Forhold,hva skal man tro...

[Gjest Gjest_Jenny_*]

Heisan!

Tror denne forum delen passer best for mitt problem. Ikke vet jeg engang om jeg har et problem eller om det er psyken som spiller meg et puss. Men nå orker jeg ikke tenke lenger på ting allene. Jeg må ha innspill fra andre enn bare min egen grubling. Er det jeg som har et seriøst problem eller har min grubling faktiskt et godt grunnlag for bekymring????

Fare, mye lesing....

Jeg er snart 31 år, dame, bor sammen med en mann på 28 år. Vi er fryktelig like og litt ulike. Jeg møtte han i januar 2005 via internett. Etter to uker med dating, fant jeg ut at dette ikke var noe. Hans mobil var aldri uten lys, alltid tikkende på sms og han hadde alltid masse planer, uten meg. Så tidlig er jo dette normalt.Men jeg følte at det ikke stemte helt. Fordeom følelsene var der.Så derfor var det allikevel noe som jeg bet meg fast i og kort tid etterpå flyttet han inn hos meg. Det var veldig kjekt og spennende å ha fått seg samboer igjen etter noen års opphold etter sist seriøse forhold. Han er utrolig snill. Hjelper alle som spør om hjelp. Veldig romantisk, og når det er vi to så er det VI TO!! Men så er det alt det andre...

I starten av samboerskapet kunne jeg aldri være med på fest. Han håpet/ og passet veldig ofte på at jeg hadde andre planer, før han fortalte at han også skulle ut. Husker spesielt en episode der han fisket og fisket. Til slutt spurte jeg han rett ut om han rett og slett ikke ville ha meg med på festen han var invitert til. Nei, han han ville gå allene. Jeg ble totalt knust og min første store tvil satte spor. Han så hvor knust jeg ble og holdt seg hjemme den kvelden.

Lignende episoder har skjedd siden og fram til sommern 2005 holdt jeg ut. Men så begynte jeg å få nok. Det er grenser hvor mye man skal tåle.

Spesielt også når hans ørten venninner og kompiser ringer og han sier han er hos en kompis på "******" . Han nevner ikke at han er hjemme hos sin samboer. Jeg reagerte kraftig på dette, når man er hjemme hos sin samboer,så sier man ikke at man er hos en kompis??? Det var fryktelig sårende. Da jeg spurte hvorfor han sa slike ting, hadde han ikke noe godt svar å komme med. Han husker pr i dag ikke engang at han sa det, og det sårer enda.

Utover sommeren forsatte dette merkelige "spillet," dog jeg fikk treffe familie og noen venner. I aug toppet det seg og jeg begynte å tenke i å gjøre det slutt.

Og omsider gjorde jeg dette. September 2005 var forholdet over. Vi holdt fremdeles en god del kontakt. I denne slutt perioden fant jeg en annen hyggelig person som jeg var "borti" engang. Men det var kort over. Og jeg og min eks-samboer ble sammen igjen. Min samboer er klar over det som skjedde og så på dette som utroskap. Jeg kan forstå tankegangen, men jeg var IKKE utro. Slo opp med han lenge før dette skjedde. Jeg elsker nemlig min eks- samboer, så derfor ble vi sammen igjen. Vanskelig? Ja!

Alt fryd og gammen atter en gang. Men forsatt denne "bare han skal ut og jeg aldri kan være med." Dette har jo selvfølgelig ført til flere store krangler både i edru tilstand og på byen, full, blandt venner og bekjente når jeg plutselig møter han ute,fordi jeg ikke gadd å sitte hjemme allene og suttre.

Nå er det 2008, 1 mars i morgen. Det er forsatt slik. Han vil ikke ha meg med på byen. Han vil ikke være med meg på fest til mine venner, spesielt etter han ble med to ganger og skylder på at det var en flopp. Det var to flopp fester. Fryktelig kjedelig. Men man skal da ikke gi opp så lett???

Så i bunn og grunn, dette er mitt liv med min samboer pr i dag:

*jeg får aldri gå ut sammen med han, han skal alltid være med kompisene sine

*vi kan stort sett aldri finne på noen med andre enn min fam. min eller fam. hans

*han forteller meg aldri hva som skjer i livet hans:

-plutselig kommer det bare ut at søsteren og mannen har skilt seg

-han skal vekk på kurs

-han har fått mer i lønn

også videre...

