Sjalu...

[Gjest Anonym jente.]

Hei.

Jeg tror jeg trenger hjelp...

Jeg har insett lenge at jeg er en sjalu person, men at det skulle bli så ille som det har blitt hadde jeg ikke ventet.

Jeg tror jeg holder på å miste kontroll over meg selv, hvis jeg ikke allerede har gjort det...

Jeg er sammen med, i mine øyne, verdens hærligste mann. Han er snill og god mot meg og det er egentlig ingenting galt, sånn sett... Men jeg blir sjalu for de mest utroligste ting.. Jeg fatter egentlig ikke hvorfor jeg blir det for i bunn og grunn har jeg overhodet ikke grunn til å være det. Men det er som om noe inni meg bryter løst å tar over kommandoen.. På en måte... Det er som om jeg ikke tenker.. Hvertfall ikke det jeg burde tenke..

Som f.eks. i dag... Skal jeg og samboeren min ut på kino og etterpå skal vi spise på en kinarestaurant sammen med to av kompisene hans.. Og så har det seg slik at den ene kompisen har fått seg dame, som vi ikke har møtt enda.. Men jeg har så vondt i magen i dag, jeg har ikke lyst å gå ut med disse kompisene.. Eller, sannheten er at jeg ikke vil møte denne nye dama.. Og jeg vil ikke at samboeren min skal møte henne heller.. Huff dette er for sykt.....

Jeg ser for meg at han skal synes at hun er lekker å se på..

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre..

Han vet om min sjalusi, vi har pratet så utalige mange ganger om dette.. Han er så forståelselsfull og vil så gjerne hjelpe.. Det har vært "stille" lenge nå, jeg har ikke hatt disse følelsene på en stund, men nå kommer de altså tilbake med renter..

Og jeg aner ikke hvordan jeg skal få sagt det til han, for jeg har ikke lyst til å ødelegge kvelden... Og jeg vet hva han kommer til å svare om jeg sier at jeg er redd han skal bli sjarmert av denne nye dama.. "Det er bare deg jeg ser på".... Jada... Men når jeg får disse sjalue tankene så tror jeg ikke på de ordene der.... Selv om jeg virkelig vil...

Dette holder på å spise meg opp innvendig.. Når det står på det værste sitter jeg bare å gråter.. Nekter å spise.. Stenger meg inne liksom.. Eller.. Stenger alt det andre ut... Jeg har ofte verk i magen og er så nervøs hele tiden.. Så redd for alt.. Redd for å miste han pga sjalusien min... Jeg har det ikke bra med meg selv....

Hva er grunnen til at jeg er så sjalu? Ja si det.... Jeg har prøvd å finne det ut.. Og jeg tror det er på grunn av mitt syn på meg selv.. Noen ganger missliker jeg meg så sterkt at det er rett og slett helt utrolig... Noen ganger blir jeg oppgitt av meg selv.. Driver å studerer meg selv forann speilet og prøver å finne en feil eller 100.. Det er jo bare patetisk, jeg vet det.... Men likevel gjør jeg det....

Samboeren min har lenge prøvd å skal hjelpe meg med dette.. Forteller meg hver dag hvor flott jeg er osv.. Der og da går det jo bra.. Men når jeg får disse sjalugreiene forsvinner det bare og jeg "tror ikke på det lengre"...

Jeg blir lei meg bare av å skrive dette, når jeg "ser" hvor ille det er..... Jeg vil så gjerne forandre meg men, det går bare for en stund og så kommer det tilbake igjen.. Bare ENDA værre...

Jeg beundrer samboeren min som holder ut og er så tålmodig.. Men jeg tenker ofte at han kommer til å bli lei en dag og ikke gidder å holde ut mer....

Hva skal jeg gjøre? Er det noen som har gode tips, hva skal jeg gjøre..

[Supramundane]

Hvis du virkelig sliter med dette ville jeg søkt terapi. Å bryte tankemønstre selv er nok ikke så veldig enkelt, da kan det være greit med litt hjelp.

[kospia]

Oi! Her må du ha hjelp. Profesjonell hjelp.

