skremmer jeg ham bort?

[annie23]

Jeg har det litt vanskelig akkurat naa. er ganske frustrert.

Jeg har kjent en fyr de siste 8 mnd. han var alltid interessert i meg, og ba meg ut 100 ganger og jeg sa nei... Etterhvert begynte jeg og like ham (han er en helt fantastisk person, men ville ikke innlede noe forhold i begynnelsen).. Men for et par uker siden dro jeg ut med ham.. han var litt innpaasliten, ringte hele tida, ville vaere med meg hver dag etc... Jeg likte det egentlig ganske godt. Det er lenge siden jeg har vaert singel, og data, saa jeg tror kanskje ikke jeg vet helt bra hvordan det gjoeres. Han ville at vi skulle kalle hverandre kjaerester da. Saa naa er vi det. Eller er vi?? For noen dager siden forandra han seg helt fullstendig! For et par uker siden fortalte han meg at det var 2. gang i sitt liv at han var forelska, og at han var fullstendig betatt av meg. Mine foelelser har bygget seg opp og naa foeler jeg meg head over heels forelska i ham. MEN saa.. paa fredag hadde han en foretningsmiddag. greit nok. skal ikke vaere med ham HVER dag heller, men. Saa, loerdagen hadde han visst en annen lunsj eller noe, og kom seint hjem fra sjefens hus. Ok.... Og SAA i gaar, dro vi ut og spiste lunsj. spurte ham om han fremdeles ville vaere med meg eller hva som skjedde? Han sa at han ville... og han at han skulle ringe meg i gaar kveld for og sjekke om vi skulle finne paa noe. Han skulle ta en buss kl. 1 i natt, og jeg trodde kanskje vi skulle vaere litt sammen foer han dro.. venta paa at han skulle ringe hele kvelden.. og gjett hva, han ringte aldri!!!! Hvis man bare dater er det vel greit, men hvis man er blitt et "par", kan man gjoere dette? Det er saa utrooolig lenge siden jeg har vaert i starten av et forhold (ikke lenge siden jeg var i et forhold over 3 aar som samboere), og kanskje dette er normalt? Eller hva sier dere folkens? Hva skal jeg gjoere for at han ikke mister interessen i meg? Om en uke skal han dra herfra, og vaere borte 2 mnd... tenkte kanskje han ville se meg foer han skulle dra.. eller kanskje han ikke er like forelska som han sier?

Er saa sinnsykt frustrert. vil ikke ta det opp med ham heller, da skremmer jeg han kanskje bort? Er jeg for innpaasliten? Har lyst og bare ringe ham og snakke med ham og spoerre hvorfor han ikke ringte i gaar, og om han faktisk vil vaere med meg eller ikke...

[maren]

Jeg må bare si at den måten du skriver på, altfor lange setninger og ingen linjeskiller så er det vanskelig å skjønne sammenhengen.

Jeg ville gjerne ha gitt deg råd og greier, men jeg fikk rett og slett ikke med meg hva du skriver...

[Envy]

Tror ikke du er for innpåsliten om du tar det opp. Du kan jo bare nevne det og prøve å komme inn på temaet. Selv om menn ikke liker at vi trenger disse bekreftelsene en gang i blandt. Kanskje du bare skal vente litt og se, i stede for å få panikk med en gang? Virker jo ikke som han har gjort noe galt med vilje, men som allerede nevnt, litt vanskelig å få med seg sammenhengen i innlegget dessverre.

[Gjest Gjest]

Hvis du ikke skal kunne snakke med en kjæreste om ting som bekymrer deg fordi du er redd for at han skal skremmes bort så er han nok ikke den rette. ATSÅ; missforstå meg rett! Dersom han lar seg skremme bort av noe så lite, og ting som er normalt å kunne snakke om i et forhold, så har han kanskje ikke den rette omtanken for deg likevel.

Så da har du altså ingenting å miste, enten finner du ut at du kan snakke med han om ting som bekymrer deg, eller så skremmer du han bort, men da betyr jo det at han ikke var så glad i deg uansett.

