pappas nye kjæreste

[Gjest ts]

Vet ikke helt hvor dette hører hjemme, men følte det kunne passe her under "relasjoner".. handler om min familie.

Jeg er 24 år, vokste opp i et harmonisk hjem og flyttet ut fra tettstedet vi bodde da jeg var 20 år. Bor nå ti timer unna.

Etter ett år faller bomben. mamma og pappa skal gå fra hverandre. Jeg har fire yngre søsken. To gutter på da 18 og 14 og to søstere på 10 og 7 år. Det føltes ut som om verden raknet.. Mamma flyttet ut fra min fars odelsgård og fant seg et hus en times tid unna..

Et halvt år introduseres vi for pappas nye kjæreste..De hadde nok holdt det "gående" en stund allerede.. Eller hun tar bokstaveligtalt overhånd. Flytter rett inn på gården sammen med pappa og begynner å endre på huset.. Jeg er ikke ofte hjemme, men de gangene jeg er hjemme på besøk, føler jeg at jeg ikke "hører til hjemme lenger". Hun "eier" fjernkontrollen, bestemmer og må til og med forklare meg hvordan oppvaskmaskinen settes på (den jeg har kjent i minst 10 av mine år hjemme). Hun vil ha barn med pappa, men de er begge ganske godt voksne, så jeg håper ikke det blir noe av... Først må pappa lære å prioritere mine småsøsken hjemme... Han nye kjæreste virker som å bestemme og går foran hans barn

Til sommeren har pappa bursdag. Rundt tall. Jeg og min eldste bror har snakket om at vi to vil finne på noe for pappaen vår uten innblanding fra han nye kjære.. Men det gikk ikke som vi ville.. Nå har hun invitert alle "nære" til stor, hemmelig feiring til våren..Hun gav to alternativer til dato for feiringen som HUN vil ha ene ansvaret rundt. Jeg kunne på et av forslagene, men det andre blir vanskelig... Sa dette til henne, og nå ser det ut som om kun alternativ to, som jeg ikke kan, er aktuelt..

Jeg er gravid og har endelig fått ultralyd til den datoen nr. to , da det er vanskelig få plass så kan jeg ikke droppe det.. I tillegg har jeg mye med jobben som jeg ikke kan gå fra da. Virker som hun er misunnelig på meg (siden jeg er gravid, noe hun ønsker selv også..)

Min yngste søster ringte i går og var lei seg.. hun hadde fått med seg at jeg ikke kunne komme på hemmelig.festen.. Føler dette blir så feil.. jeg vil jo komme men kan ikke den datoen og det vet hans kjæreste så godt.

Så nå tenker jeg å stelle i stand en markering noen uker før sammen med mine søsken.. uten hans kjæreste gjennom to år.. føler at vi 5 barna er hans "nærmeste" og vi vil gjerne markere dagen sammen med vår pappa alene!.. Er det frekt å tenke sånn? Virker jeg bare bitter?

Jeg må da ikke like kvinnemennesket som stjal pappaen min og familieidyllen? Er desverre slik det føles...

[Supramundane]

Du er voksen, og det er også din far og hans nye samboer. Du må nesten bare akseptere at han velger å være sammen med henne. Hvordan hun velger å innrede huset eller hva hun forandrer på er ikke din sak.

Jeg syns du burde være glad på din fars vegne, for at han har noen han er glad i og kan dele livet med.

[Rosalie]

Skjønner at det er vanskelig, men husk at det er hennes hjem, ikke ditt lenger, han har valgt henne som livsledsager, og at hun nok føler det naturlig at hun arrangerer denne festen for livsledsageren sin. Spesielt dersom dere barna hans ikke har fått noen god tone med henne.

[Gjest TS]

Du er voksen, og det er også din far og hans nye samboer. Du må nesten bare akseptere at han velger å være sammen med henne. Hvordan hun velger å innrede huset eller hva hun forandrer på er ikke din sak.

Jeg syns du burde være glad på din fars vegne, for at han har noen han er glad i og kan dele livet med.

Det var ikke det eksakte problemet. Ja da, jeg er voksen og har "mitt liv" og selvasgt er jeg glad for at min far har det bra, men jeg kan ikke for å ikke klare å ta henne like raskt inn i livet mitt, som hun "tar over". Pappa gikk fra min mamma pga denne kvinnen og det er noe som er tøft for hans barn også.

