greit ut.

Du må øve deg til å bli glad i deg selv for den du er og ikke for hva du presterer (om du forstår hva jeg mener). Jeg har møtt mange mennesker som har et lignende syn på seg selv pga foreldre som bare syntes at det aller beste/mest perfekte var godt nok. Ikke rart du sliter.. denne typen disrespekt for barns egenverdi er forferdelig. I ditt tilfelle har det jo vært både mishandling og andre problemer i tillegg, som har forverret situasjonen.

Som sagt, jeg tror at du blir mer trygg på deg selv, dersom du blir mer glad i, og mindre streng med deg selv. Bare se deg rundt, du har sikkert noen venner eller andre rundt deg som du liker, selv om de ikke er så veldig perfekte, vakre, flinke eller fremadstormende på noe vis. Du liker dem, bare fordi de er seg ..og slik er det med deg også, du er verd å like fordi du er deg!

Eh.. her kom jeg på at du sa at du hadde venner som hadde lært deg noe om egenverdi, men øv enda mer!

Kjæresten din er nok heller ikke sammen med deg på grunn av alt du gjør for ham.. han er jo en voksen mann og klarer å ordne litt selv. Tenk på at du må ta vare på deg selv for at han skal ha den han elsker. Selv om jeg ikke er spesielt religiøs vil jeg henvise til ordene: "Du skal elske din neste som deg selv" og si at disse ordene etter min mening betyr at du også skal elske deg selv..slik at du elsker "din neste" høyt nok (for dersom du ikke elsker deg selv, vil jo disse ordene bety at man heller ikke skal elske sin neste.. og legg merke til; det står å elske som seg selv, ikke mer..ikke mindre, men like mye).

Du må rett og slett bli like glad i deg selv som du er i kjæresten!

Etterhvert som du blir tryggere, kan du nok sikkert fortelle ham mer om oppveksten din, det er DEG han har valgt å være sammen med og da takler han nok å få hele historien fordelt i små posjoner.

Og.. slutt å vær så "flink", det er bare tull! ...og noe som jeg sluttet med for flere år siden, man ender så lett opp med å miste seg selv i all "flinkheten".

Jeg vil være MEG og ikke "bare flink".

Som kjapp litteratur om temaet kan jeg anbefale billedboka "Snill" (husker ikke forfatter, men den er verd å lese og burde vært brukt til å undervise foreldre og andre voksne om litt av temaet du er inne på.

Klem til deg, stå på!

[Gjest Cath.]

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=141999

Link til boka med omtaler hos bokkilden.

Kanskje jeg er barnslig som anbefaler en "barnebok", men den setter i gang noen tenkeprosesser.

[Gjest Gjest]

Hadde jeg vært deg hadde jeg bestilt en time hos en psykolog. Du trenger å få ut alle tankene dine og få satt de i system. En psykolog kan også hjelpe deg med å få bukt med det at du alltid føler at du må gjøre ting for samboeren din.

Synes også du skal sette deg ned med samboeren din en kveld, slå av mobiler og tv, og fortell han hvordan du har det. Vi mennesker er ofte veldig forståelsesfulle

Ønsker deg masse lykke til, du høres ut som ei kjempeflott jente