gravid i 4.mnd

[Gjest ts]

jeg er gravid i 4.mnd med mannen jeg elsker.... vi har det bra sammen og trives .. Men nå er det en ting jeg holder litt skjult for omverden.. hadde dette problemet med han før, men så ble det bedre.. vært sammen i tilsammen 4 år.

Han har en voldelig og sinna side..... det er så vondt å snakke om dette, for jeg vil ikke ha det sånn og ikke innrømme at det er sånn. skjuler det til og med for meg selv.. kan i allefall ikke snakke med andre om det nå, nå som alle vet at vi skal bli foreldre..

han sprekker plutselig.. dytter til meg, kaller meg stygge ting og får meg til å tro at dette er min egen feil.. "jeg har meg selv å takke som terger han/er så dum osv"... Prøver alt jeg kan å "ikke tråkke han på tærne" , men det smeller alltid før eller siden.. "jeg er verdens dummeste kvinnemenneske" fikk jeg akkurat slengt i trynet nå..

Det er ikke lett å snakke om det, for vet ikke hvor jeg skal begynne.. men jeg kan ikke akseptere små slag, spark eller masse drittslenging. .det fortener vel ingen?

Må heller ikke glemme at vi venter barn sammen .... det tatt i betraktning, så må vi prøve å finne en bra løsning på dette...... men sånn som det er nå kan jeg ikke leve.. blir bare anspent, lei meg og nervøs...

[Gjest Gjest]

Det høres ut til at han trenger profesjonell hjelp for å lære sinnemestring. Sånne menn endrer seg sjelden av seg selv.

Skjønner han selv at et forhold ikke skal være sånn og at han har et stort problem?

[Filur]

Det høres ut til at han trenger profesjonell hjelp for å lære sinnemestring. Sånne menn endrer seg sjelden av seg selv.

Nå som det kommer barn inn i bildet er dette "enda" viktigere. Ganske sannsynlig at han lar tempramentet gå utover barnet også. Om han ikke viser vilje/evne til å forbedre seg, så må du bare dra. Vet at det er jævlig mye enklere sagt enn gjort..

[Gjest TS]

han skjønner i "sterke tider/øyeblikk".

Føler meg så trist og uheldig. jeg har verdens snilleste mann, som plutselig endrer oppførsel totalt...

jeg kan ikke ha det sånn.. har mailet til noen i ATV (alternativ til vold) og håper de kan hjelpe meg... kan ikke snakke med nære venner/familie om det nå.. ikke nå som jeg venter barn med han.. de vil bare si at "jeg er dum som ikke tenkte lenger osv"...

redd for han når han blir sinna, men nå vært konstant nervøs den siste tiden og begynner snart å tro at jeg faktisk ER dum... jeg vet jeg ikke er det, men han får meg til å tro dette er min feil...

[Gjest TS]

Takk for at dere ikke dømmer meg som er gravid med denne mannen.. som sagt så har sinnet vært borte en god tid og jeg trodde det var noe han kom over, men neida....

I det ene øyeblikket er jeg "søt og så flink", neste øyeblikk er jeg "dum og teit og fortener ingenting" samt får et puff av han eller lignende... er det rart en blir forvirret.. og det at han sier at "jeg selv vet hvor grensen går" det er bare TULL.. det er faktisk umulig å forutsi når han tenner alle plugger.

Går og ser på "perfekte par" langs gata... tenker at "sånn skulle vi også vært", men utad så ser vi sikkert slik ut..... til han klikker, men det ser jo ikke omverden, bare jeg... kankskje jeg trigger fram oppførselen hans uten å vite om det, men f*** om jeg kan akseptere å ha det sånn!!!!

[Gjest Piper]

han skjønner i "sterke tider/øyeblikk".

Føler meg så trist og uheldig. jeg har verdens snilleste mann, som plutselig endrer oppførsel totalt...

jeg kan ikke ha det sånn.. har mailet til noen i ATV (alternativ til vold) og håper de kan hjelpe meg... kan ikke snakke med nære venner/familie om det nå.. ikke nå som jeg venter barn med han.. de vil bare si at "jeg er dum som ikke tenkte lenger osv"...

redd for han når han blir sinna, men nå vært konstant nervøs den siste tiden og begynner snart å tro at jeg faktisk ER dum... jeg vet jeg ikke er det, men han får meg til å tro dette er min feil...

