Å kutte ut familien?

[Gjest Gjest_Mille_*]

Hei!

Jeg har en bestemor som jeg ikke har snakket med på veldig mange år, og en dag dukket hun plutselig opp på døra mi og hadde tatt avgjørelsen at hun skulle bli boende hos meg en stund. Dette var selvfølgelig helt forferdelig, i og med at jeg ikke var forberedt på det, i tillegg ringte hun meg konstant for å høre om når jeg kom hjem fordi hun kjeda seg. Omsider greide jeg å få henne ut til en venninne av henne, men siden det har hun vært forferdelig nedlatende mot meg. Jeg dukket ikke opp til et møte hun hadde med legen sin fordi jeg følte at det ikke trengtes, og nå ringer hun meg sikkert 10 ganger daglig, men jeg har ikke tatt telefonen nettopp fordi jeg vet at hun kommer til å smelle og kalle meg ubrukelig.

Vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette. Hun er familie, men vi har ikke hatt det beste forholdet opp gjennom årene. Hun var ofte barnevakt for meg når jeg var liten, men jeg ble nesten alltid latt være for meg selv, siden hun alltid hadde en ny kar på besøk. Noe av det som bringer tilbake vonde minner hver gang jeg ser henne, er at en av kjærestene hennes misbrukte meg seksuelt. Når hun ikke får viljen sin, så sier hun alltid at jeg er ubrukelig og hun skulle ønske at jeg ikke var barnebarnet hennes! Og nå, når hun plutselig tar kontakt med meg igjen etter så mange år, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre!

Jeg har ikke tatt telefonen når hun ringer, vurderer aldri å ta den heller! Kan jeg bare kutte henne ut?

[lillemy8808]

Herregud, kast henne ut og ignorer henne. Jeg har komme meg vekk fra tankegangene "men det er jo familie" for lenge siden, og kuttet ut folk som overhodet ikke behandler meg bra, fra mitt liv. Og gjett hvem som er lykkeligere enn jeg noen gang har vært?

Kan ikke folk oppføre seg mot meg, så har de ingenting i mitt liv å gjøre, uansett blodsbånd eller ei.

Be henne skjerpe seg om du er glad i henne, og forklar at du ikke gidder å ha henne i ditt hus om hun bare klager. Ingen ba henne om å komme, og hun spurte jo ikke om å få komme heller, hun bare kom. Og når du har ditt liv så er det jo ikke rart hun må sitte alene heller! Det er derfor man spør om det er greit man kommer, slik at man kan ta fri og gjøre ting sammen.

Tenk på at det er ditt liv. Ditt hus. Har slike personer noe der å gjøre, som ikke er slekt? Hvorfor har hun noe der å gjøre da? Som du ikke engang ville regnet som en nær venn, siden dere ikke har så godt forhold uansett?

[Gjest *Ulla*]

Kort sagt: Bryt kontakten.

[Gjest Valiant]

jeg synes du bare skal kaste henne ut. Og bryte kontakten. at man er i familie med noen betyr ikke at man må ha kontakt med dem

Endret 22. februar 2008 av Valiant

[Gjest Gjest]

Om du skal kutte henne ut eller ei er noe du ikke trenger å bestemme deg helt for akkurat nå. Men se til å få henne ut av hjemmet ditt (hvorfor lot du henne i det hele tatt flytte inn?)

Du har ingen plikt til å la henne bo hos deg.

[Gjest Frk Åberg]

Har du forsøkt å fortelle henne at hun ikke kan oppføre seg på den måten, og at du blir såret av det? Er hun en type det går an å snakke til, og som vil ta til seg det du sier? Det kan jo også være at hun overrasker deg.

Ellers så lurer jeg på om det er mulig å holde kontakten til et minimum, uten at du bryter den helt? Er det noe som helst positivt for deg ved å ha kontakt med henne? Hvis hun bare fortsetter å trykke deg ned, og du ikke får noe igjen for kontakten, så er det kanskje noe å vurdere. Men jeg tenker at det kan være fornuftig å forsøke å endre ting før man bryter all kontakt. Er det vanskelig for deg å sette grenser for henne? Jeg tenker bl.a. på det at hun bare flyttet inn mot din vilje. Det er du som bestemmer hvem som skal bo hos deg. Kanskje noe av grunnen til at hun fortsetter å behandle deg som hun gjør, er fordi hun ikke får noen motstand, og da er det veldig greit å fortsette?

[Supramundane]

Kort sagt: Bryt kontakten.

