Oppdragelsen har skylda

[HeleneHarepus]

http://www.dagbladet.no/dinside/2008/03/06/528957.html

Når barn utvikler destruktiv atferd så skyldes det svært ofte foreldrenes oppdragerstil, konkluderes det i en forskningsrapport ved Høgskolen i Bergen.

Oppdragelsen betyr mye for ungenes valg av venner, og hvorfor noen får avvikende normer og blir kriminelle, hevdes det.

Debatt.

[Gjest Gjest_fil_*]

Klart oppdragelse har mye å si om hvordan livet ditt blir. Men samtidig spiller vel medfødte gener og livets tilfeldigheter også inn. Tilsammen mange faktorer.

Tenker vel bare på meg selv; jeg var en nyskjerrigper da jeg var i tenårene og kunne rotet meg borti litt av hvert. Mine foreldre gav meg passe frihet samtidig som de satte grenser. Ofte forstod jeg selv hvor grensen gikk mellom lurt og dumt, noe selvlært og noe banket inn i hodet mitt av foreldrene mine.

[Gjest Gjest]

Det er innlysende.

Så har vi etter de første årene, hvor barnehage og skole overtar mer og mer av den funksjonen; påvirkningen derfra og fra venner. Og senere mer og mer innflytelse fra venner, og også ting som dukker opp i et livsløp ellers.

Det er nesten ingenting å debattere om. Med mindre det finnes foreldre her som vil blånekte for sin påvirkning på barna da Men det er sammensatt av flere ting, det er klart.

[Villa2000]

Det dem sier i denne rapporten er egentlig at alt spiller inn. Skjønner egentlig ikke vitsen med den rapporten i det hele tatt?

[Honey Bee]

Det er innlysende.

Så har vi etter de første årene, hvor barnehage og skole overtar mer og mer av den funksjonen; påvirkningen derfra og fra venner. Og senere mer og mer innflytelse fra venner, og også ting som dukker opp i et livsløp ellers.

Det er nesten ingenting å debattere om. Med mindre det finnes foreldre her som vil blånekte for sin påvirkning på barna da Men det er sammensatt av flere ting, det er klart.

Signerer denne

[Gjest Gjest_Helene_*]

Det dem sier i denne rapporten er egentlig at alt spiller inn. Skjønner egentlig ikke vitsen med den rapporten i det hele tatt?

Du skjønner ikke vitsen?

Hvor ofte tror du at man finner klare årsakssammenhenger egentlig? Veldig sjeldent! Jeg vil nesten si at det er en selvfølge at fenomen X påvirkes av forskjellige ting.

Problemet med atferdsproblemer er at barnet får en såkalt dobbel arv. Det kan både arve en disposisjon for impulsivitet, aggressivitet og lite eksekutive problemer/manglende konsekvenstenkning. Samtidig så vokser de opp med foreldre som sliter med det samme.. Derav dobbel arv, både genetisk disposisjon og uheldig miljø.

Bildet komplisseres av individuelle faktorer hos barnet og miljøet. Noen barn er veldig robuste og tåler stort sett alt. Andre barn er sårbare og tåler mindre. Og da ender man opp med akkurat slike rapporter som sier at det er ørten faktorer som påvirker atferdsproblemer.

Oppdragelse er en faktor som har vist seg særlig forklarende. Og foreldreveiledning (feks PMT) er også det verktøyet som gir best resultater når det gjelder å minke atferdsproblemer. Kombinert med oppdragelse så er familiesituasjon viktig. Barn som opplever eller er vitne til vold har mye større sjanse for atferdsproblemer.

[Helen]

Jeg er til en viss grad enig om at oppdragelse kan være en medvirkende årsak.

Men når en familie feks har 5 unger og kun én havner på skråplanet og blir kriminell da er det litt værre å skylde på oppdragelse eller arv.

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Foreldrenes oppdragelse har mye å si på barnets utvikling og adferd.

Miljøet barna bor i spiller også en stor rolle i utviklingen.

MEN det hender selvsagt at foreldre gjør alt i sin makt for å oppdra et barn, men alikevell så havner barnet på skråplanet.

Du kan ha en familie på 3 barn.

Alle 3 får lik oppdragelse og vokser opp i samme miljø, allikevel kan ett av disse barna havne på skråplanet.

Her kan man ikke skylde på foreldrene eller?

Endret 6. mars 2008 av Frk.Uhåndterlig

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke på det.

Har to fettre, begge med lik oppdragelse, den ene misbrukte narkotika og er nå død, den andre er høyere utdannet med god jobb..

[Kylling]

Dere skriver om søsken med lik oppdragelse. Er det virkelig mulig at alle barn i en familie får nøyaktig lik oppdragelse? Vil det ikke alltid bli forskjellsbehandling, mer eller mindre ubevisst fra foreldrenes side?