*han kan være ute til langt på morra kvisten

*når han er allene hjemme og jeg er ute på koser meg hagler det inn med sms om når tid jeg kommer hjem. Når han er ute og jeg sitter hjemme, gir han ikke lyd i fra seg før jeg har spurt hvordan han har det. Og svaret kommer da flere timer senere.

*han vasker stort sett aldri klær

*lager sjelden mat

*å be han støvsuge eller lignende er stort sett umulig

*generelt sett husarbeid er noe han ikke gidder

Men allikevel:

*han elsker meg

*kjøper blomster til meg

*ser på meg med dybe yndige blikk

*vi reiser på ferie i lag

*gjør andre aktiviteret i lag, men aldri sammen med andre

*har store planer om fremtiden i lag

*når det er vi to, så har vi det godt sammen

Han synes vi er masse sammen. Og derfor vil han være allene med sine kompiser. Forståelig. Samt de kompisene han hadde før har alltid prøvd å ta damen hans fra tidligere forhold. Han er ikke engang med disse personene lenger. What the fuck????

Stort sett er vi som sagt med søsteren min, eller min familie eller hans familie. Det blir jo ikke rett det heller.

Jeg har så lyst å få være mer teltagende i livet hans. Få lov til å oppleve ting sammen med han og hans venner. Ikke alltid bare "bli plassert hjemme."

Senest i kveld skulle han ut. Jeg spurte om å få være med. Det var et rungende nei. Igjen,som jeg har påpekt tusen ganger før, jeg vil bare få lov til å være mer med han utenfor leiligheten vår. Være sosial med han og andre sammen. Etter 6 timer sa han ok, du kan være med.Jeg hadde ikke mast engang. Ja jippi, da hadde jeg fryktelig lyst å være med. Da ble det liksom på barmhjertighet eller dårlig samvittighet fra hans side.

Så jeg ble hjemme.

Men hva skal jeg gjøre? Tro?

Jeg tror ikke han er utro. Ikke i det hele tatt. Men..Er han bare en 28 åring med en 13 årings tankegang eller er han rett og slett evig UNGKAR og bare holder på meg fordi boxerne da er rene og maten står på bordet?

Eller er det jeg som er steingal og burde bare slutte å syte? Som krever for mye? Og trenger seriøst hjelp??

Håper noen har noen tanker om dette. Jeg har snakket med han så mange ganger. Og jeg føler ikke noe framgang i det hele tatt.

Han bor sammen med meg ja...men jeg føler meg mest som jeg bor i bofellesskap med en knullekompis enn enn samboer til tider.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har så lyst å være med han, forsette videre. Men det at han stor sett aldri deler livet sitt utenom husets fire vegger tærer på meg. Det tærer fryktelig.

Hilsen extremt frustret!!

[Rosalie]

Sånn hadde jeg ikke orket å ha det - jeg hadde aldri kunet være virkelig lykkelig sammen med en mann som ikke involverer meg i livet sitt. Samme hvor mye blomster han hadde kjøpt og og framtidsplaner han hadde lagt i enerom med meg. Heller alene som singel enn ensom i forhold...

[Gjest Gjest_Jenny_*]

Må bare legge til at han synes jeg er en smule kravstor og klarer rett og slett ikke å se på problemet fra min side. Han synes vi har det kjempefint. Forutenom at jeg "maser" fordi vi gjør så lite sammen.....jeg blir helt utkjørt.

Hvordan skal jeg gå videre?

Sist jeg slo opp med han,altså da sept.05, var han totalt knust. Han raste ned i vekt. Gråt og gråt, jeg er ikke i tvil, han elsker meg. Men forsatt føler jeg at det bare først han, så han så han så han så han og så laaaangt bak der kommer jeg inn.....Frustrerende!!

[Gjest Pupsilure]

Jeg syntes virkelig du burde finne deg en annen! Det er kjipt, men du vil bli lykkeligere med en annen. Ikke finn deg i det.

