Tøffe nedturer i forholdet

[Gjest Bippy]

Har et problem som stadig dukker opp...

Jeg har en bipolar 2 lidelse og tilleggslidelser. Gift med en mann som er rimelig bedagelig, har 2 små barn. De er heldigvis i bhg

Når jeg har det bra har jeg og mannen min det veldig bra, koser oss sammen, men når jeg har deprimert føles det som om jeg stadig er på nippet til å pakke sakene mine og reise så fort som overhodet mulig.

Jeg vil ha bare meg selv å ta hensyn til...

Jeg er veldig glad i barna, men jeg vet at dersom jeg hadde vist om mine psykiske problemer før jeg hadde blitt gravid første gangen. Hadde jeg aldri i verden blitt gravid.

Tror på en måte at det aller beste for oss kunne vært å flytte fra hverandre, men vil på en måte ikke det likevel, jeg er jo glad i han.... Men er det bare vennskap eller er det noe mer(vet det er vanskelig for dere å svare på såklart)

Dette er tanker jeg har hatt i flere år nå.... vært sånn i 2-3 år...

Jeg prøver å gjøre meg kjent med sykdommen min, jeg går i behandling. men samtidig med dette sliter jeg med overvekt i tillegg, det gjør heller ikke sykdommen min bedre, men det er så jævla vanskelig for meg å gå ned i vekt, har prøvd før, men det stopper opp og vekta går heller opp igjen enn nedover uten endring i kosthold eller mosjonsvaner. har prøvd diverse nutrilett og slike pulvergreier også, bare for å få en kickstart, uten håp, klarer ikke å få det i meg.... Skjønner ikke hvordan andre klarer det?

Ikke minst med endring av kostholdet, det er uhyre vanskelig når jeg disse vanvittige humørsvingningene....

[Teriyaki]

Vet ikke helt hva som er meningen skal bli sagt her.

Om forholdet deres har utviklet seg til vennskap eller om følelsene fortsatt er der er jo noe bare dere kan finne ut av, klarer i alle fall ikke vurdere noe ut i fra det du har sagt.

Det er klart at psykiske lidelser tynger på forholdet, men regner med mannen din er klar over tilstanden din, og at når du blir deprimert prøver han å ta hensyn. Enten det er å holde seg litt på avstand, eller prøve å være der for deg.

Sliter selv med litt psykiske problemer, som har slitt litt på forholdet, men det har gått bedre nå i det siste.

Jeg tror det er viktig å fokusere på det positive, i stedet for det negative. Du sier dere har det bra når du har dine gode dager. Vel, hvorfor dra fra hverandre da?

Selv om du føler noe helt annet når du er deprimert, så må du jo huske på det at da ER du deprimert, og ofte når man er deprimert vil man helst bare ligger der og være i fred, framfor å styre med mann og barn.

Uansett, for å finne helt ut av dette, bør du ta en prat med mannen din. Spør han hvordan han føler det når du er deprimert, om han har forståelse for det, og ikke ønsker at dere skal gå fra hverandre pga. den grunn, eller om han føler det sliter veldig mye på.

Så må du også prøve å finne ut av om du vil få det bedre uten han i det store og det hele, eller om det bare er når du er deprimert at det er godt å ikke ha han rundt deg.

Bare noen tanker fra meg!

Mvh. Caroline, 17 år.

Endret 1. mars 2008 av Cardine

[Gjest Gjest_marta_*]

Jeg kjenner ikke sykdommen, så unnlater å uttale meg sterkt om den. Går ut fra at mannen din kjenner deg og vet at det svinger både opp og ned. Har du sjansen til å rømme for deg selv når du virkelig føler for det?

Hvis du og mannen din er harmoniske, tror jeg at jeg ville ha satset på han. En god kjæreste kan ha en stabiliserende effekt på humøret. Opplever iallefall mine egne humørsvinger mye sterkere når jeg er singel.

Når negative tanker dukker opp, prøv å tenke etter om du er deprimert fordi du har problemer med mannen eller har problemer med mannen fordi du er deprimert. Hvis det siste er tilfellet, blir antakeligvis ikke situasjonen bedre om du forlater han.

Angående vekta, er det mulig å inngå en treningsavtale med ei venninne? En time daglig spasertur gjorde susen for min overvektige venninne. Hun er sprek som en fole i dag.

Dersom du unngår fokus på hva du faktisk spiser og heller tenker på den daglige dosen med mosjon, skal jeg love deg at du vil kjenne forbedring. Etterhvert vil du slippe å tenke på hva du spiser. Det funker iallefall bra for meg som har relativt lav selvbeherskelse:)

[Gjest Gjest]

Jeg vet overhodet ikke svaret på ditt problem, men jeg var sammen med en mann med en slags liknende lidelse som din i et par år, og det som gjorde at det tok slutt, var nettopp hans psykiske lidelse. Ikke symptomene i seg, jeg lærte meg å leve med en hel del av dem, fordi jeh var ganske flink og "leste" ham selv etterhvert. Men jeg forstod ikke alt. Og han fortalte ikke alt. Dette førte til merkelige misforståelser og fornektelser på hans oppførsel fra hans side, og han tok initiativ til flere brudd for å "løse problemene" som han gav meg skylden for (!) men han kom alltid tilbake.

Dette var utrolig slitsomt for meg. Jeg holdt nesten på å bli psykisk syk selv, da jeg gikk og letet feil i meg selv, for å løse problemene. Tilslutt ble det uunggåelig slutt, jeg orket ikke mer.

Mitt eneste råd til deg er: Vær åpen og ærlig med din mann.

Da kan man tolerere det meste hvis man er glad nok i hverandre. Og ikke gå fra ham, sånn uten videre, det er dere ikke tjent med i lengden tror jeg.

Jeg tror alle har godt av å leve sammen med noen.