Noen som driver med forskning?

[Gjest Gjest]

Jeg engasjerer meg for meg noe helt spesielt innenfor mitt fagfelt og kunne godt tenkt meg å vie karrieren min til forskning. Men det er enda en stund frem i tiden. Kunne bare tenke meg å høre litt om hvordan dere opplever det å være forskere. Kan man velge helt selv hva man vil forske på innenfor faget eller må man følge et spesielt prosjekt e.l. ? Har dere mye frihet og gjennomslag for å gjøre det dere ønsker mest? Er det vanlig å kombinere en forskningsstilling med undervisningsstilling og kreves det stort sett graden Ph. D. for å kunne søke forskerstillinger innen de fleste fagfelt?

Hvordan er deres forskningshverdag?

[Gjest sasa]

For å bli forsker er det nødvendig med en mastergrad i første omgang, og deretter en doktorgrad (PhD), gjerne som del av et større prosjekt. Innenfor humanvitenskapelige fag er det som regel nødvendig med A eller B på mastergraden for å kunne få doktorgradsstipend gjennom forskningsrådet.

Deretter kan man søke forskerstillinger eller et post.doc stipend. Alle vitenskapelige stillinger ved norske universitet har en undervisningsdel, så å ta jobb som timelærer etter fullført mastergrad kan være lurt for å opparbeide seg nødvendig kompetanse.

Det er ikke nødvendig å være tilknyttet prosjekter for å forske, selv om dette blir stadig vanligere. Å få en fot innenfor allerede på masternivå kan derfor være lurt i forhold til senere ansettelsesmuligheter.

Å jobbe som forsker krever hard selvdisiplin og kan til tider være en ensom tilværelse. Man får samtidig muligheten til å fordype seg i sitt fagfelt og utveksle erfaringer med studenter og andre ansatte med samme interesser som en selv. Det er også viktig å huske at forskerstillinger varierer veldig fra universiteter og bedrifter; man har også forskere ansatt i f.eks. StatoilHydro, og disse vil nok ha mer kollegialt samarbeid enn det man ofte ser ved universitetene.

[Gjest Morgan le Fay]

Det er jo 100% avhengig av hvilket fagområde det er snakk om. Jeg har selv doktorgrad i et fag hvor det ikke finnes ekstern finansiering å snakke om, og opplever at etter doktorgrad, finnes det absolutt ikke jobber og prosjekter å søke på, slik at man blir gående som overarbeidet og underbetalt slave, og faste jobber kan man stort sett se veldig langt etter.

Det er et vanvittig stort misforhold mellom antallet kandidater som tas opp til doktorgradsutdanningen, og det faktiske behovet for arbeidskraft med denne typen utdanning, så livet etter doktorgraden er langt fra en dans på roser.

En fast universitetsjobb består som oftest av 50/50 med undervisning og forskning, men 50% undervisning krever ofte mer enn 50% av tilgjengelig arbeidstid. Det er veldig få som jobber kun med forskning, og da er det stort sett snakk om kortere engasjementer. Det kreves nesten alltid fullført doktorgrad (eller at man er en del av et forskerutdanningsprogram) for å kunne jobbe med forskning, og nåløyet for å bli tatt opp er en kombinasjon av oppnådde karakterer på studier (og her kreves det toppkarakterer), samt prosjektbeskrivelser som er gode og relevante.

Dessverre kan jeg ikke si så mye positivt, men det er nok avhengig av hva slags fagfelt det er snakk om; innen teknisk/naturvitenskapelige fag er situasjonen en ganske annen.

[Gjest Gjest]

Jeg er forsker i et teknisk/naturvitenskapelig felt, og det er ikke så mye annerledes, nei..

Her kreves det phd for å få noen som helst stilling. Det er -veldig- få stillinger.. Skal man jobbe med forskning innen mitt felt, så må man være tilknyttet et universitet. Fast stilling kan man stort sett bare glemme. Er man skikkelig heldig kan man bli ansatt for 4 år, men de fleste her er ansatt for 2-3 år. Og etter det er det ut å søke jobber igjen, og man kan ikke være kresen på hvor (det er snakk om å søke over hele verden...).

Vi er ikke helt frie til å forske på det vi vil. De som er ansatt på prosjekter må selvsagt jobbe med disse. De som er ansatt på mer generellt grunnlag er dog ikke akkurat helt frie de heller. Pengene må jo komme fra et sted, og de som bevilger pengene blander seg opp i hva en driver med. Jeg er ganske bundet av lederen for forskergruppen jeg er en del av. Den siste tiden har jeg måttet jobbe med noe jeg ikke interesserer meg noe særlig for... Det er kjipt, ikke lett å motivere seg for slikt noe.

Hos oss skal alle i teorien undervise. Men det varierer fra semester til semester hvor mye det er å gjøre.

Penger er det lite av her. Man blir ikke forsker fordi man vil bli rik, da må man gjøre noe helt annet. Det er også ganske ensomt til tider. Arbeidstiden er veldig fri, noe som er bra på noen måter og ikke fullt så bra på andre. Det positive er at man kan velge tid selv, men det negative er at da blir det veldig lite samhold mellom forskerkollegaene. Hos oss er det ingen felles lunsjer, rett og slett fordi alle er der til så forskjellig tidspunkt at ikke alle er sultne samtidige. Det store flertallet er ikke kommet ennå når jeg spiser lunsj. Hvis man trenger spørre noen andre om noe, kan man risikere at de ikke kommer før rett før man selv skal hjem.

Det er dessverre mye politikk i forskningen.. Det er en knallhard og til tider kynisk kamp om midlene. Hos oss er man pliktig til å være med i alle mulige slags styrer og komiteer, (fakultetsstyrer, instituttstyrer, fag-ditt-og-datt, konferansearrangeringskomiteer, osv), som er kjedelig og tar tid.

Det kan også være veldig slitsomt når man har fullstendig idétørke.. Når man sitter bom fast på et problem, og ikke kommer seg videre, bare stanger hodet i veggen. Men når man så endelig får det til, det er -de- øyeblikkene man må leve for som forsker. Når man får det store lyspæreøyeblikket, og alt går så det griner.