Når hun tar overtaket sånn og pappa "glemmer" sine barn så synes ikke jeg det er noe som er lett å akseptere. Jeg har fire yngre søsken og to av de er små enda og trives ikke under situasjonen.

Hva hun gjør i mitt barndomshjem er selvsagt egentlig deres sak, men jeg kan ikke legge det under en stol at jeg ikke klarer å være så "entusiastisk" over hva som skjer. Mitt barndomsrom er blitt hennes kontor og barna/mine søsken har fått rom på loftet, små rom som ikke er særlig å skryte av.. Det er faktisk ikke "bare bare" selv for en voksen jente som meg.

Saken er at hennes kjæreste er også en pappa for 5 barn, to av dem er små og ekstra følsomme på dette. jeg synes det er feil når hun tar såpass overhånd og vi ikke får være med å planlegge vår pappas store feiring og det i tillegg nå legges til en dag som hun vet jeg ikke har sjans til å delta.

[Nabodama]

Vet ikke helt hvor dette hører hjemme, men følte det kunne passe her under "relasjoner".. handler om min familie.

Jeg er 24 år, vokste opp i et harmonisk hjem og flyttet ut fra tettstedet vi bodde da jeg var 20 år. Bor nå ti timer unna.

Etter ett år faller bomben. mamma og pappa skal gå fra hverandre. Jeg har fire yngre søsken. To gutter på da 18 og 14 og to søstere på 10 og 7 år. Det føltes ut som om verden raknet.. Mamma flyttet ut fra min fars odelsgård og fant seg et hus en times tid unna..

Et halvt år introduseres vi for pappas nye kjæreste..De hadde nok holdt det "gående" en stund allerede.. Eller hun tar bokstaveligtalt overhånd. Flytter rett inn på gården sammen med pappa og begynner å endre på huset.. Jeg er ikke ofte hjemme, men de gangene jeg er hjemme på besøk, føler jeg at jeg ikke "hører til hjemme lenger". Hun "eier" fjernkontrollen, bestemmer og må til og med forklare meg hvordan oppvaskmaskinen settes på (den jeg har kjent i minst 10 av mine år hjemme). Hun vil ha barn med pappa, men de er begge ganske godt voksne, så jeg håper ikke det blir noe av... Først må pappa lære å prioritere mine småsøsken hjemme... Han nye kjæreste virker som å bestemme og går foran hans barn

Til sommeren har pappa bursdag. Rundt tall. Jeg og min eldste bror har snakket om at vi to vil finne på noe for pappaen vår uten innblanding fra han nye kjære.. Men det gikk ikke som vi ville.. Nå har hun invitert alle "nære" til stor, hemmelig feiring til våren..Hun gav to alternativer til dato for feiringen som HUN vil ha ene ansvaret rundt. Jeg kunne på et av forslagene, men det andre blir vanskelig... Sa dette til henne, og nå ser det ut som om kun alternativ to, som jeg ikke kan, er aktuelt..

Jeg er gravid og har endelig fått ultralyd til den datoen nr. to , da det er vanskelig få plass så kan jeg ikke droppe det.. I tillegg har jeg mye med jobben som jeg ikke kan gå fra da. Virker som hun er misunnelig på meg (siden jeg er gravid, noe hun ønsker selv også..)

Min yngste søster ringte i går og var lei seg.. hun hadde fått med seg at jeg ikke kunne komme på hemmelig.festen.. Føler dette blir så feil.. jeg vil jo komme men kan ikke den datoen og det vet hans kjæreste så godt.

Så nå tenker jeg å stelle i stand en markering noen uker før sammen med mine søsken.. uten hans kjæreste gjennom to år.. føler at vi 5 barna er hans "nærmeste" og vi vil gjerne markere dagen sammen med vår pappa alene!.. Er det frekt å tenke sånn? Virker jeg bare bitter?

Jeg må da ikke like kvinnemennesket som stjal pappaen min og familieidyllen? Er desverre slik det føles...

Ja, det var mye bitterhet og sjalusi her.

Du må ikke like dette "kvinnemennesket", men du bør prøve å sortere tankene dine i forhold til henne.

Hun stjal ikke pappaen din og familielykken. Det var han og moren din som bestemte seg for å gå fra hverandre. Og om han hadde et forhold til den nye før den tid, vet du ikke. Du vet heller ingenting om foreldrene dine hadde problemer i forholdet sitt, mest sannsynlig hadde de det.

