Usikker på forholdet

[Gjest Gjest]

Det går stort sett veldig fint mellom oss. Vi bor sammen og det fungerer uten de store kranglene. Så langt i alle fall! Vi er veldig like på mange områder, men også svært ulike på andre. Jeg merker at jeg har en tendens til å henge meg opp i ting, som påvirker forholdet uten at han egentlig har gjort noe galt. Jeg er kanskje litt for perfeksjonist.

Jeg er svært opptatt av at jeg har lyst til å ha et spennende liv. Det vil si at jeg vil prøve nye ting; mat, reisemål, hobbyer ol.

Men så er jeg sammen med en svært traust og til tider kjedelig person. Vi snakker lano, head&shoulders, pizza grandiosa og en tur på fjellet som mest eksotiske feriemål...

Han vil jo gjøre sitt for at dette skal fungere, og har sagt ja til å være med på en litt lengre tur. Men jeg gruer meg sånn, for han er litt "Elling" i slike sammenhenger. Han har vanvittig angst for å reise, og forandrer helt personlighet. Langt over grensen til det irriterende, det er som å være støttekontakt til kjæresten, noe som igjen gjør meg til en smågretten person.

Jeg vil oppleve USA, Asia, Australia og kanskje dra på safari i Afrika. I fremtiden i allefall... Men jeg har en vag mistanke om at dette er noe jeg i såfall må gjøre alene. Det er seriøst en utfordring for han å parkere i byen, eller å reise til hovedstaden. Han blir svett, blikket flakker og det er umulig å kommunisere med han nesten. Jeg setter ikke dette på spissen.

Jeg lurer egentlig bare på hvor viktig slike ting er for deres forhold?

[Kosemose]

Folk er forskjellige (men slik du beskriver kjæresten din høres det nesten ut som han har fobi eller en type angst, og i såfall stikker det jo litt dypere enn at han "trives best hjemme").

Hvis du ser for deg et langt, stabilt samliv med barn og forpliktelser er det kanskje synd å dumpe det som ellers er drømmemannen fordi han bruker Head&sholders og syns Grandiosa er godt? Og når det gjelder spennende reiser høres det jo ut som han er villig til å bli med deg selv om han mest av alt drømmer om hytteferie i norge. Alternativet er jo som du sier - å reise på spennende ferier alene eller sammen med noen andre. Jeg skjønner jo at det er litt trist å ikke reise med kjæresten, men jeg personlig hadde nok tenkt mer over hvordan dere takler hverdagslivet sammen. Jeg forbinder heller ikke hvor spennende folk er med hvilke såpe, shampo, ferieform eller pizza de liker, og tenker at det er ganske sekundært for meg.

[Gjest TS]

Ja, det var kanskje litt flåsete formulert av meg. Han er en utrolig intelligent person og en fantastisk samtalepartner. Men er utrolig enkel sånn ellers. Jeg har kanskje litt angst fordi jeg merker at samlivet er veldig stabilt, og for meg litt kjedelig. Jeg trenger ikke så altfor mye baluba for å få litt spenning i hverdagen, men det er jo så utrolig forutsigbart nå merker jeg. Og når vi endelig skal på reisefor, og jeg gleder meg voldsomt til å glemme hverdagens kjas og mas, vel, så blir det enda mer kjas og mas. Jeg greier ikke å slappe av eller kose meg når han går og oppfører seg som et skadeskutt dyr på flukt. Får lyst til å slå han i hodet med noe hardt....knurr...Uff, jeg er et dårlig menneske...

Det er nok i aller høyeste grad en fobi eller lidelse. Vet ikke om det har noe navn, men jeg tror denne angsten er i kombinasjon med at mannen ikke eier stedsans. Han kan gå rett frem til en butikk, for så å gå helt motsatt vei etterpå...

[Gjest Golden Girl]

Hvis han seriøst har et problem med å befinne seg utenfor Norges landegrenser, hva med terapi? Hvis det grenser til angst trenger han kanskje profesjonell hjelp for å slappe av og nyte det.

Men hva sier han hvis du setter deg ned og virkelig tar det opp og spør hvorfor han ikke liker det? Kanskje dere kan komme til bunns i det sammen?

Føler med deg. Livet er til for å oppleves!

[Gjest TS]

Jeg føler selv jeg har levd et relativt kjedelig liv frem til jeg begynte å studere, og flyttet på meg. Da traff jeg en haug med flotte folk som var med på mye moro. Jeg fikk smaken på å utfordre meg selv litt, og ikke minst å reise. Har en drøm om å ta dykkerlappen, dra på interrail, oppleve India... Slike ting er vanskelig å gjøre alene for meg, jeg vil jo helst ha med kjæresten! Eller for å si det slik, jeg vil ikke ha med han slik han er i dag. Han takler ikke folkemengder, så på 17 mai måtte vi gå vekk fra toget fordi han fikk litt klaustrofobi.

Vi har snakket om det, og han skal være med på en ukestur til europa snart. Jeg føler det er litt slemt, men vet allerede at jeg kommer til å blir utrolig irritert. Vet ikke hvorfor jeg reagerer slik... Det er kanskje litt sånn at jeg mister respekten for han. For mye av det er ikke angst heller, mer personlighetstrekk som er veldig ulikt mine. Han er utrolig opptatt av at alt skal være korrekt, man må følge regelboka til punkt og prikke. Så å parkere to minutt for å lempe av noe ved leiligheten er fy fy, vi kan ikke gå over veien om det er rød mann selv om det ikke er biler der, vi kan ikke ha noe som helst liggende i baksetet i tilfelle vi kræsjer. Det er så overforsiktig at jeg har lyst til å skrike. Stakkaren skjønner det kanskje ikke, men slike obsessions som han har på så mange måter gjør at jeg lurer mer og mer på om dette er noe for meg.

Men så må det jo sies at han har utrolig mange andre fine kvaliteter som jeg setter pris på. Han er tvers igjennom snill, utrolig kjekk, lojal, pratsom, hjelpsom og så videre. Er jo glad i mannen også, men ser for meg et stusselig brødsmuleliv slik det ligger an nå. Har litt angst!!

[Nabodama]

For det første: de fleste hverdager er rimelig forutsigbare. Er man i arbeid eller studier, og på ingen måte er fristilt, vil hverdagen være forutsigbar og ofte kjedelig.

For det andre: han høres ut til å være VELDIG ulik deg, og dere passer kanskje ikke så godt sammen i det lange løp.

Om du skal ha et stusselig brødsmuleliv eller ikke er opp til deg selv. Du er ansvarlig for ditt liv. Selv om du fortsetter sammen med ham, trenger du ikke å ha et kjedelig liv. Du kan gjøre mye uten ham, dessuten er han jo på gli i forhold til reiser. Etter noen flere reiser, vil det sikkert gå bedre.

Mannen min har heller ikke vært særlig reiseglad før. Men han har heller ikke vært sånn som du beskriver kjæresten din, han har alltid vært trygg på seg selv uansett.

Før ville han som sagt ikke reise noe særlig, men etter at jeg begynte å reise uten ham, så snudde han helt. Nå er det han som tar initiativ til nye reiser.

Endret 4. mars 2008 av Nabodama