Du trenger å få sortert tanker og få selvtillit, tro på det han sier til deg...Husk det er deg han vil være sammen med, deg han vil dele seng med...vet at det ikke er enkelt når man sliter, men du må gjøre noe med dette.

Lykke til

[Gjest Anonym jente.]

Terapi.. Hm.. Er det ikke andre ting jeg kan gjøre?

Terapi virker så.. Ekstremt... Selv om situasjonen kanskje er litt ekstrem..

Jeg er så usikker.....

[kospia]

Kanskje psykiatrisk sykepleier kan hjelpe deg?

Har selv vært hos en (ved samlivsbrudd) og jeg fikk utrolig god hjelp av henne.

Alle kommuner har det, og tilbudet er fortsatt gratis så vidt jeg vet.

[Gjest Anonym jente.]

Er jeg nødt til å søke profesjonell hjelp? Er det ikke noe jeg selv kan gjøre... ? Hvordan bryter man tankemønster?

[Gjest forsøk]

Er jeg nødt til å søke profesjonell hjelp? Er det ikke noe jeg selv kan gjøre... ? Hvordan bryter man tankemønster?

Det er en vanskelig jobb å bryte tankemønster og slik du beskriver din sjalusi så tror jeg du vil ha best utbytte av å få hjelp av profesjonelle. Det er ikke stor hjelp din samboer kan gi deg for det er ingenting han gjør som trigger sjalusien din. Din sjalusi blir trigget av at han er kjæresten din og at du er redd for å miste han, av ulike og varierende rasjonelle tanker. Og han kan ikke sperre seg inne for at du skal være trygg på at han ikke blir sjarmert av andre damer.

Ikke vær redd for å oppsøke profesjonell hjelp, de har vært borti sånt før og har helt sikkert nyttige tips å gi deg.

[Carebear1]

-

Endret 24. august 2008 av Melania

[Gjest Anonym jente.]

Jeg vil ikke søke profesjonell hjelp, jeg vil prøve å gjøre dette selv...

[Carebear1]

-

Endret 24. august 2008 av Melania

[Nabodama]

Hei.

Jeg tror jeg trenger hjelp...

Jeg har insett lenge at jeg er en sjalu person, men at det skulle bli så ille som det har blitt hadde jeg ikke ventet.

Jeg tror jeg holder på å miste kontroll over meg selv, hvis jeg ikke allerede har gjort det...

Jeg er sammen med, i mine øyne, verdens hærligste mann. Han er snill og god mot meg og det er egentlig ingenting galt, sånn sett... Men jeg blir sjalu for de mest utroligste ting.. Jeg fatter egentlig ikke hvorfor jeg blir det for i bunn og grunn har jeg overhodet ikke grunn til å være det. Men det er som om noe inni meg bryter løst å tar over kommandoen.. På en måte... Det er som om jeg ikke tenker.. Hvertfall ikke det jeg burde tenke..

Som f.eks. i dag... Skal jeg og samboeren min ut på kino og etterpå skal vi spise på en kinarestaurant sammen med to av kompisene hans.. Og så har det seg slik at den ene kompisen har fått seg dame, som vi ikke har møtt enda.. Men jeg har så vondt i magen i dag, jeg har ikke lyst å gå ut med disse kompisene.. Eller, sannheten er at jeg ikke vil møte denne nye dama.. Og jeg vil ikke at samboeren min skal møte henne heller.. Huff dette er for sykt.....

Jeg ser for meg at han skal synes at hun er lekker å se på..

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre..

Han vet om min sjalusi, vi har pratet så utalige mange ganger om dette.. Han er så forståelselsfull og vil så gjerne hjelpe.. Det har vært "stille" lenge nå, jeg har ikke hatt disse følelsene på en stund, men nå kommer de altså tilbake med renter..

Og jeg aner ikke hvordan jeg skal få sagt det til han, for jeg har ikke lyst til å ødelegge kvelden... Og jeg vet hva han kommer til å svare om jeg sier at jeg er redd han skal bli sjarmert av denne nye dama.. "Det er bare deg jeg ser på".... Jada... Men når jeg får disse sjalue tankene så tror jeg ikke på de ordene der.... Selv om jeg virkelig vil...