Og hva er vel egentlig et forhold dersom man ikke kan snakke sammen om sine bekymringer. Det er stor forskjell på det, og å være innpåsliten, masete etc. Så sannt man har en samtale om dette, og ikke maser hele tiden, er det ikke noe galt i å ta det opp. Dere kjenner hverandre jo tross alt ganske godt, så dette blir jo også noe annet enn å ta opp en slik samtale med en person man bare har kjennt i to uker liksom.

[Gjest Gjest]

Jeg fikk med meg hva du skrev, og jeg må si at jeg har opplevd noe veldig llignende selv. En fyr som var veldig på, ville treffes hver dag fra første stund, og tilbringe så mye tid som mulig sammen. Selv var jeg, som deg, tilbakeholdende i starten, men når jeg fikk de store følelsene for ham forandret ting seg. Han tok mindre kontakt, og virket generelt mer fraværende. Det jeg angrer på i forhold til denne mannen i dag er hvordan jeg taklet det. i stedet for å gi ham rom, alenetid og fortsatte med mitt eget liv pushet jeg på og tok kontakt og spurte rett ut hva i alle dager det var som skjedde når han virket lunken og det var lenge til han hadde anledning til å treffe meg igjen.

Vår relasjon tok slutt, og han har i etertid fortalt at ting ble veldig skremmende for ham da han innså at jeg også tok vår relasjon alvorlig. Plutselig krevde jeg noe fra ham, der det de første månedene hadde vært han som var ønsket mest fra meg. Med en gang han følte presset, og andres forventninger ble han veldig usikker, begynte å tenke (altfor mye) og forklarer sin beslutning om å dumpe meg med "angst". Da mine følelser ble like sterke som hans ble hele greia for seriøs for ham.

I ettertid tenker jeg at ing kunne vært håndert annerledes fra min side, dersom ting skulle fått et annet utfall. Jeg kunne trukket meg mer tilake når han ble usikker, gitt ham tid og vist ham at jeg faktisk har mitt eget liv uavhengig av ham. Dersom jeg hadde gitt ham det rommet i stedet for å ta mer kontakt (som jo er en naturlig reaksjon) og pushet på for å høre hva som foregikk ("hvsi du ikke vil treffes mer må du foretlle meg det" osv) tror jeg faktisk at vi hadde vært sammen i dag, for det var ikke følelsene, kjemien eller vennskapet det sto på for oss. Mitt råd til deg er derfor; gi ham tid og rom og engasjer deg i andre ting. han er tdeligvis i en fase der han tenker litt, og jeg tror du gjør vondt verre ved å prøve å få svar nå. Stikk ut med venner, gjør sosiale ting, det kommer tidsnok en avklaring på dette, men hvis du presser den fram blir det nok ikke den løsninge som du ønsker deg. Lykke til

[annie23]

Jeg må bare si at den måten du skriver på, altfor lange setninger og ingen linjeskiller så er det vanskelig å skjønne sammenhengen.

Jeg ville gjerne ha gitt deg råd og greier, men jeg fikk rett og slett ikke med meg hva du skriver...

okaaay. hehe kanskje jeg var litt stressa, begynner paa nytt:

Jeg traff en fyr for ca 8 mnd siden. Han likte meg med en gang, og ba meg ut endel ganger. Jeg sa alltid nei, for jeg foelte ingenting for ham paa den maaten. Han var veldig snill, og kjekk og alt det der, men jeg hadde ingen planer om aa starte noe forhold.

