Å møte sin datter.

[Gjest Gjest]

Jeg flyttet til Roma rett etter videregående. Der møtte jeg en rakett av en italiensk dame som jeg flyttet sammen med. Jeg var dørvakt på en av nattklubbene i byen. Hun ble gravid og vi forberedte oss på familielivet med pasta og kysse bambini natta på kinnet.

Men hun var som jeg, 19 år. Hun var redd.

Det var en utenomkroppslig opplevelse å være vitne til fødselen av min egen datter som jeg aldri mer skulle få se. Jeg fikk også bare se deler av den. Masse rare uskrevne regler. Vi skulle aldri oppsøke henne eller finne henne. Det var avtalen. Vi fikk penger.

Selv i katolske Italia lot det seg gjøre å kvitte seg med problemer. Lille Caterina fikk andre ”biologiske” foreldre. Og hun kom aldri til å hete Caterina.

Min kjære var ikke kvinnen for en mann alene. Jeg var vel heller ikke noen datanerd på den tiden. Vi forlot hverandre. Jeg forlot også landet etter hvert.

Støvletten som ser ut som den skal sparke Korsika langt inn i magen på Spania, er et uoversiktlig land. Et rotete land. Men bare om en ikke har penger. Hvis en har penger kan man finne adressen til hvem som helst man måtte ønske å skyte eller å møte. Hvis en har penger der, kan man faktisk også bli president helt uten noen kompetanse.

Men det er en annen diskusjon.

I januar dro jeg for å møte henne. Ikke hun jeg bodde sammen med. Hun er død. Det skjedde for syv år siden. Når folk flest var opptatt med å se på fly kjøre inn i tvillingtårnene, var jeg mest opptatt med å finne ut hva politiet gjorde for å oppklare hva som skjedde. Hun døde på en fest. Det ble avskrevet som en ulykke. Slik veldig mye i Italia blir. Hun var fantastisk! Det går ikke an å beskrive henne. Det er trist at det finnes speil. Da kan man se hvor pen man er. Mennesker er bedre hvis de ikke vet.

Jeg kan mye jeg aldri får bruk for. Jeg er en gammel mann. I alle fall føles det slik nå. Jeg er 40 år. Har gjort det bra økonomisk. Finner ikke noen ny. Vet ikke om jeg har prøvd heller. Ingen kan vel gi meg en datter som jeg vet finnes.

Jeg dro i Januar. Til skolen der hun går. Følte meg som en kikker. Sto utenfor gjennom timene og latet som jeg pratet i telefonen. Jeg hadde fått ett bilde, en adresse og en historikk som kostet meg mye.

Du lever livet og får med deg at italienske jenter liker lokkene dine og du tror du er på høyden. Så kommer det et problem som jeg definitivt kan skyldes utfallet av like mye som moren. Et problem. Et problem? 20 år senere er det problemet alt. Det er mitt liv.

Den tredje dagen møter jeg henne. Bildet er annerledes, men jeg vet! Jeg kneler nesten fordi det er som å møte moren. Mandelaktige øyne med langt svart hår. Men med mitt smil. Hun prater med en venninne og skravler like høylytt som moren. En slags piratbukse med ballerinas og en svart høyhalset genser. Hun er så elegant som bare en italiensk kvinne kan være.

Hun stopper opp fordi jeg står rett foran dem. Jeg spør hvor jeg finner Via Cavour. Hun forklarer. Ikke venninnen. Hun virker som hun er ekstremt utadvendt. Ikke uvanlig i dette landet, men hun overgår venninnen i alle fall. Hun gestikulerer og peker. Jeg vet hvor gaten ligger. Jeg gått derfra og hit hundre ganger de siste dagene. Jeg spør om hun tilfeldigvis vet hvem Roma møter i neste hjemmekamp. Jeg vet at "resten" av byen snakker om det og det spratt ut. Hun forstår at jeg er en utenlandsk turist. Hvorfor spurte jeg om det? Jeg har slått hodet i veggen så mange ganger pga av det. De møter Palermo, sa hun. Full oversikt! Bor du i byen, spurte hun meg. Nei, jeg gjorde det en gang for fryktelig mange år siden. Hva gjør du her nå da, spurte hun. Jeg kjente at tårene var i ferd med å komme. Jeg vet ikke helt, svarte jeg og smilte mens jeg gikk derfra.

