Trenger skikkelig hjelp

[Gjest utlogget]

Jeg trenger virkelig hjelp til dette problemet. Logger meg ut. Jeg vil ikke ha noen prekener eller useriøse svar. Dette er veldig alvorlig for meg.

Kjæresten (eller kan jeg kalle ham det) og jeg har vært sammen i 4 år. Etter et par måneders pause i forholdet (men med jevnlig kontakt og treff) har jeg funnet ut at jeg ABSOLUTT vil være med ham. Pausen skulle vi bruke til å tenke gjennom evt. usikkerheter. Han har vært usikker litt lenger enn meg, men sist i går fortalte han meg at han er veldig veldig glad i meg. Vi snakket lenge om at vi ønsker å gifte oss med hverandre og få barn sammen. Vi ser ikke for oss at vi vil være med noen andre enn hverandre

Men siden vi fortsatt er i "pausemodus" ønsker han å nyte litt frihet. Frihet til å leve hverdagen en stund uten å få dårlig samvittighet ovenfor meg. Det skjønner jeg godt, for vi er begge unge og det kan være deilig å ha litt alone-time en stund.

Saken er da slik at jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å vente på ham? Jeg sa til ham i dag at du kan få all den friheten du vil ha frem til 1. april (altså, uten sex med andre). Så må vi begynne å fokusere 100% på hverandre igjen. Men han vet ikke om en måneds frihet er nok liksom.

Jeg elsker ham virkelig og kan ikke se for meg livet uten ham. Men jeg skjønner han også veldig godt når det gjelder "frihet". Skal jeg gi ham en måned? Dette er ekstremt vanskelig for meg for jeg vil gjerne bli sammen igjen så fort som mulig, mens han vil vente litt. Jeg trenger ham NÅ. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller si? Hvis vi skal gifte oss og få barn er det jo ingenting å vente en måned, for da har v jo hele livet sammen foran oss. Jeg elsker ham og er villig til å unne ham en måneds frihet (vi skal fortsatt treffes og sånn, men ikke være kjærester). Hva skal jeg gjøre? Dette er så alvorlig for meg, for det er mannen i mitt liv og jeg er overhodet ikke villig til å gi ham opp. Men jeg må også tenke litt på meg selv, mine behov og ønsker. Det er jo en grense for hva kjærlighet kan tåle liksom.

Vi bor ikke sammen akkurat nå, for vi har alltid bodd sammen enten hos mine eller hans foreldre (i samme bolig bare). Så akkurat nå bor vi hos hver våre foreldre.

Huff, dette ble kanskje litt rotete, men situasjonen er kjempevanskelig for begge. Jeg trenger virkelig seriøse råd!

[Rosalie]

Jeg er på vei ut av døra, så bare en kjapp kommentar herfra:

Hvorfor må man satse 100% på hverandre hele tiden når man er i et forhold? Jeg har nå vært sammen med samboeren min i 5 år, og vi er to individer i dette forholdet, og gir hverandre den friheten vi trenger for å vokse og gro. I går var han ute uten meg, i dag skal jeg ut uten han. Helt uten dårlig samvittighet.

Mulig jeg er helt på viddene her, men jeg leste innlegget ditt lit raskt.

[Gjest Gjest]

TS her.

Ja, jeg skjønner godt hva du mener og jeg er helt enig

[Nabodama]

Skjønner at dette er vanskelig.

Hva legger han i dette med å ha frihet? Vil han ha frihet fra deg?

Han vil ikke ha dårlig samvittighet for deg.......?

Er det sånn at han ikke vil dere skal ha kontakt i det hele tatt i denne frihetsperioden, eller skal dere møtes innimellom, ha kontakt på tlf osv?

Og hvor sikker er han på sine følelser for deg nå?

Hva var årsaken til at han ble usikker på følelsene for deg tidligere?

Mange spørsmål, men for å gi råd, er det greit å vite litt mer om bakgrunnen. Hvis ikke kan det bli helt feil.

Jeg tror at hvis du viser behovet ditt for ham nå, gir dette ham enda mer "behov" for frihet.

[Gjest Britt Banditt]

Hva er det han vil gjøre som han ikke kan gjøre mens dere er sammen da, hvis det ikke er å ha sex med andre?

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke helt hva han legger i det her med frihet.

Det går da godt ann å være kjærester, faktisk samboer, og å gi den andre rom til alenetid og egne aktiviteter. Så lenge dere er trygge på hverandre og kan kommunisere slik at et forhold blir balansert mellom det å være dere to og å være enkeltindivider med sine aktiviteter.

