Vil ikke skilles, vil hun?

[Gjest gjestMannGift]

Forhistorie må ikke leses, scroll ned til *** for trådstart hvis det blir for mye.

--------

jeg har vært gift i tre år. på de tre årene har vi vært igjennom mye.

Det begynte med at vi ville prøve få barn. siden hun var sterilisert måtte hun

igjennom en smertefull refertilisasjon. det funket på en måte, så vi ble gravide

bare noen uker før bryllupet. vi fikk vite vi var gravide på bryllupsreisen, men

det gikk ikke bra. hun spontanaborterte rett før vi skulle hjem. etter det kom 2

spontanaborter hvor den siste var utenfor livmor og hun måtte fjerne en eggeleder.

deretter tok det rolig et halvt år så bestemmte vi det neste var prøverør.

etter masse utredninger rett før vi skulle sette igang med forsøket,

fannt vi ut hun hadde fått en stoffskifte sykdom Graves(høyt stoffskifte),

en trist sak som hun må leve med resten av livet.

Og vi la hele barneforsøket på hylla. for vi fikk ikke lov uansett til å ta et

forsøk så lenge stoffskiftet hennes var så høyt.

Et halvt år senere når vi egentlig hadde nesten glemt dette

med felles barn(hun har to fra før), fikk vi beskjed at nivåene hennes var blitt

bra, så vi kunne sette igang prøverørs forsøket. da fikk vi litt skjokk men

besluttet at vi skulle gi det en mulighet til.

Så vi satte igang med hele styret, og alt virket greit helt til vi skulle hente ut

egg. da viste det seg at hun hadde reagert dårlig på alle hormonene og forsøket ble

aldri noe av.

DA hadde vi fått nok og har det siden dette(ett år siden) slått helt fra oss å få

et felles barn. Vi er begge enig at det er ikke noe som er viktig for oss lenger.

Innerst inne er jeg lettet for den avgjørelsen, selv om kona da ikke kunne forstå

at jeg også var var ferdig. Hun var virkelig ferdig men sa hele tiden at hun

følte at hun frarøvet meg mulighet til å bli småbarnsfra(mine stebarn er 15 og 21).

Jeg har aldri følt at jeg har blit frarøvet noe som helt og det har jeg sagt

klart ifra. Jeg giftet meg ikke med kona for å få barn. jeg gjorde det fordi

jeg elsker henne og så for meg en fremtid med henne.

Vider gikk hverdagen helt greit. men vi hadde begynt å jobbe ganske mye og

har siden vi ble sammen brukt masse penger på alt fra bryllup til barneforsøk.

(refertilisering kostet 30'000 bryllup 130'000 og prøverør 20'000. vi tjente ganske

bra, men ved siden av alt dro på ganske overdådige ferier som kostet en del og

ellers brukte vi også masse penger. det gjorde at vi til slutt måtte selge huset vi

hadde kjøpt og satt fortsatt igjen med gjeld.

det siste året har dreid seg mer om hvordan få hverdagsøkonomien til å gå opp og

samtidig klare betale gammel gjeld og få penger til konfirmasjon(til 15 åringen).

Vi kom til slutt i mål med konfirmasjon og sommer 2007 dro vi på en dyr sydenferie.

desverre ender hele regnestykket på at vi er ca 190'000 i gjeld som brenner under

beina våre. og jeg har fått ett utleggstrekk i lønnen min på ca 50% av netto

utbetalt. Det gjør at vi har store økonomiske problmer idag.

likevel holder jeg motet oppe og har funnet en start på hvordan jeg skal rydde opp

i rotet vårt.

OG oppi dette sliter vi i samlivet.

---------

***

Samlivet har gått i stå. Det har tidvis vært vaklende, men vi hadde da ihvertfall

like mye oppturer og glede som nedturer og krangler.

Nå idag er alt blitt helt passivt. Det vil si at det ikke eksisterer

noe der i hele tatt. Mange snakker om gnisten som forvinner, men vi er der at

det ikke føles som det er noenting. for all del AS familien går fint.

Jeg har et fantastisk forhold med stebarna mine.

Jeg viser masse omtanke for alle i familien og kona

og jeg er på papiret "lykkelig". men det er bare på papiret.

for selv om vi kan le sammen, er verdens beste venner, kan stole på hverandre

hvis en av oss blir syk tar den andre vare på den syke og resten av familen eller

vi planlegger en ny valp sammen, , , så er det ingenting imellom oss.