Det blir så feil å kalle han verdens snilleste mann, for hadde han vært det ville han aldri oppført seg slik mot deg. Han klarer å oppføre seg som et voksent menneske av og til, men så klikker det for han og da slutter han å oppføre seg. Og en slik person er ikke snill i mine øyne.

Han bør få hjelp, og får han ikke hjelp bør du gå i fra han. Du kan ikke få et barn inn i et slikt hjem, for det finnes nok av barn som bor under slike forhold. Nå skal du bli mor, og da må du også ta på deg det ansvaret det medfører. At det eventuelt blir vanskelig å velge forstår jeg godt, men du kan ikke få et barn inn i et slikt forhold.

Det første jeg ville gjort var å snakke med en som står deg nær, som kan være der for deg om du eventuelt må bryte opp. Kanskje din mor? eller en nær venninne? Uansett så kan du ikke bære dette alene lengre, for ditt ufødde barn har ikke godt av det.

Ønsker deg lykke til, og håper du er en av de som våger å sette krav. Enten får han hjelp, eller så går dere fra hverandre.

[Gjest Pet]

Det er hjelp å få. Bare søk på sinnemestring på google, så får du mange treff. Lykke til!

[Gjest StockDama]

Må heller ikke glemme at vi venter barn sammen .... det tatt i betraktning, så må vi prøve å finne en bra løsning på dette...... men sånn som det er nå kan jeg ikke leve.. blir bare anspent, lei meg og nervøs...

Med det i betraktning så tar du å pakker kofferten og drar fra han. Du får ikke noe godt ut av å bli slått, og ungen får heller ikke en trivelig oppvekst med en far som slår enten deg eller ungen.

[Gjest Gjest]

Jeg ville pakket og reist nå. Jeg ville oppgitt "far ukjent" når barnet blir født. Hvis han er slik som min eksmann kommer han til å bruke ungen for å plage deg. Komme med trusler om hva som kan skje med deg og barnet hvis du ikke oppfører deg akkurat slik han vil. Han kan lage et helvete for dere.

Vær forsiktig og ta vare på deg selv og barnet. Ta kontakt med politiet og få dokumentert alle synlige skader. Kanskje du kan få voldsalarm og besøksforbud hvis det er behov for det?

Klem fra ei som har vært i din situasjon og som ventet alt for lenge med å gå.

[Gjest Gjest]

Jeg ville oppgitt "far ukjent" når barnet blir født.

Må bare ta et forbehold. Kan hende han kan kreve DNA test.

Du må gjøre det som føles rett for deg. Men jeg vet at mine barn og jeg hadde hatt det bedre hvis barna ikke hadde noen far.

Hvis du velger å bli i forholdet må dere få hjelp. ATV er et bra sted. Der kan du også få samtaler med psykolog for å bearbeide det du har opplevd og bli bedre istand til å sette grenser etc. Det er helt avhengig i at din samboer er motivert for sinnemestring. Han må innrømme overfor seg selv og andre at han har et problem og han må ha et personlig ønske om å gjøre noe med det.

Lykke til uansett hva du velger! Klem

[Gjest Gjest]

Jeg føler med deg i denne vanskelige situasjonen. Veldig.

Jeg tror ikke du skal vente særlig lenge med å tenke deg hva du vil gjøre med dette.

For det er du som må sette grep her.

Jeg vil forslå en rolig samtale med mannen din,når dere er uthvilt og avslappet.

Ha eventuelt noen du kjenner godt i nærheten,vis det trengs.

Jeg ville sagt at han ikke får lov å forsette slik,for dytting og slag er straffbart,uetisk og helt klanderverdig,særlig til deg som bærer på en ekstra.

Si at du er redd.

Som de andre her har anbefalt,tror jeg sinnemestring er viktig.

Men også å vite hva som ligger bak.

