mannen prioriterer jobben, foran meg og barna

[Gjest lei]

Mannen min prioriterer jobb foran alt annet. Han er ansatt i et firma, tjener normalt, vi klarer oss greit økonomisk. Så han trenger ikke jobbe overtid pga økonomien. De andre i firmaet jobber ikke overtid slik som han.

Han var ansatt et annet sted (I dette firma jobbet de andre normalt, mens mannen min jobbet til langt på kveld.) Mannen min mistrivdes og byttet jobb. Lovet meg at det ikke ville bli mye overtid i den nye jobben. Snakket med ledelsen om det også.

Vi ha to barn, 9 og 11 år.

Jeg er kronisk syk, og jobber derfor ikke.

Barna reagerer på at han alltid jobber, og aldri følger dem på trening og kamper.

Når han en sjelden gang er hjemme på ettermiddagen, så ligger han på sofaen og ser på tv. Om vi spør om han vil spise kveldsmat med oss, så grunter han nei.

Ber jeg han høre/hjelpe ene barnet med lekser (og jeg tar det andre barnet) så har han så mye å ordne. Papirer til jobb som MÅ være ferdig, eller han går ut i garasjen og gjør "gud vet hva".

Han hater klær, så ingen hjelp med klesvak/bretting. Han synes det er lite mandig å vaske opp, så det gidder han ikke, og han synes det er kjedelig å rydde/vaske så det dropper han - og sier at jeg går jo hjemme så det kan jeg gjøre. Ber jeg han gjøre noe, så må han ut i garasjen og ordne med et eller annet.

Han mener at han er "tusen ganger bedere" enn de han jobber sammen med, for de gir f*** i jobben sin, og skal bare fort hjem.

Noen av dem har faste dager hvor de henter barn/følge i bhg/sfo. De er trenere, skal kjøre på trening ol. Så de kan rett og slett ikke jobbe overtid, sier dem.

Ber jeg han komme tidlig hjem en dag for å kjøre en av dem, så skjer det i 90% av gangene at han ringe og MÅ jobbe lenger.

Jeg har prøvd å snakke med han om at han må prioritere og bry seg mere om oss hjemme. At han har barn han må/bør følge opp. At både barna og jeg savner han i hverdagen.

Barna ser også hos venner hva fedrene gjør, og maser på pappan sin om at han skal følge dem, hjelpe dem ol. Det når ikke inn.

Jeg føler meg alene, er jo egentlig alene det meste av tiden. Er han hjemme er han i garasjen, på pc , eller ligger på sofaen og ser på tv. Han sovner som regel på sofaen hver kveld. Sier han er så sliten av all jobbingen, så vips er han drømmeland.

Det er lite prat, kos og sex, men han klemmer på meg og sier han elsker meg. Han er glad i barna sine. Men han stiller ikke opp.

Jeg er så drittlei. Vet ikke om jeg orker dette lenger. Men vil ikke utsette barna for en skilsmisse heller. Vet ikke hvilke følger det vil ha for dem. Ser noen barn rundt oss som sliter veldig etter foreldrenes skilsmisse.

Når jeg nevner skilsmisse for mannen min, så blir han helt fortvilet. Det vil han absoutt ikke. Spør jeg han om han har det bra (i ekteskapet) så svarer han ja. Ville tro han ikke hadde det bra siden han vil være såpass mye vekk hjemmeifra.

Helgene sover han (henter seg inn) eller drar til noen kamerater for hjelpe dem. Vi har masse ting som burde vært gjort hjemme (snekring/maling i rom som snart er ferdig) Barna venter på disse rommene, som skal bli deres, og jeg venter på dem for å få mere orden ellers i huset, når de rommene er oppe og går. Me det ligger tungt for han å ordne med dette. Jeg gjør det jeg kan, og barna hjelper meg så godt de kan. Men jeg synes ikke det er riktig av han å si han skal jele til med det, men utsette det ele tiden (han er veldig nevenyttig, me vi har hatt håndtverkere til det meste)

Ferier (vinterferie, høstferie, mesteparten av påsken) drar jeg alene med barna på hytta. Han sier han spør om fri på jobben, men han får ikke fri, for da blir det ingen igjen- fordi de andre har bedt om fri også. Så de drar på ferie.

