sammen med noen fra et annet land

[mee mee]

Bare lurer litt...

har du vært sammen noen som har bodd i et annet land?

hadde dere et avstandsforhold, eller flyttet en av dere til den andre?

Hvordan er statusen i dag?

[Gjest Gjest]

Bare lurer litt...

har du vært sammen noen som har bodd i et annet land?

hadde dere et avstandsforhold, eller flyttet en av dere til den andre?

Hvordan er statusen i dag?

Er samboer med en fra et annet land, ja, men vi har aldri bodd i forskjellige land da.... Hvor lenge har dere vært sammen?

[Pooh]

Er gift med en fra et annet land. Vi moettes paa ferie. Det foerste halvannet aaret bodde vi fra hverandre, saa flyttet jeg til hans land for aa studere. Vi giftet oss etter aa ha vaert sammen i tre og et halvt aar. Vi bor fremdeles i utlandet. Jeg savner familien og vennene mine hjemme, men drar paa besoek ca to ganger i aaret. Mannen og jeg har det helt topp. Ingen store kulturforskjeller, siden vi bor i et vestlig land. Jeg har blitt kjempeflink i hans spraak. Han har ikke laert seg noe saerlig norsk, noe som er litt dumt, siden han derfor ikke kan faa seg en relevant jobb i Norge.

[Supramundane]

Jeg bodde selv i utlandet da jeg møtte min nåværende samboer. Han bodde (og bor) i Norge. Vi hadde et avstandsforhold i hele 2 måneder før vi ikke orket mer, jeg sa opp og flyttet til han. Det fikk briste eller bære, alt var bedre enn å pines med å være fra hverandre.

For meg var det ikke noen stor sag å bare flytte. Hvis kjærligheten blir så sterk så ser man bare ikke noe alternativ. Hvis jeg hadde valgt å heller bli i utlandet for å jobbe så ville jo det betydd at jeg ikke elsket han "nok" til å si opp og flytte. At det var nettopp jeg som flyttet og ikke han går kun på praktiske årsaker, og fordi jeg visste at jeg ville flytte hjem til Norge på et eller annet tidspunkt uansett.

[Gjest Utlogget nå for sikkerhets skyld]

Søsteren min er gift med en fra et øst-europeisk land. De møttes mens han jobbet i Norge, og hadde avstandsforhold i ca tre år.

Han hadde jobbet mye i Norge, men måtte gjennom en masse papirmøllestyr for å få arbeids- og oppholdstillatelse. Han har lært seg brukbart norsk og får noen småjobber etterhvert, men de lever hovedsakelig på hennes lønn. Staten krever en viss minimumsinntekt i husholdningen for at han skal få opphold.

Eksen til kjæresten min er fra et annet nordisk land. De hadde avstandsforhold i 2,5 år før hun fant seg en annen der hun bodde. Såvidt jeg vet snakket de aldri om å flytte sammen til ett av landene.

Gjaldt ikke akkurat meg dette, men det var den infoen jeg hadde!

[Gjest Gjest]

Jeg var sammen med en fra Finland. Vi besøkte hverandre en del ganger, men det døde ut på grunn av avstanden. Etter denne opplevelsen kommer jeg nok aldri til å ha et langdistanseforhold igjen; det er bare tortur.

[Fluffie]

Jeg er sammen med en engelskmann. Men vi startet som venner og ble kjent over nettet. Vi moettes da jeg flyttet til UK for aa studere, og da blomstret foelelsene mellom oss og vi ble sammen etter et halvt aar fra vi foerst traff hverandre. Naa er vi i et avstandsforhold siden vi studerer i forskjellige byer. Men vi har kjent hverandre ganske godt en god stund, saa vi visste det var dette vi ville. Og vi skal flytte sammen naar det passer begge.

Jeg merker kulturforskjellen en del. Veldig grovt sett er forskjellene ganske smaa mellom Norge og UK, men naar man kommer mer inn i kulturen, saa merker man alle de smaa forskjellene, som etterhvert blir ganske store. Men jeg trives godt her og regner med at vi blir, med mindre det kommer opp en god jobbmulighet for han i Norge. Jeg er mye mer anvendelig jobbmessig og spraakmessig enn han.

