Samliv med en deprimert person

[Gjest Gjest]

Er det flere av dere her som har opplevd at samboer/kjæreste/ektefelle har fått en psykisk knekk/psykisk sykdom/depresjon som har vart over tid?

Hvordan opplevde du det? Hvordan unngå å bli knekt selv? Selvhjelp? Hvordan klarte du å støtte han/henne?

Jeg trenger hjelp.....

[Gjest Gjest-M-]

Jeg har opplevd å være i begge ender av den problematikken. Var i et forhold hvor jeg ble veldig deprimert, og han stakk da alt var som verst. Så mye for gode og onde dager.....

Har også hatt en kjæreste som var deprimert og suicidial. Det var utrolig frustrerende. Etter som jeg selv hadde opplevd å være deprimert, klarte jeg å sette meg inn i hvordan han hadde det. Og etter som jeg selv hadde blitt sviktet da jeg var deprimert, forbannet jeg meg på at jeg ikke skulle gjøre det samme. Dessuten var jeg veldig glad i den mannen, og ønsket veldig sterkt at han skulle bli bedre.

Jeg støttet han på alle mulige måter, og det tappet meg selvfølgelig for krefter. Men jeg gjorde det gladelig.

Etter hvert fant jeg ut at jeg kunne ikke være psykolog for han, ikke støttekontakt og sykepleier. De rollene måtte noen andre ta.

Jeg kunne bare være kjæreste, men det fungerte ikke. Vi ble enig om å gjøre det slutt, fordi han hadde det så vanskelig. Det føltes som en ekstra stein til byrden for han at han ikke kunne være en slik kjæreste han ønsket å være, og en som han mente jeg fortjente. Han følte at det var enda en ting i livet hvor han kom til kort.

Det var vondt, og jeg er fortsatt glad i han, og han i meg. Vi er gode venner og har mye kontakt, men kjærester kan vi ikke være. Ikke for noen av oss sin skyld.

Bare spør hvis det er noe mer du lurer på. Det eneste rådet jeg kan gi, er å ta vare på deg selv oppe i alt. Det tjener ingen av dere hvis du også blir syk.

[Gjest]

Kjæresten min har vel noe som kan grense til dette.

Det er til tider utrolig slitsomt og det tar veldig på. Bare minn deg selv på at han trenger deg ikke hele tiden. Du må få tid til deg selv også.

Prøv å støtt han så mye du kan, men ikke ta på deg for mye. Har du ikke hatt depresjoner selv eller vært noe særlig borti det så spør legen din om råd. Hun kan mest trolig hjelpe deg eller sette deg inn i det om du spør pent. Evt om legen til mannen din kan forklare deg det en gang. Han vet kanskje bedre om hvordan mannen din tenker og oppfører seg.

Det er veldig slitsomt når det er på det verste og jeg kvier meg for å gå på jobb når det er ille, men jeg må. F.eks i dag så er samboeren min hjemme, rett og slett fordi han ikke orket å gå på jobb. Dessverre så er nok jobben grunnen til at han ikke har det så bra. Man må ha tolmodighet. Sambo nekter for alt og vil ikke være med på noen ting. F.eks ting som jeg vet vil gjøre han glad vil han ikke gjøre og alt er forferdelig når det er på det verste. Dessverre blir han også kjempefort sint når han ikke er så glad og dette tar på og det blir noen ganger for ille, men jeg har valgt å leve med det.

Hvis han f.eks blir sint for ingeting så gjør jeg det enkleste og drar bort en tur. Etterhvert skjønner han hva han gjør og han gir seg med det. Men det tar tid og det er slitsomt og ja det tar på meg også. Men jeg gir ikke opp, jeg er ikke en person som gir opp og han har blitt så mye bedre siden jeg ble kjent med han så jeg er faktsik redd at om jeg hadde slått opp med han så ville han ha blitt slik han var før og det vil jeg ikke. Men nå har jeg ingen planer om å slå opp med han heller.

[Noli]

Eksen min var deprimert og hadde sosial angst, det ble slitsomt og jeg følte at det aldri var plass til meg i forholdet.