Sommeren har han tre uker, og de vil han bruke hjemme. Da tusler han rundt ute og klipper gresset altfor ofte, raker, og fikser på div som slett ikke trengs å gjøres i ferien. Å bli med ungene på stranden for å bade ol har han ikke tid til.

Vi har hatt noen ferier i syden, for der har han ingenting som henger over han (slik han føler her hjemme). Men der ligger han ved bassenget/stranden, drikker øl og soler seg, og skal bli brunest mulig før han skal hjem. Ingen hjelp med barna og ingen lek. Blir grinete om vi be han om noe.

Skjønner meg bare ikke på han som ikke kan prioritere familien sin - barna -mere. Skulle gjerne blitt prioritert mere jeg også...

Nok klaging fra meg.

Noen andre som har hat en slik mann, og har det blitt bedere/forandret seg?

[:-) anna]

Det er klart han trives i forholdet deres. Han er en egoist som ønsker å bare ta hensyn til seg selv. Og velger ikke hverken deg, unger eller hus foran det han ønsker.

Dette synes jeg ikke du skal akseptere. Hadde jeg vært deg hadde jeg jeg nok rasla solid med lenkene. Sagt rett ut at du er så drittlei av å leve sammen med noen som ikke er der, at du like godt kan leve alene. Og det gjelder faktisk ungene også.

På et eller annet tidspunkt kommer han til å innse at han har vært på jobb mens ungene vokste opp. Men den erkjennelsen må han komme til selv.

Kjenner jeg blir irritert på dine vegne.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg hadde ikke orket å ha det sånn. Du sier du ikke vil utsette barna for en skilsmisse, men for å sette det på spissen, så vil de antakeligvis se mer til faren sin da enn nå, siden han ved en skilsmisse vil måtte ha ansvaret alene når han har barna. Sånn som du beskriver det, er han ikke til stede i sine barns liv. Hva sier han selv om det? Ser han det?

Du sier at han blir fortvilet om du nevner skilsmisse, men hva sier han da? Er han villig til å endre seg for at du skal orke å leve sammen med ham? Ser han ditt perspektiv eller kun sine egne behov? Snakker dere ordentlig sammen om disse tingene? Da tenker jeg ikke på irriterte kommentarer i forbifarten, men om dere setter av tid til å snakke ordentlig sammen om dette.

[Gjest Gjest-M-]

Enig med forrige innlegg. Du lar han få oppføre seg og leve som en kjempeegoist. Selv om du tar det opp med han, virker det ikke som du stiller noen krav til ham, og da kan han jo bare holde på som han gjør.

Han har jo full pakke for å kunne regne seg selv som en vellykket mann. Bare så synd at han er fullstendig mislykket som ektemann og far.

Den dagen han blir pensjonist, er det ingen som deler ut medalje til han fordi han har prioritert jobben sin i alle år. "Premien" bli barn som sannsynligvis føler seg fullstendig fremmede for sin far.

Han trenger å få en skikkelig vekker på sine verdier og holdninger. Hvis ikke våkner han en dag og ser at livet hans er bygd på ingenting.

[Gjest Gjest]

Tenk over hvilken rollemodell han er for barna - som aldri stiller opp for dem, som aldri gjør noe hjemme, som aldri gjør noe for deg bortsett fra å tjene penger. Jeg synes faktisk at når man har barn bør begge parter bestrebe seg på å være gode eksempler for barna; f eks at selv om den ene jobber mer enn den andre, bør vedkommende også gjøre noe husarbeid. Jeg har sett nok eksempler på hvordan det går når far i huset aldri har tatt i oppvaskkosten eller støvsugeren og sønnen går i den tro at husarbeid er noe som blir gjort av seg selv/kan gjøres en gang i året/kan sutres til å bli gjort av kjæresten. Og her gjelder det så mange områder - å vise omsorg, blant annet - at jeg får helt vondt av barna dine

Det virker som mannen din enten er en gjennomført egoist, eller så har han kjørt seg fast i et spor hvor bare jobben gir mening i livet. Kan han være deprimert e.l? Jeg synes absolutt du bør sette foten ned, av hensyn til barna først og fremst.

[Gjest lei]

Takk for svar

jeg har tatt det opp mange ganger, prøver å ikke komme med bemerkniger/kommentarer i forbifarten for det fører ikke noe godt med seg.

