Kjæresten har det vondt

[Gjest Gjest]

hei.. jeg føler meg så hjelpesløs her jeg sitter akkurat nå. samboren min mistet bestemoren sin i går og han har det så vondt. 1.gangen jeg har sett han gråte på 3år men han vil ikke snakke om det å sier bare det går bra eller livet går videre.. prøver og trøste han å holde rundt han men hver gang han ser meg i øyene blir han lei seg og trekker seg tilbake. Han later som ingen ting men han trekker seg unna..

hva skal jeg gjøre? Nå holder jeg meg bare i nærheten og sier det kommer til å gå bra. prøver og være tålmodig. Men blir så frustrert da jeg ikke kan gjøre noe..

På forhånd takk

[Gjest Greta Garbo]

hei.. jeg føler meg så hjelpesløs her jeg sitter akkurat nå. samboren min mistet bestemoren sin i går og han har det så vondt. 1.gangen jeg har sett han gråte på 3år men han vil ikke snakke om det å sier bare det går bra eller livet går videre.. prøver og trøste han å holde rundt han men hver gang han ser meg i øyene blir han lei seg og trekker seg tilbake. Han later som ingen ting men han trekker seg unna..

hva skal jeg gjøre? Nå holder jeg meg bare i nærheten og sier det kommer til å gå bra. prøver og være tålmodig. Men blir så frustrert da jeg ikke kan gjøre noe..

På forhånd takk

Det viktigste er at du er der. Ikke mas eller si at det går bra, bare sørg for å gjøre det hyggelig rundt han. Tenn et lys, la være å skru på tven.

Lag litt god mat og skap en rolig atmosfære. - så kommer han til å snakke med deg hvis han trenger det.

Folk takler sorg forskjellig, og det finnes ingen fasit. Det eneste alle trenger er tid..

klem fra greta

[Gjest Faerie]

Han trenger sikkert være alene med sorgen sin. La ham være alene. Lag mat til ham, sett på kaffe, gjør klærne hans klare til begravelsen. Bli med i begravelsen. Du kan ikke gjøre noe. Ikke mas på ham.

[lillemy8808]

Ikke alle vil prate, respekter det. Ikke en gang med samboeren, uansett hvor mye man elsker samboeren så betyr ikke det at man automatisk orker å prate om slike ting.

Vet at en venn av meg fikk ei drittsur dame etter seg hver gang han trakk seg tilbake og sa at "jeg har en dårlig dag og vil helst ikke prate om det". Hun tok det personlig og "er du ikke glad i meg siden du ikke vil snakke med meg? Stoler du ikke på meg?" Noe som absolutt IKKE bedret humøret hans kan man jo si.. For han ville ikke snakke med henne om ting hun ikke ville "forstått" uansett, for hun hadde det ikke slik selv.

Og selv er jeg også litt tilbakeholden til min samboer om jeg har en dårlig dag (det synes ikke så godt på meg uansett, men iblant blir det for mye), for han kommer fra en flott familie uten skilsmisser, vold og manipulering.. Og har derfor ikke hatt perioder med mareritt med vonder minner i. Og ville derfor ikke "forstått" det på samme måten som en som har hatt det likt.

Mulig din samboer og hans bestemor var veldig nære hverandre når han vokste opp? Og ikke tror at du vil forstå det helt? Jeg var mye hos min egen mormor som liten, og følte det som et fristed uten min gale mor, var ofte heller hos henne enn å være med ut på handletur f eks..

Kan det være noe slikt for ham? At han har et annet forhold til sin bestemor enn det "folk flest" har? Ikke alle har jo hatt like mye nær kontakt med sine bestemødre, min bor jo da 5 min å gå fra der jeg vokste opp. Mens mine andre besteforeldrene bor 50 mil unna.. minst. Så de har jeg ikke noe forhold til annet enn at jeg har møtt dem en gang i året/annethvert år siden jeg var liten.

Det jeg også tenker på er, kan han ha et dårlig forhold til henne? At hun IKKE har vært snill mot ham i det hele tatt, og nå endelig er borte? Slik at minnene kommer opp igjen? Slik vil nok jeg ha det når min mor dør, at jeg ikke sørger men mer "hurra nå slipper jeg mer bråk fra henne" og tusen minner som trenger seg på, over hva jeg slipper å høre mer..

Hver og en har sine grunner til å gjøre som de gjør. Vil de ikke dele det, så har de grunner til det også. Si at du er i nærheten om han vil prate, og driv på med ditt. Og la ham sørge (eller hva han gjør) i fred, til han vil si noe. Om han vil.

[Gjest Gjest ts]

Han trenger sikkert være alene med sorgen sin. La ham være alene. Lag mat til ham, sett på kaffe, gjør klærne hans klare til begravelsen. Bli med i begravelsen. Du kan ikke gjøre noe. Ikke mas på ham.

det er litt av problemet.. bestemoren hans er ikke norsk så hun skal ikke begraves i norge.. og han har ingen mulighet til å reise. at hun døde er ikke det som gjør mest vond sier han siden hun var gammel. det som gjør vondt var at det var lenge siden han hadde sett henne og aldri får se henne igjen :gråte:

[lillemy8808]

Da forstår jeg veldig godt at han er trist. Hun er kanskje siste minne på hvor han egentlig er fra da? Siste tilknytning til hjemlandet kanskje? Resten av slekta bor i Norge?

Si at hun sikkert hart tenkt på ham, og vet at det ikke er "bare bare" å reise til hvor han nå skulle reist til, i hytt og pine. Men at hun sikkert vet at han ville komt om han hadde kunnet. Det kan jo kanskje hjelpe å høre?

[Miamor]

Bare vær der og vis at du bryr deg uten å mase.

Han snakker hvis han vil.

[Gjest fami]

Finnes det INGEN måte som helst å ordne det slik at han kan dra i begravelsen hennes? Om noen hadde ordnet dette for meg slik at jeg kunne sagt farvel til min bestemor, så hadde jeg vært evig takknemlig.

[Gjest ts]

Finnes det INGEN måte som helst å ordne det slik at han kan dra i begravelsen hennes? Om noen hadde ordnet dette for meg slik at jeg kunne sagt farvel til min bestemor, så hadde jeg vært evig takknemlig.

nei er desverre ikke det.. men vi reiser ned om ca 1månde men ingen muligheter føre d..

[Gjest Gjest]

Hei TS.

Jeg er ei jente som har mistet bestefaren min. Han var veldig gammel han også. Det skjedde i september og jeg sørger fortsatt. Det er også fordi han ble begravd i hjemlandet og jeg hadde ikke sett han på mange år før han døde. Det føles som om jeg sviktet hele familien. Jeg vet det ikke er min skyld noe av det, men jeg føler liksom at jeg ikke får vært der for familien og det gjør vondt. At de måtte sørge på egenhånd. At jeg ikke var i livet deres og hans på så mange år og at vi mistet han..

Jeg også tålte ikke at noen prøvde å snakke med meg om det. Jeg gråt masse de første dagene, så var det slutt. Men nå hender det jeg gråter litt innimellom fordi jeg ikke fikk det ordentlig ut. IKKE mas på han. Vis at du er der, men ikke gjør noe spesielt.