selvsikker, helt til det kommer til kjærlighet

[Gjest wondering]

hei..

sitter her og forsøker å finne ut av noe.

jeg er en jente som er selvsikker og tror på meg selv på de fleste områder. når det kommer til venner, nye mennesker, jobb osv så er jeg ikke i tvil på meg selv, jeg liker meg selv og tror på meg selv.

MEN. når det kommer til den store kjærligheten så er jeg et lite vrak. jeg har en super kjæreste som jeg elsker og som elsker meg tilbake. men jeg blir så fort usikker, tror det verste og er veldig flink til å finne det negative i situasjoner.

det jeg forsøker å finne ut av er hvor det kommer fra. jeg har en far som jeg aldri egentlig har vært nær, selv om han er helt tilstede. men har aldri følt at jeg strekker til der, og må alltid bevise ting for å få 'godkjenning', eller for å bli godtatt. har sjelden fått en klapp på skulderen eller oppmuntrende ord o.l, som om jeg egentlig har manglet en farsfigur selv om han er her. og har alltid hatt en enorm trang til å få ham til å like meg, og vise det.

kan dette henge sammen med hvordan jeg forholder meg til kjærester nå i relativt voksen alder?

noen som har det samme?

kan det henge igjen så lenge selv om man har akseptert hvordan det er, og selv om man føler at man har vokst fra disse tingene?

[Gjest Golden Girl]

hei..

sitter her og forsøker å finne ut av noe.

jeg er en jente som er selvsikker og tror på meg selv på de fleste områder. når det kommer til venner, nye mennesker, jobb osv så er jeg ikke i tvil på meg selv, jeg liker meg selv og tror på meg selv.

MEN. når det kommer til den store kjærligheten så er jeg et lite vrak. jeg har en super kjæreste som jeg elsker og som elsker meg tilbake. men jeg blir så fort usikker, tror det verste og er veldig flink til å finne det negative i situasjoner.

det jeg forsøker å finne ut av er hvor det kommer fra. jeg har en far som jeg aldri egentlig har vært nær, selv om han er helt tilstede. men har aldri følt at jeg strekker til der, og må alltid bevise ting for å få 'godkjenning', eller for å bli godtatt. har sjelden fått en klapp på skulderen eller oppmuntrende ord o.l, som om jeg egentlig har manglet en farsfigur selv om han er her. og har alltid hatt en enorm trang til å få ham til å like meg, og vise det.

kan dette henge sammen med hvordan jeg forholder meg til kjærester nå i relativt voksen alder?

noen som har det samme?

kan det henge igjen så lenge selv om man har akseptert hvordan det er, og selv om man føler at man har vokst fra disse tingene?

Har det på samme måte selv. Har en god utdannelse, bra jobb som mange misunner meg, fungerer bra sosialt, har OK utseende, osv. osv. Men jeg er kjempeusikker når det gjelder forholdet. Veldig sjalu, dårlig selvtillitt, redd for å miste ham, selv om han elsker meg, er snill og god, og alltid har uttrykt at det er meg han vil ha.

For min del henger det nok igjen at jeg fra barneskolen av alltid var den overvektige jenta som aldri var populær. Var jomfru lenge mens venninnene mine mistet dyden før seksuell lavalder. Først da jeg flyttet til en annen by begynte jeg å 'finne meg selv', og prøve meg på det annet kjønn. Og kjæresten min nå er den første kjæresten min EVER (på tide når man er 26 år...) Så usikkerheten min stammer fra gammelt av.

Og desverre skjønner jeg at usikkerheten min lett kan ødelegge forholdet vårt. Usikkerheten min tærer på ham. Må vel bare si til meg selv at jeg strekker til på dette området også, og vel så det.