Han er ikke deprimert. Han var det på slutten i den forrige jobben, og da ba jeg han se seg om etter en ny jobb. Støttet han i det og han tømte all sin frustrasjon på meg.

Jeg og ser på han som en egoist, og det blir ingen gode følelser fra min side ovenfor han av det. Men som en sier her - at han kan ha "låst seg fast i et mønster"

Jeg forteller at han har lært meg å leve uten han, så i bunn og grunn trenger jeg han ikke i livet mitt. Dette synes han er trist, men mener at han ikke kan jobbe mindere. (noe som bare er tøys) Han kan da i en periode prøve å være tidligere hjemme, hjelpe til ol, men det sklir ut med en gang, og så må jeg ta samtalen igjen..og igjen..og..

Jeg har sagt til han at ved en skilsmisse vil han og ungene se mere til hverandre, fordi han da MÅ ha dem selv. Ukedagene er han helt klar på at han ikke kan ha dem, men annenver helg. I bunn og grunn ser jeg for meg at ungene etterhvert ikke vil til han. Fordi det er kjedelig - og venner blir viktigere og viktigere for dem i tiden fremover.

Jeg har sagt han går glipp av ungenes oppvekst. Ungene sier og at de ikke kjenner faren sin. selv mener han at de kjenner han at dette er tøys og at han deltar alt det han klarer. Og igjen - da kommer det at andre er dårlige arbeidstagere og driter jobben sin. Jeg har bedt han drite i jobben slik de andre gjør (han vil ikke stige i noen grader eller no der uansett hvor mye han ofrer).

Jeg har spurt han om hva som er viktigst i livet hans. Om det skjedde noe, hva ville han vært mest glad for å ha hatt. Jobb eller familie. Hvem stiller opp for han når han trenger det. Hvem bryr seg om han når han ikke kan stille opp?

Han ser selv hva svaret er. men kommer tilbake igjen til "han vil ikke være en av de som gir f** i jobben"

Jeg prøver faktisk å stille krav, at han skal kjøre de og de dagene, hjelpe til med lekser, bedt han gjøre ting i huset (klesvask, rydde ol) Han sier ja, og så vips har han funnet på noe annet.

Jeg stiller krav til feriene, helgene. At han kan bruke litt tid sammen med oss. Han svarer ja, men igjen vips, det har skjedd noe..

Hva skal jeg gjøre når han ikke stiller opp mot de få kravene jeg setter ? Jeg kan ikke fotfølge han heller. Ikke tvinge han heller.

Hvordan gi en han en oppvekker?

Jeg kan la være å gjøre ting, for det vil igjen bare gå utover ungene. Og det er heller ikke riktig synes jeg.

Vi har vært i familie-rådgivning, og ba om en mannlig rådgiver da han mente damen der var rødstrømpe - og derfor enig med meg i ett og alt.

Vi kom ikke særlig lenger med den mannlige rådgiveren, da mannen min valgte å ikke gå der lenger.

Som rollemodell så er han ikke god nei. Men jeg har en sønn som ser dette veldig. Som snakker med kameratene sine om dette. Ser hva fedre til kamerater gjør/prioriterer.

Jeg har også snakket med barna om at det er ikke slik det skulle være, og at en pappa egentlig skal hjelpe barna sine med det ene og andre, være der ved legging, kos og stell ol. Vi snakker også om verdier, hva som er viktig i livet vårt og ikke.

Ungene lurer og på hvordan jeg kunne velge en slik mann som pappa. Vel - han var ikke slik, og virket absolutt ikke slik da. Så grundig feil kan man ta.

[Gjest Frk Åberg]

Ungene lurer og på hvordan jeg kunne velge en slik mann som pappa. Vel - han var ikke slik, og virket absolutt ikke slik da. Så grundig feil kan man ta.

Det er trist å lese at barna kan si noe sånt om faren sin. Da tenker jeg at det har gått langt. Kanskje han nettopp trenger å få vite slike ting, for å få en oppvekker. Eller bryr han seg ikke om hva barna tenker?

Hvis de andre på jobben kan ta fri i ferier og på kvelder, så tror jeg at han også kan det om han ønsker det mer enn han gjør nå. Slik du beskriver det, høres det ut som han ikke ønsker det, men heller syns det er praktisk å kunne leve som han vil, og ha deg som hushjelp.