Har han vært slik lenge,sier du?

Ved å skjule for de rundt deg hvordan det egentlig står til,gjør du deg selv en bjørneteneste av dimensjoner.

Dette er alvorlig og ikke noe å leve med i skjul!

Vis han ikke hører på deg,så vis han tråden her.

Lykke til. Ta vare på deg og den lille. Respekter deg selv.

[pøbelsara]

Kjære deg! Huff og så fryktlig leit at du har det slik! Vær så snill å snakk med noen om dette - så fort som mulig. Det går an å ringe sitt lokale krisesenter og snakke med en av de som jobber der - og du jan gjøre det anonymt i første omgang. Det er veldig viktig at du søker informasjon og kunnskap om dette - fordi det er GALT - fordi du er gravid og har ansvar for barnet ditt også, og fordi dette ikke er din feil!

Sjekk ut noen av disse linkene:

En oversikt over krisesentrene i Norge

You are not crazy

Lundy Bancrofts webside

Jeg vil også anbefaledenne boken av Lundy Bancroft.

Kjempefint at du har kontaktet ATV. ATV har mye ressurser og masse erfaringer med denne typen problem. de har også en website med mye god informasjon.

Synes mannen din at han har et problem? Det er dessverre slik at det er veldig vanskelig å fikse noen som ikke synes det er noe galt med dem i utgangspunktet. Altså holder det ikke at du synes at han trenger å endre adferd - han må synes det selv for at sjansene skal være særlig store for at han vil slutte å oppføre seg slik han gjør......

Dette er ikke din feil. Men dessverre er det sånn at det allikevel er ditt problem - og jeg er veldig lei meg for at du opplever dette. Jeg synes definitivt at du skal snakke med noen om hva du opplever, selv om du redd for at folk skal fordømme deg.

Og vær så snill å komme tilbake hit og fortell om hvordan det går. Jeg har mange flere ressurser til deg dersom du ønsker det. Men vær så snill å lese noe av det jeg foreslo over - dette har du ikke fortjent, og det mannen din gjør er både ulovlig og fullstendig hjerteløst.

[Gjest Gjest]

Du fikk mange gode tips av pøbelsara. En annen bok jeg kan anbefale er "Menn som hater kvinner og kvinner som elsker dem." http://www.likestilling.com/psykologi/Bok/MennKvinnerHat.gif Jeg kjente meg igjen i denne boka.

Det er en ensom følelse å bli utsatt for partnervold. Jeg holdt også på denne hemmeligheten lenge. Alt for lenge. Både for å beskytte han, meg selv og barna. Jeg visste at alt ville bli farlig og kaotisk hvis hemmeligheten sprakk. Men det ble farlig og kaotisk selv om både jeg og barna klarte å holde på hemmeligheten. Det ble bare verre og verre.

Jeg vil råde deg til å ikke holde det hemmelig. Kontakt gjene krisesenteret men ikke gjør det anonymt. Reis dit. Prat med noen ansikt til ansikt. Jeg ringte anonymt flere ganger. Jeg gråt og var redd og fortvilet men våget ikke å dra dit av frykt for hevn. Slike telefoner blir ikke registrert og kan ikke brukes som bevis hvis det en gang blir en politietterforskning. Det virket fjernt for meg den gangen at politiet skulle bli involvert, men senere var det nødvendig. Først da forsto jeg hvor vitktig det var med dokumenterte bevis. Jeg håper ikke det går så langt for dere. Jeg håper han er villig til å jobbe seriøst med sitt problem og jeg håper du får hjelp til å bygge deg opp igjen psykisk. Hvis han nekter på at han har et problem og bare skylder på deg, er det best at du går. Da kommer han ikke til å forandre seg og volden kan utvikle seg til å bli alvorlig og livstruende. Følelseslivet kan også bli skadet. Man kan bli følelsesmessig avflatet samtidig som gjenkjenning kan trigge redselen og gi angst og mareritt. Noen som opplever vold får PTSD-posttraumatisk stresslidelse. Jeg mener ikke å skremme deg men jeg vil at du skal vite at dette er alvorlig og kan på sikt gi alvorlige skader både fysisk og psykisk.