Synes egentlig at 1. april er lang nok tid. Skjønner ikke helt hva han vil siden han kan få "frihet" også i et kjæresteforhold dersom dere samarbeider.

[Gjest Gjest]

Du må ihvertfall ikke virke desperat etter han. Gi han den tiden han trenger, og gjør dine ting så godt du kan uten han.

[Gjest utlogget]

TS her igjen.

Det han legger i frihet er det å kunne gjøre ting uten å si ifra til meg, legge seg når han vil, komme hjem når han vil (fra jobb og studier), gå på fest uten å spøre om "lov" (ikke at han må spørre meg om lov, men dere skjønner hva jeg mener kanskje) osv osv. Jeg har sagt at han selvfølgelig skal kunne leve sitt eget liv selv om vi er sammen, og at jeg overhodet ikke vil være kravstor eller slitsom. Jeg krever jo ikke at han skal komme hjem fra jobb/skole kl 17 hver dag, for eksempel. Men jeg vet ikke om han skjønner det? Så han vil bare ha litt tid for seg selv uten slike forpliktelser til meg. Han vil gjøre ting uten å få dårlig samvittighet for at han ikke tilbringer nok tid med meg. Eller det å få dårlig samvittighet for det å ikke komme hjem tidlig fra jobb. Så jeg vil la ham gjøre det i en måned. Vet ikke om jeg forklarer det godt nok her, men.

Men så er det akkurat det med denne venteperioden. En måned går jo fort, men jeg kjenner at jeg savner han utrolig mye. Vi har allerede hatt pause i noen måneder så jeg føler at ventingen er en stor belastning. Og hvis han heller ikke er "klar" igjen om en måned vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Vanskelige greier altså.... :cry: Det er derfor jeg trenger andres meninger. Kanskje jeg bare er litt utålmodig? Eller krever jeg for mye? Eller virker jeg bare desperat?

[Gjest utlogget]

Meg igjen.

Vil bare legge til at han studerer jus og jobber samtidig. Det er her den dårlige samvittigheten stammer fra. Han er veldig opptatt med disse tingene.

[Gjest Gjest-M-]

Jeg skjønner ikke poenget med pause fra hverandre. I min bok er pause=slutt. Hvis det er slik at dere er enig om å satse på forholdet, og til og med har snakket om ekteskap, skjønner jeg enda mindre av historien.

Hvis man virkelig elsker noen, og ønsker å dele livet med vedkommende, trenger man da ikke pause fra vedkommende. Pause for å gjøre hva?

Som flere har nevnt her, et forhold er ikke ensbetydende med null frihet og alenetid. Man eier ikke hverandre selv om man er et par.

Hvis mannen i mitt liv hadde bedt om pause fra meg, hadde jeg sagt takk for meg og gått videre i livet.

Du sier du elsker han, og derfor skjønner jeg at dette er vanskelig for deg. Tror du han elsker deg? Vil du for en hver pris ha en mann som kanskje ikke elsker deg?

[Gjest StockDama]

Ser ikke helt greia her jeg heller.

Man kan da være kjærester uten å knuse hverandre? Hvis du sier det er ok at han kommer og går når han vil, kan han da ikke akkurat føle noe press på det?

Pause i et forhold er det samme som å gjøre det slutt, etter min mening. Hadde kjæresten min bedt om en pause fra meg ville jeg tvilt på hele forholdet, sagt at han kan få den pausen, og han kan gjøre den pausen til noe permanent, for slikt tull gidder jeg ikke drive med.

Hvis kjæresten min mener han trenger mer frihet, så _snakk til meg_, så ordner det seg, trenger ikke ta noe pause for det.

Endret 1. mars 2008 av StockDama

[Harlekin]

Det går vel an å være kjærester, samtidig som en har frihet og tid til å gjøre sine egne ting? Det at han får dårlig samvittighet hele tiden, så lenge dere har en avtale om at han kan styre sitt eget løp og du ikke gir ham dårlig samvittighet, er vel egentig hans problem. Jeg hadde oppfattet "pause" som en indikasjon på at han ville ut av forholdet. Det er mye bedre, som flere sier, å snakke sammen om å gi hverandre ekstra frihet i en periode, enn å ha "pause". Det er kanten av stupet, altså.

[Gjest Alise]

Når typen din er så opptatt med krevende studier, i tillegg til arbeid , kan det jo tenkes at han får for lite tid til seg selv også.

I en slik situasjon hadde jeg absolutt gitt min kjære den ekstra tiden , og alle trenger litt avkobling fra hverdagens jag.

Når dere har snakket seriøst om en fremtid sammen , ville jeg ha slått meg til ro med det.