Jeg signerer denne.

Det gjorde jeg med min farmor for nesten 10 år siden.

Har ikke angret ett sekund.

[Gjest Gjest_Mille_*]

Ellers så lurer jeg på om det er mulig å holde kontakten til et minimum, uten at du bryter den helt? Er det noe som helst positivt for deg ved å ha kontakt med henne? Hvis hun bare fortsetter å trykke deg ned, og du ikke får noe igjen for kontakten, så er det kanskje noe å vurdere. Men jeg tenker at det kan være fornuftig å forsøke å endre ting før man bryter all kontakt. Er det vanskelig for deg å sette grenser for henne? Jeg tenker bl.a. på det at hun bare flyttet inn mot din vilje. Det er du som bestemmer hvem som skal bo hos deg. Kanskje noe av grunnen til at hun fortsetter å behandle deg som hun gjør, er fordi hun ikke får noen motstand, og da er det veldig greit å fortsette?

Jeg har sagt ifra at jeg ikke liker at hun snakker sånn til meg, men allikevel så gjør hun det. Jeg har gitt henne så utrolig mange sjanser, men hun roter det til hele tiden. Siden hun har vært borte fra livet mitt i så mange år, kan jeg ikke si om jeg er glad i henne eller om det bare er samvittigheten min som sier at jeg skal fortsette å hjelpe henne! Jeg satte grensen ved å be henne flytte ut av hjemme mitt og inn til denne venninnen, men når jeg sa det begynte hun å gråte og sa at hun ikke hadde noen andre steder å gå.

[lillemy8808]

Jeg har sagt ifra at jeg ikke liker at hun snakker sånn til meg, men allikevel så gjør hun det. Jeg har gitt henne så utrolig mange sjanser, men hun roter det til hele tiden. Siden hun har vært borte fra livet mitt i så mange år, kan jeg ikke si om jeg er glad i henne eller om det bare er samvittigheten min som sier at jeg skal fortsette å hjelpe henne! Jeg satte grensen ved å be henne flytte ut av hjemme mitt og inn til denne venninnen, men når jeg sa det begynte hun å gråte og sa at hun ikke hadde noen andre steder å gå.

Mora mi også gråter og "er jo så glad i deg, fatter ikke hvorfor vi ikke kan prate sammen". Ser det ut som det bryr meg? 17,5 års kjefting forsvinner ikke av noen tårer. Og det gjør heller ikke et dårlig forhold til din bestemor. Og spesielt ikke når hun har fått mange sjanser, og likevel ikke ser selv at HUN er problemet her, ikke "ubrukelige du som kaster henne ut".

Enda en grunn for å kaste henne ut, manipulerende oppførsel er ikke bra for noen. Si at nå har hun fått mange sjanser mer enn hun fortjener, og du gidder ikke mer. Hadet. Og ignorer tårene. Hvor mye har ikke du grått når hun har kalt deg ubrukelig og lignende?

[Gjest Frk Åberg]

Jeg har sagt ifra at jeg ikke liker at hun snakker sånn til meg, men allikevel så gjør hun det. Jeg har gitt henne så utrolig mange sjanser, men hun roter det til hele tiden. Siden hun har vært borte fra livet mitt i så mange år, kan jeg ikke si om jeg er glad i henne eller om det bare er samvittigheten min som sier at jeg skal fortsette å hjelpe henne! Jeg satte grensen ved å be henne flytte ut av hjemme mitt og inn til denne venninnen, men når jeg sa det begynte hun å gråte og sa at hun ikke hadde noen andre steder å gå.

Ok, men da har du vært flink og satt noen grenser. Jeg sier ikke at man skal bevare bånd til noen som bare har negativt å bidra med for en hver pris, men det er også veldig lett for folk på nettet å si at man skal bryte kontakten. Det at andre har gjort det, betyr ikke at det er det riktige for deg. Hva med faren eller moren din (altså, den som er hennes barn)? Er de inne i bildet, og hva tenker de om saken? Kan de hjelpe deg på noe vis? Det er kanskje en grunn til at hun kommer til deg og ikke dem, men jeg bare spør likevel. Er det evt. noen andre i familien du kunne fått hjelp fra eller diskutert situasjonen med, som kjenner dere begge?

Det er vanskelig når noen begynner å gråte, og åpenbart har det vanskelig. Men det kan bli en form for manipulasjon også. Det at hun gråter, skal ikke bety at du automatisk gir etter alltid.