Men etter og ha snakka masse med ham (snakka med ham saa og si hver dag) begynte foelelsene for ham og komme. Vi dro paa date endel ganger, og vi er blitt et "par". Han kaller meg kjaeresten hans, og har lagt meg til som kjaereste paa facebook. Foer forholdet startet (ble sammen for kun en uke siden!!) ringte han meg hele tiden, skreiv meldinger, og ville se meg hver dag. Om en uke drar han utenlands i 2 mnd, men har fortalt meg at han vil vaere sammen med meg allikavel og proeve og faa det til og fungere. Vel, dette fortalte han meg forrige uke. Han fortalte foer vi ble sammen at han hadde blitt forelska og at han hadde foelt det slik lenge. MEN, saa, paa fredagen saa forandret han seg foeltes det ut som. Han skulle paa foretningsmiddag, greit det, jeg skal da ha ham ha sitt eget liv ogsaa! Saa, paa loerdagen, tenkte jeg at vi skulle finne paa noe.. han sa han skulle ringe meg... ringte meg kl 22 paa kvelden.. vi fant ikke paa noe som helst (jeg maatte jobbe soendagen)... og saa paa soendagen dro vi ut paa lunsj, og han sa han skulle ringe meg paa kvelden for og se om vi skulle finne paa noe. Saa ringte han aldri! Jeg ble ganske irritert, fordi jeg trodde vi hadde planer om og vaere sammen litt mer naa foer han reiser! Det er ikke som om vi bare dater heller, vi er jo i et forhold naa!! Foeler for og si det til ham, men tror ikke det er saa lurt, da blir han kanskje skremt bort? Eller er han det allerede? Jeg burde vel vente til HAN ringer MEG ikke sant? Har saa lyst og snakke med ham, og vil ikke vaere innpaasliten.. men foeler meg litt saann nedfor, med tanke paa at han oppfoerer seg saa forskjellig fra da han "ikke hadde meg".

Uff... sorry hvis det blir litt usammenhengende, det er bare det at jeg bor i sveits naa, og tror norsken min forverres hver dag... Haaper noe er forstaaelig!

Burde kanskje legge til at det er foerste gang paa lenge at jeg har vaert i starten av et forhold, og var samboer i 3 aar, et forhold som tok slutt for ikke saa lenge siden... kanskje jeg er vant til et litt mer intenst forhold? Ville dere akseptert at han ikke ringer naar han sier han skal ringe?? Jeg ble ganske sur.. ikke mot ham da (har jo ikke snakka med ham..) ..

Ble dette klarere??? hm... haaper det

[annie23]

Jeg fikk med meg hva du skrev, og jeg må si at jeg har opplevd noe veldig llignende selv. En fyr som var veldig på, ville treffes hver dag fra første stund, og tilbringe så mye tid som mulig sammen. Selv var jeg, som deg, tilbakeholdende i starten, men når jeg fikk de store følelsene for ham forandret ting seg. Han tok mindre kontakt, og virket generelt mer fraværende. Det jeg angrer på i forhold til denne mannen i dag er hvordan jeg taklet det. i stedet for å gi ham rom, alenetid og fortsatte med mitt eget liv pushet jeg på og tok kontakt og spurte rett ut hva i alle dager det var som skjedde når han virket lunken og det var lenge til han hadde anledning til å treffe meg igjen.

Vår relasjon tok slutt, og han har i etertid fortalt at ting ble veldig skremmende for ham da han innså at jeg også tok vår relasjon alvorlig. Plutselig krevde jeg noe fra ham, der det de første månedene hadde vært han som var ønsket mest fra meg. Med en gang han følte presset, og andres forventninger ble han veldig usikker, begynte å tenke (altfor mye) og forklarer sin beslutning om å dumpe meg med "angst". Da mine følelser ble like sterke som hans ble hele greia for seriøs for ham.

I ettertid tenker jeg at ing kunne vært håndert annerledes fra min side, dersom ting skulle fått et annet utfall. Jeg kunne trukket meg mer tilake når han ble usikker, gitt ham tid og vist ham at jeg faktisk har mitt eget liv uavhengig av ham. Dersom jeg hadde gitt ham det rommet i stedet for å ta mer kontakt (som jo er en naturlig reaksjon) og pushet på for å høre hva som foregikk ("hvsi du ikke vil treffes mer må du foretlle meg det" osv) tror jeg faktisk at vi hadde vært sammen i dag, for det var ikke følelsene, kjemien eller vennskapet det sto på for oss. Mitt råd til deg er derfor; gi ham tid og rom og engasjer deg i andre ting. han er tdeligvis i en fase der han tenker litt, og jeg tror du gjør vondt verre ved å prøve å få svar nå. Stikk ut med venner, gjør sosiale ting, det kommer tidsnok en avklaring på dette, men hvis du presser den fram blir det nok ikke den løsninge som du ønsker deg. Lykke til

Uffda!! Igaar spurte jeg ham: vil du ikke treffe meg mer eller?

