Abort....

[Gjest TS]

Hei,

Se for deg at du er 23 år, blir gravid -og det er ikke planlagt, du er sammen med barnefaren og du vet at dersom du sier til han at du er gravid vil han nok mest sannsynelig bli glad for det siden han er 28 år og klar for barn.

men du har en sykdom som kan føres videre over på barnet.

Om det gjør det eller ikke kan man ikke finne ut av før barnet eventuelt får sykdomen, og den bryter gjerne ikke ut før "barnet" er 20-40 år, resultatet av denne sykdommen er tidlig død.

Dette gjelder for meg også. Jeg vil nok ikke bli så gammel.

Til damene: Hva ville dere gjort? Abort eller ikke?

Til dere menn: Hvordan ville dere reagert, dersom dere ville ha barn med hun dere var sammen med, men hun ville ta abort fordi hun var redd for å føre over en dødelig sykdom på barnet?

[Gjest utlogget medlem - kvinne]

Jeg ville nok valgt abort.

Jeg TROR jeg ville avstått fra å få barn hvis jeg var i en slik situasjon. Både fordi barnet kan bli sykt, men ikke minst fordi utsikten til egen livslengde ikke er så god (ja, jeg vet; helt friske mennesker kan også dø unge, f.eks i en ulykke, men slik jeg forstår TS så er sannsynligheten for å dø ung større enn som så).

Hvis det hadde dreid seg om meg selv hadde det ikke vært noen vanskelig avgjørelse, da jeg er frivillig barnløs.

Jeg har vært gjennom en abort. Beslutningen var vanskeligere enn ettervirkningene for meg. Da jeg hadde bestemt meg var jeg helt sikker, og det har ikke vært noe vanskelig i årene etterpå.

[Gjest Gjest]

Arvelig alvorlig sykdom er tragisk.

Men det handler ikke om at du gir barnet død. Det du kan gi barnet, er 20, 40, kanskje flere år med liv. Kanskje arver ikke barnet et sykdomsgen i det hele tatt, og får det helt normalt.

Jeg tror jeg ville være veldig skeptisk til å med vilje lage et barn hvis jeg hadde f.eks Huntington eller noe lignende. Men hvis graviditeten først hadde oppstått, ville jeg ikke fjernet mange tiår med godt liv fordi det barnets liv med 50% sjanse ville bli kortere enn et gjennomsnittsliv. Heller ikke fordi det følger bekymringer med vissheten om at man kan bli rammet.

Livene som varer til de er 80 er ikke de eneste som har verdi. Alle lever i øyeblikket uansett, og det er mange som ikke har 20-40 friske år å se fram til.

Vil dere ha barnet, kan dere ta imot det, det er ikke dere som påfører barnet noe vondt, vi er per i dag ikke helt herrer over naturen, og derfor lever vi med de jokerne som finnes i genene våre og prøver å gjøre det beste ut av det.

Lykke til med valget. Jeg tror det beste er å ha fokus på dere som par og om dere vil velge å bli foreldre, mindre enn på mulige sykdommer. Jeg tror også at de aller fleste vil forstå om du ikke ønsker å fullføre dette svangerskapet, både fordi din egen helse kanskje vil skrante i ung alder, og i forhold til at barnet kan arve sykdommen. Skulle det verste skje, så er det mange flotte mennesker i verden som har mistet en eller to foreldre før voksen alder. Tøft og nærmest uutholdelig vondt når det står på, men som likevel opplever at livet har mye å gi og at de fleste epokene i livet er gode.

[Gjest Gjest_Mann_*]

Som mann ville jeg blitt lei meg fordi jeg hadde hatt lyst på barn en gang. Jeg ville nok prøvd å overtale henne til å beholde barnet, men til syvende og sist er det jo hennes kropp.

[eximus]

Det kommer helt ann på sansynligheten for at du og for at barnet får sykdommen.

På den annen side er et liv et liv..... ja det er jammen ikke godt å si

[Marianne]

Jeg kan ikke si hva jeg ville gjort for jeg har aldri vært i den situasjonen, men jeg tror jeg hadde hatt ønske om å beholdt barnet og jeg hadde forventet at barnefaren støttet meg i det valget jeg tok.

Men jeg hadde og etter en evnt. abort denne gang fått sterilisert meg for å unngå å bringe sykdommen videre om dette var det jeg intenst ville.

Mine tanker hadde nok vært: Hva har jeg opplevd av gleder og sorger i de årene du har levd?

Er det verdt at ett nytt liv får oppleve noe av det samme?

Er det en sykdom som innebærer mye smerte?

Er det en sykdom som evnt. kan oppdages på fostervannsprøve eller lign?