Dette holder på å spise meg opp innvendig.. Når det står på det værste sitter jeg bare å gråter.. Nekter å spise.. Stenger meg inne liksom.. Eller.. Stenger alt det andre ut... Jeg har ofte verk i magen og er så nervøs hele tiden.. Så redd for alt.. Redd for å miste han pga sjalusien min... Jeg har det ikke bra med meg selv....

Hva er grunnen til at jeg er så sjalu? Ja si det.... Jeg har prøvd å finne det ut.. Og jeg tror det er på grunn av mitt syn på meg selv.. Noen ganger missliker jeg meg så sterkt at det er rett og slett helt utrolig... Noen ganger blir jeg oppgitt av meg selv.. Driver å studerer meg selv forann speilet og prøver å finne en feil eller 100.. Det er jo bare patetisk, jeg vet det.... Men likevel gjør jeg det....

Samboeren min har lenge prøvd å skal hjelpe meg med dette.. Forteller meg hver dag hvor flott jeg er osv.. Der og da går det jo bra.. Men når jeg får disse sjalugreiene forsvinner det bare og jeg "tror ikke på det lengre"...

Jeg blir lei meg bare av å skrive dette, når jeg "ser" hvor ille det er..... Jeg vil så gjerne forandre meg men, det går bare for en stund og så kommer det tilbake igjen.. Bare ENDA værre...

Jeg beundrer samboeren min som holder ut og er så tålmodig.. Men jeg tenker ofte at han kommer til å bli lei en dag og ikke gidder å holde ut mer....

Hva skal jeg gjøre? Er det noen som har gode tips, hva skal jeg gjøre..

Må bare si du er åpenhjertig og ærlig, det kan ikke ha vært lett for deg å skrive dette.

Du har ekstrem sjalusi, det er sant. Og jeg er enig med de andre i at du bør søke hjelp. Det å gå til psykiatrisk sykepleier er et godt forslag, de kan hjelpe mye, og det er lett å få hjelp.

Får du ikke gjort noe med sjalusien din, blir du heller ikke kvitt den, tror jeg. Den kommer til å være med deg og ødelegge lykke, glede og forhold for deg i årevis.

Selv om kjæresten din er snill og forståelsesfull, har også han en grense. For sjalusien gjør noe med han også. For det første begrenser den antagelig livet hans, han må vel være forsiktig med hva han sier og gjør for å unngå at du blir sjalu. For det andre vil han etterhvert vende seg mot deg, for han vil få nok av ubegrunnet sjalusi, vanskelige situasjoner og tvil fra deg.

Når det gjelder kvelden, og at dere skal møte den nye dama til kompisen hans. Prøv å la være å si noe, prøv å se positivt på det i stedet.

Det er jo dama til kompisen hans! Han vil mest sannsynlig se på henne som spesielt forbudt område uansett, omtrent som han ser på søsteren sin, tenker jeg. Å si noe om sjalusi i denne forbindelsen, vil ikke føre noe godt med seg!

Si til deg seg, og vær bestemt, at du skal kose deg, og ikke la sjalusien styre.

Det kan jo forresten hende at dama er riktig så hyggelig også, og da kan hun være en potensiell venninne for deg.

Hvordan er det i forhold til dine venninner, eller de andre damene til kompisene hans? Har du problemer med det?

[Gjest Gjest]

En bekreftelse på at sjalusi er en psykisk lidelse, selv om noen sier at fenomenet er "normalt". Ingen grader av sjalusi er "friske".

Faktisk den psykiske lidelsen som har medført flest drap i Norge, og likevel skal sjalusi liksom være normalt???

[Gjest Anonym jente.]

Vel nå har ikke jeg tenkt å drepe noen.. Er ikke så ille..

Jeg føler meg bedre nå.. Jeg har fått tenkt litt og jeg tror det skal gå bra i kveld..

Jeg vet jeg ikke kan tenke slikt.. Jeg vet det... Men jeg kan ikke si at jeg føler meg "syk" av den grunn.. Så "syk" at jeg må tilkalle proff. hjelp..

Jeg har fått samlet meg litt og jeg føler meg litt lettere.. Fått bort litt negative tanker..