[FoxyFish]

Jeg synes ikke dette høres bra ut! Min første tanke er at man burde være stolt av samboeren sin, og ikke kvie seg for å involvere vedkommende i livet utenfor de fire vegger. Hadde jeg vært i den situasjonen hadde jeg med en gang vært redd for at han skjuler noe.

Det finnes jo de som fint kunne levd et flott liv på denne måten, men jeg ville ikke klart det.

At han ikke engang kan si at han er hjemme med deg, er jo veldig merkelig?!

[Gjest Gjest]

At du gidder, sier jeg bare.

Ser du for deg en framtid med denne mannen? Jeg lurer veldig på hva du (og han) legger i å elske noen? Slik du beskriver situasjonen, minner dette forsvinnende lite om kjærlighet.

[Gjest Kaya83]

Vet vennene hans at han har samboer i det hele tatt? Første som slo meg er at han er flau over "noe".. Jeg hadde hvertfall aldri akseptert det..

[Gjest Gjest_Jenny_*]

Vet vennene hans at han har samboer i det hele tatt? Første som slo meg er at han er flau over "noe".. Jeg hadde hvertfall aldri akseptert det..

Jada, alle vet han har samboer nå. Jeg henter han på jobb hver dag fortiden, ettersom han ikke har bil. De ser meg da. Vi møtes av og til når en og annen er her og ser fotball kamp. Det var i starten han ikke kunne si hvor han var til venner på telefonen. Det er det slutt på. Men jeg er naiv, jeg har akspetert for mye.....

Jeg vurderer å skrive om innlegget litt og gi det til han pr brev. Slik han får det svart på hvitt for en siste gang. Da får jeg alt ned på skrift, uten å sippe og miste ord i samtalen. Fort gjort å få ondt i halsen. Rett og slett gi beskjed at nok er nok. Høre hva slags syn han har på et forhold, spør om han er overhode intr. i å endre seg fra ungkarslivet til samboerskap eller om han vil bli singel?

Som sagt vi er mye sammen. Og det er helt 100% normalt å være uten hverandre også. Men vi skal ikke bare være sammen innenfor de fire vegger. Det må være litt mer sosialisering enn det, det er nå.

Takk for alle svar. Jeg skal tenke hardt til over helgen. Så får jeg se hva fremtiden bringer......den er åpen på så mange området.

[Gjest Pax]

Det første du bør slutte med er å være hushjelp.

[Gjest Gjest]

Kanskje det blir bedre om et par år? Det er vel ikke så vanlig at menn i 30-årene fester og drar på byen hver helg? Har kompisene hans kjæreste eller samboer/barn?

[Noli]

Dette hadde jeg aldri akseptert. Det er helt greit at man vil gjøre ting hver for seg selv om man er i et forhold, men om jeg aldri fikk være med hadde ikke forholdet vart lenge.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hvis samboern min skulle ut og feste og jeg faktisk ikke FIKK LOV til å bli med, så hadde ikke han fått lov til å dra! Så enkelt er det;)

Ikke finn deg i det! Flott tanke om å skrive brev til han, da får du tenkt godt over hva du skriver og du får sagt ifra om alt! Si at det plagde deg før bruddet og det plager deg ennå! Hvis han vil være sammen med deg, så får han jammen meg ofre litt han også! Går ikke an å oppføre seg sånn mot et menneske man elsker, det mener nå jeg!

[Gjest Gjest]

har egentlig ikke noe godt råd til deg...men tenkte jeg bare skulle si at jeg har det litt på samme måte...samboeren min vil heller ikke ha meg med ut på byn.

vi har vært ute sammen 1 gang bare meg og han...og det synst han var dritkjedelig.dette var da i begynnelsen av forholdetca.2 år siden).

har ikke vært med han på byn siden den gang..når en venninne eller noe spør om han vil være med på byn,går han som oftest alene..uansett når klokken på døgnet det er.

var ganske såret i begynnelsen at eg ikke fikk lov å være med...vel han sa vel ikke akkurat at eg ikke fikk lov...men han spurte bare meg om han fikk lov å gå ut...så det var aldri snakk om at eg kunne være med.

men fikk vite hvorfor han ikke ville gå ut med meg og det er fordi jeg kan ikke danse..eller rettere sagt jeg danser ikke.

