Angrer brudd..

[Gjest leimeg]

For en stund siden slo jeg opp med kjæresten min. Han er det mest fantastiske mennesket jeg har truffet, og har aldri følt meg så elsket før. Men, han er noen år eldre enn meg og med et veldig sterkt ønske om barn/familie. Hans omgangskrets og søsken er alle vel etablerte, mens de fleste av mine venner fremdeles lever det glade singelliv, med noen få unntak. for ordens skyld er vi ingen ungfoler noen av oss, jeg er snart 34. Men i tiden før jeg gjorde det slutt, fikk jeg rett og slett litt hetta. jeg følte at dette forholdet var på vei inn i de "etablertes rekker" og jeg fikk kalde føtter. stadig oftere inviterte han meg med på hytteturer til venner med barn osv - og jeg har overhodet ingen erfaring med barn. jeg aner ikke hvordan jeg skal snakke med dem, de skremmer meg faktisk litt. vi lever to veldig ulike liv - jeg med mine barnløse, happy-go-easy venner, kontra hans "versjon" der alle er veldig etablerte. alt dette gjorde meg rett og slett vettskremt, selv om jeg innerst inne ønsker meg et slikt liv selv; med familie og barn og hytteturer og det som hører med. så jeg begynte å trekke meg unna. jeg prøvde å forklare det jeg følte, men det var mye lettere å si at jeg var usikker på følelsene mine enn å faktisk forklare skrekken min.

han ble veldig lei seg, jeg tror jeg aldri har såret noe menneske så dypt før. det er noen uker siden nå, og vi har ikke hatt kontakt. og jeg savner ham bare mer og mer, og når jeg tenker på hvordan jeg har tenkt og oppført meg, så får jeg frysninger på ryggen. pga min frykt for å etablere meg så har jeg mistet mannen i mitt liv. jeg har tenkt veldig mye i det siste, både på mine egne ønsker og tidligere forhold, som har vært destruktive og preget av utroskap og andre svik, som nok har farget meg og er med på å forsterke frykten for det etablerte - jeg har "lært" at i alle forhold skjer utroskap og svik. og når jeg tenker på den flotte mannen jeg fikk i gave for en stund, og hvilken sjanse jeg hadde, så angrer jeg virkelig og savner han grusomt. etter en lang tankeprosess, så vet jeg at jeg også ønsker å etablere meg. og jeg ønsker å etablere meg med Ham. jeg elsker han og ønsker en ny sjanse. jeg vet det er veldig mye å be om, men jeg håper jeg i hvertfal får sjansen til å forklare hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde - at det ikke var pga usikkerhet om mine følelser, men at det var frykt for det etablerte voksenlivet... blir veldig rotete dette, men håper det er mulig å forstå! skal jeg ta kontakt med ham? jeg vet ikke om han vil prate med meg en gang, han ble veldig såret....bør jeg sende en mail/brev? er det noen andre som har opplevd noe lignende?

[Nabodama]

Jeg synes du forklarte det veldig godt her, så jeg synes du skal sende ham dette på mail.

Lykke til:)

[Gjest Gjest]

Jeg synes du skal sende han en mail. Du har ingenting å tape på det. I verste fall våger han ikke å gi deg en ny sjanse eller han har truffet en annen kvinne. I beste fall drar dere på hyttetur med barnebarna når dere blir pensjonister.

Lykke til!

[Jigva]

Send han en mail og forklar han akkurat det samme du har forklart her... du skal se at det løser seg.

Og jobb med deg selv, få varmet opp føttene dine

[Scorpion]

Hei

Synes du skal sette deg ned med han på tomansshånd og forklare hva du tenker/føler om hele forholdet og hva som holder deg igjen.

Et brev kan sees på som en altfor enkel løsning for oss gutter.. Lykke til!!!