[Gjest malabarisk]

Min samboer er deprimert i perioder, vår og høst. Og selv om han egentlig vet at han pleier å bli deprimert på den tiden av året så er det akkurat som om han glemmer det mellom hver gang. Og når han er deprimert så er det derfor vi familien hans som er årsak til depresjonen, da får han ikke omsorg nok. Ingen bryr seg om han og han er deppa fordi han ikke får sex nok osv. Det er ikke lett å være tålmodigheten og omsorgen selv når dette gjentar seg gang på gang. Jeg skjønner at det er en vanskelig tid for han men samtidig blir jeg lei av at det kommer så mange vonde beskyldninger mot oss familien i disse periodene.

Når perioden er over er alt som før, for han. For oss andre har det blitt vanskeligere å bare late som om ingenting har hendt. Han er ikke voldelig, han har det mest i munnen og har det vondt med seg selv når han ikke klarer å se et eneste lyspunkt i tilværelsen. Men samtidig etter så mange år (ca. 20) så burde han begynne å gjenkjenne mønsteret, at det dukker opp sein høst og på våren og derfor ta noen forholdsregler - gå til legen - terapi eller noe annet i forkant. Å prøve å foreslå det etterpå som vi har gjort er bortkastet for når han er i form så er han top of the world på alle måter.

Det er ikke lett, verken for den deprimerte eller for omgivelsene. Gode råd? Vi i familien vet jo når dette skjer og en ny runde er snart i anmarsj så vi forbereder oss til den så godt vi kan.

[Gjest Gjest]

*dytte*

Jeg er i denne situasjonen nå. Mannen min er totalt deprimert, og det er så jævlig tøft å stå på siden og bare ta i mot alt. Han er ikke i stand til å se noen andre enn seg selv, eller hvor mye han sårer meg. Det er rett og slett helt jævlig. Jeg har ingen anelse hva jeg skal gjøre!

Jeg trenger råd!

[Gjest søndagsgjest]

Er det flere av dere her som har opplevd at samboer/kjæreste/ektefelle har fått en psykisk knekk/psykisk sykdom/depresjon som har vart over tid?

Hvordan opplevde du det? Hvordan unngå å bli knekt selv? Selvhjelp? Hvordan klarte du å støtte han/henne?

Jeg trenger hjelp.....

Kjenner meg igjen i ditt problem og alle under.

Har ikke noe råd egentlig. Vanskelig. Jeg var veldig forelsket i en sånn,

vi var sammen i 1.5 år. Men det var veldig problematisk.

Han var mitt første møte med denne sykdommen, så jeg trodde det var noe galt med meg selv i mange måneder, og at han ikke likte meg like godt som jeg ham, men jeg klamret meg fast til håpet og fikk i hvert fall bevist at han var glad i meg og.

I grunnen kunne jeg nok ha levd og vært lykkelig med ham, etter at jeg forstod ham, vi hadde veldig mye til felles, og nøt hvert sekund av hverandres selskap. Problemet var at han i tillegg hadde fått eneansvar for barna sine, og han var ikke i stand til å være en sunn far og være streng når det trengtes.

Jeg og mine barn måtte tåle mye dårlig behandling og nedprioritering, ikke fordi han ville det, men han klarte ikke / turde ikke å kreve noe som helst av barna sine.

De gangene jeg satte foten ned og krevde min rett på respekt, ble han kald som is og brøt forholdet straks. Et par ganger kom han tilbake. Men tilslutt orket jeg ikke mer.

Tja, det var min versjon og min erfaring. Ikke så oppmuntrende for deg kanskje, bare det at jeg tror at jeg kunne holdt ut med ham alene, og kanskje blitt lykkelig, fordi jeg følte at jeg forstod ham.

[birma]

Forlang at vedkommende søker hjelp for sin depresjon - enten det er i form av vanlig skolemedisin, TFP eller homeopatiske midler, eventuelt en psykolog eller andre som kan hjelpe. Om ikke vedkommende er interessert i å søke hjelp, så flyt, for det vil neppe bli bedre, og vil h*n ikke oppsøke hjelp, så vil h*n ikke bli frisk heller.