Oppløse familie pga manglende følelser?

[Gjest Gjest]

Ja, så satt jeg her og innså at jeg ikke elsker samboeren min lenger.

Dessverre.

Han har mange gode egenskaper.

Vi har vært sammen i mange år, og har barn sammen.

Jeg har vært i tvil om dette forholdet lenge nå, og han vet det, vi har snakket emnet omtrent ihjel. Vært til familierådgiver også, flere ganger.

Sexen fungerer ikke. Den har egentlig aldri fungert optimalt- for meg.

Alle sier til meg- du må bare PRØVE, så kanskje det løsner.

Men hva gjør jeg når hver celle i kroppen hyler NEI når jeg tenker tanken å ligge med ham?

Hva er galt med meg?

Han har lyst på meg, sier han.

Vi kan ikke ha det sånn som dette mye lenger. Sexløst forhold, nei takk... Og det tenker vi begge to.

Det føles som at han er en venn, og bare det. Føler avsky når han "prøver" seg. Vi krangler lite, men jeg merker nå at det "gnisser" mer her hjemme, og det påvirker barna negativt. De er mye syke. Han også.

Er det noen her- med familie- som har gjort det slutt med mannen/kona si fordi de ikke hadde følelser for de lenger?

Er det egentlig god nok grunn?

Jeg har prøvd, vi har prøvd. Skal vi prøve litt mer?

Hadde det ikke vært for barna, hadde vi nok ikke vært sammen i dag.

Jeg flyttet nesten ut i fjor høst. Grunnen til at jeg ikke gjorde det, var tanken på barna som hadde måttet vokse opp i to hjem. Jeg ville ikke utsette dem for det.

Nå tenker jeg at det å utsette meg selv for et sånt forhold resten av livet, ikke er noe å trakte etter heller, for å si det mildt...

Hjelp

[Gjest lissi32]

Jeg hadde ikke klart å å leve sånn resten av livet, og jeg syns ikke det er riktig at du skal gjøre det bare pga barna.

Du har rett til å ha et godt liv, fyllt av kjærlighet. Du har prøvd, lenge!

Jeg mener vi har et liv på jorda, og vi bør gjøre det beste ut av det. Mange barn har to hjem, bo i nærheten av hverandre da, så barna kan komme og gå som de vil hos dere.

Barna vil klare seg, selv om det gjør vondt at foreldre skilles.

[Noli]

Jeg tror barn har det langt bedre med to foreldre som er lykkelige på hver sin kant enn foreldre som er ulykkelige sammen.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Mager trøst akkurat nå kanskje, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er sjeleglad den dag i dag for at mine foreldre skilte seg da jeg var liten. De to er alt for forskjellige til at de ville kunne trives sammen, og jeg vil heller ha to lykkelige foreldre på hver sin kant. Tenk på deg selv.

[Marlena]

Hei

Innlegget ditt.....som å beskrive det slik jeg hadde det....nøyaktig omtrent...alt sammen...det med sexen ..følelsen av å nesten bare være venner...unngå å gjøre noe pga barna...prøver og prøver..

Vi hadde det sånn inntil vi bestemte oss for at vi ikke kunne fortsette slik. Det er ingen optimal løsning hvis man ikke lenger elsker hverandre . Jeg er glad i eksmannen min men elsket han ikke slik man bør elske en ektemannen sin.

Vi tenkte myyyye på barna...nå flyttet han ut, og bare 10 min (å gå) unna....ungene går mellom oss og vi fungerer kjempegreit. Vi har god kommunikasjon og er nesten bedre venner nå enn da vi bodde sammen. Vi spiser av og til middag sammen og reiser på småturer sammen for ungenes skyld og det fungerer toppers

Jeg føler uroen er borte fra kroppen min og jeg føler meg så mye mere fullstendig. Det var rikig å gjøre det. Vi gjør alt vi kan for at barna skal lide minst mulig, for det er jo de det går ut over...

jeg ønsker deg så all mulig lykke til....av og til må man høre på hjerte sitt...men det er en lang og vond prosess å innse at det kanskje ikke blir sånn man trodde det ville bli,

[Gjest Gjest]

Da er vi to.. helt forferdelig dette... har vært gjennom diskujonen senest i dag om hva skal vi gjøre.. helt grusomt å såre de som står en nærmest..

