organdonasjon - han vil, jeg vil ikke la ham!

[Gjest verdens verste svigerdatter?]

Mannen min har hatt en noe trøblete oppvekst, har ingen far, og har i perioder i oppveksten måttet bo hos familie/andre pga mors periodevise problemer. Moren har, slik jeg ser det, sjeldent stilt opp for ham, mens han stort sett har gått store omveier for å hjelpe henne. Svigermor er et menneske det ikke er så lett å bli glad i, hun bryr seg ikke om oss til vanlig, vi må sende meldinger for å minne henne på barnebarnas bursdager etc. Hun jobber ikke, ser ikke poenget når hun får trygd for å være hjemme, og er nesten alltid sur fordi hun mener hun har rett på mye mer enn hun får.. Slik har hun visstnok vært de siste 20 årene.

Nå har svigermor blitt alvorlig syk, og trenger organdonasjon. Hun maser en del på mannen min om ikke han kan utredes, slik at han kan være donor om han er en passende giver. Hun har flere barn, men det er kun mannen min hun spør, og som hun maser på. Han mener han bør utredes for dette, fordi man alltid skal stille opp for nær familie. Jeg er i prinsippet enig med ham, men samtidig så vil jeg ikke at han skal gjøre dette. Dette fordi jeg er livredd for at noe skal gå galt med mannen min, og fordi jeg mener at hun har vært en mor som aldri har stilt opp for ham . hvorfor skal han sette seg selv i fare for å hjelpe? Vi har tre små barn som han er en fantastisk far for, og både jeg og barna trenger ham. Jeg vil ikke dette, men samtidig er det hans kropp og han som bestemmer...

Noen tanker rundt dette?

[Gjest Gjest]

Jeg ville argumentert med at det faktisk kan skje at et av barna deres trenger et organ, hva da? Jeg er for donasjon, men da fortrinnsvis foreldre til barn. Egentlig er det jo urettferdig at man skal diskrimineres fordi man er gammel, men i familier der man både har foreldre og egne barn i live mener jeg den neste generasjonen skal prioriteres. Han bør minimum først utredes for om han kan donere til noen av barna før han velger å donere til sin mor. Jeg ville forøvrig aldri bedt mitt barn om å gjennomgå en potensielt dødelig operasjon for min skyld, spesielt om vi ikke har ett nært forhold i utgangspunktet. Ville kanskje VURDERT (men sannsynligvis ikke gjennomført) om hun ikke selv hadde mast, men slik du beskriver situasjonen hadde det vært uaktuelt. Selvfølgelig er det lite sannsynlig at ett av barna skulle trenge en donasjon, men likevel...

[eximus]

Kanskje er dette en sak der han må få bestemme helt og holdent selv? Jeg tror at han vil slite med samvittigheten dersom han sier nei til sin mor - og dersom det er fordi du sier nei kan det være at han vil bebreide deg.

Men mannen er voksen......

[Gjest Gjest]

Nå mener jeg å ha hørt et sted at det ikke anbefales at barn donerer organer til foreldre, nettopp p.g.a at barna kan selv få problemer med sine organer med tiden m.h.t arv.

[Noli]

Jeg tror det er svært vanskelig å forstå dette med den grenseløse kjærligheten man har til foreldre, selv om de ikke har behandlet en bra. Dette er noe mannen din må få bestemme helt alene.

[Arkana]

Jeg synes dette er noe mannen din må få bestemme alene. Din mening om hans oppvekst (du var ikke der, og du er ikke ham) er totalt irrelevant. Faren for at noe skjer med ham under operasjonen eller at noen av barna deres skulle trenge et donororgan fra ham er uhyre liten, så personlig synes jeg dette er dårlige argumenter. Han ønsker å hjelpe slik at moren skal bli frisk, og det er hans valg. Han har neppe bruk for skyldfølelse fra din side, men heller støtte i det valget han tar.