Men takk for alle svar..

[Gjest Anonym jente.]

Til Nabodama...

Det er bare han som har dame.. Så.. De andre er bare single..

Når det gjelder mine venninner så er det de som missunner meg.. Og jeg tenker noen ganger at "tenk hvis jeg hadde vært sånn som hun".. Kanskje jeg ikke helt er klar over hvor bra jeg egentlig har det.. At jeg egentlig ikke har noe å klage på.. Skulle ønske jeg kunne tenke slik hele tiden..

[Nabodama]

Til Nabodama...

Det er bare han som har dame.. Så.. De andre er bare single..

Når det gjelder mine venninner så er det de som missunner meg.. Og jeg tenker noen ganger at "tenk hvis jeg hadde vært sånn som hun".. Kanskje jeg ikke helt er klar over hvor bra jeg egentlig har det.. At jeg egentlig ikke har noe å klage på.. Skulle ønske jeg kunne tenke slik hele tiden..

Kanskje du skal begynne med å øve deg litt på det, så går det lettere etterhvert.

Når du får tanker om sjalusi, at du ikke er "bra nok" osv, bestem deg rett og slett for å legge de tankene bort, og begynne å tenke positivt, sånn som du gjør nå.

Minn deg selv på hvor bra du har det!

[Gjest Pet]

Det å gå i terapi for et problem som dette er ikke så skummelt som du tror. Terapeuten vil rett og slett bare hjelpe deg til å se hvorfor du reagerer sånn som du gjør og lære deg se hva disse negative tankemønsterne bunner i. Du vil ikke få "behandling" i den forstand at du forteller at du sliter med sjalusi, og så forteller terapeuten deg hva du skal gjøre. Du kommer til å stå for det meste av pratingen og så vil terapeuten stille spørsmål som får deg til tenke gjennom hvorfor du reagerer som du gjør. Det kan sikkert være veldig nyttig, hvis du finner en flink terapeut. Det vil sikkert være godt for deg og sitte og snakke med en proff om dette og bare øse ut alt du sliter med. Bare det er jo terapi i seg selv. Synes du skal gå for det, jeg.

[Gjest Gjest]

Du er ute etter råd fra andre,men ønsker ikke gå til terapi.Du vil rett og slett temme disse tankene selv-det er en stor sjanse å ta,MEN det i seg selv viser hvilken styrke og tro du har på deg selv-det er positivt.Som regel skyldes slike vonde tanker dårlig selvtillit-ofte p.g.a tidligere vonde opplevelser-eller om man rett og slett gjør negative ting selv mot sin sin kjære,og frykter dette vil slå tilbake på en selv.Det du først må gjøre,er å samle tankene,prøve å finne ut hva som har utløst denne frykten for å miste han.Det at du har åpnet deg og fortalt han om din sjalusi,har kanskje gjort deg mere sårbar,men der har du vist han din ærlighet-du innrømmer at tankene som plutselig dukker opp,gjerne av en liten bagatell-ikke er noe du ønsker skal vere i forholdet.Det hadde vert verre om du ikke hadde innrømmet d,da hadde han flyktet.

Jeg håper det blir bedre.Det vil muligens ta tid,men så lenge han er villig til å hjelpe deg-så er det et bra utgangspungt.Dette greier dere-og om det ikke blir bedre,og dere ønsker en fremtid sammen- så er det en mulighet å oppsøke hjelp-sammen.

Få vekk disse ekle tankene!Istedet for å sette deg ned og tenke,kan du gjøre noe til glede for din kjære.Finn på noe-gå en lang tur-kjenn at du lever!

Dette dreier seg om noen filletanker.Du er sterk nok til å stå imot dem.Ta vare på hverandre og ver glad det ikke er verre ting som skal skyves vekk-f.eks sykdom..

Ønsker deg og DIN kjære lykke til!

[Gjest Anonym jente.]

