Trenger råd fra erfarne stemødre/fedre

[Gjest Snart stemor]

For et halvt år siden møtte jeg det som føles å være mannen i mitt liv:-) Vi har hatt det helt supert til nå, og følelsene blir bare sterkere. Vi bor i forskjellig by, men har møttes så ofte vi har hatt mulighet. Han har et barn fra tidligere forhold som er hos han annenhver helg og hver onsdag. Han ønsker mer samvær, men hans x nekter å godta dette. De er nå i en strid som sannsynligvis ender med rettssak. Jeg tror han til slutt kommer til å vinne da hun nekter ethvert samarbeid, går tilbake på avtaler inngått i mekling og han får fantastiske skussmål fra sakkyndige (advokaten har aldri hørt en far blitt skrytt mer opp i skyene).

Jeg møtte sønnen for 1. gang i julen, og det har gått fint de gangene vi har møttes. Vi har gått varsomt frem i forhold til sønnen, og har satt han i fokus når vi er sammen. Når jeg har pratet med kjæresten min de siste dagene har det ikke gått greit. Sønnen har vært hos ham og han har ropt skjellsord og meget stygge ting til meg i bakgrunnen (dette har skjedd 3 ganger). Når jeg har pratet i telefonen med kjæresten min mens han har vært der tidligere har han vært helt annerledes. Striden med x'en har eskalert siden sønnen var der sist da de har hatt en mekling hvor hun kom meget "dårlig" ut. Siden oppførselsen til sønnen er såpass endret er jeg redd for at hun har påvirket sønnen, men det kan også være sjalusi. Jeg er i en prosess med å flytte til hans by, og ønsker å satse på dette forholdet. Jeg ser imidlertid at det kan være store utfordringer med å takle sønnen, og ønsker råd og tips fra erfarne i samme situasjon.

[Gjest Gjest-M-]

Du sier ikke noe om hvor gammel sønnen er, det er jo ganske vesentlig.

Det viktigste for deg, er å prøve å få en vennskapelig tone med sønnen. Prøv å ikke ta noen oppdragerrolle nå i startfasen. La han ta initiativ til kontakt med deg, og ikke stress eller mas med noe.

Bare vær deg selv, og prøv å ha det hyggelig sammen, alle tre.

Skulle han fortsette å være stygg i munnen, sett klare grenser for hva du aksepterer av oppførsel mot din person. Ta heller en prat med han, hvor du beroliger han med at du ikke skal stjele pappa`n hans fra han. Fokuser heller på å være et positivt tilskudd i livet hans.

[Gjest TS]

Takk for svar, høres fornuftig ut. Sønnen er 6 år, og det er 3 år siden det ble slutt med biomor. Hun har nylig fått samboer så det er sikkert ikke lett med forandringer i begge hjem. Håper det går bra til slutt, men jeg blir litt betenkt av at han "friker" ut av at vi prater i telefonen.

[Gjest Gjest-M-]

Han er 6 år, og det forklarer en del. 6-åringen gjennomgår masse forandringer, både fysisk og mentalt. I tillegg har både mamma og pappa fått nye kjærester, så det skjer mye i livet hans.

Ikke lett for en 6-åring å forholde seg til alt det på en gang. Han har sikkert begynt på skolen nylig også, og det krever også mye omstilling.

Vær tålmodige, kjærlige, klare og tydelige voksne, så går det seg nok til.

Du har jo mange gode tanker og mål om å være en fin voksenperson i livet hans, så jeg tenker dette går bra.

[Gjest Gjest]

At han er en god far under samværet tviler jeg ikke på. Ingen foreldre er gode foreldre dersom de drar barna gjennom en rettsak. Kjenner du noen som har vært gjennom en slik sak. Barna er de enste skadelidende.

[Gjest TS]

Helt enig i at det ikke er til barnas beste at foreldre ikke kan samarbeide og må igjennom en rettsak for å komme til en avtale. Men jeg forstår også min kjæreste som synes at samværet med barnet blir amputert av at det er så lite og oppstykket (kun 2 hele dager ila en måned). Barnet sier også selv at han ønsker mer samvær med far (uten å bli spurt). Uansett- det er nå sånn saken er, og formålet med innlegget var å få gode råd i den situasjonen jeg er i. For stemor blir jeg, rettsak eller ei.

[msplum]

Det å være stemor er fantastisk, utrolig, frustrerende, krevende, skummelt, givende og en veldig spesiell situasjon å være i.

Selv er jeg fulltids stemor for en gutt som nå har blitt 10 år og deltids stemor for en jente på 15 år.

Begge barna har ADHD og er derfor svært krevende på hver sin måte.

Jeg har vært heldig. Begge barna har akseptert meg, både som venn, pappas kjæreste, voksenperson og oppdrager. I tillegg har begge mødrene akseptert meg som ressurs for deres barn.

