Skal møte barna hans - hjelp :)

[Gjest Gjest_Maja_*]

Jeg (28) har vært sammen med kjæresten min (33) i noen måneder, og nå skal vi ta forholdet litt videre; jeg skal møte barna hans. Noe som er flott, og det viser selvfølgelig at han vil involvere meg enda mer i livet sitt. Han har en datter på 5 og en sønn på 8 måneder.

Den minste bekymrer jeg meg ikke for, men datteren på 5 er "skummel" Jeg har ingen barn selv og er nok ikke noe typisk "barne-menneske." Jeg går godt overens med venninners barn, men det blir jo ikke det samme.

I tillegg er det litt sårt mellom meg og eks'en hans, og jeg vet ikke hva datteren har fått med seg i samlivsbruddet der.

Hvordan skal jeg forholde meg til datteren? Den første gangen vi møtes, hvordan bør det foregå? Jeg vet at kjæresten min gleder seg utrolig mye til dette, så det er litt press, for å si det sånn. Jeg syns dette er mye skumlere enn da jeg møtte foreldrene hans!

Og om jenta ikke liker meg, hva gjør man da?

Hilsen Paranoid

[Gjest andrassy]

Tror ikke jeg ville introdusert deg som "pappas kjæreste", men heller en veninne. Det gjør det mindre skummelt, og legger mindre press på situasjonen.

Høres ut som du kom inn og "ødela" forholdet til foreldrene, siden de har et så lite barn? Ikke ment som anklage, men mer for at dette også er noe du/dere skal tenke på både i forhold til datteren og mora hennes. Det kan nemlig uansett være sårt for henne at han såpass raskt har funnet seg en ny, og atpåtil vil involvere barna i det.

Vær deg selv, møt far og barn på nøytral grunn, ikke begynn med at du skal være sammen med dem hele tiden de har sammen. Hvis dette er "ment to be" så har dere god tid til å la jenta ta dette i et rolig tempo, dere MÅ ikke presse gjennom "lykkelig familie" med en gang. Da tror jeg dere gjør både forholdet dere imellom og til barnet en bjørnetjeneste.

Lykke til!

[Amalie_85]

Åååå det der husker jeg så godt.

Har dessverre ikke noen direkte råd, men kan fortelle hva vi gjorde. Begynte bare med at jeg var sammen med dem noen ganger som en venn, og det var helt fint det. Og så spurte vi om det var greit om vi var kjærester og det var jo kjempe greit for jeg var jo så hyggelig.

Sønnen hans var da 3 år. Og ja, det var kjempeskummelt. Tenkt om det bare ble kræsj??!! Men det har gått kjempe fint. Barn er ofte ikke så skumle som vi tror.

Masse lykke til. Det blir nok bra

[Gjest Gjest_Emma_*]

Tror ikke jeg ville introdusert deg som "pappas kjæreste", men heller en veninne. Det gjør det mindre skummelt, og legger mindre press på situasjonen.

Høres ut som du kom inn og "ødela" forholdet til foreldrene, siden de har et så lite barn? Ikke ment som anklage, men mer for at dette også er noe du/dere skal tenke på både i forhold til datteren og mora hennes. Det kan nemlig uansett være sårt for henne at han såpass raskt har funnet seg en ny, og atpåtil vil involvere barna i det.

Vær deg selv, møt far og barn på nøytral grunn, ikke begynn med at du skal være sammen med dem hele tiden de har sammen. Hvis dette er "ment to be" så har dere god tid til å la jenta ta dette i et rolig tempo, dere MÅ ikke presse gjennom "lykkelig familie" med en gang. Da tror jeg dere gjør både forholdet dere imellom og til barnet en bjørnetjeneste.

Lykke til!

Njei jeg ødela det vel ikke direkte. Det var så godt som over, men han fikk nok mer fart på seg da han møtte meg. Og eks'en syns selvfølgelig at det er sårt at han gikk videre så fort, selv om forholdet hadde vært dødt i flere år.

Han mener de har vært flinke til å skåne barna, men man vet jo aldri hva de får med seg likevel. Men jeg tror vel uansett ikke at en 5-åring kommer til å holde noe mot meg

[Gjest Gjest_Emma_*]

Åååå det der husker jeg så godt.

Har dessverre ikke noen direkte råd, men kan fortelle hva vi gjorde. Begynte bare med at jeg var sammen med dem noen ganger som en venn, og det var helt fint det. Og så spurte vi om det var greit om vi var kjærester og det var jo kjempe greit for jeg var jo så hyggelig.

Sønnen hans var da 3 år. Og ja, det var kjempeskummelt. Tenkt om det bare ble kræsj??!! Men det har gått kjempe fint. Barn er ofte ikke så skumle som vi tror.

Masse lykke til. Det blir nok bra

Så dere møttes sammen med ungen hans ute i f.eks. byen og gikk på café? Altså ikke hjemme hos han?

Nei unger er sikkert ikke så skumle, men akkurat mannen i mitt liv sine barn er kjempeskumle

Det går nok helst bra, jeg hadde hvertfall ingen skumle baktanker da jeg var 5.

Hvor lenge bør det gå fra samlivsbrudd til den ene introduserer en ny? Det er vel han som for det meste bør styre hvordan vi skal gjøre dette fremover. Jeg vil jo ikke "ha noe å si" før den dagen vi flytter sammen.