Er livetjeg lever verdt å leve selv om jeg vet jeg skal dø tidlig enkelt og greit.

Hvis svaret på dette er ja, så vil kanskje dette være svaret for min sønn eller datter og når den tid kommer.

Lykke lykke til med ett vanskelig valg

[Noli]

Jeg kan aldri tenke meg at jeg ville tatt abort.

[Gjest Raptuza]

Seivirkningane av abort er alvorlege, psykisk og sosialt. Av og til og fysisk skade.

[eximus]

Seivirkningane av abort er alvorlege, psykisk og sosialt. Av og til og fysisk skade.

Men sett i betraktning hvor mange som tar abort er svært få særlig plaget.....

[Gjest Valiant]

Til dere menn: Hvordan ville dere reagert, dersom dere ville ha barn med hun dere var sammen med, men hun ville ta abort fordi hun var redd for å føre over en dødelig sykdom på barnet?

i mine øyne er det kvinnens valg. Så jeg hadde støttet henne i det uansett hva hun hadde gjort. Om jeg hadde kommet i denne sitvasjonen.

[Gjest Mea Culpa]

Seivirkningane av abort er alvorlege, psykisk og sosialt. Av og til og fysisk skade.

For noen ja, men ikke alle.

[Gjest Gjest]

Sterilisert meg før valget ble aktuelt...

Det er fri sterilisering etter fyllte 25 år, og på medisinsk grunnlag vil det kunne innvilges før.

[Gjest Gjest]

Jeg ville sjekket ut prosentsjansen for at barnet kunne blitt sykt. Er sjansen 20-30 prosent så hadde jeg nok ikke tatt abort. Er sjansen derimot 90 prosent så hadde jeg nok vurdert det, men vanskelig siden jeg ikke er i den situasjonen.

Har dere vurdert adopsjon? Da får jo mannen din det barnet han ønsker seg, og du slipper å bekymre deg for å føre sykdommen videre.

[Harlekin]

Se for deg at du er 23 år, blir gravid -og det er ikke planlagt, du er sammen med barnefaren og du vet at dersom du sier til han at du er gravid vil han nok mest sannsynelig bli glad for det siden han er 28 år og klar for barn.

men du har en sykdom som kan føres videre over på barnet.

Om det gjør det eller ikke kan man ikke finne ut av før barnet eventuelt får sykdomen, og den bryter gjerne ikke ut før "barnet" er 20-40 år, resultatet av denne sykdommen er tidlig død.

Dette gjelder for meg også. Jeg vil nok ikke bli så gammel.

Til damene: Hva ville dere gjort? Abort eller ikke?

20-40 år kan være et langt liv, det! Så lenge denne sykdommen ikke fører med seg redusert livskvalitet (før man da eventuelt blir syk), så ville jeg nok ikke tatt abort. Dessuten er det å ha en partner som støtter valget essensielt. Det ville ha betydd alt for meg, pluss at jeg vet at familien min ville ha ønsket dette barnet og stilt opp alt de kan. Dessuten ville jeg ha tenkt at legevitenskapen kan komme langt på 20 år, og at dette barnet kanskje kan bli reddet av en behandlig som ikke finnes i dag. Ettersom jeg selv sannsynligvis ville hatt denne sykdommen og kanskje dødd ganske ung, ville jeg tenkt at da har i hvert fall partneren min noen selv om jeg er borte.

Så nei, jeg tror ikke jeg hadde tatt abort. Dette selvfølgelig med et lite forbehold, for dette kan man vanskelig tenke seg til før man står mitt oppi det.

[eximus]

Sterilisert meg før valget ble aktuelt...

Det er fri sterilisering etter fyllte 25 år, og på medisinsk grunnlag vil det kunne innvilges før.

Er det igjen blitt gratis å sterilisere seg??

[Nenita2]

Jeg ville beholdt barnet. Som noen sa tidligere: du gir det ikke død, du gir det liv! Nyt livet, både ditt eget og din datters/sønns så lenge du har det. Å få barn er et stort privilegium.

[Antagonist]

Er dette en arvelig sykdom, så er det jo muligheter for fostervannsprøve. Kanskje det første du bør gjøre er å snakke med legen om denne muligheten før du evt bestemmer deg for abort?

Dersom jeg i din situasjon hadde tatt fostervannsprøve og fått bekreftet at barnet var bærer av sykdommen, ville jeg tatt abort. Hvis barnet ikke var bærer, ville jeg beholdt.

[Gjest Gjest]

Er det igjen blitt gratis å sterilisere seg??

På medisinsk grunnlag, ja.

Ellers er det ca 6000 for kvinner.