Det er mye som skjer i livet til gutten "din" nå. Han føler seg nok usikker og har problemer med å skjønne og å takle de følesene han sliter med.

Jeg får inntrykk av at dere har gått bra overens tidligere, men at han nå har snudd.

Jeg oppfatter dette som at gutten sliter med en lojalitetskonflikt. Han vil være lojal overfor sin mor, han vil være lojal overfor sin far, han liker deg, men har skjønt at mor ikke liker deg. Hva skal en stakkars 6-åring gjøre?

Jeg syns at du skal tenke veldig nøye gjennom hvilken situasjon du begir deg inn i. Vit med deg selv at det valget du tar, er et valg du kan stå for uansett hvor tøft det kommer til å bli.

Det kommer til å bli tøft. Og hvis far får omsorgen, så vil du bli "mamma". Du vil gjøre alle mammatingene - og barnets ekte mamma vil få all kred for det.

Vær forberedt på å ofre mye mer enn du i dag klarer å se for deg, og vær forberedt på å bli såret inn til beinet.

Han alltid barnets beste i tankene dine. Hvis du tror at det vil være det beste for barnet å få deg til stemor - så er det bare til å stå på. Hans sinne vil avta, og komme tilbake, og avta og komme tilbake. Hvis du da klarer å tenke at det er bedre at han tar ut sinnet sitt på deg, fremfor å ta det ut på sin far eller sin mor, da er du langt på vei.

Jeg vil ikke anbefale noen å bli stemor, men jeg vil heller ikke fraråde det. Alle situasjoner er ulike, men jeg tror at det å være stemor alltid vil være en krevende oppgave. Du er nødt til å forholde deg til en eks så lenge du blir i situasjonen. Du vil kanskje måtte feire bursdager sammen med henne. Dere vil kanskje møtes på skoleavslutninger, barnets fritidsaktiviteter og hva med barnets konfirmasjon?

Hvordan vil du oppleve det å ikke bli invitert? Hvordan vil du oppleve det å bli holdt utenfor, eller det å måtte møte din kjærestes eks i mange ulike situasjoner? Hvordan vil det føles for deg å måtte trøste din stesønn når han gråter og savner sin mor?

Jeg forstår det slik at samarbeidet mellom far og mor ikke er spesielt bra nå, og sannsynligheten for at det skal bli bedre etter en rettsak er vel så som så.

Hvordan vil du takle avlyste samværshelger? Når du sitter der og er dødelig sliten og har gledet deg til at du og kjæresten din skal få noen dager alene, hvordan vil du takle at samværet blir avlyst og dermed også deres alenehelg?

Hvordan vil du takle barnets sorg over at han ikke fikk se sin mor som planlagt?

Hvordan vil du takle å bli skjelt ut på telefon, plutselig, uventet, urettferdig? Hvordan vil du takle å kostant møte motstand fra barnets mor?

Vil kjæresten din støtte deg gjennom slike situasjoner?

Du vil alltid stille som andreprioritet hos kjæresten din. Det kan fungere veldig bra - det avhenger av deg selv.

Det er bare du som kan bestemme deg for hva du skal gjøre. Uansett hva du velger så ønsker jeg deg all mulig lykke til!

Ikke la mine synspunkter og spørsmål skremme deg. Husk at jeg kjenner ikke din situasjon slik som du gjør - jeg kjenner bare min egen situasjon og har tatt utgangspunkt idet.

[Gjest TS]

Takk for nyttig tilbakemelding. Det er veldig vanskelig å sette seg inn i hvordan det egentlig blir. Jeg føler bare at jeg må satse på dette forholdet og har lyst til å gjøre det 100%. Det ideelle hadde selvsagt vært om han var uten barn, men det kan man ikke velge. Jeg vet at det kommer mange utfordringer, og prøver forberede meg på dette. Er vel mest redd for å ikke komme overens med sønnen, tror det kan bli hardt å takle i lengden.

[msplum]

Hvis du ikke klarer å komme overens med sønnen, så tror jeg at det vil påvirke forholdet ditt til kjæresten din så mye at det vil bli veldig vanskelig for dere.

Men! Gutten er bare 6 år, og han har det tøft for tiden. Ikke la det at han oppfører seg slik akkurat nå, være avgjørende.

Barn kjenner igjen snille mennesker. Er du snill med ham og viser deg som en tydelig voksen, så vil han sette pris på deg. Prøv å vise ham at han ikke trenger å dele pappaen sin med deg, heller at han nå har to voksne som han kan få oppmerksomhet fra.

Jeg ønsker deg all mulig lykke til!

[ThirtySomething]

Jeg syns at du skal tenke veldig nøye gjennom hvilken situasjon du begir deg inn i. Vit med deg selv at det valget du tar, er et valg du kan stå for uansett hvor tøft det kommer til å bli.