Jeg vet ikke om du gjør det, men jeg ville vært forsiktig med å snakke negativt om manne din foran barna, selv om du er irritert og lei deg. Jeg bare nevner det, siden det sikkert er fristende.

[Gjest lei]

Han vet hva barna tenker, jeg har sag det til han. Det går ikke inn på han. De har sagt det selv til han og. De er ikke redde for å konfrontere han med hvor lite han gjør og hvor lite han er hjemme.Han mener de vil forstå år de blir større. Dette sier han til dem også når de forteller han om hva andre pappaer gjør.

Jeg snakker ikke stygt om han, men forklarer barna at jeg er enig i at han bør være mere hjemme, bruke tid sammen med oss. Kanskje det er å prate stygt, siden jeg ikke støtter han, men jeg synes de bør vite at jeg ikke er enig i hans prioriteringer.

prøver en sånn "pytt pytt holdning" noen ganger med at vi tre har det jo så fint, og kan kose oss sammen vi - når han igjen bryter en avtale. (f.eks. at vi skal se en dvd fredags kveld, og han heller jobber sent eller vi drar på ferie uten han.) Men han ser også gleden deres når han er sammen med oss. Og det er rart han ikke skjønner hvor mye det betyr for dem og meg.

[Gjest Gjest]

Faren til ungene mine var en sånn en som ikke var villig til å bidra til den daglige driften av hus og heim og unger. Vi var hos familierådgivning uten at det hjalp. Jeg så fra i klartekst om at dette ikke var ok. Jeg var veldig glad i ham, men til slutt måtte jeg bare gå for å redde meg selv. Det ble for slitsomt og tøft og hele tiden skulle få familien as til å fungere. Jeg måtte faktisk redde meg selv.

For å være helt ærlig så har jeg aldri angret avgjørelsen om å gå. Fant kjapt ut at han ikke syntes vi var verdt nok til at han ville jobbe for en endring. I dag, 20 år etter, så er han akkurat den samme. Du vil komme til et punkt hvor nok er nok.

[Gjest Gjest]

Jeg finner ikke innlegget, men det har vært tråder om dette tidligere. Da var det ei som skrev at det hun hadde gjort, var å snakke med mannen og fått han til å fortelle hva han ville. At han prioriterte jobben, at han ønsket tid til å slappe av etc.

Så tok hun konsekvensen av det, ved å leve livet sammen med barna ved siden av mannen. Dvs. hun la planer for hva og hvordan ting skulle gjøres, og involverte overhode ikke mannen. Hvis han da kom og ville være med, så sa hun "nei, bare legg deg på sofaen/gå i garasjen" hva det nå enn var han hadde ment var så viktig.

Så vidt jeg forsto var dette vellykket, fordi etterhvert ble mannen svært oppmerksom på hvor lite han var del av familien og at han faktisk ønsket å være det. Det endte dermed med at han tok tak i situasjonen selv, og involverte seg mer.

Vet ikke om dette er en løsning for deg, selv hadde jeg iallfall ikke giddet å gått år etter år med en sånn "ordning" som dere har. Kjefting/diskusjoner/samtaler går bare an en stund, etter det så må man ta noen valg. Og du er selv ansvarlig for de valgene du tar - om det er å la ting fortsette som de er, forsøke en annen strategi for å "møte" mannens manglende engasjement, eller gå fra han.

[Villa2000]

Jeg har frem til nå aldri sett på meg selv som en som gir blaffen i jobben fordi jeg ikke jobber overtid?!

Hmmm.....

Jeg kjenner noen slike som anser det å jobbe døgnet rundt som prestisjefylt og nyter å trekke i andre med at dem jobber så og så mye. Personlig synes jeg det er helt latterlig.

Man vet ikke hva utslitt er før man har vært med guttungen og spilt fotball, gjemmeleken, tikken etc!

Jeg har en far og mor som jobbet meget mye og var lite hjemme, og fant ut selv at det skulle ikke jeg gjøre! Jeg er nå voksen og skjønner fortsatt ikke hvorfor dem jobbet så mye??

