Han tror ikke han vil ha barn

[Gjest Utlogget nå]

Jeg skriver som utlogget nå, ettersom jeg ikke ønsker å knytte denne tråden til nicket mitt...

Jeg bor sammen med en mann som jeg har vært sammen med i snart 2 år. Vi var gode venner før vi ble kjærester, og hadde da, uten forhold og et evt "oss" i tankene, snakket om barn. Ingen av oss ønsket seg egne barn.

Etterhvert ble vi altså kjærester og samboere, og lever et godt liv sammen. Jeg har aldri følt meg så trygg i et forhold, fått så mange og sterke bekreftelser på at jeg er elsket og verdsatt, og jeg har aldri før følt så stor tillit til partneren. Han er rett og slett herlig. Jeg har til nå tenkt at hvordan kan man ha det bedre enn vi allerede har det? Vi har all verdens tid til hverandre, vi har stort sett mulighet til å gjøre hva vi vil når vi vil, uten forpliktelser eller ansvar for andre enn oss selv. Bare masse tid til å nyte hverandre og ha det fantastisk. Og det ER jo fantastisk, vi har det virkelig topp sammen på alle måter. Han er mannen jeg har lyst til å tilbringe livet mitt sammen med, og han føler det samme for meg.

I det siste har vi hatt alvorlig sykdom i den nærmeste familien, og jeg har virkelig fått kjenne på hvor viktig familie er. Både jeg og han kommer fra herlige familier, og den støtten man har i menneskene rundt seg har blitt så tydelig. Dette har gitt meg mange nye tanker... Jeg ser noen år frem i tid, og plutselig ser en fremtid med gamle foreldre og søsken som eneste nære familie litt skummel ut. Vi har jo hverandre, og som sagt foreldre og søsken og deres eventuelle familier, men likevel... Hva skjer når man blir eldre selv...hva med høytider, hva med ferier og andre sammenkomster. Hvordan blir det alene med bare oss? Og hva med hjelp til småtteri i hverdagen? Høytider er jeg vant til å tilbringe med masse familie, og jeg er vant til å se besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn forholdsvis ofte. Hvordan blir det å skulle være alene? Jeg vet at man kan skape gode nettverk med venner også, og at man ikke skal få barn for å sikre aldredommen, man vet aldri om de evt velger å etablere seg på andre siden av kloden... det er ikke det jeg mener, men tanken på å ikke "ha" noen... Den er plutselig ganske skremmende...

Samtidig er det kanskje den biologiske klokken som har for tikke... Kanskje fordi flere venninner begynner å bli etablert med barn.. Ikke vet jeg... Mens jeg inntil ganske nylig har vært sikker i min sak på at jeg ikke vil ha barn, så er det plutselig ikke like utenkelig lenger... Jeg ser plutselig forbi alt det tunge ansvaret, våkenetter og bekymringer. Nå ser jeg i tillegg kosestunder, ubetinget kjærlighet, all glede man får, og alt annet som andre nevner som grunner til å ønske seg barn.

Så hva gjør man da? Jeg ønsker meg ikke barn NÅ, og heller ikke til neste år eller om to. Jeg er akkurat nyutdannet, i ferd med å starte mitt eget firma og er jo altså bare såvidt på vei ut av "skal ikke ha barn"-følelsen...

Han har tidligere sagt at han ikke ønsker seg barn, og han kan ikke si om han kommer til å forandre seg heller. Jeg har altså gått inn i forholdet med samme oppfatning, og et ønske om barn er fortsatt langt fremme i tid, men jeg ser altså plutselig muligheten for at jeg faktisk kan komme til å ønske meg barn.

Hva gjør man? Jeg er redd for at jeg eventuellt vil legge et press på ham om jeg tar det opp, men vet jo at jeg må det... Men hvordan?

Det skal legges til at han kommer fra en familie hvor han er yngst av barna, det er ingen små barn blant søsken eller søskenbarn, og familiesammenkomster består alltid av godt voksne. Han har derimot opplevd at nær familie har mistet både nyfødte og litt eldre barn, og jeg tror det har preget ham veldig.