[Gjest Gjest]

Det er ingen av oss kan ta den beslutningen for deg. Det er dine følelser som ligger til grunn - og bare du som kan si om disse er så sterke at du må ut av ekteskapet.

Er i utgangspunktet enig med mange av de andre her - man må kunne tenke litt på seg selv også. Barn blir ikke nødvendigvis lykkelig av at foreldrene bor sammen. Men det er kanskje enklere for barna å akseptere og forstå at foreldrene ikke kan bo sammen dersom barna har opplevet at foreldrene krangler?

Dersom dere velger å gå hver til dere - tenk på barna. La barna fortsette å bo der dere bor i dag - og så bytter du og mannen din på å bo der med barna.

Syns det er galt at barn ikke får ha ETT hjem.

Lykke til!

[Gjest Gjest_nurket_*]

Det er ingen av oss kan ta den beslutningen for deg. Det er dine følelser som ligger til grunn - og bare du som kan si om disse er så sterke at du må ut av ekteskapet.

Er i utgangspunktet enig med mange av de andre her - man må kunne tenke litt på seg selv også. Barn blir ikke nødvendigvis lykkelig av at foreldrene bor sammen. Men det er kanskje enklere for barna å akseptere og forstå at foreldrene ikke kan bo sammen dersom barna har opplevet at foreldrene krangler?

Dersom dere velger å gå hver til dere - tenk på barna. La barna fortsette å bo der dere bor i dag - og så bytter du og mannen din på å bo der med barna.

Syns det er galt at barn ikke får ha ETT hjem.

Lykke til!

Akkurat det med at barna skal ha ett hjem og foreldrene flytter inn og ut feks annenhver uke, er ikke holdbart i lengden. Når man involverer seg i nye forhold, og blir samboere og flere barn igjen så kan man faktisk ikke bo et annet hus annenhver uke.

Følg magefølelsen din. Selv gått ut av et forhold hvor vi faktisk var glad i hverandre enda, men vi kunne bare ikke leve sammen (av ymse grunner). Har tre barn sammen.

[Gjest Gjest]

Hva har du spesifikt gjort for å prøve å få det bedre sammen med mannen din?

Og hva slags følelser forventer du egentlig å ha etter x-antall års ekteskap/samboerskap?

Jeg synes folk tar altfor lett på det å gå ut av et forhold der det er barn.

Tenk deg om veldig mange ganger, og prøv enda noen ganger til.

[Gjest Gjest]

For meg personlig gjorde det ikke noe å leve sammen med det jeg anså for å være en nær venn. En nær venn som jeg delte ansvaret for hjem og barn med, og som i tillegg var barnas far.

Jeg jobbet med å endre mine tankebaner fra: "dette fungerer ikke", til "dette skal vi få til å fungere", og vi er fremdeles gift, og har det bedre enn noen gang tidligere.

Men dette passer ikke for alle. Jeg vil ikke si du er egoistisk om du velger å gå, det er bare du som vet hva som er best for deg.

Men bare et lite råd med på veien: du vet hva du har (og hva du kan få med din samboer hvis dere kommer over kneiken), men du vet ikke hva du vil få om du går...

Det er ikke sikkert at "friheten" smaker så godt når du har prøvd den, og jeg råder deg til å være helt sikker på at det er det du vil før du bryter.

[Gjest Gjest_Max_*]

Vel, du er i samme situasjon som svært mange andre, og det er ingen lette utveier.

Hvis du skiller deg, får du følgende problemer:

1. Dårligere sted å bo, generelt dårligere råd

2. Barn som til tider vil være ulykkelige og forvirret

3. Det er vanskelig i alle høytider, særlig jul, 17. mai, bursdager, i mange familiesammenhenger

4. Hva slags mennesker er det som etterhvert vil bli stemor og stefar, har man kontroll på hva de holder på med i forhold til DINE barn ? Kanskje er de ikke snille.

Du kvitter deg med ett problem, dvs. en samboer/ektefelle som du ikke lenger "elsker", men du får nokså mange andre problemer, av annen art.

Man har svært mye å tjene på å få et forhold til å fungere sånn nogenlunde når man har barn sammen. Når barna er 19, flytter de hjemmefra, og da kan man skille seg.

Skilsmissestatistikken i Norge er helt sinnssyk, og et uttrykk for et samfunn i dypt, moralsk forfall. Verdens beste land å bo i ? Jeg vet ikke riktig.