Sist jeg var oppe hos sjefen så ga jeg ham beskjed om at min fritid, mine venner og min familie betydde langt mer enn jobben. Jeg kunne gjerne jobbe overtid i spesielle situasjoner, noe som det ha vært meget lite av, men jeg tar da også fri i de tilfelle der jeg skal gjøre noe spesielt med guttungen etc.

Dette fungerer helt fint og jeg tror neppe at jeg får noen mindre respekt av mine kollegaer av den grunn.

Uansett. Ønsker deg lykke til uansett hva du gjør og håper han tar til vett.

[Gjest Pet]

Det der hadde jeg aldri orket. Hvordan er det mulig å ha et forhold til noen som ikke involverer seg i noe, verken følelsesmessig eller mht praktiske oppgaver? For meg hadde han bare blitt et irritasjonsmoment som tok opp plass. Jeg hadde forlangt at han ble med på en runde til med rådgivning, og ta det alvorlig, ellers fikk det være slutt. Høres ikke ut som om verken du eller barna har så mye å tape på det.

[Gjest Gjest]

Jeg finner ikke innlegget, men det har vært tråder om dette tidligere. Da var det ei som skrev at det hun hadde gjort, var å snakke med mannen og fått han til å fortelle hva han ville. At han prioriterte jobben, at han ønsket tid til å slappe av etc.

Så tok hun konsekvensen av det, ved å leve livet sammen med barna ved siden av mannen. Dvs. hun la planer for hva og hvordan ting skulle gjøres, og involverte overhode ikke mannen. Hvis han da kom og ville være med, så sa hun "nei, bare legg deg på sofaen/gå i garasjen" hva det nå enn var han hadde ment var så viktig.

Så vidt jeg forsto var dette vellykket, fordi etterhvert ble mannen svært oppmerksom på hvor lite han var del av familien og at han faktisk ønsket å være det. Det endte dermed med at han tok tak i situasjonen selv, og involverte seg mer.

Vet ikke om dette er en løsning for deg, selv hadde jeg iallfall ikke giddet å gått år etter år med en sånn "ordning" som dere har. Kjefting/diskusjoner/samtaler går bare an en stund, etter det så må man ta noen valg. Og du er selv ansvarlig for de valgene du tar - om det er å la ting fortsette som de er, forsøke en annen strategi for å "møte" mannens manglende engasjement, eller gå fra han.

Jeg regner med at det er mitt innlegg du sikter til?

Jeg har funnet det fram her...

Jeg kan ikke gi deg råd, men jeg kan fortelle deg hva som hjalp her hjemme hos oss da vi var i samme situasjon.

Etter å ha diskutert i 7 lange og 7 brede uten å komme fram til en løsning, spurte jeg ham rett ut hva han ønsket å ha ut av familielivet, hva han ønsket å bidra med, og hva han ville delta på.

Jeg anklaget ikke, jeg argumenterte ikke, jeg skrev ned svarene, jeg stilte utfyllende spørsmål, jeg lyttet, og jeg tok alt han sa bokstavelig!

Akkurat som hos din mann var det hans planer som var de rette planene. Jobb og penger var viktigere enn alt annet "tøys og tull", og når han kom hjem etter en lang slitsom arbeidsdag var han sliten, og ville ha fred.

Så planla jeg livet vårt ut i fra hans svar, detaljerte planer må jeg nesten legge til, der hans behov for fred og ro ble nøye tatt hensyn til.. .

Han hentet barna på vei hjem fra jobb de dagene han skulle, og "that's it!". Jeg gjorde alt annet med hjelp fra barna.

Jeg spurte ham ikke om noe, ba ham aldri om hjelp, informerte ham kun om det som var viktig i forhold til det han sa han ønsket å bidra med i hjemmet osv.

I denne perioden opplevde han å leve på utsiden av familien. Han var en som var på besøk, som ble hyggelig behandlet, men som ikke var inkludert i familiens daglige gjøren og laden.

Uansett hva han gjorde og sa: "beklager, vi (barna og jeg) har andre planer..."

For eksempel: "Nå skal vi først rydde, vaske, legge på plass klær, så skal vi ta en tur på McD før vi går på kino. Vi har vært så flinke at vi unner oss en belønning i dag."

Så dro vi, uten han!

Slik gikk det i nesten to uker, og han følte seg stadig mer utelatt fra familien. Til slutt ble jeg konfrontert med dette.