Du er ikke alene...og det er ikke din skyld. Jeg håper virkelig det ordner seg for dere.

[Supramundane]

Mange kvinner i din situasjon klarer ikke å ta seg selv ut av mishandlingen. Selv om du elsker denne mannen, og han elsker deg på sin måte, så blir du mishandlet. Fysisk i de periodene han er voldelig, og psykisk i de periodene der du går rundt og har angst for hva som skal skje - og når det skal skje.

Finn styrke i at du faktisk har et barn du skal beskytte. Det er ditt ansvar at dette barnet vokser opp i sunne omgivelser, og at dets far aldri skal få legge hånd på det. Selv om det er aldri så vanskelig, så har du faktisk ikke noe valg. Ansvaret du har ovenfor ditt barn er større enn at "det er så vanskelig".

[La Guapa]

Hei.

Ser du får mange forskjellige råd her.

Mannen min har også hatt problemer med sinnemestring.

Han har nok ikke vært fullt så fysisk som din, men jeg kjenner meg veldig godt igjen i alt du skriver.

Vi venter nr. 2 sammen.

tror du at mannen din er villig til å ta et sinnemestringskurs?

Det virker som om at han ikke har innsett at det er HAN som er problemet ennå.

Du skriver at han skyver skylden over på deg for den irrasjonelle oppførselen sin og at han unnskylder utbruddene sine med at "du vet å trykke på de rette knappene"

Du bør forberede deg på at han som noen har nevnt vil bruke barnet mot deg.

For meg skjedde det i form av at han brølte til meg at han skulle skille seg, at jeg måtte slutte å amme og at han skulle ha baby-datteren vår (da to uker gammel) annenhver uke (og at da skulle jeg ikke få se henne)

For en nybakt mamma var dette noe jeg aldri kan tilgi og aldri glemme.

Alt sånt oppstyr skjedde uten forvarsel og for den minste lille filleting.

Det kunne være at jeg ikke hørte hva han sa første gangen han sa det, at jeg ikke ordrett klarte å gjengi hva han hadde sagt, at han ikke fant noe han likte i kjøleskapet....mange, mange dumme ting.

jeg klarer aldri å komme helt over det....selv om alt er forandret nå.

For mannen min skjedde det en gradvis forandring. han så at jeg ikke var glad i ham lenger, tror jeg.

Jeg begynte å tenke seriøst på å forlate ham.

Utad var vi nok "det perfekte par" med mange venner og masse fritidssysler, men hjemme var det en isfront du ikke ville tro.

Jeg begynte å tenke på hva det var som holdt meg igjen, og kom frem til at det var tanken på overlate dateteren vår til ham annenhver uke.

han fikk ikke respons i form av gråt på utbruddene sine og manipuleringen lenger...jeg sluttet å bekymre meg for at han skulle forlate oss og oppfordret ham heller til å gjøre det. Han fikk null feedback på surmulingen og raserianfallene sine. jeg sluttet delvis å være redd ham og ventet egentlig på at han skulle dra til meg så vi kunne "call it quits" Til nå har han bare dyttet, holdt osv...

Så i løpet av få måneder forandret han adferd. Han sluttet å forsure dagene mine. Jeg kan ikke sette fingeren nøyaktig på hva som skjedde.

Han sier selv at han har innsett at han ikke har vært enkel ( en underdrivelse) å leve med

og tilslutt innrømmet han at det var hans feil at han hadde blitt voldelig og verbalt mishandlende og at jeg ikke kunne klandres for hans oppførsel!!!!!

Han har til og med innrømmet at det ikke er normalt i et parforhold!!!

Han sluttet å irritere seg over alt og alle rundt seg.

Hva skjedde? Hvorfor har du ødelagt så mange gode følelser som jeg hadde for deg har jeg spurt...hvis du kunne stoppet dette selv, hvorfor har du drevet det så langt?

Han vet ikke selv, det var bare som om han innså hvilken komplett drittsekk han har vært.

Jeg ønsker deg masse, masse lykke til...

Håper virkelig at det ordner seg