Jeg prøver å finne noe. Et eller annet. For jeg vil ikke gi opp. Gi opp et ekteskap

som i utgangspunktet var fanntastisk, forid vi har kommet i ekteskapsfellen.

Jeg kan foreslå massasje, vakse hele huset, ta tak i økonomien vår

(hvis noen er litt i uføre kan jeg gi masse tips for nå er jeg i

full gang med å sette krav til kreditorer og kemner og vet jeg kommer

til å klare komme meg ut av dette)

, lager romantiske lapper, gir gode klemmer, tar initiativ til sex, osv.

men igngenting blir verdsatt.

Jeg vet hvorfor. Hun er usikker på om forholdet er verdt kjempe for. Det har

hun sagt indirekte noen ganger og idag sa hun det rett ut.

Det er ikke lett. Jeg er ikke lykkelig, og det er ikke hun heller, men jeg

er helt klar ovenfor meg selv at jeg vil kjempe for dette ekteskapet.

Det er jeg ikke usikker på, for hadde jeg vært det ville jeg tatt ut seperasjon.

Men hun klarer ikke si om hun vil kjempe for oss eller ikke.

Heldigvis var hun villig til å gå til familievernkontoret(vi har ikke råd til noe

annet enn det som er gratis). Så får vi se hvor lang ventetid det er der.

Idag hadde vi nemlig en lang diskusjon. Vi har hatt slike diskusjoner før, den

første "vi har store problemer" diskusjonen var for kanskje 2år siden. etter det

har de dukket med gjevne mellomrom(hver 3 mnd) men nå har de siste 8 mnd vært

spesielle. Vi har ikke hatt sex siden juli 2007. vi har ingen kjærestefølelse,

det handler om hverdagen, jobb og problemene til 15 åringen og problemene til 21

åringen. 21 åringen er oppi en stygg barnefordelingssak(vi er forresten

besteforeldre, jeg er 30 år og hun er 38 år) og økonomi. det er vanskelig for meg

ög henne å få tid til oss. men vi har hatt mange muligheter. Da har det likevel

ikke skjedd noe. Diskusjonen idag var ikke noe nytt under solen egentlig men

hun sa for direkte at hun ikke har respekt for meg lenger, og jeg sa at det hadde

jeg merket det siste halve året. Hun kunne ikke spsifikt si mer om hvor og når

hun mistet den, bare at den ikke var der lenger(lett å forholde seg til).

>>>

Lite tilbake blikk til hvordan dagen startet. : -

Diskusjonen startet med at hun lo av en fakt jeg hadde og så klarte jeg å dra ut

av henne at det var noe mer der. for hun ville ikke fortelle hva hun lo av.

jeg sa " fortell hva du lo av, du trenger ikke være redd for å såre meg",

Da svarte hun "det klarer jeg fint ellers".

Etter litt masing og høylytt stemme fra min side fikk jeg henne til å si at

ingenting er bra om dagen. Vel det visst vi begge, men vi pleier å gå perioder

etter en diskusjon uten å snakke om det. nå kom diskusjonen for fullt igen

og en av hoved poenget hennes til å begynne med er at hun er dritt lei at det

alltid var henne som måtte ta opp problemer i forholdet.

det var et kjempeproblem.

<<<

jeg vet ikke hvorfor hun har mistet respekten, men jeg merker at den er borte.

og bare for å jage sin egen hale, jeg har beholdt respekten for henne,

men sammtidig er jeg redd at siden hun ikke respkterer meg vil hun respektre

meg mindre at jeg fortsatt har respekt for henne.

hun sa også at hun ikke kunne forstå at jeg godtok hvordan hun behandlet meg.

hun har i det siste(særlig de siste 6 mnd) levd to liv. et liv med jobb fest og

venner hvor hun smiler, ler, drikker masse og drar på reiser med mer fest, og et

med meg som er kjedelig- hvor vi jobber masse begge, hun er masse sliten og

kveldene består av sofasliting med tynnslitte samtaler om hverdagen.

Hun innrømmet at hun har skilt veldig på disse livene og at hun har bevisst

holdt meg utenfor det andre livet. Det morsomme vil hun ikke at jeg skal bli en

del av. det sa hun så direkte. samtidig får hun dårlig samvittighet når hun kommer

hjem tenker at hun skulle ønske det at hun ville jeg skulle være en del av det

morsomme også, bare at når hun tenker på det vil hun ikke ha meg med.

Hun vil holde meg utenfor.