Jeg svarte ham, som sant var, at det han opplevde nå var det han selv hadde ønsket, "det er du som har meldt deg ut, og det er du selv som må melde deg inn igjen. Du ville ikke ta familien med i planene dine, da måtte vi lage planer uten deg!"

For å gjøre en lang historie enda lengre... han følte seg til slutt så utenfor familien at han ble helt desperat etter å få være sammen med oss.

Han begynte å komme tidligere hjem fra jobb, og ble enda mer utelatt fordi vi da var travelt opptatt med andre ting.

Han begynte å spørre om han skulle "hjelpe til", men ble hyggelig avvist: "nei det er da ikke nødvendig. Du er sikkert sliten etter arbeidsdagen. Bare slapp av du, vi er snart ferdige, og da skal vi gå ut så du får ro!.

Og helt til slutt spurte han ikke om han kunne hjelpe til. Han tilbød seg å vaske mens jeg lagde mat. Jeg takket ham pent for tilbudet, og begynte på maten mens han vasket sammen med barna. Etterpå fikk han være med på belønningen barna og jeg hadde planlagt for oss selv... en fisketur...

Når jeg skriver det så komprimert som jeg gjør her, virker det temmelig brutalt, men det var ikke det. I begynnelsen så han ikke engang hva som foregikk, det gikk nesten to uker før han begynte å føle seg utenfor.

Og selv om dette hjalp for oss, er det ikke sikkert at det vil hjelpe for andre.

Og det fungerte veldig fint for oss, og gjør det fremdeles... han er fremdeles involvert i alle aspekter av familielivet. Han fikk seg en lærepenge! Han lærte at det han trodde han ønsket seg, ikke var det han ville ha likevel.

[Gjest Piper]

Selvfølgelig ønsker ikke han skilsmisse, for hvor mange andre kvinner tror du ville akseptert en slik oppførsel fra mannen? Han lever som han vil, slipper å ta hensyn til dere og gjør det han selv vil. Jobber så mye han vil, uten å faktisk ta hensyn til dere. Og når han først er hjemme, så er han bare der for å slappe av til neste innspurt på jobben.

Han har familien til "pynt", for han er ikke en del av den i alle fall.

Og for å få stopp for det, må du sette foten kraftig ned. Enten tar han del av familien, eller så kan han like godt flytte. Som det er nå er du alene om alt, men irriterer deg samtidig over at han er som han er. Tror nok livet ditt ville blitt enklere som singel, for da hadde du ikke behøvd bruke krefter på en mann som ikke gidder ta del av familien.

[Gjest lei]

Jeg har stilt han det samme spørsmålet, og prøvd å ikke inkludere han. Men har nok ikke klart de lke "brutalt" som deg.

Tror jammen jeg skal sette meg ned, og skrive ned slik du ha gjort. Og ta det derfra.

Ka bare ta et lite eksempel. Begge bana har besøk idag. Mannen kom faktisk hjem, etter "bare" en time overtid. Jeg hadde middag ferdig, dekket å til alle.

Vi setter oss for å spise, han surrer rundt, tar noen tlf.ol. Jeg spør om han skal spise sammen med oss - svaret er "kommer" Når vi andre er ferdig, tar jeg av bordet. Skyller og setter i maskinen. DA kommer han. Alle barna har forlatt kjøkkenet. Nå sitter han alene og spiser... Skjønner ikke at det er koselig i det hele tatt jeg. Og dette er helt normalt hos oss.

Så jeg tror han egentlig han vil trives med å slippe ta hensyn til familien AS. Men det er verdt et forsøk. Skal høre med han når han har tid til en prat først.

[Gjest lei]

riktig det at han nok har oss til "pynt" føler det ofte slik jeg og.

Og om jeg får det bedere som singel er så, men jeg tenker og tenker på barna. Ser det er så mange som sliter etter foreldrenes skilsmisse.

[Gjest Gjest fra innlegg 14]

Jeg har stilt han det samme spørsmålet, og prøvd å ikke inkludere han. Men har nok ikke klart de lke "brutalt" som deg.

Tror jammen jeg skal sette meg ned, og skrive ned slik du ha gjort. Og ta det derfra.