Ellers har mine venninner som sagt begynt å bli etablerte med barn, slik at jeg ser alle de gode sidene med å være foreldre, mens hans kompiser foreløpig er barnløse. Han har ingen erfaring i det hele tatt med barn. Han har gitt uttrykk for at barn han har møtt gjennom mine venner "faktisk var ganske søte/morsomme osv", men han ser nok mest på barn som de høyfrekvente vesnene man møter på butikken...

Det jeg egentlig lurer på er om noen har vært i lignende situasjoner hvor menn faktisk har endret mening? Jeg har funnet mange tråder om emnet, hvor den ene i forholdet ønsker barn og den andre ikke, men jeg lurer på om noen har erfaringer på at menn faktisk har forandret mening?

Vet dette ble langt og kanskje vanskelig, men takk for at du leste:)

Hilsen tankefull jente...

[Gjest Gjest]

Synes dere skal sette dere ned og snakke sammen. Si at du har tenkt litt i det siste og hør hva han synes. For alt du vet kan jo han ha endret syn han også.

[Gjest Reka]

Kan du ikke la han lese det du har skrevet her? Da får han jo virkelig vite hva du mener

[Gjest Gjest]

"Menn" som i en abstraksjon skifter aldri mening i følge cosmo og andre sikre kilder for kvinner! Men kanskje din "mann" ikke er så satt som myten tilsier dersom du snakker med han og ikke hylekoret.

[Gjest StockDama]

Selvfølgelig er det noen som skifter mening. Akkurat som du har gjort. Men du må huske på at dere begge gikk inn i forholdet uten å ønske barn, så ikke bli sjokkert om han fortsatt syns det er uaktuelt med barn.

Du får sette deg ned og snakke med han om det, la han få tenke på det, kanskje han ikke syns det er så ille allikavel?

[Gjest Pet]

Enig med de andre her - snakk med ham og forhold deg til det han sier. Sier han fortsatt at han ikke vil ha barn, må du vurdere hvor viktig det er for deg. Jeg har en venninne som er i samme situasjon - samboeren hennes har hele tiden sagt at han ikke vil ha barn og ikke vil gifte seg, hun drømmer om bryllup og barn og går og venter på at han skal ombestemme seg. Det hadde ikke jeg turt.

[hanbto]

jeg vet ikke hvor gammel dere er, og kanskje spiller det ingen rolle for dere uansett. men da jeg og min mann møttes var vi begge ganske unge, og ingen av oss klare for barn. han var veldig klar på at han aldri skulle ha barn, noe som har holdt til ganske nylig. vi har nå vært sammen i mange år, andre rundt oss har fått barn, vi har nok modnet ++

for et par år siden ble jeg veldig "klar" for å få barn, men han holdt fortsatt på at han ikke ville ha. pga at jeg elsket han og nok var veldig sta, tenkte jeg at dette nok kom til å ordne seg. tok ikke så kort tid som jeg håpet, og du skriver jo også at du ikke er klar helt enda, så det er jo ikke presserende. etterhvert begynnte han å si ting som at kanskje det ikke er så ille me barn likevel, og ting ballet litt på seg. han var hele tiden klar over at jeg var klar som et egg, men samtidig prøvde jeg å ikke snakke så mye om det, for jeg ville ikke presse han. nå for et halvt år siden ble han mer og mer klar han og, og nå er vi 4 mnd på vei, og begge to gleder seg veldig.

så det er mulig at han forandrer mening over tid. men det er viktig at dere snakker om dette slik at han vet hva du føler, at du har forandret mening. hvis du er redd for å si det, kan det også hende at det er ting han er redd for å si. hvem vet?