Samtidig tenker jeg at man kanskje må kjenne litt ekstra på pliktfølelsen når det gjelder gamle mennesker, og gjerne være litt mer tålmodig enn man ville vært med en del andre. Det at de er gamle gjør noe med dem, og de er ofte mer ensomme osv. Så det er vanskelig. Men det kommer til et punkt hvor man ikke skal la seg behandle som en dørmatte, selv om det er synd på vedkommende.

Endret 22. februar 2008 av Frk Åberg

[Gjest Ikke trådstarter altså....]

Samtidig tenker jeg at man kanskje må kjenne litt ekstra på pliktfølelsen når det gjelder gamle mennesker, og gjerne være litt mer tålmodig enn man ville vært med en del andre. Det at de er gamle gjør noe med dem, og de er ofte mer ensomme osv. Så det er vanskelig. Men det kommer til et punkt hvor man ikke skal la seg behandle som en dørmatte, selv om det er synd på vedkommende.

Jeg sliter litt med akkurat denne biten. For hvordan skal jeg klare å være tålmodig og overbærende med et menneske som i hele mitt liv har tråkket på meg og ikke vært den omsorgspersonen et barn har krav på? Noen ganger klarer jeg å synes synd på den personen det dreier seg om, mens andre ganger føler jeg som om jeg er den som taper hele tiden. Først hadde jeg en dårlig barndom med påfølgende svik i voksen alder og så skal jeg i tillegg være den som tar hensyn pga. pliktfølelsen fordi vedkommende har blitt gammel og er mer sårbar, og har blitt ensom på sine gamle dager pga. sin oppførsel mot andre?!

Ja, det er vanskelig.... samvittighet er no dritt.........

[lillemy8808]

Ja, det er vanskelig.... samvittighet er no dritt.........

Derfor jeg sier at om du føler at det er rett: Gi faen. Alle her har jo gitt deg støtte, at det er HUN som gjør noe galt. Det er nettopp pga den pliktfølelsen at jeg sier rett ut at slike ikke er noe å ha i sitt liv. Si det høyt for deg selv, at det er DITT liv og du velger selv. Om da ditt valg er at hun er håpløs og du har prøvd nok ganger å få respekt, bare gi opp. Det er ikke feigt, det er å ta et vanskelig valg heller enn å leve i en vanskelig situasjon.

Men jeg er også enig i at man KAN forsøke, men stort sett så ser ikke folk med slik oppførsel det selv. Så oftest nytter det ikke å prate med dem, spesielt ikke om de har holdt på slikt i mange, mange år. Noen mennesker ER bare sånn, de nytter ikke å endre på. Uansett hvor mye man har lyst.

Det beste man oppnår er endring av en type "vanskelig" oppførsel, det verste som skjer er at personen blir helt på trynet og "Du hater meg jo bare uansett hva jeg sier og gjør så hvorfor prøver jeg"-type svar uansett hva du sier. Og tar alt du prøver å "rette på" som personlig angrep, og ikke saklige tips om at slik og sånn oppførsel sårer veldig, men at du likevel setter pris på personen, og sier det på en ordentlig måte.

Jeg kunne sikkert prøvd å bruke 10 neste årene av mitt liv på å fortsette å si til mora mi at jeg har grenser og gjør mine egne valg uten at hun trenger å hjelpe meg med å tenke hva som er rett (for alt jeg gjør er galt, hun vet best!) Sjansen er så liten for at det til slutt går inn i hodet på henne, at hun ikke skal blande seg så mye osv

(hadde jeg fortsatt bodd i samme by, og hatt kontakt med henne, så ville hun vel besøkt meg daglig eller noe sånt, altså ikke latt meg leve mitt eget liv, eller komt med tusen argumenter til hvorfor jeg fortsatt kan bo hjemme, gjør ikke noe at jeg er 20 år osv.. jeg har faktisk fått tilbud om at jeg og sambo kan få bo gratis i leiligheten jeg vokste opp, så sover hun hos mormor... Og sikkert, som din bestemor, blitt sur og vanskelig om jeg ikke var hjemme akkurat når det passet henne. Eget liv er noe jeg visst ikke har.)

Men ville jeg blitt lykkelig av å forsøke i 10 år til? Og hva med de siste 10 årene som har vært da? Og vel så det? De forsvinner jo ikke, uansett om hun skulle faktisk finne på å endre seg. Minnene er der. Og det er jo likt med deg og bestemora di, du har blitt tråkket på hele livet sier du.