I samtalen idag sa hun at hun savnet at jeg er huleboer mannen hennes, men

noe konkret kunne hun ikke si om det. Jeg tror jeg vet hva hun mener.

Hun vil at huleboermannen skal ta kontroll. ta kontroll over livet hennes.

desverre de gangene jeg har tatt kontroll, være seg sex, utflukter eller

hva vi skal gjøre til helgen, så har hun avvist meg. Skøvet meg unna.

og det sier hun at hun også er klar over, likevel sier hun også at jeg ikke

vet hva det vil si å være huleboermannen hennes. så jeg blir oppgitt.

For hun gjentar at hun ikke vet om hun vil fortsette i ekteskapet. hun vet ikke

om hun vil kaste bort mer tid nå, hvis det ikke skjer en forandring.

samtidig på min side sitter jeg å sliter med å komme innpå henne, for hun

er jo usikker. Det er derfor jeg ikke er flink til å ta opp ting. for jeg er

ikke sikker på om hun i det heletatt er interessert i å prøve.

Jeg vil prøve, hun vet ikke. Grunnen hun gir meg når jeg sier at jeg vil

prøve fordi jeg mener vi har hatt noe så bra sammen at det vil komme tilbake, sier

hun at hun ikke har gått enda fordi hun ser hvor bra AS familien fungerer og hvor

glad barna hennes er i meg og jeg de. så blir jeg litt tirst at grunnen til at

hun ikke har gått er pga barna. Samtidig når vi snakker om det innser jeg at

jeg også tenker på tapet av stebarna mine. Jeg kan jo ikke akkuratt gå igjennom

en barnefordeling, jeg vil jo automatisk miste omsorgen og hva tenker de om at

det blir slutt mellom meg og kona. Det er jaggu ikke lett.

som sagt har hun sagt seg villig til å bli med til familevernkontoret, men

det som skremmer meg er at hvis det er et halvt års ventetid der, klarer hun vente.

hun er jo i en slags fjortiss fase(hennes egne ord) hvor hun vil feste og ha det

morsomt. hun vil tenke på seg selv. og brudd synes hun kanskje ikke er så dumt

for da sårer hun ikke meg. da vil hun bare ha seg selv å tenke på.

Men hun vil ikke skilles enda ihvertfall. hun sier det hadde vært så lett hvis

vi var fjorten år for da kunne vi bare gått fra hverandre, uten forpliktelsene

til barna og den økonomiske biten.

så jeg er sliten av dette. jeg går konstant å tenker på om jeg skal hvordan

vi skal finne tilbake. Samtidig tenker jeg masse på sex, ikke med andre, men

at det er helt fraværende og gud vet hvor lenge vi skal gå uten før vi har kommet

så langt vi finner tilbake.

Men istad sa hun også at det henger sammen, det har jeg ment hele tiden.

Vi er bare i en ond sirkel som vi ikke kommer ut av. Det jeg sliter med er om

hun har lyst til å bryte med den onde sirkelen.

-> Sex ->**henger med**-> nærhet ->**henger med**-> kjærestefølelse ->

**henger med**-> respekt -> henger med -> kjemi ->

**henger med**-> kommunikajon ->**henger med**->sex

hvor i denne sirkelen skal man bryte inn? jeg har prøvd komme meg inn på

alle punktene, men har enten blitt avvist eller ikke klart gjøre noe fordi

jeg merker på henne at hun ikke har respekt eller vet om hun vil fortsette.

Så dette er i grove trekk min side av saken. Jeg prøver så godt jeg kan se

hennes, men ifølge henne feiler jeg totalt.

Skal imorgen finne ut om familievernkontoret kan ta oss inn fort, men gruer meg

til hvordan de nermeste mnd vil bli hvis vi kommer på venteliste.

Vi er begge seksuelt frustert, ulykkelig i hverdagen, er i dype samtaler som

blir veldig alvorlige eller gjør ingenting og bare susser(vi kliner ikke lenger

men susser en to tre ganger på munnen, pecking kaller de det i utlandet) oss

igjennom hverdagen.

Noen ord?

[Gjest Gjest]

Lang lesing, og umulig å gi råd. Men hvis du leser gjennom det du har skrevet flere ganger, tror jeg du finner svarene selv.

Du er 30 år, og har mange mange gode år foran deg. Av og til er det ikke så dumt å starte på nytt. Bruke en del tid i ensomhet, også finne nye veier.

Dette hørtes bare vondt ut! Ikke la henne gå og lure lenge nok til at du er helt vrak når hun dumper deg. Det høres mest ut som en timeout er best, og at hun har såpass mye kontroll over deg med sitt 'følelsesliv'...