Han: jo! hvordan kan du si det?

Jeg: du virker saa tilbaketrukket naa...

Han: neeei. Skal vi spise lunsj?

Jeg: ok.

Paa slutten av lunsjen,

Jeg: hvis du vil kan du komme hjem til meg en tur ikveld... foer du skal dra (han skulle bort fra igaar natt kl.1 til idag/imorra/onsdag/usikkert)

Han: ja.. maa ordne endel greier med jobben (som jeg vet var sant da)... ogsaa skal jeg spise middag og saa ringer jeg deg.. saa sjekker vi om det er for sent til og komme eller ikke...

Jeg; OK!

uff... satt der som en idiot og venta paa at han skulle ringe meg.

Du har sikkert rett i at jeg maa vise at jeg har mitt eget sosiale liv ogsaa. Tror han tror at jeg ikke har saa mye og gjoere unntatt og vaere med ham. Men det er jo det jeg vil!! Arrrrrg. det er saa forbaska vanskelig og gi ham tid og rom!

[Gjest aaaa]

Jeg skjønner godt hva du skriver, for jeg har opplevd omtrent nøyaktig det samme selv.

Og jeg ser jo i ettertid at jeg skulle gjort ting annerledes, men når man står midt oppi det, så er det ikke lett. Spesielt når fyren plutselig får så mange andre ting å forholde seg til, og du lurer på hva som er reelt og ikke.

Det er et skummelt tegn når noen sier at de vil være kjæresten din veldig tidlig i et forhold, og jeg vet at det er lett å la seg lede, har vært der selv, som sagt.

Men skal man ikke tro det folk sier,da? Jeg nekter å gå rundt og være mistenksom hele tiden.

Jeg kommer uansett til å være skeptisk til menn som er overivrig med det samme, for det har jeg dårlig erfaring med. Med en gang du lener deg tilbake og prøver å nyte ting, så skjer det noe. Da er plutselig jobben, kompiser og tjenester for andre mye viktigere. For da har de liksom fått deg dit du ville.

Så jeg vil råde deg til å la fyren seile sin egen sjø en stund, rett og slett, og ikke forvente noe av ham, da blir en bare så skuffet. Og neste gang han vil treffe deg, si at du er opptatt. Vis ham at du har et godt liv uten ham og at du ikke er avhengig av hans luner.

[maren]

Kan jo hende at han har skjønnt at han var litt masete på deg før og at han nå vil la deg få litt pusterom nå.

Eller så er han bare en fyr som er dårlig til å holde avtaler, ikke noen god egenskap det...

[annie23]

Jeg skjønner godt hva du skriver, for jeg har opplevd omtrent nøyaktig det samme selv.

Og jeg ser jo i ettertid at jeg skulle gjort ting annerledes, men når man står midt oppi det, så er det ikke lett. Spesielt når fyren plutselig får så mange andre ting å forholde seg til, og du lurer på hva som er reelt og ikke.

Det er et skummelt tegn når noen sier at de vil være kjæresten din veldig tidlig i et forhold, og jeg vet at det er lett å la seg lede, har vært der selv, som sagt.

Men skal man ikke tro det folk sier,da? Jeg nekter å gå rundt og være mistenksom hele tiden.

Jeg kommer uansett til å være skeptisk til menn som er overivrig med det samme, for det har jeg dårlig erfaring med. Med en gang du lener deg tilbake og prøver å nyte ting, så skjer det noe. Da er plutselig jobben, kompiser og tjenester for andre mye viktigere. For da har de liksom fått deg dit du ville.

