Er betatt av en kollega...

[Gjest Gjest_hmm_*]

Noen her som har fått følelser/blitt betatt/småforelsket i en annen person mens de har vært gift/samboer/kjæreste? Har hørt det er ganske normalt noen ganger i livet og forelske seg i andre personer i små perioder..? Jeg føler det slik nå, er en fyr som gir meg masse oppmerksomhet og som er kjekk ++.. jeg vil ikke miste mannen min, og det er han jeg vil være med. Kunne aldri tenke meg og gjøre noe med denne andre mannen, men må innrømme at jeg har litt fantasier om ham.. er dette normalt eller mangler jeg noe i forholdet til mannen min? Vil så gjerne at disse sommerfuglene i magen forsvinner... I tillegg føler jeg meg litt sjalu når jeg ser ham med andre damer... uff.

[Sørlandsmamma]

Det du beskriver er nok ganske normalt ja... Så lenge du ikke går videre med det, så er det nok ikke til skade for noen

Jeg kan ikke si at jeg har opplevd det selv, men har hørt at venninner har opplevd det og lest om det

[Gjest Gjest_butterfly_*]

Det er normalt, jeg har opplevd det selv. Og så lenge man ikke gjør noe med det er det ikke farlig, det går som regel over.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Da jeg traff mannen min var det ikke noen tvil om at vi var ment for hverandre. Alle kunne se det! Vi var kjempeforelsket og så enige om alt av framtidsvisjoner etc. Vi er fortsatt en god match og vi anser oss selv for å ha et godt og solid ekteskap, men den første forelskelsen forsvant nok med bleieskift, nattevåk og hektisk hverdag.

Jeg tror nok på et tidspunkt jeg begynte å kjede meg og gå litt lei. Ingen spenning liksom. Så skjedde det etter 13 års samliv at jeg forelsket meg hodestups i en annen. Jeg er en jordnær og fornuftig person så jeg vet jo at det ikke blir aktuelt å forfølge dette. Siden han også er gift og bundet opp med barn og det hele. Vi føler mye for hverandre men har blitt enig om å ikke ha noen form for kontakt. Jeg klarer ikke tenke på noe annet. Jeg tror jeg ser han overalt. Det sliter meg ut.

Det som har vært så vondt oppe i det hele er at jeg har begynt å tvile på om jeg vil klare å stå løpet ut i ekteskapet. Hadde det ikke vært for at mannen min er 100 % sikker i sin sak at vi hører sammen så er jeg redd alt ville raknet, for jeg har vært fullstendig ødelagt og ubrukelig den siste tiden.

Jeg vet at denne forelskelsen ville gått over i løpet av et par måneder hvis jeg hadde fått levd den ut. Men slike "forbudte følelser" kan jo synes å få evig liv noen ganger. Det tar bare så utrolig lang tid før det går over. Selv når han er totalt ute av livet mitt.

Jeg ønsker ikke å tvile på om jeg skal klare å forbli gift i gode og onde dager. Tror dere at jeg vil finne tilbake troen på ektskapet og lidenskapen med mannen min? Nå har vi rett og slett vært igjennom noen onde dager (år), men kanskje er det lys i enden av tunellen?

Jeg ønsker ikke å sitte der angrende med mine, dine, våre barn og ekser og ekstra sett svigerfamilie og tenke - Hva tenkte jeg på? - Jeg hadde det jo best i mitt første ekteskap... Så mye enklere ting var da...

Nei, det er rett og slett ikke annen mulighet for meg enn å komme over dette.

[Gjest Gjest_hmm_*]

Jeg synes også det er ganske utmattende og tenke på han andre hele tida. Før jeg skal sove tenker jeg mye på ham. Vi så hverandre alltid før hver eneste dag, da vi jobber sammen. Nå er han på foretningreise og skal være borte en stund. Jeg savner og se ham, men det er også ganske godt og ikke ha han her. Så slipper jeg hvertfall lysten... Og da går det kanskje over etterhvert tenker jeg..