Hvis jeg objektivt får si noe... Kom deg videre... Men vet at det ikke er lett..

[Gjest Mysticgirl]

Det første som slår meg er at det ikke er noe rart hun ikke har respekt for deg. Du sleiker henne etter ryggen og gir henne alt. men hun gir jo ikke tilbake for hun eier ikke respekt. Hun vil vel bare ha en mann. Med en huleboer så mener hun ikke en som finner på ting og prøver å gjøre henne til lags. Hun mener en som tar vare på henne, som er litt MANN. Som gir henne den støtten hun trenger uten å gi henne hele hånden om du forstår. Du gjør for mye og du prøver for hardt. Du må være litt mystisk for henne. Ikke gi henne hele deg hver gang. Bare si at du stiller opp men ikke legg deg langflat.

Hun vil ha en trygg og sterk, men samtidig bestemt mann, som ikke lar seg vippe av pinnen

[Gjest gjestMannGift]

Det første som slår meg er at det ikke er noe rart hun ikke har respekt for deg. Du sleiker henne etter ryggen og gir henne alt. men hun gir jo ikke tilbake for hun eier ikke respekt. Hun vil vel bare ha en mann. Med en huleboer så mener hun ikke en som finner på ting og prøver å gjøre henne til lags. Hun mener en som tar vare på henne, som er litt MANN. Som gir henne den støtten hun trenger uten å gi henne hele hånden om du forstår. Du gjør for mye og du prøver for hardt. Du må være litt mystisk for henne. Ikke gi henne hele deg hver gang. Bare si at du stiller opp men ikke legg deg langflat.

Hun vil ha en trygg og sterk, men samtidig bestemt mann, som ikke lar seg vippe av pinnen

Jeg tror du har helt rett.

Likevel sliter jeg med å se hva av det jeg gjør for mye, som fører til at hun føler jeg sleiker henne etter ryggen.

Jeg har den siste mnd før denne krangelen vært mer

"egoistisk", dvs jeg har brukt mer tid på meg selv og mine venner.

Jeg har ikke lagt meg etter henne, har prøvd flørte i ny og ne, har tatt ansvar

der hvor det trengs på mine ting og var der når hun ble lagt inn på sykehus.

Og jeg hadde det bra med meg selv i denne perioden.

Var selvsikker og saifra hvis hun gjorde eller sa noe jeg ikke likte

(det kunne være slang med leppa for at jeg ikke gikk bort til henne for å kysse).

Likevel har jeg ikke klart å vinne noe respekt eller klart å bli huleboeren.

Nå, jeg skjønner ting ikke skjer på en dag, og at det skal mer til for å bli mystisk,

men det er vanskelig å bli mystisk i hverdagen ovnefor den man kjenner så godt.

Til du eller dere som har mystiske menn fortsatt. Hva gjør han mystisk?

Når går grensa for at han "tar ansvar" til "sleiking oppetter ryggen?

Når man mister respekt for noen, hva skal til for å gjennoprette respekten?

Jeg har gått helt i stå. Løsning eller hva man brude gjøre konkret klarer hverken

jeg eller kona gi noe svar på idag. Vi vet rett og slett ikke.

Derfor kommer vi nå til å prøve familievernkontoret.

Tror vi har godt av en tredje part som kan gi tilbakemeldinger uten følelser som kludrer det til.

Men jeg er klar over at vi kanskje rett og slett ikke passer sammen lenger,

men vil gi det muligheten litt til. Og da vil jeg heller se posetivt og med

optimisme, enn å forberede meg på ett brudd.

Hvis brudde kommer så kommer det, kommer ikke til å dø av den grunn.

Så hvorfor ikke se på målet at ting skal bli bra.

(dette er svar til debbatanten over, jeg setter pris på dine synspunkter også.

Jeg trenger se dette fra fler sider.)

[Nabodama]

Dette var et salig rot, og det er ikke lett å gi råd når ting er så kompliserte som dette.

Den forhistorien deres sier litt. Hun føler hun fratar deg muligheten til å bli far, og prøver alt for å rette opp i det igjen.

Jeg tror hun innerst inne føler at du er for god for henne. Du er yngre, du har godtatt at dere ikke får barn (noe som er hennes feil, og det føler hun sikkert på), du er en god stefar for barna hennes, og du er støttende og snill.

Hun klarer ikke å leve opp til deg, som er så bra.

