Noen som har avstandsforhold til noen med barn?

[Gjest Gjest]

Er nettopp kommet inn i et pr.dd. avstandsforhold til en som har barn hos seg annenhver helg og tirsdag til onsdag.

Det jeg lurer på ,er hvordan dere ordner dere for å møtes?

Drar dere til hverandre annenhver gang,eller er det en av dere som reiser mest?

Ser dere hverandre så skjelden som hver 5. uke?

Møtes dere konsekvent annehver helg,eller blir det mye forandringer i planene?

Hva med ferier og fridager?

Hadde dere holdt ut å ha forhold til noen som bytter om på samværet ganske ofte,eller som tar ekstratørner rett som det er,fordi typens ex skal på en fest fks??

Jeg er som sagt nettopp kommet inn i et slikt forhold,og håper det skal gå bra,men er usikker på om jeg kan sette NOEN krav,da jeg føler meg egoistisk,siden det er jeg som ikke har barn....

Jeg har ikke nøtt barna enno,de er små,derfor vil jeg vente litt,til jeg ser hvordan vi fungerer.

Så langt har desse uregelmessighetene gått mest i hans ex sin favør,men også engang i "vår".

Andre som har tanker og erfaringer om hvordan dette arter seg og hva som IKKE går i lengden?

Hilsen "prøver"

[Gjest Gjest]

Så langt har desse uregelmessighetene gått mest i hans ex sin favør,men også engang i "vår".

Andre som har tanker og erfaringer om hvordan dette arter seg og hva som IKKE går i lengden?

Takk dette har jeg prøvd! Og du må stille krav. Høflig og bestemt, og gjennom en diskusjon med ham, der dere sammen blir enige.

Jeg opplevde å bli satt til siden HELE TIDEN, men jeg var altfor forelsket til å sette krav. Barna hans var ut og inn i hans hus som de ville, selv om de egentlig hadde kun 2 helger i måneden og en ukedag i uken.

Han følte alltid at ham måtte være forberedt på at barna kunne dukke opp, slik at alle aktiviteter og avtaler måtte passe inn under hans rotete liv. Og jeg stilte krav altfor sent dessverre.

Dette førte til at vi alltid måtte treffes hos ham, kun en sjelden gang var han hos meg. Og han ble sur dersom jeg ikke kunne komme til ham. Han tenkte ikke på at han kunne være oftere hos meg. Jeg var helt alene med et barn, og all reising dit og tilpasning til hans barn og bolig slet veldig på oss to.

Dessuten var vi i perioder tvunget til å sove på fullstendig uakseptable steder i leiligheten (slik at vi ikke engang fikk noe privat-tid som par), fordi barna hans hadde så mange overnattingsgjester på besøk, og da måtte de få ha alle soverommene etc. MY GOD for en idiot!!! (ja jeg også, når jeg tenker etter, som aksepterte det så lenge).

[Gjest Gjest]

Takk dette har jeg prøvd! Og du må stille krav. Høflig og bestemt, og gjennom en diskusjon med ham, der dere sammen blir enige.

...for å avslutte det hele...forholdet tok slutt pga av at han syntes vi fikk for liten tid til hvarandre og pga konflikter mellom barna våre!!!

Er det mulig, tenkte jeg? At han ikke så sin egen skyld i det hele?

Det var jo umulig for meg å trylle frem et fungerende forhold for ham

når han og barna skulle ha alt på sin måte, perfekt og knirkefritt, mens jeg og mitt barn hele tiden måtte tilpasse oss til alt.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Nei,jeg er enig! Slik vil jeg heller ikke ha det.

Jeg håper andre lufter sin oppgitthet eller suksess på dette tema,for det angår etterhvert veldig mange,og jeg vil gjerne vite hvordan det egentlig ER.

Personlig har jeg nettopp satt krav å få vite hvilke weekender han og exen har avtalt framover våren,og følte meg nesten lusen.