[Gjest David John jr.]

Vel, du er i samme situasjon som svært mange andre, og det er ingen lette utveier.

Hvis du skiller deg, får du følgende problemer:

1. Dårligere sted å bo, generelt dårligere råd

2. Barn som til tider vil være ulykkelige og forvirret

3. Det er vanskelig i alle høytider, særlig jul, 17. mai, bursdager, i mange familiesammenhenger

4. Hva slags mennesker er det som etterhvert vil bli stemor og stefar, har man kontroll på hva de holder på med i forhold til DINE barn ? Kanskje er de ikke snille.

Du kvitter deg med ett problem, dvs. en samboer/ektefelle som du ikke lenger "elsker", men du får nokså mange andre problemer, av annen art.

Man har svært mye å tjene på å få et forhold til å fungere sånn nogenlunde når man har barn sammen. Når barna er 19, flytter de hjemmefra, og da kan man skille seg.

Skilsmissestatistikken i Norge er helt sinnssyk, og et uttrykk for et samfunn i dypt, moralsk forfall. Verdens beste land å bo i ? Jeg vet ikke riktig.

Endelig et fornuftig innlegg.

Jeg blir så utrolig kvalm av - unnskyld uttrykket - meggene her inne som støtter opp om sin "stakkars" medsøster... Har de ikke fått med seg at for barn kommer en skilsmisse i samme klasse som dødsfall og krigsutbrudd? Har de ikke forstått og tatt innover seg at depresjoner er dobbelt så vanlig blant tenåringsjenter som vokser opp som skillsmissebarn enn andre. Tenker de ikke på at skillsmissebarn tre ganger oftere skiller seg selv enn hva andre gjør... for å nevne noe...!!?

[Gjest David John jr.]

Hei

Innlegget ditt.....som å beskrive det slik jeg hadde det....nøyaktig omtrent...alt sammen...det med sexen ..følelsen av å nesten bare være venner...unngå å gjøre noe pga barna...prøver og prøver..

Vi hadde det sånn inntil vi bestemte oss for at vi ikke kunne fortsette slik. Det er ingen optimal løsning hvis man ikke lenger elsker hverandre . Jeg er glad i eksmannen min men elsket han ikke slik man bør elske en ektemannen sin.

Vi tenkte myyyye på barna...nå flyttet han ut, og bare 10 min (å gå) unna....ungene går mellom oss og vi fungerer kjempegreit. Vi har god kommunikasjon og er nesten bedre venner nå enn da vi bodde sammen. Vi spiser av og til middag sammen og reiser på småturer sammen for ungenes skyld og det fungerer toppers

Jeg føler uroen er borte fra kroppen min og jeg føler meg så mye mere fullstendig. Det var rikig å gjøre det. Vi gjør alt vi kan for at barna skal lide minst mulig, for det er jo de det går ut over...

jeg ønsker deg så all mulig lykke til....av og til må man høre på hjerte sitt...men det er en lang og vond prosess å innse at det kanskje ikke blir sånn man trodde det ville bli,

Tror du barna dine har fått den store roen i kroppene sine??

[eximus]

Jeg tror barn har det langt bedre med to foreldre som er lykkelige på hver sin kant enn foreldre som er ulykkelige sammen.

Nå er det da slett ikke sikkert at de blir lykkelige på hver sin kant da. Mange bruker ÅR på å komme seg videre.

[eximus]

Vel, du er i samme situasjon som svært mange andre, og det er ingen lette utveier.

Hvis du skiller deg, får du følgende problemer:

1. Dårligere sted å bo, generelt dårligere råd

2. Barn som til tider vil være ulykkelige og forvirret

3. Det er vanskelig i alle høytider, særlig jul, 17. mai, bursdager, i mange familiesammenhenger

4. Hva slags mennesker er det som etterhvert vil bli stemor og stefar, har man kontroll på hva de holder på med i forhold til DINE barn ? Kanskje er de ikke snille.

Du kvitter deg med ett problem, dvs. en samboer/ektefelle som du ikke lenger "elsker", men du får nokså mange andre problemer, av annen art.

Man har svært mye å tjene på å få et forhold til å fungere sånn nogenlunde når man har barn sammen. Når barna er 19, flytter de hjemmefra, og da kan man skille seg.