[mee mee]

Jeg er sammen med en engelskmann. Men vi startet som venner og ble kjent over nettet. Vi moettes da jeg flyttet til UK for aa studere, og da blomstret foelelsene mellom oss og vi ble sammen etter et halvt aar fra vi foerst traff hverandre. Naa er vi i et avstandsforhold siden vi studerer i forskjellige byer. Men vi har kjent hverandre ganske godt en god stund, saa vi visste det var dette vi ville. Og vi skal flytte sammen naar det passer begge.

Jeg merker kulturforskjellen en del. Veldig grovt sett er forskjellene ganske smaa mellom Norge og UK, men naar man kommer mer inn i kulturen, saa merker man alle de smaa forskjellene, som etterhvert blir ganske store. Men jeg trives godt her og regner med at vi blir, med mindre det kommer opp en god jobbmulighet for han i Norge. Jeg er mye mer anvendelig jobbmessig og spraakmessig enn han.

Det er vell noe slik det er mellom oss også. Vi møttes i sommer, da på det tidspunket hadde jeg allerede bestemt meg for å studere i england. Så at han bor her er bare prikken over i`en.

Siden vi møttes i sommer har vi hatt daglig kontakt både på mail og telefon.

Han var også på besøk hos meg et par ganger i høst i norge.

Nå tar jeg et semester i norge, og treffer han veldig mye. Vi er begge veldig forelsket, men vet ikke hvordan vi skal gjøre dette siden vi ikke er fra samme land, og da er det veldig lett å bli såret.

jeg flytter jo tilbake til oslo til sommeren, og han blir i london... er fustrert!!!

[Fluffie]

Det er vell noe slik det er mellom oss også. Vi møttes i sommer, da på det tidspunket hadde jeg allerede bestemt meg for å studere i england. Så at han bor her er bare prikken over i`en.

Siden vi møttes i sommer har vi hatt daglig kontakt både på mail og telefon.

Han var også på besøk hos meg et par ganger i høst i norge.

Nå tar jeg et semester i norge, og treffer han veldig mye. Vi er begge veldig forelsket, men vet ikke hvordan vi skal gjøre dette siden vi ikke er fra samme land, og da er det veldig lett å bli såret.

jeg flytter jo tilbake til oslo til sommeren, og han blir i london... er fustrert!!!

Men da er du paa sett og vis heldig med at det er enkelt aa komme seg fra Oslo til London (andre veien), og med litt planlegging kan det gjoeres ganske rimelig med billetter fra Torp med Ryanair.

Tenk om du ble sammen med en i nordnorge? Det hadde vaert en langt dyrere reise enn til London.

Er dere sikker paa at det er dette dere vil, saa faar dere det til

[mee mee]

Men da er du paa sett og vis heldig med at det er enkelt aa komme seg fra Oslo til London (andre veien), og med litt planlegging kan det gjoeres ganske rimelig med billetter fra Torp med Ryanair.

Tenk om du ble sammen med en i nordnorge? Det hadde vaert en langt dyrere reise enn til London.

Er dere sikker paa at det er dette dere vil, saa faar dere det til

jeg er egentlig fra nord norge, men bor i oslo

[Gjest Bond]

Vi var først sammen for nesten 2 år over avstand, han norsk og jeg fra et annet land..

Hadde kjent hverandre ennå lengre, men det tok litt tid før vi bestemte at vi var helt sikkert sammen. Fungerte helt greit over avstand også, besøkte hverandre sånn rundt hver tredje måned. Vi brukte mye msn, telefon..

Alt i alt kan jeg si at den perioden ga veldig mye for forholdet.. Fordi en er nødt å snakke, så vi vet ganske mye om hverandre og er veldig trygge over at vi er ærlige over hverandre.

Eventuelt flyttet jeg til Norge og nå har jeg bodd her noen år allerede.

Vi snakket litt om hvordan det skulle gå med flytting, om han skulle flytte til meg eller omvendt, og vi valgte at jeg skulle flytte Norge. Mesteparten fordi jeg var akkurat ferdig med en utdanning og skulle starte neste (og kunne jo like godt ta dette i Norge da såvidt jeg kunne finne det på engelsk), men han var i full jobb allerede. Så det virket mer logisk og enklere for meg å flytte hit, det hadde vært vanskeligere for ham å flytte til meg å finne jobb med en gang.