dette er noe tydeligvis alle vennene hans gjør..så derfor kjekkere å gå ut med dem.også mener han at eg ikke kommer til å komme overens med venninnene hans..fordi vi er så forskjellige...det han sa var altså at de var utadvendt..brydde seg om kordan de så ut osv...jaja...følte meg ikke helt bra når han sa det...men vet at han har vært flau over meg før...tydeligvis er utseende mitt under det som regnes som vanlig i hans øyne...huff..blir lei meg bare eg skriver det nå...og det vakke meningen.

så vet ikke jeg...kanskje det er noe av det samme?tror du skal tenke godt gjennom alt før du bestemmer deg..sitt ned å ta en skikkelig alvorsprat med han..og si du vil ha ærlige svar fra han..ellers er forholdet over.?..

må bare til slutt nevne at nå har jeg sluttet å bry meg når han går ut..liker meg best hjemme uansett:) ellers er han er knusegod mann:)

men til deg..lykke til med hva enn du velger:)

[Gjest Jente37]

Heisan!

(.......)

Så i bunn og grunn, dette er mitt liv med min samboer pr i dag:

*jeg får aldri gå ut sammen med han, han skal alltid være med kompisene sine

*vi kan stort sett aldri finne på noen med andre enn min fam. min eller fam. hans

*han forteller meg aldri hva som skjer i livet hans:

-plutselig kommer det bare ut at søsteren og mannen har skilt seg

-han skal vekk på kurs

-han har fått mer i lønn

også videre...

*han kan være ute til langt på morra kvisten

*når han er allene hjemme og jeg er ute på koser meg hagler det inn med sms om når tid jeg kommer hjem. Når han er ute og jeg sitter hjemme, gir han ikke lyd i fra seg før jeg har spurt hvordan han har det. Og svaret kommer da flere timer senere.

*han vasker stort sett aldri klær

*lager sjelden mat

*å be han støvsuge eller lignende er stort sett umulig

*generelt sett husarbeid er noe han ikke gidder

Men allikevel:

*han elsker meg

*kjøper blomster til meg

*ser på meg med dybe yndige blikk

*vi reiser på ferie i lag

*gjør andre aktiviteret i lag, men aldri sammen med andre

*har store planer om fremtiden i lag

*når det er vi to, så har vi det godt sammen

Han synes vi er masse sammen. Og derfor vil han være allene med sine kompiser. Forståelig. Samt de kompisene han hadde før har alltid prøvd å ta damen hans fra tidligere forhold. Han er ikke engang med disse personene lenger. What the fuck????

Jeg har så lyst å få være mer teltagende i livet hans. Få lov til å oppleve ting sammen med han og hans venner. Ikke alltid bare "bli plassert hjemme."

Senest i kveld skulle han ut. Jeg spurte om å få være med. Det var et rungende nei. Igjen,som jeg har påpekt tusen ganger før, jeg vil bare få lov til å være mer med han utenfor leiligheten vår. Være sosial med han og andre sammen. Etter 6 timer sa han ok, du kan være med.Jeg hadde ikke mast engang. Ja jippi, da hadde jeg fryktelig lyst å være med. Da ble det liksom på barmhjertighet eller dårlig samvittighet fra hans side.

Så jeg ble hjemme.

Herregud, dette var som å lese om vårt forhold. Har opplevd nøyaktig det samme som du skriver om her...!

Mitt råd til deg -fra min personlige erfaring-: Dump ham. Fordi ting forbedrer seg ikke. Han kommer til å love deg -gang på gang- bot og bedring. Og prater deg etter munnen.

Tro meg, jeg vet at ting blir ikke bedre! Dette er en "krig" du aldri kommer til å vinne. Fordi han vil ikke gi slipp på "ungkarslivet" m festing/kompiser, og konsentrer seg om å bygge et forhold/samboerskap sammen med deg.

Han er nok glad i deg, men ikke glad nok i deg, til å inkludere deg i dette.