Til siste innlegg: Jeg tror at hvis det er barn inne i bildet, burde du gjøre det du kan for og redde ekteskapet ditt. Selvfølgelig, hvis det går så langt som du sier, at du virkelig føler deg forelska, at du er ordentlig glad i ham, og at det har stått på lenge, kan det jo hende at det er reelle følelser og ikke bare betatthet. Men føler du at du elsker mannen din, eller at du kun er sammen med ham pga at dere har barn, og er gift? Det er jo normalt at den forelskelsesfølelsen går over etter en stund. Jeg forstår akkurat hva du mener, jeg hadde det på samme måte, de første 2-3 årene foelte jeg meg skikkelig forelska, vi hadde det topp i senga, og DET er noe som har gått nedover i det siste. Jeg har sjelden lyst... også fantaserer jeg i stedet om han andre??? Jeg hater det, vil så gjerne ha lyst på samboeren.. Jeg hadde en periode der jeg var veldig usikker på forholdet vårt, og hadde det ikke vært for samboeren, som også var helt sikker på at vi var meant to be, så hadde vi kanskje ikke vært sammen den dag i dag.

Selv om, nå har vi færre problemer enn det vi hadde i begynnelsen. Før var det hele tida krangling om sjalusi, om småting som vi ikke var enige i etc. Nå føler jeg meg mye mer trygg på ham, føler jeg kan stole 100 prosent på ham, vi kan le sammen, har samme humor, samme tankegang etc. Og vet det er han jeg vil være med. Men jeg vet, når tankene vandrer bort på andre menn, og man begynner og tenke: "hva om..." da må man bare slå seg selv på handa, og si nei, og konsentrere seg om det man har hjemme. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men allikevel, man kan ikke ha både i bøtte og spann.

[Gjest Gjest]

Jeg er der...

Er gift, har to barn, har møtt en fantastisk flott fyr, som gir meg så vanvittig mye mer enn min mann...

Jeg har gått langt over streken... Jeg møter denne nye mannen så ofte jeg kan, vi tar på hverandre, vi kysser hverandre, og han har gitt meg oralsex... Mannen min har nulltoleranse for utroskap, og ironisk nok har jeg hatt det også. Jeg har hatt en million prinsipper for rekkefølge i brudd, og det å møte en ny mann, og nå har jeg brutt med alle!

Jeg er klar over at jeg er et dårlig menneske... Føler meg helt elendig, og vet ikke hvor veien går nå. Det er så mange her inne som skriver at "så lenge det er barn med i bildet, må du prøve litt ekstra". Vel, her er barn med i bildet, men skal jeg mistrives med mannen min resten av mitt liv bare pga det. For jeg gjør det... Mannen min og jeg har slitt i et par år, og kanskje er det bare å stikke fingeren i jorda og ta ut skilsmisse? Bedre nå enn om noen år, når vi er blitt bitre uvenner, kanskje?

Men ikke for det, utroskapen unnskyldes ikke... Prøv, etter beste evne å unngå å havne i noe forhold til den nye kollegaen din... Det blir bare vanvittig vondt... :gråte:

Jeg er der, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg herifra...

[Gjest marihan]

En liten forelskelse er ganske normalt, og skader ingen dersom man ikke krysser noen grenser.

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Å være begeistret for andre enn samboeren/kjæresten/mannen din er ikke unormalt så lenge du lar det bli med den begjæringen.

Det gjelder begge veier det. (Gjelder ikke i ALLE forhold)

Dt er ikke unormalt å gå gjennom et helt liv med en mann/dame uten å føle noe for noen andre, det er farlig dersom du gir etter for begjæret.Da er det ikke uskyldig lenger.

Ikke bra er det heller om du tenker på vedkomne hele tiden eller begynner å eks. SMS med denne personen i det skjulte.

Lar du det være med denne begeistringen så er dette helt normalt, og mannen din har sikkert (kanskje) følt dette for en annen kvinne enn deg også uten noe mer enn selve begeistringen!

