til elskerinner/elskere

[Gjest Gjest_Mor_*]

Og når det gjelder barna, så ser jeg ikke på andres barn sitt ve og vel som mitt ansvar.

Hvis du ser noen mishandler sine barn, hadde du da ikke brydd deg fordi det ikke er ditt barn?

Om du hadde sett noen dra et motvillig barn inn i en bil, hadde du da ikke brydd deg fordi det ikke er ditt barn?

Om du hadde sett et gråtende, skadet barn sitte i veikanten, hadde du da ikke brydd deg fordi det ikke er ditt barn?

Jeg tror deg ikke! Jeg tror du hadde brydd deg!

Og jeg tror du bryr deg om at du kan komme i skade for å såre elskerens barn, fordi det er barn, og "ingen" skader barn uten å føle skyld og ansvar.

[Brunhilde]

Hvis du ser noen mishandler sine barn, hadde du da ikke brydd deg fordi det ikke er ditt barn?

Om du hadde sett noen dra et motvillig barn inn i en bil, hadde du da ikke brydd deg fordi det ikke er ditt barn?

Om du hadde sett et gråtende, skadet barn sitte i veikanten, hadde du da ikke brydd deg fordi det ikke er ditt barn?

Jeg tror deg ikke! Jeg tror du hadde brydd deg!

Og jeg tror du bryr deg om at du kan komme i skade for å såre elskerens barn, fordi det er barn, og "ingen" skader barn uten å føle skyld og ansvar.

Jeg tror du må lære deg å skille mellom forskjellige situasjoner.

Jeg bryr meg heller ikke om barn jeg ikke ser og ikke kjenner, men jeg vil selvfølgelig gripe inn hvis jeg ser et barn blir plaget, men om jeg hadde en elsker som hadde barn ville jeg nok ikke brydd meg. Barna blir jo ikke skadelidende hvis forholdet ikke kommer for en dag, noe slike forhold ofte ikke gjør.

[Gjest Gjest_Mor_*]

Jeg tror du må lære deg å skille mellom forskjellige situasjoner.

Jeg bryr meg heller ikke om barn jeg ikke ser og ikke kjenner, men jeg vil selvfølgelig gripe inn hvis jeg ser et barn blir plaget, men om jeg hadde en elsker som hadde barn ville jeg nok ikke brydd meg. Barna blir jo ikke skadelidende hvis forholdet ikke kommer for en dag, noe slike forhold ofte ikke gjør.

Situasjonene er forskjellige, men essensen er den samme: man påfører ikke barn smerte med viten og vilje, uansett om det er egne eller andres barn!

Og forhold kommer gjerne for en dag, før eller senere, på den ene eller andre måten, for forhold er sjeldent så hemmelig som de to involverte selv tror.

Det kommer litt an på barnas alder, men eldre barn farter gjerne litt rundt på egenhånd, og det kan komme den dagen da de går forbi en bolig og ser familiens bil stå parkert utenfor huset til en "fremmed". Kanskje bestemmer de seg for å vente utenfor for å få sitte på hjem, og blir vitne til en far/mor som kysser elskeren/elskerinnen farvel før h*n setter seg i bilen.

Kanskje får de høre det via omveier? Voksne er ikke alltid like oppmerksomme på at selv om barna er små, så hører de like godt som voksne.

Og kanskje er det venner av barna som vet om det, og som bruker det som "argument" i en krangel? (selvopplevd)

En annen ting er; hvor godt er forholdet mellom mor og far når den ene parten har en elsker/elskerinne? Forholdet mellom foreldrene var kanskje ikke godt i utgangspunktet, men blir i alle fall ikke bedre av at den ene parten får seg en elsker/elskerinne på si.... skader ikke dette barna?

Ringvirkningene av utroskap er ofte større enn det en kan tenke seg med en gang... den fulle konsekvensen kommer gjerne ikke for en dag før lang tid i etterkant.

[Nigo-san]

Du sier mye fornuftig, gjest-Mor, men.. ville det ikke være mer naturlig å argumentere slik ovenfor barnas far??

For å si det sånn, hvis han kan ta sjansen på at det går bra med barna, så hvorfor skulle ikke elskerinnen? Eller har hun større ansvar for hans barns ve og vel enn han har selv?

Ingen elsker(-inne) er skyldfri, men det er da jaggu den gifte parten som tar sjanser på sin families bekostning.