Men det overrasker meg at hun sier hun ikke har respekt for deg lenger. På en måte sier det i mot det jeg tar fram her, på den annen side har hun kanskje klart å få det til å bli sånn i hodet sitt, nettopp fordi hun vet at du kunne fått noen som har mer å tilby enn hun kan, altså en forsvarsposisjon.

Dere har også mye å streve med økonomisk, og det spiller i høy grad inn. At hun fester mye er vel en måte å glemme dette på, komme bort fra problemene som er til stede hele tiden.

Jeg vet ikke om det hjelper å bli mer mystisk, men det er et råd å ta med seg. Det at du tar mer vare på deg selv, jobber selvtilliten opp, vil nok være bra for deg/dere. La henne ikke behandle deg som hun vil. Sett ned foten og si nei når hun går over streken. Si at du ikke finner deg i sånn oppførsel, og ikke gi etter på det. Det skaper respekt.

Fortsett som du har gjort i det siste med å være mer egoistisk. Håper det løser seg for dere, du virker å være en mann hun burde sette pris på.

Forresten, så er jeg selv i noenlunde samme situasjon. Jeg har to barn på 15 og 20 med eksen min. Så møtte jeg en ny mann uten barn, vi har vært sammen i snart 7 år nå.

Vi har ikke prøvd å få barn sammen, ettersom han ikke har noe ønske om det. Men jeg kan sette meg inn i usikkerheten rundt det for hennes del.

Spesielt når hun er sterilisert, og i utgangspunktet har avskåret muligheten. Det at hun mislyktes har nok ikke ført til at hun har det bra med seg selv.

En annen ting som slår meg er at dere har gått gjennom så mye på kort tid. Refertilisering, prøverør, aborter, økonomisk trøbbel. Det er mye å forholde seg til, og hun har muligens kommet til et punkt hvor hun er nødt til å bearbeide alt dette. At du er der, altså selve grunnen til at hun ville prøve å få barn igjen og mislyktes, er sikkert vanskelig. For hun må bearbeide dette sammen med deg, uansett hvor vondt det gjør, og det føles kanskje som om alt er lettere uten deg.

Hun er sikkert også usikker på dine følelser rundt dette at hun ikke kan få barn, selv om du sikkert har forklart henne det mange ganger. Likevel kommer nok skyldfølelsen i henne.

Dere trenger helt sikkert hjelp til å løse dette, for dere har store, grunnleggende problemer. Men greier dere dette sammen, kommer dere styrket ut av det.

[Gjest Gjest]

Hun vil nok det! kvinnfolk er ikke noe å samle på vis de begynner å tvile på om de vil eller ikke. hun vil ha både i pose og sekk. hvorfor vil du da holde på noe mere? va sammen med noen som ikke er glad i deg? nei be henne å drite å dra.........

[Gjest TS]

Men det overrasker meg at hun sier hun ikke har respekt for deg lenger. På en måte sier det i mot det jeg tar fram her, på den annen side har hun kanskje klart å få det til å bli sånn i hodet sitt, nettopp fordi hun vet at du kunne fått noen som har mer å tilby enn hun kan, altså en forsvarsposisjon.

En annen ting som slår meg er at dere har gått gjennom så mye på kort tid. Refertilisering, prøverør, aborter, økonomisk trøbbel. Det er mye å forholde seg til, og hun har muligens kommet til et punkt hvor hun er nødt til å bearbeide alt dette. At du er der, altså selve grunnen til at hun ville prøve å få barn igjen og mislyktes, er sikkert vanskelig. For hun må bearbeide dette sammen med deg, uansett hvor vondt det gjør, og det føles kanskje som om alt er lettere uten deg.

Tror du har mye rett.

For jeg har en teori på tapet av respekt.

Hun sier selv at hun har behandlet meg dårlig(stenger meg ute fra en del av livet

sitt, sexnekt, til tider belærende, gir lite), og mellom linjene synes hun det

skulle vært nok til at jeg ble dritt lei og ville skilles.

Det som blir litt cach 22 da for min del er at jeg ikke vil gi opp uten å prøve.

Men det at jeg ikke gir opp kan ha gjort at hun mistet respekten.

Vel, jeg er en fighter, så jeg må ihvertfall gå en runde til med hjelp fra en

tredje part. Funker ikke det, vil jeg gå vidre i livet.

Den andre tingen; jeg er helt enig. VI har vært igjennom mye på kort tid.

Og fra mitt ståsted mener jeg klart at det har vært katalysatoren for at ting

begynnte å gå galt. Vidre har vi klart på egenhånd å holde oss i den onde spiralen

uten å klare bryte ut, men årsaken er uflaksen vår.