Da det gjelder familie og venner fra hjemlandet, det var jo litt stort å flytte, men jeg har ikke angret. Hvis det hadde vært New Zealand i stedet for Norge hadde det sikkert vært litt annerledes, men innen Europa er avstandene ikke så store. Besøker familien 2-3-4 ganger i året, noen venner har vært på besøk hos oss og, så det går helt greit.

Endret 6. mars 2008 av mrs_bond

[Gjest Janne i.i]

Jeg er sammen med en Afrikaner, han bor i sitt hjemland, jeg bor her. Vi har vært sammen i over 3 år.

Har besøkt han flere ganger, han har så langt fått avslag på turistvisumet sitt til Norge, men har ikke gitt opp håpet om at han kan komme på besøk til Norge. Vi snakker jo om å gifte oss og ha en fremtid sammen, men veien dit er lang.

Vi holder forholdet varmt via mail, sms og telefon (takk gud for Lebera og Skype...)Men det er nok adskillig hetere før jeg drar ned og i perioden etter at jeg har vært der. Merker at når det går lang tid uten at jeg får sett han, så er det litt kjørliger. Er begrenset hvor lenge man greier å snakke i timesvis på telefon uten å se hverandre....

Men nå skal jeg snart ned dit i gjen!!! GLeder meg sånn

[Gjest gjesten]

jeg er gift med en mann fra sør-amerika. Vi møttes første gang da jeg var på ferie der, og det var det man kalle kjærlighet ved første blikk. Litt unge begge to, så vi sa ha det bra og lykke til med livet, og utvekslet mailadresser. Etter noen år med mail og brev, fikk han studentvisum til et annet europeisk land (uavhengig meg), og kom til europa.

Det tok ytterligere et år eller to før jeg dro for å besøke han, da bare som venn. Men vi forble ikke venner lenge, alle følelsene vi hadde for hverandre kom tilbake og vi var like forelsket som da vi forlot hverandre 5 år tidligere.

Vi hadde da et avstandsforhold i noen år, før han kom hit og så gifta vi oss. Vel, vi måtte gifte oss på grunn av oppholdstillatelser osv. Kan si jeg er tvangsgifta av den norske staten. Men nå er det 3 år siden han kom og vi er fremdeles gift og har det bra.

Jeg har heller ikke opplevd noen kulturkræsj. Jeg elsker det at han er annerledes og har en annen referanseramme enn meg.

[Gjest jente31]

Ja jeg har vært sammen med en fra et annet land. Møttes på ferie, ble sammen kort tid etter. Vi bodde i forskjellige land, og så hverandre hver 2. eller 3. helg. Ble gravid etter kort tid, og bestemte meg for å flytte til hans land før babyen kom. Bodde i dette landet i 9 mnd før jeg flyttet hjem, mistrivdes veldig. Han flyttet etter til Norge noen mnd etterpå. Vi fikk et par barn til, før vi flyttet fra hverandre. Det er nå 2.5 år siden vi flyttet fra hverandre.

Vi var for forskjellige. Det var kulturkræsj selv om han bare kom fra England.

[Gjest Gjest_3]

jeg er sammen med en mann fra et annet land for øyeblikket. Akkurat nå er det ikke noe problem for jeg bor også i dette landet. Men til høsten må jeg hjem til norge og fullføre utdannelsen, og han har ikke mulighet til å bli med pga jobb og det faktum at jeg ikke kan forsørge han som student det gruer jeg meg veldig til..

jeg er heldigvis ferdig med skolegangen min i januar så da kan jo jeg evt flytte tilbake hit..men synes det er litt skummelt også. Dette er et land veldig langt unna Norge og jeg vil nok ikke kunne se familien min mer en 1 gang i året, pga dyre flybilletter og det at når man skal reise så langt så bør man minst ha et par uker tilgjengelig..

så vi får se hvordan det går..

ang. kulturforskjeller så er det overraskende få med tanke på hvor langt unna norge og dette landet er;)

[Gjest Bond]

ang. kulturforskjeller så er det overraskende få med tanke på hvor langt unna norge og dette landet er;)

Det må da være Australia, de er de eneste andre som er SÅ opptatt med å ha det koselig og ha livet med 'no worries'...