Du er ute etter råd fra andre,men ønsker ikke gå til terapi.Du vil rett og slett temme disse tankene selv-det er en stor sjanse å ta,MEN det i seg selv viser hvilken styrke og tro du har på deg selv-det er positivt.Som regel skyldes slike vonde tanker dårlig selvtillit-ofte p.g.a tidligere vonde opplevelser-eller om man rett og slett gjør negative ting selv mot sin sin kjære,og frykter dette vil slå tilbake på en selv.Det du først må gjøre,er å samle tankene,prøve å finne ut hva som har utløst denne frykten for å miste han.Det at du har åpnet deg og fortalt han om din sjalusi,har kanskje gjort deg mere sårbar,men der har du vist han din ærlighet-du innrømmer at tankene som plutselig dukker opp,gjerne av en liten bagatell-ikke er noe du ønsker skal vere i forholdet.Det hadde vert verre om du ikke hadde innrømmet d,da hadde han flyktet.

Jeg håper det blir bedre.Det vil muligens ta tid,men så lenge han er villig til å hjelpe deg-så er det et bra utgangspungt.Dette greier dere-og om det ikke blir bedre,og dere ønsker en fremtid sammen- så er det en mulighet å oppsøke hjelp-sammen.

Få vekk disse ekle tankene!Istedet for å sette deg ned og tenke,kan du gjøre noe til glede for din kjære.Finn på noe-gå en lang tur-kjenn at du lever!

Dette dreier seg om noen filletanker.Du er sterk nok til å stå imot dem.Ta vare på hverandre og ver glad det ikke er verre ting som skal skyves vekk-f.eks sykdom..

Ønsker deg og DIN kjære lykke til!

Tusen takk.. Dette var veldig oppmuntrende å lese..

Du har helt rett, det er en grunn for at selvtilliten min ikke er så høy som jeg skulle ønske den var.. Jeg ble misbrukt av faren min da jeg var 9år gammel og som tenåring opplevde jeg at det å være på feil sted til feil tid ofte er det mest uheldige som kan hende, jeg ble voldtatt av en vilt fremmed person.. Den første hendelesen klarte jeg å "få bort", klarte å komme over det på en måte.. Har ikke kontakt med faren min så jeg fikk både han og saken på avstand, men den siste hendelesen var den som virkelig knekte meg..

Jeg søkte ikke hjelp for den siste hendelesen, jeg skulle klare det selv.. Det var en veldig tøff tid hvor det å ta selvmord var forferdelig fristende.. Selv om jeg egentlig ikke ville det.. Jeg holdt meg unna gutter ganske lenge, jeg skulle ikke ha noe med dem å gjøre.. Der og da var gutter noe av det værste som kunne finnes på jord..

Jeg var 22år da jeg fant min kjære som jeg har i dag.. Jeg stolte fullt og helt på han og det gjør jeg i dag også.. Jeg visste han var en god person som ville ta vare på meg og ikke gjøre meg noe vondt.. Og det har han vist meg i mange anledninger.. Ja.. Hver dag faktisk..

Jeg fortalte han alt som hadde hendt meg, jeg åpnet meg fullstendig til han.. Og han satte veldig stor pris på ærligheten min.. Noen han selvfølgelig gjør enda.. Vi har en veldig god kommunikasjon, vi prater om alt.. Og jeg har aldri fortalt noen så mye om meg selv som jeg har med han..

Så dette er en person som står veldig høyt for meg, en som jeg aldri vil miste.. Og jeg har innsett at denne sjalusioppførselen må bort.. For ikke bare ødelegger jeg for meg selv, men jeg sårer han.. Og det er det siste jeg vil..

I går skulle vi ut på restaurant, og det gikk veldig fint.. Men dama til han kompisen kom ikke.. Og faktisk syntes jeg det var synd.. For jeg hadde virkelig instilt meg til å møte henne..

Noe jeg syns er positivt er at jeg har selv klart å fått meg på andre tanker, det har det ikke skjedd før.. Det har alltid vært min samboers "jobb" å fått meg på andre tanker.. Noe jeg ikke syns er rett for det er ikke hans oppgave å gjøre det..

Selv om han har klart det ganske så mange ganger..

Så jeg ser på det som en forbedring.. At jeg er på den rette veien..

Og jeg skal tvinge meg selv til å tenke på en annen måte.. Når disse dumme tankene kommer opp..

Men som sagt, takk for de støttende ordene.. Jeg ble glad av å lese dem