skal det gå så fort...?

[Gjest Gjest]

ble slutt med kjæresten og samboeren gjennom 2 år for ca 2 uker siden. jeg var helt knust, og gråt i ei uke sammenhengende nesten, og sov veldig lite. da bodde jeg enda med han, men det var slutt ei uke før jeg kunne flytte. Jeg var helt ferdig disse dagene, trodde aldri at jeg skulle overleve dette! men han trøstet med og var veldig snill og go`. Det gjorde det kanskje enda verre, de at vi var sammen og spiste sammen og lå i samme seng..holdt rundt hverandre og gråt. jeg syntes det var så hjerteskjærende å være rundt han slik, sitte i samme sofaen, men ikke i armene hans som før, kunne ikke kysse han og slikt da jeg reiste, var jeg nesten på sammenbruddets rand, dro hjem til foreldrene mine, og sov så godt da som jeg ikke hadde gjort på kjempelenge. De første dagene var helt grusomme, og jeg gråt av ingenting. Men nå, bare to uker etter at jeg dro, føles det som jeg er helt over ham. Vi snakker ofte sammen enda, men da er det som oftest han som ringer, og ikke jeg.

Det er så utrolig deilig, å føle meg så lett etter dette. jeg var helt sikker på at jeg skulle være helt knust i mange måneder etterpå, men den gang ei..

er dette normalt? eller kommer jeg snart til å få meg en skikkelig knekk igjen?

det skal sies at det har vært kjempemye fram og tilbake med oss det siste halve året, masse krangling og dårlig oppførsel fra hans side..syns jeg. jeg har egentlig i lang tid tvilt veldig på forholdet vårt, vi har forskjellige drømmer og håp for framtiden bl.a. kanskje dette har gjort at jeg har det så greit nå i ettertid, jeg tenker nesten av og til at jeg er takknemlig overfor han som endelig tok steget og gjorde det slutt.. kanskje jeg allerede har fått bearbeidet ham masse,og at tanken på hvordan han har behandlet meg i den siste tiden, og det faktum at vi ikke har noe framtid sammen gjør at jeg faktisk klarer å se realistisk på dette...?

[amles]

Dette har jeg selv opplevet...

For meg så tror jeg mye av sorgen har ligget i min egen triste følelse av at ting kommer til å forandres. Ikke i følelsene for den personen, for de har kanskje vært ødelagte lenge...

[Gjest Gjest]

Så fint at dere kan snakke sammen, så fint at du har kommet deg igjennom den vanskeligse tiden så bra! Kjenner meg veldig igjen i alt der, etter et 1.5 års forhold, der han endelig bestemte seg for å bryte. Selv om jeg også innerst inne ville bryte, så ville jeg ikke gjøre det på den måten. Vi hadde det tros alt veldig bra, men pga noen ting ble det vanskelig å se en fremtid sammen.

Siste gangen vi så hverandre var alt 100% perfekt.

Så ringte han plutselig og sa at han hadde truffet en annen.

Vi snakket aldri skikkelig sammen, det var veldig vondt.

Jeg var skikkelig trist i en uke, gikk litt i vakuum en uke til, deretter følte jeg meg ganske bra, faktisk veldig bra! Etter et par uker til ble jeg påmint fra ham via en sms som jeg ikke visste hvordan jeg skulle tolke, men jeg orket ikke å ta kontakt. Men dette gjorde at jeg i en hel uke atter gikk og tenkte på ham.

Så det kan nok komme noentilbake fall ja, men jeg tror at er man over det verste som du skrev på relativt kort tid, da går det stort sett bra fremover.

Man må nok tvinge seg til å holde på med mange ting etc treffe nye mennesker og sånn, slik at tankene ikke kommer tilbake. Tror ikke vi er unormale, tvert i mot tror jeg vi er sterke og sunne! Jeg kommer fortsatt til å være glad i eksen kanskje et par år til, man kan jo ikke bare skru av følelsene, men jeg tror ikke det vil hindre meg i å gå videre, siden jeg ser på ham som et 100% avsluttet kapittel. Leste et sted en gang at hjernen er så lur at den velger å tenke på positive ting hvis den får velge, en slags overlevelses strategi.