Endret 22. februar 2008 av Nigo-san

[Gjest Gjest]

Du sier mye fornuftig, gjest-Mor, men.. ville det ikke være mer naturlig å argumentere slik ovenfor barnas far??

Hvorfor ikke argumentere slik overfor begge? Selvfølgelig er personen som er utro mest skyldig, men denne tråden handler om elskere/elskerinner.

[Gjest Gjest_Mor_*]

Du sier mye fornuftig, gjest-Mor, men.. ville det ikke være mer naturlig å argumentere slik ovenfor barnas far??

For å si det sånn, hvis han kan ta sjansen på at det går bra med barna, så hvorfor skulle ikke elskerinnen? Eller har hun større ansvar for hans barns ve og vel enn han har selv?

Ingen elsker(-inne) er skyldfri, men det er da jaggu den gifte parten som tar sjanser på sin families bekostning.

I mine øyne har den som er utro uten tvil hovedansvaret, men det fritar ikke elsker/elskerinnen for å være en "medskyldig", og h*n har derfor et delansvar.

Elskeren/elskerinnen gjør utroskap mulig, og det er ene og alene elsker(innen)s selvstendige ansvar.

Når sant skal sies har jeg nok mest i mot de elsker(innen)e som bevisst inngår et forhold med en gift personfordi det er uforpliktende, og krever ingenting av dem selv.

De ønsker en som de kan ha det moro med, men har ikke et ønske om å dele hverdagen med den personen. Det er en veldig egoistisk tankegang mener jeg, det dreier seg kun om å tilfredsstille sine egne fysiske behov, og ingenting annet!

Jeg er nok mer forsonlig stemt overfor de som har fått følelser for en annen (følelser som blir gjengjeldt), og har et forhold basert på forelskelse/kjærlighet.

Den tankegangen kan jeg i det miste forstå selv om jeg har vanskeligheter med å akseptere den...

[Nigo-san]

Hvorfor ikke argumentere slik overfor begge? Selvfølgelig er personen som er utro mest skyldig, men denne tråden handler om elskere/elskerinner.

Klart man kan argumentere slik overfor begge. Men jeg synes nå likevel det blir litt rart. Hvis jeg lager en vanskelig situasjon for mine barn fordi jeg roter meg bort i et utroskapsforhold, så er det da jeg som har bæsjet på leggen som forelder. Elskeren min har slett ikke det samme ansvaret for mine barn som det jeg har.

OK, noen synes kanskje det er flisespikkeri, og at alle kan trenge en moralpreken uansett- men jeg synes det er en vesensforskjell på det å være tredjeparten i et utroskapsforhold, og det å uaktsomt såre sin egen familie, som man tross alt frivillig har valgt og har ansvar for. Elskeren min (den hypotetiske, altså) kan kanskje dømmes for medvirkning, men hovedansvaret for min families lidelser ville jo ligge på meg. Det var jeg som ikke klarte å holde meg på matta, til tross for hva jeg har lovet og til tross for hvilke konsekvenser jeg visste at det kunne komme til å få...

Jeg klarer rett og slett ikke å løsrive elskerens rolle fra den opptatte partens. For uten en opptatt part, ingen elsker...

[Dalila]

Jeg signerer Nigo-Sans første innlegg fullt og helt.

Forøvrig så er det nok svært sjelden sånn at en elsker/elskerinne suser inn i et lykkelig forhold og velter det over ende. Ting er som regel veldig skakkjørt før man velger å slippe en tredjepart inn i forholdet. Og at et forhold er dårlig kan som regel ikke skyldes på en person. Den personen som etterhvert velger å være utro blir syndebukken, men som regel har det foregått dårlig dynamikk allerede lang tid forut for symptomet utroskap.

Å velge å være utro er ene og alene den utro personens ansvar. Problemer i et forhold er begges ansvar.

Å være "den andre" gjør deg ikke ansvarlig for noen andres familie/parforhold. Det ansvaret har de som er i forholdet.

Du har ansvaret for å ta valg som du kan leve med, og det er nok sjelden ukomplisert å være en del av noe sånt.