Hun stjal ham ikke fra noen, for pappaen din har selv frivillig gått inn i dette forholdet. Han kunne latt være.

At hun begynner å endre på huset er ikke så rart, det ville nok jeg også gjort. For hvordan er det for henne å komme til et hus som bærer sterkt preg av det livet og det forholdet han hadde før henne? For at det også skal føles som hennes hjem, ville hun nok også sette litt preg på det.

Det er sikkert vanskelig for henne når du og dine søsken er på besøk, og spesielt når dere er fiendtlig innstilt. Hun er ikke perfekt, og det er klart hun gjør noen feil i forhold til dere. Tror nok også du leter litt etter ting å henge deg opp i, for å være herre over fjernkontrollen eller bli forklart oppvaskmaskinen er da ikke noen stor sak for en som er på besøk.

Og nå har du/dere bestemt at hun skal holdes utenfor planleggingen av feiringen (festen også?) til sommeren. Da det ikke gikk som tenkt, kan du ikke komme på festen hun har planlagt, men vil i stedet ha en annen feiring noen uker før, uten henne.

Etter min mening er det bagatellmessige ting som er årsak til at du ikke kan komme. En ultralydtime hadde du lett kunne fått byttet, og du kunne tatt ut noen dager ferie fra jobben. Det er vel helst at du ikke vil?

Selvsagt kan dere ha en egen feiring, jeg skjønner godt at dere vil ha litt tid sammen med faren deres. Men dere må faktisk akseptere at hun er en del av livet hans nå.

Sånn som du holder på, risikerer du bare å skape avstand mellom deg og faren din. Han vil føle seg mellom "barken og veden" når det gjelder en konflikt mellom deg og henne, og ettersom han er glad i dere begge, vil det bli vanskelig for ham å ta parti. Han vil mest sannsynlig trekke seg tilbake.

Det er bedre å prøve å bli kjent med henne med et åpent sinn. HUN har ikke ansvaret for at foreldrene dine gikk fra hverandre, det er det DE som har.

[Kalorina]

Jeg håper inderlig at om jeg blir aleine, vil barna mine ønske at jeg skal være lykkelig, og ikke holde fast på trassalderen, slik det høres ut som du gjør her.

[Supramundane]

Meget bra innlegg av Nabodama ovenfor.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår både deg som har problem med å venne deg til din far i en ny situasjon,og din fars kjæreste som kommer inn i en "ferdig" familie som er sjalu på henne.

Husk at din far har valgt henne.

Husk at lykkelige foreldre blir gamle foreldre.

Kanskje blir denne kjæresten med tiden en støtte for deg,eller noen som du kan gå til.

Helt sikkert ønsker hun å markere den store dagen hans selv på et vis. Det er jo et kjærlighetstegn.

Og helt sikkert vil dere barna helst at alt skal gjørest som før,og far bare vere "far" for dere.

Men han er en mann også,og han har gjort et valg.

Skulle ønske dere kunne planlegge dette sammen,alle sammen.

Tror det ville gledet din far utrolig mye!

Ultralydtimen kan du bytte om på,det vet jeg er greit å fikse...

Og familieidyllen du beskriver,må ha vert NOE dårlig,siden din far gikk fra din mor?

I bunn og grunn tror jeg du er litt liten og trenger støtte i en periode der hormonene raser?

Det blir bedre etterhvert,når ting roer seg.

Og husk at ingen ny kvinne i en manns liv orker å leve i et mausoleum etter et tidligere forhold som likevel gikk vasken. ...

kom deg videre,du også!

[Gjest TS]

Uff da... Føler jeg skriver litt feil så jeg mistolkes.Jeg klarer visst ikke å få fram poenget.

Jeg prøver ikke å få mine småsøsken til å ha feil innstilling til denne nye kvinnen i pappas liv. Prøver å forklare at mamma og pappa ikke passet sammen og sånn er livet og vi må være snille med den nye damen og akseptere at det nå er sånn det er. MEN det er ikke godt å se hvordan søskenene har det og at de blir så pass nedprioritert av pappa og hun nye.

Ja, jeg er bitter siden dette skjedde,men det får jeg bare leve med.

Ja, jeg er glad for at han er lykkelig.