Så jeg vil råde deg til å la fyren seile sin egen sjø en stund, rett og slett, og ikke forvente noe av ham, da blir en bare så skuffet. Og neste gang han vil treffe deg, si at du er opptatt. Vis ham at du har et godt liv uten ham og at du ikke er avhengig av hans luner.

Jeg har tenkt det samme. foer var det kanskje litt mer spenning.. han "kunne ikke faa meg".. han er kjekk og har en droess av beundrere virker det som.. men har aldri sett ham sammen med ei eneste jente siden jeg traff ham!

naa som han har meg, og ikke jakter lenger, saa har han kanskje mista interessen, vet ikke. han sier at det ikke er sant da, men. uff maa slutte og mase! Neste gang han vil se meg burde jeg si nei??? Du har nok rett. men jeg har jo lyst og se ham! Foeler meg saa utrolig svak.. Og i og med at han drar uke som kommer, og skal vaere borte i TO mnd vil jeg jo helst vaere med ham hele tida! ..... hm...

[annie23]

men hva burde jeg si neste gang jeg snakker med ham??? HJELP! Feks. Hvorfor ringte du ikke i gaar????? Det er sikkert det jeg foeler for og si.... men er det en anna ting jeg kunne sagt? Vil ikke hoeres helt barnslig ut altsaa, men foeler meg som ei lita jente nyforelska og dum.. hehe. det er saa lenge siden jeg har vaert i begynnelsen av et forhold foer!!!! Uff... hva skal jeg gjoere...

[Gjest aaaa]

Hvis jeg var deg, ville jeg ikke spurt han om noe, selv om det er fristende. Men lagt merke til hvordan han oppfører seg framover. Du vil vinne på å ligge lavt i terrenget nå, slik at han begynner å lure litt.

Skjønner godt at du har lyst å treffes før han reiser, lett for meg å sitte her og gi gode råd. Men om du treffer han, ikke spør om noe, bare fortell om "alt" det du gjør for tiden og skal gjøre når han er borte.

Så får han noe å gruble på og tar deg kanskje ikke som en selvfølge.

[annie23]

Hvis jeg var deg, ville jeg ikke spurt han om noe, selv om det er fristende. Men lagt merke til hvordan han oppfører seg framover. Du vil vinne på å ligge lavt i terrenget nå, slik at han begynner å lure litt.

Skjønner godt at du har lyst å treffes før han reiser, lett for meg å sitte her og gi gode råd. Men om du treffer han, ikke spør om noe, bare fortell om "alt" det du gjør for tiden og skal gjøre når han er borte.

Så får han noe å gruble på og tar deg kanskje ikke som en selvfølge.

hoeres ut som en bra ide det der... Men.. uff.. det er helt sinnsykt vanskelig. Vil han skal forklare seg liksom, vil at han skal vaere som han var for et par uker siden.. heeeeele tida ville han vaere med meg, og naa vil han jo aldri jo! hmpfh. Og hva om han tenker at jeg ikke liker ham mer hvis jeg begynner og fortelle om alt det jeg skal gjoere mens han er borte? Vel... det er jo det JEG tenker om HAN naa saa da kan han kanskje ha det saa godt

peronsligheten min er nemlig litt slik at naar folk gjoer ting jeg ikke liker saa klarer jeg sjelden og skule det. hvis jeg ikke sier noe om det, saa blir jeg hvertfall sur, og alle forstaar at jeg er sur... som da han ringte meg loerdags kveld. han snakka i vei og jeg sa ikke saa mye.. og deretter sa jeg at jeg ville sove og la paa.. :/ oi... jaja. det burde vel ikke takles slik hvertfall. hadde planer om og si at jeg var hos ei venninne (eller kamerat!) foer han ringte, for at det skulle virke som om jeg var opptatt... men da han ringte slapp det ut av meg at jeg ville sove.. herlighet. uff.

[Gjest Loni]

Det ser ikke ut som om du bor i Norge. I USA, f eks, er datereglene helt annerledes enn her. I Norge er det mer uformelt. Det er kanskje lurt å spørre noen i det landet du bor i. Hvor bor du, forresten?