Skilsmissestatistikken i Norge er helt sinnssyk, og et uttrykk for et samfunn i dypt, moralsk forfall. Verdens beste land å bo i ? Jeg vet ikke riktig.

Kunne ikke sagt det bedre selv!!!!

[Harlekin]

Jeg får på følelsen at endel her inne nærmest mener man skal utslette seg selv for barna sine. Bare barna får leve nøyaktig slik som de gjør nå, med mor og far under samme tak, så kan det være det samme hvordan de voksne har det. Hvordan blir en familie lykkelig på det viset? Greit nok, man kan ikke gi opp med én gang livet blir litt tøft, men det får da være grenser. Av og til må man faktisk akseptere at det er over, og heller legge sin sjel i at både barn og voksne skal ha det bra. Men jeg sier ikke at trådstarters situasjon nødvendigvis er slik, det vet bare hun og mannen, og de må bestemme veien videre, og gjøre den veien, uansett hva den blir, så smertefri som mulig for barna.

[Gjest David John jr.]

Nå er det da slett ikke sikkert at de blir lykkelige på hver sin kant da. Mange bruker ÅR på å komme seg videre.

Det er helt riktig - også mange foreldre takler ikke samlivsbrudd og får psykiske problemer - og er dertil lite egnet til å ta seg av barna...

Jeg anbefaler forøvrig denne artikkelen:

http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag...icle1028567.ece

[Gjest David John jr.]

Jeg får på følelsen at endel her inne nærmest mener man skal utslette seg selv for barna sine. Bare barna får leve nøyaktig slik som de gjør nå, med mor og far under samme tak, så kan det være det samme hvordan de voksne har det. Hvordan blir en familie lykkelig på det viset? Greit nok, man kan ikke gi opp med én gang livet blir litt tøft, men det får da være grenser. Av og til må man faktisk akseptere at det er over, og heller legge sin sjel i at både barn og voksne skal ha det bra. Men jeg sier ikke at trådstarters situasjon nødvendigvis er slik, det vet bare hun og mannen, og de må bestemme veien videre, og gjøre den veien, uansett hva den blir, så smertefri som mulig for barna.

Tja .. jeg anbefaler deg å lese denne også kan du lese gjennom ditt eget innlegg og se om du er enig med deg selv:

http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag...icle1028567.ece

[Harlekin]

Tja .. jeg anbefaler deg å lese denne også kan du lese gjennom ditt eget innlegg og se om du er enig med deg selv:

http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag...icle1028567.ece

To sitater fra artikkelen:

"Kvaran understreker at det ikke er de såkalt vellykkede skilsmissene han har tatt for seg. Barna - og familiene - han har intervjuet har alle vært i kontakt med hjelpeapparatet. Det kunne være for eksempel være sosialkontoret, pp-tjenesten eller rusomsorgen."

"- Noen av barna profitterte på samlivsbruddet. Det kunne være familier der foreldrene hadde kranglet så mye at ungene skjønte hva som var i gjære. Sjokket ble mindre. I noen av tilfellene slet den ene av foreldrene med rus eller psykiske problemer. Når den mest belastede forsvant ut av den daglige omsorgen, fikk barna større overskudd, sier Kvaran."

Dette var i tillegg en undersøkelse om 12 skilsmissebarn. Dette er ikke nødvendigvis representativt for alle skilsmisser.

Og fra artikkelen du gav til Lissi:

"... det viktig å understreke at 80 prosent av skilsmissebarna vokser opp uten spesielle konsekvenser av bruddet"

Fremdeles enig med meg selv. Jeg sier ikke at skilsmisse er første løsning, men av og til må man innse at det faktisk er eneste løsning.

Endret 25. februar 2008 av Harlekin

[Gjest David John jr.]

Jeg hadde ikke klart å å leve sånn resten av livet, og jeg syns ikke det er riktig at du skal gjøre det bare pga barna.

Du har rett til å ha et godt liv, fyllt av kjærlighet. Du har prøvd, lenge!

Jeg mener vi har et liv på jorda, og vi bør gjøre det beste ut av det. Mange barn har to hjem, bo i nærheten av hverandre da, så barna kan komme og gå som de vil hos dere.

Barna vil klare seg, selv om det gjør vondt at foreldre skilles.

Hei Lissi ...Jeg vet ikke så mye om deg, men du vet ikke mye om konsekvensene av skilsmisser... ta deg tid til å lese denne:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/04/10/463321.html