Det har jeg sagt mange ganger, og sagt at vi må legge det bak oss.

Virkelig, ikke bare si det har vært men egentilg aldri tatt et oppgjør.

Desverre mener hun at det ikke er grunnen, hun bare ramser opp hva jeg må

gjøre og at jeg må "vokse opp" som hun sier.

Da har jeg sagt til henne at å prøve forandre meg går ikke og jeg er

voksen nok.

Noen ganger føles det ut som hun prøver å provosere frem et brudd.

[viren]

Slik jeg ser det har du ikke så mange valgalternativer. Jeg synes det står respekt av at du ønsker å få ekteskapet til å fungere selv om følelsene i bunn og grunn er borte, men en person alene kan ikke få forholdet på bena. Du må snakke med kona di og være veldig klar på at hun må ta et valg: enten må dere begge gjøre en massiv innsats for å få ekteskapet til å fungere, ellers så er det ikke så mye å bygge videre på. Det er ikke alt som kan fikses, du er fremdeles ung og det er ingen grunn til at du ikke skulle kunne finne en kvinne som du ville fått et bedre samliv med og ikke minst følelser for, om dere ikke greier å redde ekteskapet.

Dere har vært igjennom mye så det er overhodet ikke rart at det har tæret på forholdet. Det at kona di ønsker å feste mye er ikke pussig det heller, hun ble mor da hun var veldig ung og føler kanskje at hun endelig har tid til seg selv og en ny ungdomstid. Det er positivt at dere skal til familievernkontoret, noen ganger hjelper det å få noen fra utsiden som kan sortere hva som skjer å komme med forslag til tiltak. Det eneste jeg er sikker på er at dersom dere begge ikke legger en innsats i forholdet så vil ikke dette forholdet vare. Det er vel så viktig å få orden på økonomien og sørge for at dere ikke er slitne hele tiden, det er vanskelig å komme noen vei om man har nok med å komme seg igjennom uka. Sørg for at dere kan gjøre noe hyggelig når dere er sammen, enten det er å se en fin film sammen eller det er å reise bort for en helg (om dere får til det økonomisk).

Hva var det som fikk dere til å forelske dere i hverandre til å begynne med? Når ble følelsene borte underveis, var det noe bestemt som skjedde?

[Gjest TS]

Hva var det som fikk dere til å forelske dere i hverandre til å begynne med? Når ble følelsene borte underveis, var det noe bestemt som skjedde?

Forelskelse:

Fantastisk kjemi, vi kunne snakke sammen om alt, aldri hadde vi møtt noen

som vi hadde så bra kommunikasjon med. Hadde ekstremt mye morsomt sammen.

Avslappende å være sammen, selv om vi fartet på masse reiser.

Nøt livet med en rolig kveld med en flaske vin på en bar eller hjemme.

Masse lidenskap og sex som var utrolig.

Samlivet begynte å bli litt tyngre etter første abort. Hun hadde nettopp vært igjennom

smertehelvete med refertiliseringen, så på bryllupsreisen spontanaborterte hun.

Etter det begynte opp og nedturene. Men fortsatt da var vi ved godt mot og

oppturene var så bra at vi hadde ikke noe "problemer" enda.

Hadde vi gitt oss da kanskje ting ikke hadde utviklet seg men vi prøvde vidre og

etter to aborter til, og et miselykket prøverørsforsøk var det fler nedturer enn

oppturer i følelseslivet.

Gradvis bli vi nedstemte begge to og så kom bivirkningen av alle pengene vi

hadde brukt, og en periode hadde vi mange krangler om forbruk.

Jeg ville spare inn til beinet, hun ville trikse og mikse slik at vi også kunne ha det

morro. Noen ganger jobbet hun seg ihjel for å få det som hun ville, andre ganger

var jeg så sliten av allt at jeg var like ivrig selv til å drite i alt og bare reise.

Men hele tiden så jeg det kom til å gå dritt, og det gjorde det til slutt.

for ett år siden måtte vi tvangsselge huset. Etter det ble jeg deprimert, men

hadde klart å skjule det ganske godt for alle og meg selv.

I jula hadde jeg et lite sammenbrudd, hvor jeg ble helt apatisk og orket ikke

tanken på å bevege meg utenfor døra. Da hva hun på ville fester bortreist hos

en venninde. Hun hadde det kjempebra. Lykkelig og fornøyd, til hun kom hjem.