[Gjest nextlife]

I utgangspunktet mener jeg at ethvert individ selv må ta stilling til om de ønsker å donere bort et organ, uten noe som helst påvirkning fra den som trenger organet, familie, helsevesen o.s.v.

For å ta et sånt standpunkt må han sørge for å få all relevant informasjon først, f. eks om dette er en arvelig tilstand som kan ramme hans barn,evt kompikasjoner o.l.

Jeg tror også det er lurt å ta standpunkt før eventuell utredning, det er nok sikkert vanskelig å skulle si nei til å være donor dersom man er uredet og funnet matchende.

Uansett hva mannen velger, mener jeg det er et valg ingen har rett til å sette spørsmålstegn ved.

[Gjest Gjest]

Jeg må bare si at jeg synes det er spesielt at en mor maser på barnet sitt om at han må gi henne et organ... Og dermed utsette ham for mulig risiko... Det er ikke bare - bare å gjennomgå en transplantasjon.

Bortsett fra det, så er jeg litt uenig med de over. Det er hans valg, men jeg mener likevel du har mye du skulle ha sagt. Dette vil jo påvirke masse, han vil være sykemeldt lenge, du må ta barna, han utsetter seg for risiko, og som nevnt over - kanskje et av barna en gang trenger organet dersom det er noe arvelig

[FruLuna]

Vanskelig spørsmål... Jeg ville selv ikke nølt med å gi en nyre eller en leverbit til min egen mor, hvis jeg hadde vært kompatibel.

Dette er nok noe han må bestemme helt selv. Du har selvfølgelig lov til å si din mening, men jeg synes du skal støtte ham selv om han velger det motsatte av det du vil. Nå er det også faktisk en viss sjanse for at han ikke er kompatibel, og da er jo problemet ute av verden. Hva med å snakke med legen på tomannshånd med dette om det er lurt å gi organer til sine foreldre hvis man har egne barn? Det kan jo hende hun har noen argumenter å komme med, som kan hjelpe litt på vei. I tillegg kan jo mannen din spørre om å få utført kompatibilitetstest, og hvis det blir match, kan han velge å holde svaret for seg selv til han har bestemt seg for hva han vil.

[Gjest Gjest]

Enig i at jeg synes det er rart at moren ber sitt barn om dette. Enig i at prioriteringen bør være for egne barn.

Uenig i at kona ikke skal ha noe å si her. Du skal ha noe å si i noe som direkte påvirker deg eller dine barn, og det vil i aller høyeste grad påvirke deg når din livspartner og forelder til felles barn går gjennom slikt.

Men snakk med noen på tomannshånd om det, det er kanskje andre i liknende situasjon?

[la Flaca]

Dette er noe dere to må bli enige om, ikke noe han skal bestemme alene. Dere må først og fremst tenke å barna deres og vurdere risikoen for at de en gang i fremtiden skal få behov for et organ fra en av dere.

[suzie]

uff - for en situasjon. Jeg er enig med de andre her - han bør i alle fall utredes for donasjon til egne barn først - men har ikke så mange organer man ikke trenger selv.

[Gjest Gjest]

Jeg synes dere bør prate åpent om det, også om komplikasjoner og at deres barn en gang kan trenge en nyre. Hvis han fortsatt etter disse samtalene ønsker å donere den ene nyren synes jeg du skal støtte han i hans valg.

Dette er nok en problemstilling vi vil møte stadig oftere. For noen år siden var øvre aldersgrense på nyretransplantasjon 60 år. Nå er det ikke lenger noen øvre aldersgrense. Derfor blir etterspørselen etter nyrer alt for stor til å dekkes av nekronyrer (etter død person). Jeg mener vi bør gå tilbake til øvre aldersgrenser. Også med tanke på hvor stramme helsebudsjettene er.

Håper dere sammen løser dette på en best mulig måte. Og ikke glem at han trenger deg og din kjærlighet nå.

