Østersmannen

[Gjest dama til herr østers]

Jeg har vært sammen med en østersmann i et par år. Er veldig glad i ham, men samtidig går han meg på nervene. Han kan ikke snakke om noe som har med følelser å gjøre. Føler jeg har prøvd alt. Jeg har prøvd å ta opp ting når jeg er helt rolig, fattet og saklig, jeg har tatt opp ting når jeg er hysterisk/grining/truet med å gjøre det slutt om han ikke kan svare meg (ingen god løsning jeg vet).

Har spurt ham pent og tryglet om vi kan gå til parterapi, men da blir han veldig irritert og sier at jeg burde kjenne han bedre enn å foreslå noe sånt. Jeg har bedt pent om å få hans oppmerksomhet, at han skal komme til meg når han føler seg klar for å snakke. Har sagt vi kan sette en tidsbegrensning f.eks 10 minutter, for hvor lenge samtalen skal vare, slik at det ikke skal føles uoverkommelig for ham. Uansett så får jeg ikke noe ut av ham. Reaksjonen er at han later som om jeg ikke har sagt noe. Har forklart ham flere ganger helt rolig og saklig hvordan dette føles for meg uten at det er har hjulpet.

Noen råd til å få ham til å åpne seg? Jeg gir snart opp!

[Gjest Gjest_sam_*]

Jeg har vært sammen med en østersmann i et par år. Er veldig glad i ham, men samtidig går han meg på nervene. Han kan ikke snakke om noe som har med følelser å gjøre. Føler jeg har prøvd alt. Jeg har prøvd å ta opp ting når jeg er helt rolig, fattet og saklig, jeg har tatt opp ting når jeg er hysterisk/grining/truet med å gjøre det slutt om han ikke kan svare meg (ingen god løsning jeg vet).

Har spurt ham pent og tryglet om vi kan gå til parterapi, men da blir han veldig irritert og sier at jeg burde kjenne han bedre enn å foreslå noe sånt. Jeg har bedt pent om å få hans oppmerksomhet, at han skal komme til meg når han føler seg klar for å snakke. Har sagt vi kan sette en tidsbegrensning f.eks 10 minutter, for hvor lenge samtalen skal vare, slik at det ikke skal føles uoverkommelig for ham. Uansett så får jeg ikke noe ut av ham. Reaksjonen er at han later som om jeg ikke har sagt noe. Har forklart ham flere ganger helt rolig og saklig hvordan dette føles for meg uten at det er har hjulpet.

Noen råd til å få ham til å åpne seg? Jeg gir snart opp!

Kan bytte jeg høres ut som om han er samme type menneske som kona mi.

Noe som har drevet meg inn i en rolle som homsepatrulje og Ari Behn Light.

Frustrerende det der. Du har min sympati men jeg har INGEN Clue på hvordan slikt kan løses.

Hadde jeg visst det så hadde det sikkert funket på kona før det var for sent.

Mvh

sam

Den resignerte

Ps.

Hvis du finner noe som Funker så er jeg interessert i løsningen Når ungene er store og jeg orker og finne meg noe nytt.

[Gjest regine ii]

I utgangspunktet har du vel to alternativer

- godta han som han er, og innse at snakk om følelser ikke kommer til å skje

- forlate han, fordi du ikke kan leve med en sånn situasjon,

Å endre andre mennesker er om ikke umulig, så iallfall veldig vanskelig. HAN ser/mener tydeligvis ikke at han har et problem, ergo er det heller ingenting han trenger å gjøre noe med.

Det du må gjøre da er å finne ut hva du kan leve med. Å true med å gjøre det slutt, for likevel å bli, er - unnskyld uttrykket - direkte patetisk i mine øyne. Enten så står du for det du sier, og går, eller så bruker du ikke det som en trussel. Nå har jo dette bare blitt en "greie" som du kommer med fordi du har et problem....... og du har jo da på sett og vis gitt han rett - det er ikke han som har problemer, men du.