Egentlig er det han som burde infomert meg eller satt seg ned og diskutert det med meg,syns jeg.

Siden han er veldig oppsatt på å møte meg....

(Jada,jeg vet barna kommer i første rekke,det er ikke poenget.)

Det interessante,er at han ikke kunne svare slik på stående fot...

[Gjest StoreSky]

Jeg er den med barn, han er uten. Og vi har avstandsforhold.

Vi har hele tiden klare tider for når "det er med barn" og når uten. Men min ex er ikke noe problem å samarbeide med heller da.

Har jeg barnet og det faller på en helg kan kan kommer, så er det en selvfølge at han kommer hit. Hvis jeg ikke har barnet så blir vi enig i hva vi har LYST til.

Tror nesten JEG sliter mest, dårlig samvittighet når jeg ønsker at jeg ikke hadde barn de ukene han kommer hit (være voksen bare oss to, ha sex..humm humm...når/hvor vi vil). Samtidig er det jo viktig at barnet og min forlovede lærer hverandre å kjenne!

Tenker på oss tre som familie, men han som borte-arbeidende igrunn.

[Gjest Gjest]

Uansett må det skje på barnas premisser og barna må være velkommen når som helst. Slik er det å være foreldre. Det kan skje ting som fører til at en av foreldrene får mer ansvar enn det som var avtalt. Mye avhenger av den andre forelderen. Hvis den andre bare reiser bort eller blir syk vil normalt omsorgsfulle foreldre ta ansvaret for barna. Når barna blir større foreslår de kanskje selv å komme en ekstra helg eller bli med på en ekstra ferie. En normalt omsorgsfull far eller mor avviser ikke barna sine.

Du skriver at barna er små. Det betyr at de vil bli en viktig del av livet ditt de neste 15-20 årene hvis forholdet blir langvarig. Jeg tror du må forberede deg med på en familietilværelse ikke en kjærestetilværelse.

[Gjest Gjest]

Nei,jeg er enig! Slik vil jeg heller ikke ha det.

Jeg håper andre lufter sin oppgitthet eller suksess på dette tema,for det angår etterhvert veldig mange,og jeg vil gjerne vite hvordan det egentlig ER.

Personlig har jeg nettopp satt krav å få vite hvilke weekender han og exen har avtalt framover våren,og følte meg nesten lusen.

Egentlig er det han som burde infomert meg eller satt seg ned og diskutert det med meg,syns jeg.

Siden han er veldig oppsatt på å møte meg....

(Jada,jeg vet barna kommer i første rekke,det er ikke poenget.)

Det interessante,er at han ikke kunne svare slik på stående fot...

Ikke vær for streng / krevende, bare snakk rolig om dette, og at du er veldig klar over at barna hans må tas hensyn til først. Men du synes det kan være praksisk å vite når du kan forvente hva, men også at du kan akseptere endringer dersom det trengs (du har jo ikke barn, så det er jo lettere for deg å tilpasse deg, som han ser det i alle fall). En slik far er redd for å ikke være "god nok" for barna, dels overfor barna og dels overfor x'en. Han kan ha vanskelig for å tilfredsstille begge, deg og barna. Oftest går det utmerket å kombinere dette dersom man ikke kompliserer ting unødvendig og kun prøver å ta normale hensyn til hverandre, og dere kan da etterhvert omgås like bra når barna er der etc. Han trenger en ny partner, men han trenger like mye en som går godt overens med barna hans, gjøre dere ikke det, er jeg redd du blir den som ryker (som jeg gjorde her over). Min x var alt for redd for å ikke være god nok for barna sine og turde ikke å kreve noe som helst av dem, dermed gav de blanke f* i meg og mitt barn. Uutholdelig selvfølgelig og veldig trist.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for oppbyggelige svar!

Ja,jeg vet at det blir en familiemann jeg vil bli sammen med,her.

Men det må faktisk vere han som introduserer meg for barna på en noe lunde skånsom måte,eller legger til rette for at vi kan planlegge å møtes alene.