Jeg dro hjem til Norge. Francesco Totti ble skiftet ut med Vålerenga. Fontana di Trevi med Kjelsås.

Jeg fortsetter livet mitt. Det er et velykket ett. Jeg tjener masse penger. Driver eget rekrutteringsselskap og er ekspert på å stille gode spørsmål. ”Hvem møter Roma i neste hjemmekamp,” var på mange måter det eneste jeg spurte min egen datter om. Sånn kan livet være..

Jeg forstår ikke hvorfor noen kan bare donere sæd anonymt. Hva er problemet? Hva om noen kommer på døren 20 år senere og har lyst til å møte sin biologiske far? Hva er problematisk med det? Jeg har ikke donert sæd og vil ikke få noen på døren om 20 år. Men om jeg hadde fått det, så hadde det vært fantastisk. Uansett forhold, uansett om jeg hadde vært gift med tre unger på slep. Å møte noen på døren som presenterte seg som f.eks din datter eller sønn. Det hadde vært utrolig. De første stotrende setningene, ville ha vært håpløse sånn rent kommunikativt. Men de ville ha kanskje ha vært de viktigste? I et helt liv, har man bare få øyeblikk som betyr nesten alt. Resten er støy. Og tidsfordriv. Jeg brukte mine til å spørre hvem fotballklubben Roma møter neste gang. Jeg kunne ha sagt at jeg var faren hennes. Jeg kunne ha ødelagt livet hennes, hvis jeg ville. Men hvorfor skulle jeg det? En fantastisk jente med gnistrende selvtillit og en talegave utover det vanlige. Hun har en fremtid. Hennes mor vil spøke i henne. Det vil også hennes far. Hun vil ha vår energi. Men hun er først og fremst seg selv. Jeg skal ikke endre noe. Hva ønsket jeg å oppnå med besøket i Roma? Å se henne. Bortsett fra å Google navnet hennes hver dag resten av livet, vil jeg la henne være i fred. Og hun heter selvfølgelig ikke Caterina. Det var vårt valg mens kjæresten min var gravid. Hun heter Antonietta. Og hun har hele livet foran seg. Og jeg vet jeg gruer meg til den dagen jeg går mot slutt uten at hun kommer på besøk.

Men hun finnes. På en en gutteaktig og urgammel måte opplever jeg en tilfredstillende følelse i at min slekt finnes og går videre. Ikke i Oslo, men i Roma. I sivilisasjonens vugge, vil hun spise Gelati, kysse bambini og drikke vin. Hun lever. På grunn av meg. Hva ville jeg med dette innlegget? Ikke vet jeg. Det var deilig å få skrevet det!

[Gjest Gjest]

Utrolig vakkert. Hadde jeg vært din datter ville jeg ønsket å møte deg. Svært gjerne.

[Brunhilde]

Du hadde virkelig fortjent å få bli kjent med din datter, og kanskje blir du det en gang. Livet tar av og til uante vendinger.

[Gjest Fëawen]

:cry:

Og du.. 40 år er ingen alder!!!

[SilkeSatan]

Og jeg sier som Fëawen; 40 er ingen alder!

[Gjest Gjest]

Du høres ut som en far som hun kunne hatt godt av å få bli kjent med.

Hva hvis hun vet at hun er adoptert, og bare lengter etter å få treffe sine foreldre. Hva med å kontakte hennes adoptivforeldre og spørre. Kanskje blir du avvist, eller kanskje formidler de kontakt.

[Gjest Gjest]

Det siste er alt prøvd. Takk for forslaget uansett. Utover det er man nokså forsiktig i det landet, så lenge man har gjort en avtale, da veldig mye er styrt av en alternativ stat.. Takk for fine svar

[Gjest Chrizzy]

Håper det blir som det skal med alt sammen. Ønsker deg lykke til

[Gjest Gjest]

Håper det blir som det skal med alt sammen. Ønsker deg lykke til

Det blir som det skal. Slik vil det være. Og slik vil det bli. Sånn er livet osv. Noen innlegg her får meg til å droppe følelsen av at dette aldri burde ha havnet på nett i det hele tatt. Tusen takk for det. Noen omtrent like gamle som henne har svart og det ga meg faktisk mye. Hva de svarte.

Det er deilig å få være nokså anonym. Jeg kunne ha skrevet dette på VG-nett. Jeg er glad jeg ikke gjorde det. Selv om mange som leste igjennom sikkert tenkte sitt og gikk videre, så takker jeg for svarene og ruller opp denne tråden.