Nei, jeg virker ikke fientlig mot henne, skriver tekstmeldinger med henne og er hyggelig mot henne .. hva mine søsken er ovenfor henne, vet jeg ikke..

Når det gjelder festen:

Jeg sa til henne at jeg kan alle perioder untatt denne helgen og sa ja til hennes første alternativ, men nå blir det jo ikke da likevel..Er mellomleder i en bedrift og den helgen får jeg ikke reist, når det gjelder ul time må jeg da evt vente i 4 uker til for å få time ved det sykehuset, så det er sjekket opp på forhånd. Det er ikke "bare bare".

At mamma og pappalever hvert sitt liv er vanlig i dag og det er ikke noe problem, men at pappa "glemmer" sine barn er et problem.. Og at det som regel alltid er sånn at hans nye flamme planlegger fellesting uten å snakke med oss først, og derfor gjerne ender opp med at en eller fler av oss ikke kan komme.

Jeg synes ikke det nå er feil for meg og mine søsken å finne på noe med pappaen vår uten henne. Synes dere virkelig det? Når hun i julen reiste vekk med pappa (julen smmåsøskenene mine egentlig skulle være hos han, noe som var veldig tøft for de). Ja pappa er en tøffelhelt nå ovenfor henne, men synes det er vondt at barna skal bli "glemt" både av han og henne... Hun er sammen med en barnefar.

Vet ikke om jeg fikk fram noe mer nå, men men...

[Wildy]

Men er det så ille om barna ønsker å ha en markering bare sammen sin far, da? Er det å ødelegge hans nye lykke?Jeg har full forståele for at den nye partneren ønsker å arrangere en markering for sin kjære, men er det noen motsetning mellom det og at barna ønsker å gjøre noe sammen sin far?

Må den nye partneren på død og liv involveres i alt?

[Rosalie]

I forhold til barndomsrommet ditt: Jeg har ikke hatt eget rom i mine foreldres hus siden jeg flyttet ut for å studere. Da ble rommet mitt gjort om til rom for min bror, og hans rom ble kontor. Jeg sover i kjellerstua når jeg er på besøk. For det er på besøk jeg er.

[Nabodama]

Du legger faktisk skylda på henne, når det egentlig er faren din som må ta ansvaret sitt alvorlig. Da tenker jeg på ansvaret han har for å være far og omsorgsperson til småsøsknene dine.

At han "glemmer" sine barn, er helt og fullt hans eget ansvar. Hvorfor skal hun lastes for at han ikke gjør det?

Du skriver at "når hun i julen reiste vekk med pappa"......er han også et barn som bare kan tas med? Er han en dott som bare kan pakkes i kofferten?

Nei, her må han sannelig ta et tak selv!

Det du kan gjøre, er å ta en prat med ham om hvordan du opplever det, og at han bør stille mer opp for søsknene dine.

[Supramundane]

Men er det så ille om barna ønsker å ha en markering bare sammen sin far, da? Er det å ødelegge hans nye lykke?Jeg har full forståele for at den nye partneren ønsker å arrangere en markering for sin kjære, men er det noen motsetning mellom det og at barna ønsker å gjøre noe sammen sin far?

Må den nye partneren på død og liv involveres i alt?

Men er det ikke helt naturlig at farens partner er med på slike arrangementer? Det varierer sikkert litt i forskjellige familier, men i min familie ville det vært helt opplagt at min stemor skulle vært med hvis vi skulle feiret min far. Jeg ser ikke at det er naturlig at bare barna og far finner på noe i anledning en merkedag.

Så fra mitt ståsted; ja, den nye partneren skal involveres i alt.

[Gjest Gjest]

Siden jeg er litt usikker på hvordan jeg selv ville ha reagert i en slik situasjon som du beskriver så skal jeg ikke gå så mye innpå hva din far burde/burde ikke ha gjort. Men, jeg synes du absolutt bør ta en prat med han når det gjelder hans prioriteringer kontra spesielt dine småsøsken. Det virker som det er mangefullt med kommunikasjon her mellom din far, dine søsken og deg selv. I en slik sak så er det så mange faktorer som spiller inn og det er nesten umulig for en utenforstående å sette seg inn i det. Har du ikke en i familien du kan prate med om dette, en farmor, tante, onkel. En som er litt mer kjent med forholdene? Bare for å få noen gode råd.