Det kommer til å bli tøft. Og hvis far får omsorgen, så vil du bli "mamma". Du vil gjøre alle mammatingene - og barnets ekte mamma vil få all kred for det.

Vær forberedt på å ofre mye mer enn du i dag klarer å se for deg, og vær forberedt på å bli såret inn til beinet.

Han alltid barnets beste i tankene dine. Hvis du tror at det vil være det beste for barnet å få deg til stemor - så er det bare til å stå på. Hans sinne vil avta, og komme tilbake, og avta og komme tilbake. Hvis du da klarer å tenke at det er bedre at han tar ut sinnet sitt på deg, fremfor å ta det ut på sin far eller sin mor, da er du langt på vei.

Jeg vil ikke anbefale noen å bli stemor, men jeg vil heller ikke fraråde det. Alle situasjoner er ulike, men jeg tror at det å være stemor alltid vil være en krevende oppgave. Du er nødt til å forholde deg til en eks så lenge du blir i situasjonen. Du vil kanskje måtte feire bursdager sammen med henne. Dere vil kanskje møtes på skoleavslutninger, barnets fritidsaktiviteter og hva med barnets konfirmasjon?

Hvordan vil du oppleve det å ikke bli invitert? Hvordan vil du oppleve det å bli holdt utenfor, eller det å måtte møte din kjærestes eks i mange ulike situasjoner? Hvordan vil det føles for deg å måtte trøste din stesønn når han gråter og savner sin mor?

Jeg forstår det slik at samarbeidet mellom far og mor ikke er spesielt bra nå, og sannsynligheten for at det skal bli bedre etter en rettsak er vel så som så.

Hvordan vil du takle avlyste samværshelger? Når du sitter der og er dødelig sliten og har gledet deg til at du og kjæresten din skal få noen dager alene, hvordan vil du takle at samværet blir avlyst og dermed også deres alenehelg?

Hvordan vil du takle barnets sorg over at han ikke fikk se sin mor som planlagt?

Hvordan vil du takle å bli skjelt ut på telefon, plutselig, uventet, urettferdig? Hvordan vil du takle å kostant møte motstand fra barnets mor?

Vil kjæresten din støtte deg gjennom slike situasjoner?

Du vil alltid stille som andreprioritet hos kjæresten din. Det kan fungere veldig bra - det avhenger av deg selv.

Det er bare du som kan bestemme deg for hva du skal gjøre. Uansett hva du velger så ønsker jeg deg all mulig lykke til!

Ikke la mine synspunkter og spørsmål skremme deg. Husk at jeg kjenner ikke din situasjon slik som du gjør - jeg kjenner bare min egen situasjon og har tatt utgangspunkt idet.

Msplum sier mye bra. Jeg har vært stemor i over 12 år, og gogutten er nå 16. Det er som msplum sier, veldig variert. Men når man tenker over det, så er det ganske variert å være mamma til egne barn også.

Jeg vil heller verken anbefale eller fraråde deg å bli stemor. Men jeg synes vel, selv om det har vært umåtelig mye dritt fra guttens mor, at det har vært verdt det. Å bli elsket av en gutt som slett ikke trenger å elske meg, for jeg er ikke hans "ekte" forelder, det er faktisk en gave jeg setter voldsomt høyt!

MEN; jeg tror grunnen til at det har gått så bra hos oss er at far har ryddet en plass til meg. Han har forlangt at jeg skal bli respektert, og han har satt mer likeverdig i vårt hjem. Det var viktig ovenfor gutten da han var liten. Pluss at han har støttet meg fullt ut, tålt frustrasjonene mine og latt gutten og meg få ha våre ting.

Det er ikke enkelt å leve med barn som ikke er ens egne, det tok lang tid før jeg sov skikkelig om natten når han var her. Noen ganger har jeg følt at jeg ikke har privatliv når han er her. Men det gikk over etter noen år.

Jeg sier det sånn; jeg er mamma til 2, men jeg vil alltid føle det som om jeg har 3 barn! Han er nemlig litt min også :-)

Vi sier "våre" barn om alle 3.

[Gjest Gjest]

En annen sak du bør huske på, er at konflikten er mellom FAR og MOR. DU er ikke part i den. Det er greit at du støtter far, men du bør faktisk ta både ett og flere skritt tilbake i fht. til konflikten mellom de to. I verste fall bidrar du til en eskalering av konflikten, fordi du bare ser far side, og ukritisk svelger alt han kommer med. Dermed blir du også part i konflikten, noe som iallfall ikke vil gjøre BARNETs situasjon lettere på sikt. Og de fleste konflikter har to sider, selv om det ikke alltid er like lett å se det.....

I forhold til barnet så er du en voksen som - forhåpentligvis! - ikke tar side i kranglingen mellom mamma og pappa. Det trenger barn i sånne situasjoner, og det vil helt sikkert også gjøre forholdet til gutten bedre.