Om du så greier å banke inn at "Ikke bare kom her og flytt inn uten å spørre, for å så skjelle meg ut, for at jeg faktisk ikke er hjemme mens du er her" og alt annet hun gjør som sårer deg, vil det endre så mye? Er alt hun har gjort og sagt før, helt magisk bare forsvunnet?

Jeg er ikke noen tilgivende person, men jeg kan tilgi folk som sier og gjør ting som sårer som har en god grunn til det. Og da sier jeg ikke "jeg tilgir deg", men heller "jeg forstår at du sa og gjorde slikt og sånn, pga du var i en vanskelig situasjon selv, men det såret meg. Bare det ikke skjer igjen...". Klarer man ikke å se selv hva man har gjort (eller gjør), og kan forklare seg, så gir jeg opp. Da bruker jeg bare masse tid, energi og sikkert tårer, på å prøve å endre noen som ikke vet selv hva de har gjort.

"Jeg skjelte deg ut fordi jeg hadde en dårlig dag og angrer veldig" = noe jeg kan tilgi, og har tilgitt.

"Hva enn jeg har gjort deg som gjør at du er så sur på meg, unnskyld" = Da ser jo ikke personen selv hva som er gjort eller sagt galt. Og de fleste som jeg idag ikke har kontakt med, kommer med lignende unnskyldninger og tror det er greit så lenge de har sagt unnskyld. Men hva har de sagt unnskyld for?

Lagt skrevet kanskje, men som du ser, du er ikke alene om å føle det slikt ovenfor nær familie. Tenk deg selv, om denne eldre dama som plager deg var en venn av familien f eks, IKKE BLODSBÅND. Hva ville du gjort? Da ville du brutt kontakten for lenge siden kanskje?

[Gjest ikke trådstarter altså, igjen...]

Jeg har klart å kutte ut familien, men av og til stikker det likevel i samvittigheten og det tror jeg er normalt for alle. Men kjenner godt at jeg har det mye bedre uten kontakt.

Det jeg prøvde å få fram var at først blir man behandlet dårlig, og så skal man senere i livet ta hensyn fordi vedkommende har blitt gammel og ensom - da har man tatt hensyn til den personen hele livet egentlig - når skal den personen ta hensyn til de andre?

Og til trådstarter Mille så vil jeg si at noen ganger er det bedre å bryte. Fordi om tårene triller på din bestemor så kan det hende det bare er fordi at hun syns synd på seg selv, og ikke fordi hun har innsett hva hun har gjort mot deg. Men du må komme så langt selv, det er en prosess du må gjennom.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg sliter litt med akkurat denne biten. For hvordan skal jeg klare å være tålmodig og overbærende med et menneske som i hele mitt liv har tråkket på meg og ikke vært den omsorgspersonen et barn har krav på? Noen ganger klarer jeg å synes synd på den personen det dreier seg om, mens andre ganger føler jeg som om jeg er den som taper hele tiden. Først hadde jeg en dårlig barndom med påfølgende svik i voksen alder og så skal jeg i tillegg være den som tar hensyn pga. pliktfølelsen fordi vedkommende har blitt gammel og er mer sårbar, og har blitt ensom på sine gamle dager pga. sin oppførsel mot andre?!

Ja, det er vanskelig.... samvittighet er no dritt.........

Jeg sier ikke at man skal tilgi og tåle hva som helst fordi noen har blitt gamle. Men at man kanskje bør tåle litt mer av en gammel enn av en som er yngre, selvfølgelig avhengig av hva det er snakk om.

[Gjest Gjest]

Men hvorfor har ikke din bestemor noen plass å bo?

[Gjest Gjest_Mille_*]

Takk for støttende kommentarer!

Hun har bodd i utlandet, og nå er hun tilbake for å fornye passet sitt og andre personlige saker. Hun har ikke så godt forhold til faren min heller, men han er ganske likegyldig til det når jeg snakker med han. Mamma sier at jeg ikke burde kutte henne ut fordi hun er familie, og at det vil gi henne et dårlig rykte. Hun er redd for at folk kommer til å si at hun ikke har oppdratt meg godt nok!

Nå har bestemors sin tidligere samboer begynt å kontakte meg, han har til og med vært på jobben min for å se etter meg. Tror hun har bedt han om å få tak i meg. Jeg har heller ikke så godt forhold til han. Han og bestemor har noe økonomiske uklarheter seg i mellom, som han har prøvd å få meg til å hjelpe han med. Merker at dette spinner ut av kontroll snart, og lurer på om jeg skal bite tenna sammen og ringe henne?