[Gjest Gjest]

Du er sammen med en mann som ikke er stolt av deg. Han vil ikke dele artige opplevelser med deg og jeg tror overhodet ikke på at han ikke har andre kvinner i tankene når han skal ut på byn. Hvorfor er det artig på byn? Fest, flørt og drikking. Du er jo en festbrems fordi han tydeligvis da ikke kan oppføre seg som han pleier og han må tone seg ned. Ikke sikkert fyren er utro, men hadde min mann sagt til meg at jeg ikke fikk bli med på byn så hadde jeg visst hvorfor.....naiv er jeg ikke. Om han i tillegg hadde vært ute hele natten.....hva skjer egentlig etter kl 3 når utestedene er stengt? Eh...det vet jeg av egen erfaring.

Hvorfor er du sammen med denne tullingen?

[Gjest Gjest_Bambi_*]

At du gidder, sier jeg bare.

Ser du for deg en framtid med denne mannen? Jeg lurer veldig på hva du (og han) legger i å elske noen? Slik du beskriver situasjonen, minner dette forsvinnende lite om kjærlighet.

Yepp. Denne signerer jeg.

[Gjest Gjest]

Og hvilke kvinne er det som idag gidder være sammen med en mann som ikke gidder vaske egne underbukser eller lage mat? For en stakkar han er! Og du trådstarter er naiv! Og har vært det alt for lenge. To ord: Dump ham!

[Gjest Gjest_gjest_*]

hvordan har det gått i helgen TS?

leser innlegget ditt her, og andres lignende erfaringer. Dessverre har jeg det lignende jeg også- bortsett fra at han jeg er med, faktisk gjør ting hjemme, er hjelpsom osv- og jeg har truffet/vært på ferie en sjelden gang med hans venner. En annen ting TS- de forandrer seg ikke. han jeg er sammen med er klar over at dette er en svakhet hos han, men han er ikke interessert i å gjøre noe med dette har jeg forstått. Så det er enten å akseptere dette eller droppe det.

MEN, når det er sagt- og det er ikke noe hyggelig å høre dette, han kjæresten din høres ganske ekstrem ut. Hvis han kaller deg kompisen hans når dere er sammen, er det tydelig at han har et behov for å bevise for folk/venner at han ikke er en "tøffelgutt" som sitter hjemme med dama. Ganske mange gutter (merk at jeg bevisst skriver gutt og ikke MANN) har dårlig selvtillit, og tror det er svakt å vise at man er stolt av å være omsorgsfull og inkluderende mann. Det er ingen unnskyldning, men en konstatering.

Du kan lese rådene våre, og du kan tenke så mye du vil, men i bunn og grunn er det bare du som avgjør om det er her slaget står. Virker ikke sunt, men klarer du å gå og ikke snu deg? Eller veier hans positive sider (el. i alle fall positive for deg) opp for dette? Jeg er enig med de andre her, dette er ikke bra, men siden jeg opplever litt av det samme, forstår jeg deg også.

[Susan Sto Helit]

Jeg tror ikke han ønsker å forstå din side av dette. Og han vil heller ikke investere i forholdet.

Om du virkelig ønsker at det skal være dere to, får du ta den ultimate forholdstesten!

Gi han valget mellom at dere gjør det slutt for godt, eller går i samlivsterapi og får løst problemene deres!

Blir han ikke med på det, vil han ikke gjøre noe for å redde forholdet deres. Da bør du komme deg ut snarest!

Det høres ut som han vil ha deg i bakhånd, til å vaske, ordne og være knullekompis, samtidig som han vil være singel.

[Gjest Gjest_Jenny_*]

Hei og takk alle sammen for svar.

Jeg er så glad for at det ikke er jeg som er tullerusk og syk i hodet.

Har en plan og den er iverksatt. Han er en veldig snill og følelses ladet/myk person. Noe jeg ser og merker veldig. Men som sagt veldig ungkar tross han har samboer. Skal gi forholdet en sjangs, jobbe med han, si direkte hva som skjer og hva som står på risk. Er han ikke villig å i det hele tatt forsøke, så går det mot slutten. Orker ikke være så langt bak i rekken som jeg ofte føler meg. Det skal ikke være slik i et forhold.

Kall meg gjerne dum, men hva betyr TS?

En som har svart skrev: hvordan har det gått i helgen TS?

Er det en nett forkortelse?

Vel, wish me luck og igjen takk for råd.