Mine to eldste barn har hatt liknedes problem med sin far også og de har dessverre enda ikke helt klart å løse det. Jeg har selvsagt ikke villet blandet meg inn. Men, sett fra siden så ser jeg godt hva både mine barn og deres far burde ha gjort annerledes og kommunikasjon er nok nøkkelordet her også.

Når det gjelder ønsket om å lage til en ekstrafeiring av din fars bursdag på forhånd så kan jeg egentlig ikke se noe galt i det. Selvsagt kommer det jo litt an på hva du har tenkt. Personlig så ville jeg nok ha bedt min far og søsken på en koselig restaurant og feiret han på den måten. Det burde ikke ha ødelagt for selskapet som hans nye samboer har stelt i stand.

Uansett så håper jeg dere finner ut av det, :smile:

[aline]

skjønner godt følelsen, når min far ble sammen med min stemor og hun flyttet inn hos ham, og det ble dertil store endringer i hvordan ting så ut etc, så følte jeg plutselig at det ikke lenger var mitt hjem OGSÅ. Det føltes ikke noe godt, og jeg ble negativ til henne pga det.

Etterhvert gikk det seg heldigvis til, selv om det ble store endringer, jeg ikke lenger hadde noe rom som var mitt/vårt, jeg fant også tonen med henne etterhvert, selv om hun ikke er "min type" egentlig, ville nok ikke naturlig søkt eller hatt kontakt med henne ellers.

men det ER faktisk ikke din fars nye kjære som er ansvarlig for hva din far gjør og ikke gjør. Hans dårlige behandling av hans barn, er det ham og ham alene som må stå til ansvar for, og det er ham DU bør se som den ansvarlige også.

At hun ønsker å endre på ett hjem som er hans, som hun flytter inn i, er HELT forståelig slik jeg ser det, tenk deg selv om du måtte flytte inn i huset til din kjære og hans ekskone, der hans ekskone kanskje hadde pusset opp og skapt hjemmet.

Hadde det føltes som ditt tror du? hadde det vært mulig for deg å gjøre det om til ditt hjem uten å gjøre endringer i selve huset?

Og ja, det er feil å tvangsflytte barn fra gode barnerom til små kott på loftet, så lenge de faktisk BOR der størstedelen/en stor del av tiden! Det ville jeg definitivt tatt opp med min far om så hadde skjedd! Og dersom han ikke lenger tar skikkelig vare på søsknene dine, så ville jeg pratet med ham om det også.

en fest for en voksen derimot, blir noe annet for meg.

Når min mor skulle feire sin 60-årsdag, så la hun den når det passet flest, helt uavhengig av når det passet best for meg, eller når det overhode ikke passet for meg. Hun visste at den datoen hun satte kanskje ikke passet for meg, at jeg kanskje ikke kunne, likevel satte hun den altså da, fordi det passet best for henne og hennes nye mann. Helt i orden synes jeg, da feiret jeg det med henne og hennes mann en annen dag.

Jeg synes ikke det gjør noe at dere barna vil ha en egen feiring med deres far, men om dere skal ha den PÅ gården, så er det faktisk slik at da kommer selvsagt også hans kone til å være der.

så jeg skjønner følelsen din, men finn ut hvilke kamper som er verd og kjempe og kjemp kun dem, med DIN FAR, ikke med hans nye kjære. Ikke gjør noen stor sak av at barndomshjemmet ditt endres, og at du ikke har noe eget å komme til der pga henne. Det er hun som bor der på heltid, det sier seg selv at det er viktigere hvordan de har det en å bevare pikerommet ditt for deg.

Ting blir enklere når man distanserer seg og tar kun de kampene som er viktige, som å ta vare på barna.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner deg godt jeg, TS. Håper det går bedre etter hvert, spesielt med de yngste barna.

[Gjest Gjest]

Du legger faktisk skylda på henne, når det egentlig er faren din som må ta ansvaret sitt alvorlig. Da tenker jeg på ansvaret han har for å være far og omsorgsperson til småsøsknene dine.

At han "glemmer" sine barn, er helt og fullt hans eget ansvar. Hvorfor skal hun lastes for at han ikke gjør det?

Når hun nå er et medlem av den nye familien som bor sammen har selvsagt også hun et ansvar overfor barna hans.

[Nabodama]

Når hun nå er et medlem av den nye familien som bor sammen har selvsagt også hun et ansvar overfor barna hans.