Ka bare ta et lite eksempel. Begge bana har besøk idag. Mannen kom faktisk hjem, etter "bare" en time overtid. Jeg hadde middag ferdig, dekket å til alle.

Vi setter oss for å spise, han surrer rundt, tar noen tlf.ol. Jeg spør om han skal spise sammen med oss - svaret er "kommer" Når vi andre er ferdig, tar jeg av bordet. Skyller og setter i maskinen. DA kommer han. Alle barna har forlatt kjøkkenet. Nå sitter han alene og spiser... Skjønner ikke at det er koselig i det hele tatt jeg. Og dette er helt normalt hos oss.

Så jeg tror han egentlig han vil trives med å slippe ta hensyn til familien AS. Men det er verdt et forsøk. Skal høre med han når han har tid til en prat først.

Hvis du går inn for å prøve den framgangsmåten som fungerte for oss, er det noen ting som er veldig viktig!

Når du snakker med ham, og får vite hva han ønsker å være en del av, vær detaljert, spør konkrete spørsmål og lytt på svaret!

Ikke argumenter, ikke si hva du mener om det han sier, bare ta det til etterretning.

For eksempel om middagssituasjonen:

Spør først: skal middagen inntas i fellesskap?

Skal han varme opp middag til seg selv når det passer ham å spise?

Eller skal han sørge for sin egen middag?

Hvis han da sier at han vil varme opp sin egen middag når han vil spise, passer du på å sette til side en porsjon til ham når du og barna spiser.

Du sier ikke til ham at "nå er det mat", du spør ikke: "vil du spise sammen med oss"... selv om han er hjemme, og har gitt uttrykk for at han er sulten: du tar ham bokstavelig!

Han sier at han vil varme opp sin egen middag, og da skal han få lov til å varme opp sin egen middag siden det er det han ønsker!

Det er viktig å være konsekvent, og å ta alt han sier bokstavelig.

Se på det som en "prøve" på å være alenemor. Da kan du ikke regne med ham, og det skal du heller ikke gjøre i denne perioden.

Få ham til å savne dere, og savne å være en del av fellesskapet "Familien AS" er!

La ham komme til dere, ikke inkluder ham i noe han ikke spesifikt har sagt at han ønsker å delta på.

[Gjest lei]

takk for råd. Skal tenke gjennom en del spørsmål før jeg setter meg ned !

når han ba deg om å ordne noe for han da? Gjorde du det eller måtte han ordne opp selv? Telefoner/kjøpe ting ol. Snes han ber meg støtt og stadig om det fordi han "har så mye å fikse på jobben"

Godt å høre at det virket for deg/dere. Håper det går like mye innpå mannen min som med din. Om ikke -så er det en prøve på singel-livet ja..

[Gjest Gjest]

takk for råd. Skal tenke gjennom en del spørsmål før jeg setter meg ned !

når han ba deg om å ordne noe for han da? Gjorde du det eller måtte han ordne opp selv? Telefoner/kjøpe ting ol. Snes han ber meg støtt og stadig om det fordi han "har så mye å fikse på jobben"

Godt å høre at det virket for deg/dere. Håper det går like mye innpå mannen min som med din. Om ikke -så er det en prøve på singel-livet ja..

Det spørs hva tjenestene gjaldt.

Telefoner ornet han alltid selv, men skulle jeg på butikken likevel kunne jeg handle noe for ham.

Jeg sa aldri i fra når jeg skulle handle (jeg handler en gang i uken, alltid på torsdag, og det visste han fra før), og jeg spurte aldri om det var noe han skulle ha på butikken når jeg skrev handleliste.

Men hvis han kom til meg og ba meg om å kjøpe noe til ham, svarte jeg alltid at jeg skulle gjøre det neste gang jeg handlet. Jeg reiste ikke en ekstra tur på butikken bare for å kjøpe noe til ham. Var det noe han ville at jeg skulle ordne for ham måtte han vente til torsdag, eller ordne det selv.

Hele mitt poeng var at han skulle "melde seg inn" i familien.

Jeg skulle ikke spørre, be om hjelp, mase, og absolutt ikke straffe ham på noen måte...

Jeg ønsket bare at han skulle se hva han gikk glipp av når jeg tok ham på ordet og ga ham hva han ønsket, og jeg ville han skulle ønske å involvere seg, ta initiativ, være sammen med oss.