Endret 7. mars 2008 av Frk.Uhåndterlig

[Gjest Gjest]

Jeg er en person som blir veldig lett betatt/forelsket av andre. Jeg må inrømme at jeg har vært småforelsket i andre et par ganger gjennom mitt 7 årige samliv. Dette har også vært mennesker som har vært meg nær og som jeg ikke har kunnet kutte kontakten med. Men etter hvert gikk følelsene over, etter som jeg ble mer kjennt med dem og fikk en mer naturlig hverdag rundt disse også så svekkes jo også det idylliske bildet man har av den andre.

Jeg gjorde ikke noe annet for å få slutt på følelsene enn å ikke oppsøke dem(følelsene altså). Jeg godtok at de var der, forsøkte helller ikke å fortrenge dem, men forsøkte å ikke dyrke dem. Jeg forsøkte samtidig å heller rette meg mer mot mannen min, slik at jeg ikke i disse periodene skulle glemme hvor fantastisk han var. Så etter hvert gikk de over, og jeg sitter med tanken om at følelsene for mannen min ikke har gått over etter 7 år, mens følelsene for disse andre forsvinner etter noen måneder.

Det finnes mange der ute man passer sammen med, personlighetsmessig og kjemisk. Det å anta at man ikke skal møte disse og få sommerfugler i magen i løpet av et samliv med en annen, mener jeg er litt naivt.. Poenget ligger heller i hvordan man håndterer følelsene, om man oppsøker ekstra kontakt med den andre, om man ender opp med å ta avstand fra partneren sin etc. Gjør man dette vil følelsene for partneren kanskje svekkes, og forelskelsen bli sterkere. For meg har det vært ganske enkelt å håndtere dette, og jeg har valgt min mann hver gang. Jeg mener ikke at det er noe som mangler i forhold tl min mann, siden jeg blir betatt av andre av og til, for meg er dette helt naturlig. Det som hadde vist at det manglet noe i mitt samliv var om jeg valgte å dyrke disse følelsene, og oppsøke mer kontakt med den andre. For meg er det et veldig viktig skille her.

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Da jeg traff mannen min var det ikke noen tvil om at vi var ment for hverandre. Alle kunne se det! Vi var kjempeforelsket og så enige om alt av framtidsvisjoner etc. Vi er fortsatt en god match og vi anser oss selv for å ha et godt og solid ekteskap, men den første forelskelsen forsvant nok med bleieskift, nattevåk og hektisk hverdag.

Jeg tror nok på et tidspunkt jeg begynte å kjede meg og gå litt lei. Ingen spenning liksom. Så skjedde det etter 13 års samliv at jeg forelsket meg hodestups i en annen. Jeg er en jordnær og fornuftig person så jeg vet jo at det ikke blir aktuelt å forfølge dette. Siden han også er gift og bundet opp med barn og det hele. Vi føler mye for hverandre men har blitt enig om å ikke ha noen form for kontakt. Jeg klarer ikke tenke på noe annet. Jeg tror jeg ser han overalt. Det sliter meg ut.

Det som har vært så vondt oppe i det hele er at jeg har begynt å tvile på om jeg vil klare å stå løpet ut i ekteskapet. Hadde det ikke vært for at mannen min er 100 % sikker i sin sak at vi hører sammen så er jeg redd alt ville raknet, for jeg har vært fullstendig ødelagt og ubrukelig den siste tiden.

Jeg vet at denne forelskelsen ville gått over i løpet av et par måneder hvis jeg hadde fått levd den ut. Men slike "forbudte følelser" kan jo synes å få evig liv noen ganger. Det tar bare så utrolig lang tid før det går over. Selv når han er totalt ute av livet mitt.

Jeg ønsker ikke å tvile på om jeg skal klare å forbli gift i gode og onde dager. Tror dere at jeg vil finne tilbake troen på ektskapet og lidenskapen med mannen min? Nå har vi rett og slett vært igjennom noen onde dager (år), men kanskje er det lys i enden av tunellen?

Jeg ønsker ikke å sitte der angrende med mine, dine, våre barn og ekser og ekstra sett svigerfamilie og tenke - Hva tenkte jeg på? - Jeg hadde det jo best i mitt første ekteskap... Så mye enklere ting var da...

Nei, det er rett og slett ikke annen mulighet for meg enn å komme over dette.