Jeg kan ikke sitte i måned etter måned og ikke vite noe helt til et par dager før helgene.

Reisen er dessuten ganske lang og slitsom.

Derfor har jeg nå tatt grepet og bedt om en omtrentelig oversikt.

Vis vi ikke møtes,blir det vanskelig å utvikle forholdet han ønsker.

Et annet dilemma,er at han ikke har plass til barna og meg samtidig hos seg,ennå.:-/

[Gjest Gjest]

Jeg skulle gjerne hørt mer fra dere,om hvordan dere takler/taklet en slik periode med å møtes,i avstandsforhold,med barn inni bildet!

Var det ingen som fikset det helt fint?

[FrizzleSizzle]

Jeg er i et slik avstandsforhold, jeg er den med barn. Avstanden er heldigvis ikke så lang, barnefaren er grei å samarbeide med, avtalene er ryddige, alle vet hvilke tider de skal holde seg til. Dette har vart i ett år og jeg synes det er helt supert.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Så flott at det funker for dere!

Setter dere som er foreldre til barnet opp avtalte helger lang tid på forhånd,eller slik etterhvert?

Føler meg som en elefant som kommer trampende inn i et glasshus,men jeg innser at det i grunn er viktig med en vissryddighet,spesiellt vis begge foreldre skal utvikle varige forhold til nye partnere.

Men om jeg vil få forståelse eller fyken fordi jeg har tatt det opp,gjenstår å se.

Men slingringmonn er selvsagt for oss alle. Vi kan alle bli syke,noe uventet kan skje,eller man får lyst å bytte helg.

Men skjer dette ofte,og på kort varsel av rene bekvemmelighetsgrunner,så vet jeg ikke om jeg orker mer.

[Gjest Gjest]

[quote name='Gjest_trådstarter_*' date='03.03.2008 (14:20) '

Men slingringmonn er selvsagt for oss alle. Vi kan alle bli syke,noe uventet kan skje,eller man får lyst å bytte helg.

Men skjer dette ofte,og på kort varsel av rene bekvemmelighetsgrunner,så vet jeg ikke om jeg orker mer.

[Sørlandsmamma]

Jeg er den med barn og kjæresten min som bor 3 timer unna har ikke barn.

Vi ser hverandre hver helg og bytter på å reise, annenhver gang Det går kjempe fint og nå skal han flytte ned!

Merker at det er mange som blir sjalu o.l. på disse barna når de ikke har barn selv, prøv for all del ALDRI å komme mellom din kjæreste og hans/hennes barn... For foreldre vil barna alltid være viktigst, alltid! Hvis ikke de er det, så bør dere bli bekymret

[viren]

Hadde det blitt slutt mellom sambo og meg, og jeg hadde blitt sammen med en annen mann - da hadde selvfølgelig ungene vært viktigst likevel. De hadde vært velkommen hjem til meg, siden mitt hjem ville vært deres, og hvis min nye kjæreste hadde ment at det var feil å "ta ekstratørner" og å ha ungene mine oftere enn det som var "avtalt", ja , så hadde ikke det vært en mann for meg.

Det jeg derimot kan skjønne er dersom "stemor" eller "stefar" føler at de blir nedprioritert til fordel for ex (og barnas mor/far) til stadighet, og er det kun snakk om noe sånt som en fest og ikke noe viktig (som jobb e.l) så må det være lov til å si ifra om at man føler seg tilsidesatt. Å ha et avstandsforhold til en person med barn må være vanskelig, men jeg tror det er veldig viktig, her som ellers, å være åpen om hvilke forventninger man har.

[Gjest Gjest]

Merker at det er mange som blir sjalu o.l. på disse barna når de ikke har barn selv, prøv for all del ALDRI å komme mellom din kjæreste og hans/hennes barn... For foreldre vil barna alltid være viktigst, alltid! Hvis ikke de er det, så bør dere bli bekymret

Men mannen med barn burde vurdere begge's barn likt, dersom noen rettferdighet skal råde. Ikke bare sine egne unger.