[annie23]

forresten, det som irriterer meg mest av alt, er at det var HAN som ville vaere med MEG det var HAN som ringte MEG det var HAN som spurte meg ut en million ganger.. og naa som jeg faktisk vil vaere med ham vil han ikke lengre?? Han er en veldig kosete person, veldig snill, veldig forstaaelsesfull, og fatter ikke hvorfor han oppfoerer seg slik han gjoerrrrrrrrrr! hvis han ikke ringer meg idag, klikker det for meg.

[annie23]

Det ser ikke ut som om du bor i Norge. I USA, f eks, er datereglene helt annerledes enn her. I Norge er det mer uformelt. Det er kanskje lurt å spørre noen i det landet du bor i. Hvor bor du, forresten?

i sveits. men han er fra sentral amerika. men jeg vet hvordan de er da eksen min var derfra han ogsaa... selv om de er to HELT forskjellige personligheter. Eksen hadde en ganske vanskelig fortid, mens han nye er bortskjemt (mammadalt, snakker med mora si HVER dag.. ) ogsaa er han utrolig foelsom. men jeg trodde foelsomme gutter ville ha kjaerlighet jeg DA MEN!

[Gjest Loni]

i sveits. men han er fra sentral amerika. men jeg vet hvordan de er da eksen min var derfra han ogsaa... selv om de er to HELT forskjellige personligheter. Eksen hadde en ganske vanskelig fortid, mens han nye er bortskjemt (mammadalt, snakker med mora si HVER dag.. ) ogsaa er han utrolig foelsom. men jeg trodde foelsomme gutter ville ha kjaerlighet jeg DA MEN!

Han er kanskje en typisk machomann som bare er interessert i jakten? Når byttet er fanget, er det ikke interessant lengre. Det er mange som er sånn og kulturen i Sentral- og Søramerika er jo den mest macho kulturen man finner noe sted.

[Gjest Gjest]

I ettertid tenker jeg at ing kunne vært håndert annerledes fra min side, dersom ting skulle fått et annet utfall. Jeg kunne trukket meg mer tilake når han ble usikker, gitt ham tid og vist ham at jeg faktisk har mitt eget liv uavhengig av ham. Dersom jeg hadde gitt ham det rommet i stedet for å ta mer kontakt (som jo er en naturlig reaksjon) og pushet på for å høre hva som foregikk ("hvsi du ikke vil treffes mer må du foretlle meg det" osv) tror jeg faktisk at vi hadde vært sammen i dag, for det var ikke følelsene, kjemien eller vennskapet det sto på for oss. Mitt råd til deg er derfor; gi ham tid og rom og engasjer deg i andre ting. han er tdeligvis i en fase der han tenker litt, og jeg tror du gjør vondt verre ved å prøve å få svar nå. Stikk ut med venner, gjør sosiale ting, det kommer tidsnok en avklaring på dette, men hvis du presser den fram blir det nok ikke den løsninge som du ønsker deg. Lykke til

Enig! Jeg tror dette er ganske vanlig hos gutter i begynnelsen. Jeg opplevde dette i mitt siste forhold. Jeg var veldig usikker og trist av og til de første 6 mnd, pga hans "uinteresse" da og da. Men det viste seg at det lønnet seg å "gi ham tid" den tiden. Etter 8 mnd var det veldig seriøst mellom oss, vi planla å flytte sammen etc. Men det hadde jeg ikke trodd de første 6 mnd! Rart, ikke sant?!? Har lest et sted at nettopp 6 mnd er det man skal gi en mann av tid før man begynner å "kreve" noe, om ting ikke er helt galt da selvfølgelig. At de ikke ringer på 3-6 dager ser jeg på som "normalt" nå. Jeg visste jo at han var veldig opptatt med jobb og barn. Prøv og lat som ingenting og se hva som skjer! (men dersom du synes det er ulidelig, så fungerer det ikke for deg, og da får du finne ut av det om du orker dette).