til elskerinner/elskere

[Gjest Gjest]

jeg synes det er merkelig at så mange sier at det helt og holdent er familiefarens ansvar/skyld, og ikke elskerinnas. Noen sier at som elskerinne kan du gi f*** i de skadelidende partene pga utroskapen, det trenger man ikke tenke på.

Men at de ville ha latt være å ligge med mannen til en venninne eller noen de kjenner, for det er helt noe annet enn å ligge med en person hvis partner de ikke kjenner.

Klarer ikke å se logikken i dette.

Jeg mener vi alle har en slags moralsk forpliktelse overfor hverandre, som medmennesker.

Jeg stiller meg ikke i et busskur med folk og tenner en sigarett, selv om det er fullt av ukjente mennesker der.

Jeg prøver å være høflig og smile når jeg handler i butikk. Selv om jeg kanskje har en dårlig dag.

Og jeg flørter ikke med opptatte menn.

Disse damene som blåser i mannens kone, fordi de ikke kjenner henne, hvordan oppfører de seg i andre situasjoner? Raper de høyt på restauranter, fordi de ikke gidder å bry seg om andre menneskers vel, rundt seg? Brøyter de seg fram i en kø, fordi de ikke gidder å vente på tur? Jeg forstår ikke den holdningen i det hele tatt, at det er helt OK å ligge med mannen til en annen dame, for man kjenner henne ikke likevel, og "det er ikke mitt problem!".

(Selvsagt er ikke mannen mindre skyldig, men nå er fokuset altså på elskerinna.)

[Gjest Gjest_NinjaTurtle_*]

Det er akkurat det man har når det gjelder en så alvorlig ting som dette. Det er ikke fritt frem for å gjøre hva man vil her i verden. Når man vet at en gitt handling kommer til å forårsake stor ulykke så lar man være å foreta den handlingen uansett om man kjenner personen som rammes eller ikke. Det kalles å være et godt menneske i stedet for en kynisk tispe.

Men hvorfor er den andre personens lykke viktigere enn min? Hvorfor skal jeg bry meg om at en annen type fant drømmedama før meg? Det er godt mulig at mange mener at et godt menneske er en som ikke forfølger sine egne interesser, men tar mer hensyn til andre enn seg selv. Men det driter jeg i. Jeg ville nok hatt det akkurat som Nigo-san. Jeg har vært forelsket hvor den andre parten var i et forhold og nok veide sine muligheter, men det er litt vanskelig jo mer seriøst forholdet er, spesielt i begynnelsen.

Jeg bidrar kanskje litt til å spore av debatten med moraldiskusjon her, hører gjerne flere historier fra elskerinner.

[Gjest Gjest_NinjaTurtle_*]

Jeg vil forresten bare legge til at jeg vet at jeg er en del av årsaken til at barna har det vondt om jeg bidrar til utroskap. Det er mange årsaker, og jeg vil være en bit i det puslespillet, selv om det er nærliggende å tro at dama ville vært utro uansett. Jeg har ikke noe behov for ansvarsfraskrivelse for å kunne se meg selv i speilet. Ansvar er et politisk ladet moralbegrep, og jeg er en amoralsk og analytisk kyniker.

[Teriyaki]

Gjest bak innlegg 2 og 4 her.

Nei, dette er en av grunnene til at jeg ikke gjennomførte. Jeg hørte hva han sa om sitt forhold til sambo, jeg så at han var ulykkelig, at måten å takle det på var å skaffe seg adspredelse fremfor å skille seg. Det var et lite barn inne i bildet, han nølte med å bryte opp, men var overhodet ikke interessert i å få til noe med samboen. Håpløst, på så MANGE nivåer, spør du meg.

Nå vet jeg at de kommer til å gå fra hverandre uansett - jeg er ikke årsaken til brudd der (man er aldri det for i et godt forhold så skjer det ikke sånt).

Men - hans unnvikenhet, hans manglende evne til å ta konsekvenser av et dårlig samliv, hans holdning til det - viste meg jo nettopp slike egenskaper jeg ikke vil ha i en mann.

Ironisk, men sant. Ved å "velge meg" diskvalifiserte han seg selv, på en måte. Jeg kan ikke respektere en mann som velger å takle (unngå å takle) problemer i samlivet på en slik måte. Derfor forsvant min interesse og respekt, ergo ble det uinteressant.

Og hvem sitt ansvar er det? Det er hennes mann sitt ansvar, ingen andres.

Og hvem sitt ansvar er dette?

Du kan ikke legge dette ansvaret på andre enn de to som er i det samlivet. Og ting som dette skjer hele tiden, enten det er en annen part inne i bildet eller ei. Den tredje parten er ikke årsaken til det, men et symptom og kanskje en konsekvens.

Konsekvensene blir verre enn han hadde regnet med...? Stakkars mann, liksom? Burde han ha tenkt på før.

Men enig i at dersom det plager deg, er det absolutt en (av mange) god grunn til å la det være.

???

Fiender og dårlig rykte? Du involverer deg vel ikke med mannen til en venninne, eller med en venn som er gift? Det er utelukket uansett, synes jeg. Det ville ikke vært til å vurdere engang med mindre han var en du ikke kjenner til fra før?

Det kan vel bare funke til en viss grad dersom man kun er ute etter uforpliktende sex, og vet å sortere følelser.

Det er snakk om å ha empati. Evnen til å sette seg inn i andre menneskers følelser og situasjoner.

Dermed synes jeg det høres veldig egoistisk ut å ha en slik tankegang slik som du tydeligvis har.

[Gjest Gjest]

Det er snakk om å ha empati. Evnen til å sette seg inn i andre menneskers følelser og situasjoner.

Dermed synes jeg det høres veldig egoistisk ut å ha en slik tankegang slik som du tydeligvis har.

Men er det ikke mulig å ha evne til å sette seg inn i andre menneskers følelser, og allikevel drite i dem?

[Gjest Gjest]

Men er det ikke mulig å ha evne til å sette seg inn i andre menneskers følelser, og allikevel drite i dem?

Det er mulig. Og det er også mulig at andre dømmer deg for det. Sånn er nemlig livet.

[Gjest Gjest]

Men er det ikke mulig å ha evne til å sette seg inn i andre menneskers følelser, og allikevel drite i dem?

Kanskje ikke. Er man et fungerende menneske, så har man blitt programmert med visse følelser og tanker. Hvis du først klarer å sette deg i et menneskes følelser, kan det hende du ikke klarer å drite i dem. Men det forutsetter at man VIRKELIG setter seg inn i en annens situasjon.

Klarer man det og likevel driter i dem, sier det mye om en.