[Heritære]

Er også sammen med en fra England, men ser liksom ikke helt den store forskjellen i kultur og miljø så her går det kjempeflott. Har vi noen problemer innimellom så er det vel mest kommunikasjon siden han snakker svært svært dårlig norsk enda så alt må gå på engelsk. Men, det går seg nok til. Vi har kjent hverandre i snart 2 år og bodd sammen i snart 9 mnd. Han valgte å flytte hit da jeg har fast jobb og leilighet her. Han kunne være mer fleksibel enn meg. Han har fått seg jobb og trives greit med det. Det koster også svært lite å reise til England på besøk så der har vi allerede vært 2 ganger, han 3 så han får truffet sin familie jevnlig.

Han flyttet rimelig raskt til meg og det var jo en sjanse å ta. Ingen av oss så på oss selv som personer som ville ha taklet så godt avstandsforhold så det var utenkelig. Vi hadde ett avstandsforhold i 4 mnd før han kom til Norge og bare det var uutholdelig. Det var full klaff og han ville ikke reise tilbake

Endret 7. mars 2008 av Heritære

[Gjest Gjest_Rosa På Ball_*]

Jeg møtte min mann da jeg var i Afrika og jobbet der i 2006. Vi var sammen bare i et halvt år før jeg måtte dra hjem til Norge igjen. Og vi visste at den eneste muligheten for at vi skulle kunne fortsette forholdet var å gifte oss. Vi var kanskje ikke klare for det, men var forelska og tok en sjanse. To måneder kom han til Norge på D-visum, og så bodde han har i mange måneder før han fikk oppholdstillatelse gjennom familiegjenforening. I løpet av den tiden fikk han hverket studert eller jobbet noe, og heller ikke startet på norskkurs. Det var tøft. Men nå har han fått oppholdstillatelsen, og etter et år i Norge er han hjemme en tur for å besøke venner og familie i noen måneder.

For ham har det vært veldig tøft å komme til Norge. (For oss begge egentlig, siden det var mange flere praktiske utfordringer enn vi trodde). For det første er Norge et papirmølle-helvete, med inkompetente saksbehandlere overalt. For det andre er svært, svært mange nordmenn rasister og fordomsfulle innerst inne. Som afrikaner får man mange stygge blikk, og folk unnviker en. Og vi er svært kalde og innelukkede i forhold til det han var vant til, så han har hatt vanskeligheter med å bli kjent med folk. Når man er mørkhudet blir man klassifisert som 'lavere' i rang.

Vi er enige om at vi ikke ønsker å oppdra våre barn her, når vi en gang får det. Med tid og stunder drar vi nok tilbake til landet hans igjen.

Sånn. Nå har jeg fått tømt meg, og kanskje du har fått svar på noen spørsmål.

[Gjest Golden Girl]

Jeg møtte min mann da jeg var i Afrika og jobbet der i 2006. Vi var sammen bare i et halvt år før jeg måtte dra hjem til Norge igjen. Og vi visste at den eneste muligheten for at vi skulle kunne fortsette forholdet var å gifte oss. Vi var kanskje ikke klare for det, men var forelska og tok en sjanse. To måneder kom han til Norge på D-visum, og så bodde han har i mange måneder før han fikk oppholdstillatelse gjennom familiegjenforening. I løpet av den tiden fikk han hverket studert eller jobbet noe, og heller ikke startet på norskkurs. Det var tøft. Men nå har han fått oppholdstillatelsen, og etter et år i Norge er han hjemme en tur for å besøke venner og familie i noen måneder.

For ham har det vært veldig tøft å komme til Norge. (For oss begge egentlig, siden det var mange flere praktiske utfordringer enn vi trodde). For det første er Norge et papirmølle-helvete, med inkompetente saksbehandlere overalt. For det andre er svært, svært mange nordmenn rasister og fordomsfulle innerst inne. Som afrikaner får man mange stygge blikk, og folk unnviker en. Og vi er svært kalde og innelukkede i forhold til det han var vant til, så han har hatt vanskeligheter med å bli kjent med folk. Når man er mørkhudet blir man klassifisert som 'lavere' i rang.

Vi er enige om at vi ikke ønsker å oppdra våre barn her, når vi en gang får det. Med tid og stunder drar vi nok tilbake til landet hans igjen.

Sånn. Nå har jeg fått tømt meg, og kanskje du har fått svar på noen spørsmål.

Jepp. Administrasjon og byråkrati kan ta knekken på forhold...