[tingeling]

Vi var i den situasjonen for ca fire år siden (tiden flyr). Jeg hadde hintet en stund, men en kveld kom det frem at han ikke ville ha barn i det hele tatt. Skal innrømme at jeg brøt helt sammen og til slutt ble enig med meg selv om at hvis dette var noe han sto fast ved så måtte jeg bryte ut av forholdet, til tross for at jeg elsket ham. Jeg ønsket ikke å presse ham, men det ble jo uten tvil et enormt press siden realiteten var at jeg kom til å gå hvis han ikke endret mening. På den annen side var det ikke noen tom trussel; for meg var det ikke et alternativ å leve uten barn.

Vi ble da enige om følgende (er ganske løsningsorienterte begge to) at han skulle snakke med noen kompiser som hadde barn og som likevel levd og drev på med hobbyene sine etc. Jeg skulle også g ham litt tid til å tenke uten å være på ham konstant. Et par dager senere kom han tilbake til temaet, fortalte at han hadde snakket med kompisene sine, revurdert og kunne tenke seg barn på sikt, men ikke med en gang. Vi ble enige om et tidsperspektiv (1 år) og jeg klarte å legge dette til side, slik at jeg ikke maste kontinuerlig.

1 år senere ble vi sammen (den gangen helt uten press fra meg) enige om å begynne å prøve, jeg ble gravid med en gang og nå har vi en herlig toåring.... og nå vil mannen min ha en til :D

tingeling

[Gjest TS]

Tusen takk for alle svar jenter! Skal lese ordentlig igjennom i kveld, og skrive mer.

Vi er forresten 27 begge to, ser jeg har glemt å skrive det...

[Gjest TS igjen]

Tusen takk igjen for fine svar! Er litt typisk dette her da, etter jeg har begynt å tenke disse tankene, så er det jo plutselig både gravide mager og mammaer på trilletur "overalt"...

Jeg må nok snakke med ham ja... Jeg tror ikke han har endret seg, dvs, jeg vet jo det. Det jeg er mest redd for, er at om jeg tar det opp vil han på sin kant bli redd for det samme som jeg egentlig er mest redd for; at jeg etterhvert blir sikker på at jeg ikke kan leve uten barn, og at det skal drive oss fra hverandre. Hva om han trekker seg unna pga den frykten? Hvordan legger man frem noe sånt?

Og så lurer jeg på, hvordan kan man best gjøre ham "vant" til barn? Han er som jeg har skrevet tidligere, ikke vant med barn rundt seg, og er veldig usikker på hvordan man forholder seg til dem tror jeg. Men de få gangene vi har hatt venners barn rundt oss, så ser jeg jo at han er jo så flink med dem. (særlig når han ikke tror noen egentlig legger merke til ham, akkurat som han da "tør" å nærme seg dem på en annen måte) Og barna liker ham godt, det pleier jo være et godt tegn Men, han kjenner jo egentlig ingen barn ordentlig... Hvordan kan han ønske seg et liv som han ikke vet nok om...

Kjempegodt å høre fra dere Tingeling og hanbto, som har vært gjennom det samme Hadde vært veldig fint om noen av kompisene hans begynte å produsere snart, så han kunne se at man fortsatt har et rikt, og kanskje rikere, liv med barn...

[Gjest Gjest]

Samboeren min har hele tiden vært klar på at han ikke vil ha barn. Han sa klart fra da vi ble sammen. Da var han 26. Nå er han snart 33 og vil fortsatt ikke ha barn.

Jeg har barn fra et tidligere forhold og har derfor akseptert det. Nå føler jeg uansett at det er for sent for meg å få flere barn. Hvis han ombestemmer seg nå må han finne en annen mor til barnet.

Ta en prat med han og luft tankene dine.

[Gjest Gjest]

Men, han kjenner jo egentlig ingen barn ordentlig... Hvordan kan han ønske seg et liv som han ikke vet nok om...