[lolita90]

du kan jo snakke med kjæresten din om hvordan du skal forholde deg...

han har sikkert ikke noe imot å fortelle deg det

[Amalie_85]

Så dere møttes sammen med ungen hans ute i f.eks. byen og gikk på café? Altså ikke hjemme hos han?

Nei unger er sikkert ikke så skumle, men akkurat mannen i mitt liv sine barn er kjempeskumle

Det går nok helst bra, jeg hadde hvertfall ingen skumle baktanker da jeg var 5.

Hvor lenge bør det gå fra samlivsbrudd til den ene introduserer en ny? Det er vel han som for det meste bør styre hvordan vi skal gjøre dette fremover. Jeg vil jo ikke "ha noe å si" før den dagen vi flytter sammen.

Jeg møtte noen ganger opp hjemme hos han, og så gikk vi sammen til lekeplassen, ned til butikken å kjøpte is, gjennom felles hobby (da var det jo og andre der) og etterhvert ble jeg og med inn da for å ta en kopp kaffe. Så jeg snek meg inn Hvor lenge det må gå før man introduserer en ny vil jeg si kommer ann på både far og barn, noen barn er veldig såre for at mor og far ikke bor sammen lengre, mens andre syns det er helt greit. Og jeg vil si at du har jo "noe å si" for dine følelser er og med i hele det her.

Husker for mange år siden (skulle tro jeg var gammel ) var jeg på flørtern med en fyr som hadde en sønn, og jeg ble en dag invitert på besøk til han, og når jeg kommer dit er sønnen hans der og jeg blir presantert som kjæresten som pappa. Syns det var kjempe ubehagelig fordi vi enda ikke hadde funnet ut om vi ville gå på skikkelig date en gang. Gutten var jo bare 2 år, men like vel. Og jeg og var jo bare 19. Men fikk da sagt etterpå hva jeg følte om den saken. Ble aldri oss gitt

[estrella]

Når jeg fikk møte pappas kjæreste,som nå er min stemor(de giftet seg i thailand uten meg i helga jeg fikk vite om det først noen timer senere når de ringte meg ) så var jeg vel 9 år(er 18 nå), og broren min var 8 år. Da ble hun introdusert som kjæresten, men vi var forberedt på det. Og pappa hadde fortalt oss om henne lenge før vi møtte henne. Farmor også for den saks skyld!

I ettertid har jeg funnet ut at hun var mer inni bildet enn jeg trodde, før vi traff henne(satt og leste i hytteboken når jeg var 15 ).

Mamma sine kjærester har kommet og gått, så der har jeg vel egentlig ikke knyttet meg så mye til de, men hadde pappa og stemoren min gått fra hverandre(istedenfor å gifte seg) så hadde jeg blitt _veldig_ lei meg.

[ThirtySomething]

Synes mye av det Amalie skriver her er veldig fornuftig!

Men å spørre 5 åringen om hun synes det er "greit" at dere er kjærester, det er ikke så lurt. For det er dere, og det vil dere fortsette å være.

Vær tydelige, synes jeg. Ikke definer noe til å begynne med, men etterhvert spør hun kanskje om dere ER kjærester, og da sier dere jo ja. Introduser deg som **** uten noe mer. Sett deg ned på gulvet, snakk når du blir spurt om noe, vær blid. Ikke overøs med gaver, bare ta det helt rolig. Vær deg - det er det beste.

Og en viktig ting til, husk at du som voksen har ansvar i forholdet til barna. Det er du som må lirke og lure og vinne tillit.

[Gjest Gjest]

Har vært i den samme situasjonen selv, bortsett fra at det var ei 10 år gammel jente som var (og er) svært knyttet til sin mor. Hun visste om meg i forkant, men jeg var veldig spent første gang vi møttes. Mitt råd, er ha en aktivitet første gang dere møtes. Gå en liten tur eller noe, så har man alltid noe å snakke om (hva man ser, ting man passerer osv).

[kospia]

Husker godt første gang jeg møtte mine samboer`s barn.

De var 3 og 10 år denne gang, nå har jeg to barn selv så jeg hadde vel en fordel der vil jeg tro.

Det var sommer og jeg ble invitert på grillmat.

Ungene var så snille og gode begge to, jeg prøvde og være meg selv og snakke med dem om ting de likte og hva de hadde gjort denne dagen.

Vi hadde vært sammen en god stund før jeg kom dit på besøk første gang.

Pappa`n forklarte at han hadde funnet seg en kjærest og ville høre om de syntes det var ok.

Føste gang jeg lå over der lurte 10 åringen veldig på hvor jeg skulle sove og 3 åringen kom tidlig på morgenen og la seg sammen med pappa`n...så jeg skjønte jeg var godtatt, selv om han holdt seg på pappas del av senga.

Vær deg selv og vis interesse for ungene, så går alt bra skal du se.

Ønsker deg lykke til

Endret 6. mars 2008 av kospia

[Gjest imli]

Å spørre femåringen om "lov" til å være kjærester, blir vel litt rart. Så små unger skjønner ikke helt rekkevidden av sånt, og vil sannsynligvis synes det er rart å bli spurt om noe sånt. Og kjærester er dere jo uansett, regner ikke med at dere gjør det slutt om femåringen sier nei?

Tror det er lurt å være seg selv, ikke overøs ungene med oppmerksomhet og gaver, la dem heller "komme til deg", når de er klare for det. Jeg husker i alle fall at jeg synes voksne som maste og dullet veldig med meg var skummelt og ekkelt da jeg var liten. Likte bedre dem som tok det mer rolig og ikke trengte seg på.