Tenkte også å kommentere innleggene det det sto at "hadde det ikke vært meg, så hadde han funnet en annen". Dette ble besvart med at enkelte kvinner ikke har respekt for seg selv og finner seg i å bare være der fordi man er tilgjengelig osv... Tror nok ikke at vedkommende mente det på den måten. Mennesker som har forhold på si er som regel på leting etter noe de ikke finner (eller vil finne) i sitt eget forhold. Og denne letingen tar ikke slutt fordi den man har et forhold til velger å avslutte forholdet. Det er virkelig naivt å tro at dersom elskerinnen avslutter forholdet så vil det opprinnelige paret finne tilbake til hverandre. De opprinnelige problemene er der uansett.

[Gjest Gjest]

Forøvrig så er det nok svært sjelden sånn at en elsker/elskerinne suser inn i et lykkelig forhold og velter det over ende. Ting er som regel veldig skakkjørt før man velger å slippe en tredjepart inn i forholdet. Og at et forhold er dårlig kan som regel ikke skyldes på en person. Den personen som etterhvert velger å være utro blir syndebukken, men som regel har det foregått dårlig dynamikk allerede lang tid forut for symptomet utroskap.

Dette stemmer jo ikke i det hele tatt; et ONS i fylla kan skje i de lykkeligste forhold. Og jeg mener tredjeparten har et ansvar også der, gitt at h*n vet at personen er i et forhold.

[Dalila]

Dette stemmer jo ikke i det hele tatt; et ONS i fylla kan skje i de lykkeligste forhold. Og jeg mener tredjeparten har et ansvar også der, gitt at h*n vet at personen er i et forhold.

I og med at tråden handler om elskere/elskerinner så skrev jeg mitt innlegg utifra noen som har lengre forhold på si.

Jeg tror ikke ONS i fylla skjer i de lykkeligste forhold. Da har man i tilfelle et alkoholproblem i tillegg.

[Tropehus]

Hvis du ser noen mishandler sine barn, hadde du da ikke brydd deg fordi det ikke er ditt barn?

Om du hadde sett noen dra et motvillig barn inn i en bil, hadde du da ikke brydd deg fordi det ikke er ditt barn?

Om du hadde sett et gråtende, skadet barn sitte i veikanten, hadde du da ikke brydd deg fordi det ikke er ditt barn?

Jeg tror deg ikke! Jeg tror du hadde brydd deg!

Og jeg tror du bryr deg om at du kan komme i skade for å såre elskerens barn, fordi det er barn, og "ingen" skader barn uten å føle skyld og ansvar.

Det ser jeg på som radikalt forskjellige situasjoner. Fysisk eller sexuelle overgrep mot barn er fryktelig og klart jeg hadde brydd meg!

Men å ha et forhold til deres far kan ikke sammenliknes med overgrep, ergo jeg bryr meg ikke om det.

[Tropehus]

Synes det er helt utrolig at kvinner kan vurdere seg selv så lavt. At man synes det er en helt fin ting å være det hullet han tilfeldigvis hygger seg med, at du kunne blitt erstattet hvis det ikke var du som "stilte opp". Helt utrolig!

Jeg ville iallfall aldri hatt sex med en som hadde meg fordi jeg tilfeldigvis er den tilgjengelige og villige når det passer. Jeg har mer selvrespekt enn som så, heldigvis.

Til Gjest:

Dette går ikke på at jeg ikke har respekt for meg selv.Jeg er ikke lett på tråden eller hull noen kan fylle når det passer dem. Vårt elskerforhold er basert på gjensidig respekt og omtanke for hverandre. Jeg nekter ikke for at det er egoistisk at vi begge fyller et emosjonelt tomrom.

Det jeg mente var at flere i denne tråden gir utrykk for at "dersom ingen gikk inn i seksuelle forhold med personer i forhold" ville problemet være løst. Det jeg mente var at det kommer aldri til å skje og derfor tillater jeg meg selv å bry meg om han.

Alle kan jo erstattes (også ektefeller)

[Gjest Gjest]

Vårt elskerforhold er basert på gjensidig respekt og omtanke for hverandre.

Jeg nekter ikke for at det er egoistisk at vi begge fyller et emosjonelt tomrom.

Det jeg mente var at flere i denne tråden gir utrykk for at "dersom ingen gikk inn i seksuelle forhold med personer i forhold" ville problemet være løst. Det jeg mente var at det kommer aldri til å skje og derfor tillater jeg meg selv å bry meg om han.

Alle kan jo erstattes (også ektefeller)

Jeg har delt opp sitatene her med vilje. Mest fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne hen.

De to første sitatene er ikke selvmotsigende, liksom?