Ja for alle de som VIL ha barn, vet jo NØYAKTIG hva de går til

Jeg er selv frivillig barnløs, og en ting er i hvert fall sikkert, nemlig at alle forsøk på å vise hvor skjønne barn egentlig er, hva man går glipp av osv, er dømt til å mislykkes. Og helst ha motsatt og svært så preventiv effekt. Men du kan jo være så heldig at din mann er en av de som skifter mening. Men sørg i hvert fall for at dere er 100% enige før dere skaffer barn. Såpass fortjener barnet.

[Gjest Gjest_Gloria_*]

Hei TS!

Jeg vil bare gi deg en for jeg vet hvordan du har det. Tråden din kunne vært skrevet av meg, er i samme situasjon nå... Blir nedfor av dette, og ser ikke helt hvordan jeg skal legge fram dette. Tror iallefall det er feil å droppe å få familie pga en mann! Spesielt etter at jeg mistet pappa betyr det å ha familie enda mer. Kjenner meg igjen i det du skriver, kvier meg for å legge det fram på ny pga. muligheten for å miste han.

[Gjest TS]

Ja for alle de som VIL ha barn, vet jo NØYAKTIG hva de går til

Jeg er selv frivillig barnløs, og en ting er i hvert fall sikkert, nemlig at alle forsøk på å vise hvor skjønne barn egentlig er, hva man går glipp av osv, er dømt til å mislykkes. Og helst ha motsatt og svært så preventiv effekt. Men du kan jo være så heldig at din mann er en av de som skifter mening. Men sørg i hvert fall for at dere er 100% enige før dere skaffer barn. Såpass fortjener barnet.

Klart man ikke vet hva man går til når man får barn Det jeg tenkte på var at nå har jo jeg begynt å se mye mer av de fine sidene ved å bli mamma...og ser plutselig ikke på alt det ekstra av ansvar, styr og tunge sider som like skummelt. Så jeg skulle vel bare ønske at jeg kanskje kunne prøve å vise ham litt også, av hvor fint det kunne være. Men jeg innser jo også at sånne påtvungne ting kan ha helt motsatt virkning

Selvsagt skal vi være enige før det evt skulle bli barn. Jeg ønsker meg jo en familie med ham, ikke uten. Metoder som innebærer å føre ham bak lyset er ikke engang et alternativ. Den varianten tror jeg forøvrig ofte kan føre til at man mister både mann og farsfigur...

Hei TS!

Jeg vil bare gi deg en for jeg vet hvordan du har det. Tråden din kunne vært skrevet av meg, er i samme situasjon nå... Blir nedfor av dette, og ser ikke helt hvordan jeg skal legge fram dette. Tror iallefall det er feil å droppe å få familie pga en mann! Spesielt etter at jeg mistet pappa betyr det å ha familie enda mer. Kjenner meg igjen i det du skriver, kvier meg for å legge det fram på ny pga. muligheten for å miste han.

Hei Gloria, takk for klem! Ja det høres ut som du vet hva jeg føler... Og jeg er enig, om man forstår at man virkelig ikke kan leve uten barn, så er det nok ikke riktig å la en mann stå i veien for det. -men det som gjør det så utrolig vanskelig, bare å tenke tanken, er jo at man elsker nettopp denne mannen, og ønsker seg en familie med akkurat ham. Og skulle man velge å avslutte et forhold med en man elsker og i utgangspunktet vil leve resten av livet med, på grunn av ulike ønsker for fremtiden, så er det jo ikke sikkert man finner en annen man kan se for seg som mann og far...

Uff, nei, dette er vanskelig! Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta det opp, og jeg vet ikke egentlig hva jeg kan forvente, annet enn at han er villig til å vurdere det... Men hvor lenge skal man vente? Bør man sette et tidsperspektiv? Å si at "innen da og da vil jeg begynne å prøve" er jo dødfødt... Men jeg er som sagt ikke klar enda jeg heller...kan man si at man håper han vil tenke på hvor vi/han er om f.eks 5-6-7 år, og si om han kunne tenke seg å prøve da? Sukk...

Noen som har tips?

Sender en tilbake til deg Gloria! Trist å høre om faren din...