Det er vanskelig, og noen ganger ulidelig å la sin partner være borte , men han er jo der fremdeles.

Har dere det trygt og godt i forholdet , er det viktigst , selv om man ikke alltid har nok tid til hverandre.

Det er et ordtak som sier ,slipp den du elsker fri .

[Teriyaki]

Skjønner godt at dette er vanskelig for deg. Vet ikke helt hva jeg hadde orket, hadde nok etter en del om og men sagt at vi kan like gjerne gjøre det slutt hvis det er sånn at han trenger mange måneder med pause. Greit nok å ville ha mer frihet, men det kan man ha i et forhold også.

Gi han til 1. april. Hvis han ikke er klar enda, så er vel kanskje det beste å bare si stopp, slik at du kan gå videre, uten denne forferdelige følelsen av usikkerhet og utålmodighet?

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Frihet til å gjøre ting hver for seg bør jo også eksistere i et forhold,så jeg skjønner ikke helt hva slags frihet han snakker om når det ikke er snakk om sex med andre eller flørting med andre!

Har han sagt hva han har så ekstremt lyst til å gjøre i denne friperioden, og hvorfor så lenge?

[Gjest Gjest]

Enig med den her nede som sier :

-Slipp den du elsker fri-

Tror ikke du vil ha noenting å tape på det.

Tror han bare er ung og vil nyte friheten litt til.

Prøv å ikke tenk det verste, det kan jo være at han bare er stresset også.

[DAJMI]

hei,

bare en kort kommentar. jeg datet en kar som var advokat en stund og hvis ett av problemene deres er at han ikke har tid 'til dere' nå under studie tiden, så kan jeg love deg at etter endte studier kommer han til å ha enda mindre tid. de første årene er fylt kjempe hardt arbeid med laaaange arbeidstider og mye reising(avhenger så klart av hva slags advokat han utdanner seg til da). så hvis du vet med deg selv at du 'ønsker' at dere skal bruke mye tid sammen bør du nok tenke deg grundig om hva DU vil fremover. du kommer jo selv til å jobb og ha egne venner du vil bruke tid på+ kanskje ønske litt 'bare deg selv tid' bare en tanke. lykke til!

[Gjest Piper]

Ønsker han frihet må han få det, men det er ikke dermed sagt at du må sitte og vente. Blir det dere to så blir det det, men blir det ikke det så blir det ikke det.

[Gjest TS-utlogget]

TS her.

Tusen takk for alle de gode svarene!

Jeg dras virkelig i to retninger nå. Den ene sier at jeg skal droppe han fordi jeg ikke har forståelse for ventetiden, den andre sier at jeg skal la han være fri litt fordi jeg elsker ham. Jeg forstår hva han vil, men samtidig forstår jeg ikke hva han vil. Jeg er overhodet ikke en kravstor eller vanskelig jente, så hvorfor skal jeg liksom oppfattes som en belastning? Hmm...

Jeg vet at tiden i teorien kommer til å gå fort, men jeg savner han UTROLIG mye. På søndag gråt jeg i to timer fordi jeg savnet han så inderlig Jeg vet ikke om jeg klarer å vente på ham selv om jeg forstår at han må la meg vente litt. Huff... dette er helt grusomt for meg... det er nesten som om jeg "dør" uten ham. Ikke det at jeg savner en kjæreste som sådan, men jeg savner HAM. Det eneste jeg gjør om dagen er å gå rundt og tenke på ham. Det er helt grusomt å tenke på at jeg nå må vente i mange uker. I tillegg holder jeg på å eksplodere fordi jeg har så mange følelser for ham!

Samtidig føler jeg meg litt egoistisk fordi jeg trenger ham NÅ (og maser kanskje litt for mye) og ikke vil la han vente. På den andre siden er jo han også litt egoistisk fordi han lar meg gjennomgå dette når han vet at han kan få frihet selv om vi er sammen.

Ja, dette var en liten utblåsning fra meg (er ikke sikkert det var så interessant, men) Hvis noen har flere råd eller erfaringer å komme med setter jeg stor pris på det.

[Gjest Joker'n]

Hvis du allerede mener at du maser for mye, gir du han automatisk mer behov for å ønske frihet. Skjønner du det, eller bare sier du at du skjønner det? Jeg sier ikke det her for å være kritisk, men fordi jeg har vært "deg"; det vil si med en kjæreste som ønsket frihet, og mens jeg trodde at det var det jeg gjorde, viste det seg at jeg gjorde det stikk motsatte. Rett og slett fordi jeg ikke forstod at jeg fortsatt maste på han.