Takk for svar!

[Gjest "gjest"]

Du fikk nå sett henne i det minste.

[Gjest Gjest]

Det blir som det skal. Slik vil det være. Og slik vil det bli. Sånn er livet osv. Noen innlegg her får meg til å droppe følelsen av at dette aldri burde ha havnet på nett i det hele tatt. Tusen takk for det. Noen omtrent like gamle som henne har svart og det ga meg faktisk mye. Hva de svarte.

Det er deilig å få være nokså anonym. Jeg kunne ha skrevet dette på VG-nett. Jeg er glad jeg ikke gjorde det. Selv om mange som leste igjennom sikkert tenkte sitt og gikk videre, så takker jeg for svarene og ruller opp denne tråden.

Takk for svar!

Jeg tror ikke så mye på historien din, men hadde jeg gjort det ville jeg svart at du er svært egoistisk som ikke gir datteren din MULIGHET til å finne ut. Skam deg! Du tar valget på vegne av henne.

[Gjest Classico]

Jeg tror ikke så mye på historien din, men hadde jeg gjort det ville jeg svart at du er svært egoistisk som ikke gir datteren din MULIGHET til å finne ut. Skam deg! Du tar valget på vegne av henne.

Så gøy det må være å sitte der med rødvinen din og skumme ut slike meldinger til de du måtte ønske å ramme. Litt trist sikkert, men all power to you!

[Gjest Casey]

Min kjære var ikke kvinnen for en mann alene. Jeg var vel heller ikke noen datanerd på den tiden. Vi forlot hverandre. Jeg forlot også landet etter hvert.

Støvletten som ser ut som den skal sparke Korsika langt inn i magen på Spania, er et uoversiktlig land. Et rotete land. Men bare om en ikke har penger. Hvis en har penger kan man finne adressen til hvem som helst man måtte ønske å skyte eller å møte. Hvis en har penger der, kan man faktisk også bli president helt uten noen kompetanse.

Men det er en annen diskusjon.

I januar dro jeg for å møte henne. Ikke hun jeg bodde sammen med. Hun er død. Det skjedde for syv år siden. Når folk flest var opptatt med å se på fly kjøre inn i tvillingtårnene, var jeg mest opptatt med å finne ut hva politiet gjorde for å oppklare hva som skjedde. Hun døde på en fest. Det ble avskrevet som en ulykke. Slik veldig mye i Italia blir. Hun var fantastisk! Det går ikke an å beskrive henne. Det er trist at det finnes speil. Da kan man se hvor pen man er. Mennesker er bedre hvis de ikke vet.

Jeg kan mye jeg aldri får bruk for. Jeg er en gammel mann. I alle fall føles det slik nå. Jeg er 40 år. Har gjort det bra økonomisk. Finner ikke noen ny. Vet ikke om jeg har prøvd heller. Ingen kan vel gi meg en datter som jeg vet finnes.

Jeg dro i Januar. Til skolen der hun går. Følte meg som en kikker. Sto utenfor gjennom timene og latet som jeg pratet i telefonen. Jeg hadde fått ett bilde, en adresse og en historikk som kostet meg mye.

Du lever livet og får med deg at italienske jenter liker lokkene dine og du tror du er på høyden. Så kommer det et problem som jeg definitivt kan skyldes utfallet av like mye som moren. Et problem. Et problem? 20 år senere er det problemet alt. Det er mitt liv.

Den tredje dagen møter jeg henne. Bildet er annerledes, men jeg vet! Jeg kneler nesten fordi det er som å møte moren. Mandelaktige øyne med langt svart hår. Men med mitt smil. Hun prater med en venninne og skravler like høylytt som moren. En slags piratbukse med ballerinas og en svart høyhalset genser. Hun er så elegant som bare en italiensk kvinne kan være.