[Gjest Gjest_petronella_*]

I feel you, sister!

har samma problemet, men i det minste så har min innrømmet at han har et problem og at han kanskje bør gå til psykolog for å se om det er noe i fortida som kan være roten som må trekkes opp (han har flere sperrer i tillegg til å være inneslutta, altså )

tror jeg må si meg enig med regine - enten eller.

skal jo ikke være lett, og kommer helt sikkert aldri til å bli det heller.

noe som hjelper bittelitt her er at jeg fortsetter å prate og bable og stå i uten å spørre ham om noe, og derfor heller ikke forvente noe og isteedn for å bli irritert på ham så kan jeg i ny og ne spøke om at han er en pyse (på en vennlig måte). kan hende det er det som har gjort ham liiiiitt åpnere, men fremdeles langt ifra 'åpen'.

og jeg som trodde at menn var så mye enklere enn oss!

[Gjest Gjest_petronella_*]

...prøvde også den motsatte taktikken - å oppføre meg som ham - trodde kanskje at det funka, du vet, vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg.

det gikk rett til helvete så det slutta jeg med med en gang (etter et døgn).

[Gjest Gjest]

Jeg har vært gift med en "østersmann" i 15 år, og jeg skjønner frustrasjonen veldig godt.

Det har vært tider jeg bare har hatt lyst til å skrike, banke, sparke... bare for å få en reaksjon.

Men etter noen år løsnet det... det gikk gradvis, veldig smått.

I begynnelsen var det snakk om bagateller, som for eksempel at han ikke likte noe jeg hadde kjøpt.

Jeg huket fast i det han sa, og ba han utdype hvorfor.

Etter hvert som han så at jeg satte pris på det han sa, og at jeg la vekt på hans meninger og følelser, åpnet han seg mer og mer.

Han er fremdeles ikke den som snakker mest om følelser, men han sier i fra når det er noe han mener er viktig, og det er det viktigste for meg.

Grunnen til at han var "østers", var at han hadde opplevd så mange ganger å bli avfeid og latterliggjort dersom han sa noe personlig, og at det tryggeste var å la være å si noe. Han måtte lære seg å stole på meg før han hadde tillit til at jeg ikke ville gjøre det samme som han hadde opplevd tidligere.

Mitt råd er basert på egen erfaring, og er enkelt og greit:

Tålmodighet, og at du viser ham at det han sier blir lagt vekt på og verdsatt!

Som en annen sa, du kan ikke forandre ham, men du kan vise ham at du ønsker å høre om hans synspunkt, meninger og følelser, så er det opp til ham om han vil vise deg den tilliten å åpne seg for deg.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer litt på hvorfor man skal snakke så mye om følelser, i hvert fall så lenge ting går greit (les: bra) i forholdet. Hvorfor problematisere? Jeg heller litt mot at den som har så mye behov for å prate kanskje bør gå i seg selv om ikke kreve bekreftelser fra den andre hele tiden. Egentlig lurer jeg kanskje bare på hvor mye en forventes å prate om. Noen jeg har kjent har liksom krevd fra tidlig av at kjæresten skal fortelle - helst uoppfordret - om hvor mye følelser han har for henne, om han er glad, trist eller bare litt rar (jfr Petter Smart) osv, det KAN bli litt slitsomt.

Samtidig har jeg (faktisk) full forståelse for at det kan oppstå vanskelige situasjoner hvor østers fungerer svært dårlig. For eksempel når beslutninger skal taes eller forholdet skal utvikle seg. Jeg har ei venninne som måte slite lenge for å hale ut av samboern sin (som er en snill, seriøs og fin mann) hva han vil videre; angående barn, bosted osv, hun ble usikker på hvor hun hadde ham. Da hun til slutt fikk hull på ham viste han veldig tydelig at han har masse følelser Og at det kan være flere årsaker til at man ikke klarer å snakke om dem; kanskje man er vant til å ikke bli hørt, redd for konflikt og krangel, føler seg mindreverdig, bruker det som et eget rom/fristed eller rett og slett ikke har så sterke meninger? Dette kan det være greit å finne ut av - hvorfor er mannen din en østers?

Så jeg skjønner jo at det kan være vanskelig, og jeg synes heller ikke det er konstruktivt av ham å ikke ville jobbe for å være mer åpen. Men om han ikke vil forandre seg må du vel bare vurdere om du kan leve med det eller ikke.