Og du tillater deg å bry deg om ham - fordi det kommer aldri til å skje at folk lar være å gå inn i forhold pga en annen part?

Jeg får lyst til å si "Hæ?"

Ok - du "tillater deg selv" å bry deg om ham.

Fordi vi ikke lever i en ideell verden hvor folk er trofaste så det er ingen grunn til at du skal være det.

Så - det avsnittet du siterte om respekt for seg selv - hvor kommer det inn hen...? For meg virker det som om du er med på å bekrefte det jeg sa, ikke at du motsier det...

[Tropehus]

Jeg har delt opp sitatene her med vilje. Mest fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne hen.

De to første sitatene er ikke selvmotsigende, liksom?

Og du tillater deg å bry deg om ham - fordi det kommer aldri til å skje at folk lar være å gå inn i forhold pga en annen part?

Jeg får lyst til å si "Hæ?"

Ok - du "tillater deg selv" å bry deg om ham.

Fordi vi ikke lever i en ideell verden hvor folk er trofaste så det er ingen grunn til at du skal være det.

Så - det avsnittet du siterte om respekt for seg selv - hvor kommer det inn hen...? For meg virker det som om du er med på å bekrefte det jeg sa, ikke at du motsier det...

Jeg fikk tidligere kritikk for at jeg lot meg selv synke dypt fordi jeg argumenterte med at "dersom jeg sier nei går han til noen andre". Noen mente at jeg ikke hadde respekt for meg selv osv.

Jeg har kanskje vært for konkret i steden for generell som mange andre er her. Jeg er ikke perfekt, jeg vet bare hva min realitet er:

At jeg bryr meg om en gift mann, at jeg ikke har dårlig samvittighet for det, at jeg ikke er lett på tråden og at jeg ikke føler ansvar for hans kone eller barn, det er det han som må bære.

[Gjest Gjest_Mor_*]

Det ser jeg på som radikalt forskjellige situasjoner. Fysisk eller sexuelle overgrep mot barn er fryktelig og klart jeg hadde brydd meg!

Men å ha et forhold til deres far kan ikke sammenliknes med overgrep, ergo jeg bryr meg ikke om det.

Som jeg svarte en annen litt tidligere i tråden: ulike situasjoner, men samme essens: du bifaller og bidrar til at en far kan komme til å "skade" barna sine.

Men siden du ikke vi se den sammenligningen kan jeg prøve en annen metafor.

Du ser at en far plasserer sine barn ved siden av en togskinne der det sjelden går tog, men sjansen for at det skal komme ett er likevel tilstede.

I stedet for å si til denne faren at han bør finne en tryggere lekeplass til barna, og at det er hans ansvar å passe på dem, oppmuntrer du ham til å la dem leke på et potensielt farlig sted.

Og i stedet for å gjøre det nest beste: snu ryggen til og si at "dette vil jeg ikke være en del av", velger du å sette deg ved siden av far og se på at han utsetter dem for en potensielt farlig situasjon.

HAN har ansvaret , men der han ikke klarer eller ønsker å se konsekvensen av det han gjør, bør de andre rundt ham være klare på at dette ikke er akseptabelt.

At han skader kona er hans ansvar, men vi har alle et felles ansvar for at barn ikke kommer til skade, og i alle fall ikke kun for egen fornøyelses skyld.

Barn er alltid uskyldige, selv i et dårlig ekteskap, og barn må beskyttes fra handlinger som kan skade og såre.

Det er foreldrenes ansvar å passe på barna, men når foreldrene selv ikke ønsker eller evner å beskytte barna, er det omgivelsenes ansvar å gjøre sitt beste for at barna ikke blir skadelidende.

[Gjest Gjest_Mor_*]

At han skader kona er hans ansvar, men vi har alle et felles ansvar for at barn ikke kommer til skade, og i alle fall ikke kun for egen fornøyelses skyld.

Barn er alltid uskyldige, selv i et dårlig ekteskap, og barn må beskyttes fra handlinger som kan skade og såre.

Det er foreldrenes ansvar å passe på barna, men når foreldrene selv ikke ønsker eller evner å beskytte barna, er det omgivelsenes ansvar å gjøre sitt beste for at barna ikke blir skadelidende.

Skrev feil, det skal selvsagt stå:

At han skader barna er hans ansvar, men vi har alle et felles ansvar for at barn ikke kommer til skade, og i alle fall ikke kun for egen fornøyelses skyld.