[Gjest Gjest]

Hvis nyresykdommen er arvelig, vil man vel være mer redd for at han selv skal få nyreproblemer enn at han må holde på nyrene sine i tilfelle barna skal få behov for nyrer. Sjansen for at de arver sykdom er jo lavere enn for ham, om det ikke er noe spesielt på din side av familien. Nyredonorer må ha svært god helse, så hvis det er snakk om arvelig sykom får han neppe donere.

Den medisinske biten får dere råd om fra nyremedisinerne, i den mellommenneskelige biten har du rett til å si dine meninger, men til syvende og sist er det hans valg, og du bør ikke bebreide ham for hans endelige beslutning. Det er hardt å se mor være syk og/eller dø, og ikke gjøre det en kan for å hjelpe. Selv om mor ikke har vært et prakteksemplar av arten.

[Heritære]

Jeg mener at så lenge dere er gift og har felles barn sammen så er dette faktisk en så alvorlig sak at begge to bør være enige om dette skal gjennomføres eller ikke. Greit at hver og en bestemmer over sin egen kropp, men handlinger som direkte kan påvirke hans rolle som ektefelle og far bør diskuteres med ektefellen.

Mitt forslag er at dere tar kontakt med sykehuset som eventuelt skal utrede om han kan brukes som organdonator. Få alle fakta på bordet, diskuter med legen om risikoen, hva som er vanlig praksis, om der virkelig er som noen nevnte lengre opp stor risiko for selv og komme i samme situasjon (arvelig betinget osv.) Sett opp en liste med spørsmål omkring donasjon som virker uklart og skremmende og innhent svar på alt før dere bestemmer dere.

[Gjest Gjest_fil_*]

Jeg mener at så lenge dere er gift og har felles barn sammen så er dette faktisk en så alvorlig sak at begge to bør være enige om dette skal gjennomføres eller ikke. Greit at hver og en bestemmer over sin egen kropp, men handlinger som direkte kan påvirke hans rolle som ektefelle og far bør diskuteres med ektefellen.

Mitt forslag er at dere tar kontakt med sykehuset som eventuelt skal utrede om han kan brukes som organdonator. Få alle fakta på bordet, diskuter med legen om risikoen, hva som er vanlig praksis, om der virkelig er som noen nevnte lengre opp stor risiko for selv og komme i samme situasjon (arvelig betinget osv.) Sett opp en liste med spørsmål omkring donasjon som virker uklart og skremmende og innhent svar på alt før dere bestemmer dere.

Enig. Dere er gift og har felles barn som dere har ansvaret for. Det er ikke bare hans synspunkt det skal tas hensyn til.

[Pusemor]

Her er det ikke mor som skal mase på sitt barn om å få et organ. Det er legene som skal spørre flere av barna evt. andre mulige aktuelle donorer. Synes også at du skal få ha litt å si ja.....å gi bort en nyre er ikke bare bare nei. Jeg har selv mottat nyre, men kunne ikke tenke meg å mase på mine pårørende for å få de til å gi meg en nyre.....huff. Lege jobb dette.

Om nyresykdommen er arvelig og dere har barn, bør dere tenke dere om.

Kanskje rart at jeg, som er transplantert, og ventet lenge på et organ, svarer sånn som dette. Men det er en alvorlig sak og tenk dere godt om. Man har sjanse til å få et veldig godt liv med et transplantat (jeg går i mitt 20. år med min "nye" nyre : )

Flott hvis han gir sin mor nyre, men hun bør også ha respekt for et nei.

Lykke til til dere alle.

[Balooa]

Et minimumkrav hadde hvertfall vaert at alle sösknene hans ogsaa sjekker om de kan vaere donor?

Og som andre her har sagt; finne ut om dette er noe arvelig, med tanke paa deres barn.

Jeg mener likevel at hennes oppförsel er irrelevant.