Jeg opplevde at JEG og MITT BARN sammen måtte tilpasse oss til HAM og HANS BARNS liv. Han og hans barn derimot skulle bare fortsette som de pleide.

Ellers ble han sur og syntes jeg ikke satset nok på forholdet. Om jeg foreslo at han/de kunne komme til oss, eller bli med oss på noe som var vårt, hadde han /de alltid en unnskyldning. At barna hans attpåtil ikke respekterte oss det minste, uansett hvor mye vi strevde med å være dem tillags, ble bare for mye.

Dråpen var at mitt barn ble banket opp av barna hans, og faren syntes det var en "naturlig" henselse mellom søsken, og avkrevde aldri noen unnskyldning fra barna sine. De hadde jo aldri fått sjansen til å være søsken enda, foreløpig var vi jo bare på besøk! Trenger jeg å si at jeg aldri dro dit mer?

Var jeg sjalu på barna hans? Jo kanskje, fordi jeg aldri fikk den oppmerksomheten og omsorgen jeg trengte av ham. Og heldigvis for det, at jeg følte det slik. Ellers hadde det resultert i en fortsatt psykisk og fysisk mishandling av meg og mitt barn.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg vil minne om at dette ikke er en konflikt mellom meg og barna(som jeg ikke har møtt),eller en konflikt med eksen til min nye kjæreste.(som jeg ikke har møtt)

I bunn og grunn er det en konflikt mellom meg og kjæresten i den grad at han ikke ser at jeg kan bli sliten og frustrert av å hele tiden endre på planlagte helger til fordel for exen sine ønsker.

Dette går på at exen hans vil ha mer fritid til å feste og reise med SIN nye kjæreste.

I tillegg til barna,er det 4 voksne mennesker å ta hensyn til.

3 bor i samme område,mens jeg bor en dagsreise unna.

[Gjest Gjest]

Jeg vil minne om at dette ikke er en konflikt mellom meg og barna(som jeg ikke har møtt),eller en konflikt med eksen til min nye kjæreste.(som jeg ikke har møtt)

I bunn og grunn er det en konflikt mellom meg og kjæresten i den grad at han ikke ser at jeg kan bli sliten og frustrert av å hele tiden endre på planlagte helger til fordel for exen sine ønsker.

Dette går på at exen hans vil ha mer fritid til å feste og reise med SIN nye kjæreste.

I tillegg til barna,er det 4 voksne mennesker å ta hensyn til.

3 bor i samme område,mens jeg bor en dagsreise unna.

Da kan det jo bli aktuelt at barna har oftere samvær med faren? Dette er noe du må være forberedt på. Det er mange barn som bor like mye hos mor og far og det er noen barn som bor fast hos faren og har lite eller ingen samvær med moren.

Hvis dere har et seriøst forhold som dere tror vil bli langvarig tror jeg det beste er om du og barna kan være der samtidig. At du blir kjent med barna og får et nært forhold til dem. Da er dere sammen om barna og faren trenger ikke å føle dårlig samvittighet overfor noen av dere. Da blir ikke du og barna konkurrenter - dere blir et team.

Vil også si at jeg ville vært mer skeptisk hvis denne mannen ga blanke i barna sine. Det at han er ansvarsfull og oppriktig glad i barna sine sier meg at dette er en mann med gode kvaliteter. Disse egenskapene vil også komme deg tilgode.

Lykke til!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for fint svar!

Ja,det er slik jeg ønsker det skal bli -på sikt.

Pr. d.d er barna like mye hos far som hos mor.Så den er grei.

Og i utgangspunktet har jeg ingenting i mot å vere sammen,alle. Det er jo naturlig.

Men først må han få seg et hjem og ikke et kott.

Og vise at han satser litt på meg.

Ja,han har fine kvaliteter.

Og jeg har varsomme kvaliteter.

Tror begge er viktig,før man legger for komliserte planer.