Kjærlighet ved første blikk?

[Gjest fortapt]

Kort historie lang, eller omvendt : )

Stod og ventet på bussen på majorstuen( masse mennesker), da jeg legger merke til en gutt/mann på laaang lang avstand, jeg har absolutt ingen ide om hvorfor.

Han ender rett ved siden av meg på bussholdeplassen, men han står sånn at jeg bare ser han i profil.

Så jeg blir sående å titte sånn passe diskret på han, for av en eller annen grunn ble jeg bare så fryktelig nyskjerrig på å hvordan han så ut rett på.

Han står bare stille og ser rett frem uten å så mye som å bikke på hodet.

Så kommer bussen og jeg går på, forstatt like nyskjerrig på hvordan han ser ut.

Han går selvfølgelig bak noen, så jeg ser jo ikke noen ting.

Men i det han går forbi ser han meg så dypt inn i øyenen at jeg ble helt slått ut.

Føltes som han så hele meg, følte at han kjente alle mine dypeste hemmeligheter.

Dette blikket jeg snakken om varte kanskje i tre, maks fire sekunder, men det bare føltes som et helt liv!

Jeg følte meg helt merkelig, fikk hetetetokter, begynte å svette og rødme.

Følte meg plutselig som en fjortenåring igjen, det gjør jeg forsåvidt fortsatt.

Dette skjedde på torsdag, og jeg har fortsatt problemer med å sove.

Teker på han hele tiden!

Det lillelille øyeblikket vi hadde har bare brent seg helt fast i meg.

Det nye høydepunktet i livet mitt har blitt å ta bussen :rødme:

Noen som har oppleved noe lignende?

Noen kloke ord eller råd?

Jeg må virkelig komme meg tilbake på jorden, føler meg som en annen person.

[Gjest Valiant]

kjærlighet med førte blikk. Ja jeg har opplevd det men jeg ignorerte det

[Envy]

Har faktisk opplevd nesten akkurat det samme som du beskriver, bare at jeg befant meg på konsert og vi la merke til hverandre i havet av mennesker. En helt utrolig merkelig følelse! :rødme:

Jeg er bare veldig glad han ga meg nr sitt og at vi fortsatt dater

[maren]

Ikke for å være en partypooper her, men det kan jo hende at han kikka på deg fordi du sto og glana på han da og han trodde kanskje at du kjente han igjen...

[Amalie_85]

jaaaaa :rødme:

sånn har jeg opplevd en gang og. Med min kjære, husker jeg hilsa på han og jeg klarte ikke å oppfatta navnet en gang. *sukk*

deilig følelse

[aline]

jepp, har opplevd det samme, så ham på fest, blikkene våre låste seg med en gang og dette skjedde flere ganger i løpet av kvelden.

På bussen tilbake til byen, skjedde det også flere ganger, men vi klarte ikke helt å snakke med hverandre, ble bare stående og låse blikkene sammen og glise fårete.

han forsvant for meg når vi kom inn til sentrum, og jeg hadde fått med meg at han bodde utenfor byen, så regnet ikke med at jeg kom til å se ham igjen noengang...

bodde i en by der sentrum stort sett er hovedgata, en dag litt senere gikk jeg på ham på gata, han strålte opp og ba meg sporenstreks med på kafe, og fortalte at han hadde gått frem og tilbake i hovedgata i flere timer i håp om å finne meg...

har aldri følt meg så fjortis før, og jeg var vel i midten av tyveårene en plass, rødmet og stammet, klarte ikke helt å prate sammenhengende (og jeg er en som vanligvis skravler med alt og alle, uten problemer)...

Vi ble sammen og holdt sammen i noen måneder, det var som en drøm, han var en gud for meg, men det gikk over og jeg har dermed mistet troen på at kjærlighet ved første blikk er noen god veileder på hvor seriøst ett forhold kommer til å bli...

den første tanken min når jeg så ham jeg har i livet mitt idag, var "ja, der har vi en jeg aldri kunne falle for ihvertfall!"

så feil kunne jeg altså ta.

[kitteh]

Jeg tror ikke på kjærlighet ved første blikk, og ikke på skjebne, men det hindret meg ikke i å plukke venninnen min på skulderen og si "jeg skal gifte meg med den fyren", første gang jeg så mannen min.

Når det kommer til forelskelse ved første blikk... Jeg tror det kommer ann på hvor åpen man er for det. Riktig dag, riktig humør, riktig person.

[Ambivalent]

Ja, det har jeg opplevd. Om det var gjensidig det vet jeg ikke.

[Gjest Grafica]

Sommeren 06 skulle jeg treffe en venn og kameraten hans, hadde aldri møtt kameraten før. Med en gang jeg så ham inn i øynene kjentes det ut som om hjertet mitt stoppa, og så satte det igang i en helvetes fart igjen. Det var som å løpe rett p en murvegg eller noe; jeg mista pusten, ble svimmel og skikkelig surrete.

Vi gifter oss neste sommer

[Gjest Fortapt]

Uff, jeg holder på å bli gal!

Om jeg ikke allerede er det da :rødme:

Uansett hva jeg gjør dukker han opp i tankene mine.

Jeg har så lyst til å "møte han igjen", men det er jo begrenset hvor mye man kan ta bussen i løpet av en dag

Akkurat en uke siden jeg så han i dag, og neida, han var ikke på bussen i dag heller

Hvis noen av dere hadde vært i samme situasjon, og møtt på denne fyren dere var forelsket i, hadde dere da klart å være såpars tøffe at dere hadde spurt om han skulle være med å finne på noe?

Veldig redd for at når, eller om jeg ser han igjen (håper veldig på NÅR) kommer jeg til å feige helt ut.

Ble jo så rar først gang jeg så han

Det beste er jo selvfølgelig at han spør

[Envy]

Jeg for min del hadde nok heller funnet på en dum greie for å komme i snakk.. som f.eks hva er klokka? lol.. den er gammel og utrolig dårlig, mne om han da er intressert i kontakt så kommmer jo samtalen i gang. spørsmålet er bare om du møter på han igjen. liten sannsynlighet for å møte igjen noen på bussen.. ikke for å være slem lix.. men-.. jaja, det er jo lov å håpe

[momo]

Har skjedd meg en gang.

Var bare 15 år gammel og jeg skulle få besøk av en veninne, kjærsten hennes og en kamerat av han. Åpna døra og der sto jeg og kameraten og bare stirra på hverandre, sa ingenting. Vi må jo ha sett helt dumme ut. Var kjærlighet ved første blikk og ble forelska som aldri før. Vi ble kjærster, men ble fort slutt da vi bodde på forskjellige steder i landet og avstandsforhold da men er 15 år funker dårlig. Men vi ble sammen hver eneste gang vi traff hverandre helt fram til vi ble 20 år og jeg traff mannen min.

[La Guapa]

Det skjedde på en litt snål måte. Det var ikke første gangen vi så hverandre for vi kjente hverandre godt fra før...men så traff vi hverandre på byen og da han skulle gå ga jeg ham en raskt kyss på munnen. Tenkte ikke mere over det kysset enn at det var mellom gode venner....

PANG!!!! sa det....

Dagen etterpå var jeg nede hos ham. Blikket hans holdt meg fast som i en skrustikke. Vi var flere der, men jeg kjente bare blikket hans som brant hele tiden mens jeg var der. Jeg husker ikke en dritt av det vi snakket om, svarte i hytt og gevær

Etter det gikk det slag i slag....og i dag er vi gift med (snart) to barn.

Det er det heftigste forelskelse-ved-andre-blikk jeg har opplevd.

Blir gelè i knærne enda når han ser på meg sånn....