[Gjest Gjest]

Skjønner egentlig ikke hvorfor det skal være elskerinnen/elskeren sin feil dersom man er utro?

Dama mi var utro og jeg så ikke noen grunn til å klandre ham. Hun var utro, han var ikke og det ble slutt både mellom dem og mellom oss.....i hvert fall mellom oss

[Gjest Gjest]

Jeg syntes innleggene i denne tråden var deprimerende til jeg leste en eller annen elskerinne her skrive at hennes forhold med en gift mann var basert på gjensidig respekt. Da syns jeg plutselig dette ble litt morsomt. Gjensidig respekt.

Dere som er/har vært elskere/elskerinner:

Ingen situasjon er den samme, ingen mennesker er like. Dermed kan vi egentlig ikke si noe om noens forhold her.

Men, mens vi preiker om at verden ikke er svart-hvitt og ikke så ideell, så glemmer vi det viktigste med å være menneske: Kjærlighet. Jeg mener ikke "åh jeg elsker deg så høyt, pus!"-kjærlighet. Jeg mener såklart kjærlighet for våre medmennesker. Dette fins jo absolutt ikke blant dere.

Jeg mener at elskere og elskerinner har egne liv, tar egne valg og har ansvar for seg selv. En gift mann som har sex med en annen kvinne har eget liv, tar egne valg og har ansvar for seg selv.

Det handler egentlig ikke om hvem som har skyld, for det er helt tydelig at dersom mannen har sex med andre enn kona, så er han utro og det er hans problem. Han bedrar sin egen kone. Men, den personen han bedrar kona med spiller en rolle. Selvom man ikke kan klikke på den andre kvinnen (som mange dessverre gjør) så har den andre kvinnen en finger med i spillet og bare det er feil nok. Tenk om du møter kona en dag? Så en film som heter Karamell her om dagen, der ei av jentene var den andre kvinnen. Hun visste om det og en dag fant hun et bilde av kona og dattera i lommeboken til mannen. Det gjorde straks saken mer reell for henne. Og enda mer virkelig ble det når kona kom til salongen der elskerinnen jobbet for å få voksbehandling.

I psykologien, er dette kjent som emosjonell distansiering. Så lenge dere ikke kan se,føle eller høre den dere sårer, så er det ikke deres problem. Så lenge dere ikke kjenner vedkommende, er det ikke deres problem. Det er dere som lever i en fantasiverden. Den er ikke reell. Det er som et barn som holder hendene foran øynene i et rom fullt av folk, og tror at de ikke ser det.

Dere har en samvittighet, men den er lagt på is. Med en gang dere ser virkeligheten i øya, kommer dere til å føle det. Og da blir det plutselig deres problem.

Dere som hvertfall har falt for mannen, har en mer forståelig historie. Følelser gjør at dere ikke klarer å løsrive dere. Men dere som fortsetter bare pga sex; det tyder på mangel på moral. Hvis det gjaldt venninna deres, hadde dere brydd dere. Hvis det gjaldt dere, hadde dere brydd dere. Så lenge det "skjer der borte" så er det ikke deres problem. Det er patetisk. Vis hvertfall litt anger, hvis dere likevel vil fortsette å være den andre personen.

Og alt dette gjelder også menn. Det er en ting å være en elsker, men det er noe annen å være en elsker som faktisk tror at rollen han spiller ikke er av betydning eller ikke har noe med han å gjøre. Patetisk å være en elsker uten samvittighet.

[Gjest Pippip]

slettet

Endret 18. februar 2009 av Pippip

[Gjest pluto]

"""og nå som jeg er singel er det ikke fritt for at gutter hendvender seg til meg i ny og ne, selvom de har kjærste. og jeg vet det er på trynet, men jeg føler ikke noen ting når jeg "roter" med en god kamerat med dame. jeg kjenner ikke jenta hans, og selvom det ikke har noe å si må jeg nevne det før mitt neste poeng som er at: om hun hadde vært en venn av meg, hadde jeg såklart ALDRI GJORT DET. for da var det jeg som direkte gjorde noe. men som noen har sagt før meg, så hadde han ikke vært trofast selvom vi ikke hadde hatt kontakt. og jeg har vært et "offer" selv en gang. og da tenkte jeg faktisk det samme: jeg kunne ikke klandre henne. for hun hadde ikke noe som heslt ansvar for mitt ve og veld."""