Nei, hun har ikke automatisk det.

Det er foreldrene til barna som har ansvar for dem.

Hvorfor er det en selvfølge at hun har ansvar?

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner deg egentlig ganske godt, det er også litt vanskelig å forklare på KG ting som skjer. Alt blir tolket i verste mening...

Tror du denne damen er ute etter å lage kvalm/bråk eller så splid mellom far og barn? For det er vel egentlig det du skriver og oppfatter?

Jeg hadde nok også blitt sur om noen hadde flyttet inn hos pappa og ryddet ut av rommet mitt. Selv om jeg har flyttet for lengst har jeg masse ting der inne, og føler at det fremdeles er mitt. Hjemme hos oss hadde det vært helt utenkelig at vi søskene ikke fikk sove på rommene våre. Men samtidig har det ikke flyttet inn ei ny dame heller da... Vi har hatt pappan vår for oss selv ei stund, og jeg unner han egentlig en partner så mye at jeg hadde vel "gitt opp" rommet mitt om jeg måtte.

Men man skal ikke undervurdere de følelsene som kan oppstå når den ene forelderen får seg en ny. Det varierer vel veldig hvordan hun er opp mot barna, og hvordan dette også påvirker fars forhold til barna. Selv om man er voksen kan dette være litt vanskelig å forholde seg til. Hjemmet og foreldrene er jo fremdeles vår base og trygge havn i livet, og det er vondt å gi slipp på det. Når man har følt seg hjemme der, og bodd der hele livet er det ikke greit å plutselig føle seg som en gjest, og ikke hjemme lenger...

TS, du har min fulle sympati i alle fall!

[Gjest Dama fra den andre siden]

Hei TS

Interessnt tema du tar opp. Jeg har vært med på samme sak, men fra den andre siden. Vil begynne med å si at det var HELT FEIL av den nye dama å flytte på småsøsknenes rom, og å ikke kunne klare å finne en dato der ALLE kunne være med på fars fest. Dette ville jeg gjort mitt ytterste for å få til, for å unngå vonde følelser. Angående ditt rom, så synes jeg hun kunne ha ventet litt med det, i alle fall et år, for å igjen unngå vonde følelser. Et kontor kan man da klare seg uten en stund. Det gjelder å gi å ta.

MEN, jeg synes nok dessverre at du virker litt barnslig i din helhetsvurdering av situasjonen. Du minner meg om min x's 14 årige datter. Hun drev på slik, og sa dessuten høyt hva hun mente. Ja, kanskje fint at hun var "åpen", men jeg ble utrolig såret og lei meg for jeg fortjente virkelig ikke den behandlingen.

Dette resulterte i mange gnisninger mellom meg og X'en.

Tenk på hva du gjør og hva din oppførsel kan føre til. Er det best at du får dine følelser og din vilje igjennom de gangene du er på besøk, eller er det best at far og den nye dama sammen klarer å bygge seg et nytt liv og en ny hverdag, på den måten de ønsker det?

Det er de to som er de voksne der hjemme og som faktisk har ansvar og bestemmer. Dersom det er noe konkret du mener er alvorlig feil, som festen og rommene, synes jeg du rolig og voksent skal ta det opp med henne og din far. De vil respektere dine ord, dersom du uttrykker deg respektfullt og voksent, og begge to vil nok på sikt gjengjelde din håndtering av problemet i fremtiden ved å behandle deg mer respektfullt.

Jeg vil avlutte med at jeg forstår at mange følelser kan komme opp i en slik situasjon. Jobb med deg selv og bruk denne situasjonen til å gå ut av det som et styrket menneske med vond erfaring som du har greid å arbeide deg igjennom, uten å skade andre mennesker på veien som ikke fortjener det.

Møt denne dama på halvveien, er mitt råd, og du vil kanskje bli forbauset?

Tror ikke hun ønsker å være en fæl stemor (håper jeg) , hun prøver nok bare å sette seg i respekt, og tråkker endel feil på veien.

Jeg må også innrømme at den 14 årige datteren til X'en faktisk sluttet å være sur på meg etter 1 års tid, du kan tro jeg ble forbauset, for det kom veldig uventet. Og den klemmen kommer jeg aldri til å glemme, det kan jeg love deg! Men da var det mye annet som hadde skjedd underveis mellom meg og ham, så forholdet stod allikevel ikke til å redde.