Hun stopper opp fordi jeg står rett foran dem. Jeg spør hvor jeg finner Via Cavour. Hun forklarer. Ikke venninnen. Hun virker som hun er ekstremt utadvendt. Ikke uvanlig i dette landet, men hun overgår venninnen i alle fall. Hun gestikulerer og peker. Jeg vet hvor gaten ligger. Jeg gått derfra og hit hundre ganger de siste dagene. Jeg spør om hun tilfeldigvis vet hvem Roma møter i neste hjemmekamp. Jeg vet at "resten" av byen snakker om det og det spratt ut. Hun forstår at jeg er en utenlandsk turist. Hvorfor spurte jeg om det? Jeg har slått hodet i veggen så mange ganger pga av det. De møter Palermo, sa hun. Full oversikt! Bor du i byen, spurte hun meg. Nei, jeg gjorde det en gang for fryktelig mange år siden. Hva gjør du her nå da, spurte hun. Jeg kjente at tårene var i ferd med å komme. Jeg vet ikke helt, svarte jeg og smilte mens jeg gikk derfra.

Jeg dro hjem til Norge. Francesco Totti ble skiftet ut med Vålerenga. Fontana di Trevi med Kjelsås.

Jeg fortsetter livet mitt. Det er et velykket ett. Jeg tjener masse penger. Driver eget rekrutteringsselskap og er ekspert på å stille gode spørsmål. ”Hvem møter Roma i neste hjemmekamp,” var på mange måter det eneste jeg spurte min egen datter om. Sånn kan livet være..

Jeg forstår ikke hvorfor noen kan bare donere sæd anonymt. Hva er problemet? Hva om noen kommer på døren 20 år senere og har lyst til å møte sin biologiske far? Hva er problematisk med det? Jeg har ikke donert sæd og vil ikke få noen på døren om 20 år. Men om jeg hadde fått det, så hadde det vært fantastisk. Uansett forhold, uansett om jeg hadde vært gift med tre unger på slep. Å møte noen på døren som presenterte seg som f.eks din datter eller sønn. Det hadde vært utrolig. De første stotrende setningene, ville ha vært håpløse sånn rent kommunikativt. Men de ville ha kanskje ha vært de viktigste? I et helt liv, har man bare få øyeblikk som betyr nesten alt. Resten er støy. Og tidsfordriv. Jeg brukte mine til å spørre hvem fotballklubben Roma møter neste gang. Jeg kunne ha sagt at jeg var faren hennes. Jeg kunne ha ødelagt livet hennes, hvis jeg ville. Men hvorfor skulle jeg det? En fantastisk jente med gnistrende selvtillit og en talegave utover det vanlige. Hun har en fremtid. Hennes mor vil spøke i henne. Det vil også hennes far. Hun vil ha vår energi. Men hun er først og fremst seg selv. Jeg skal ikke endre noe. Hva ønsket jeg å oppnå med besøket i Roma? Å se henne. Bortsett fra å Google navnet hennes hver dag resten av livet, vil jeg la henne være i fred. Og hun heter selvfølgelig ikke Caterina. Det var vårt valg mens kjæresten min var gravid. Hun heter Antonietta. Og hun har hele livet foran seg. Og jeg vet jeg gruer meg til den dagen jeg går mot slutt uten at hun kommer på besøk.

Men hun finnes. På en en gutteaktig og urgammel måte opplever jeg en tilfredstillende følelse i at min slekt finnes og går videre. Ikke i Oslo, men i Roma. I sivilisasjonens vugge, vil hun spise Gelati, kysse bambini og drikke vin. Hun lever. På grunn av meg. Hva ville jeg med dette innlegget? Ikke vet jeg. Det var deilig å få skrevet det!

Dette høres ut som en kioskroman. Er det virkelig sant?!

[Bønna]

Dette høres ut som en kioskroman. Er det virkelig sant?!

Det er nok en stor sannsynlighet for at dette er skrevet av og for kvinner, ja.

[Gjest Maskot]

Dette høres ut som en kioskroman. Er det virkelig sant?!

Det ville forundret meg veldig...

Det er nok en stor sannsynlighet for at dette er skrevet av og for kvinner, ja.

[Gjest gjest mann]

Det er når jeg kommer til "mandelformede øyne" at jeg ramler litt av. Klisjeen griner i øynene. For meg ser det ut som et utkast som skal testes på KG's lesere.

På den annen side kan det gjerne være slik at man griper til klisjéer når man ikke finner bedre måter å uttrykke seg på. Hvis historien er sann, så har ts fått visshet om at datteren har det bra og er rustet til å møte framtiden.

Men det aner meg at et annet, nagende dilemma har dukket opp. Skal han ta nærmere kontakt eller ikke? Jeg tror ikke det fører noe godt med seg å rokke ved jentas fundament i livet.