Når lærte dere å lage mat?

[Gjest Gjest]

Jeg har tenkt litt over denne problemstillingen, da det er stor forskjell på hva folk kan, vet og tenker om mat. I min omgangskrets varierer det veldig, selv om de fleste er oppegående mennesker virker det som oppvekstbakgrunn har hatt endel å si, både kjønnsroller og oppgaver hjemme, sosialt miljø (mine venner og bekjente har ganske variert bakgrunn; alt fra ufør aleneforelder i distriktet til A-4-familien fra 70-tallet til høyt-på-strå-akademikere/leger/næringsdrivende. De fleste er riktignok norskættede, og de ikke-europeere jeg kjenner er faktisk stort sett vegetarianere, av ulike grunner...). Min egen erfaring er også at matkulturen har vært ganske forskjellig hos de som kommer fra arbeiderfamilie vs "overklasse" (jeg er selv blandings av arbeider- og akademikerfamilier og forskjellene var i hvert fall tydelige i besteforeldregenerasjonen, hvor arbeiderbestefar spiste brun saus, kjøttkaker og røkt kolje hele uka, mens akademikerkone-bestemor disket opp med røkelaks (før oppdrettets tid) og vilt desto oftere).

For å komme til poenget - selv om jeg hadde heimkunnskap og syntes det var et morsomt fag, kunne jeg veldig lite om matlaging da jeg flyttet hjemmefra. Foreldrene mine har basert seg mye på posemat og et lite antall gjengangerretter, selv om jeg husker mer interessante og hjemmelagde retter fra tidlig barndom. De er også overraskende uvitende om sånt som næringsverdi etc, tatt i betraktning at de begge har høyere utdanning og leser mye både aviser og magasiner hvor det burde gå an å plukke opp ting. De har rett og slett lite interesse for mat. Da jeg flyttet hjemmefra spiste jeg posepasta og frossenpizza i nesten et år Etter hvert utvidet jeg med enkle hjemmelagde ting som pastasalater med kylling eller tunfisk, og har alltid brukt litt grønnsaker ved siden av.

Men det var ikke før i en alder av nesten 30 jeg begynte å lage sauser og supper fra bunnen av! Nå har jeg etter hvert fått interesse for å lage god og relativt sunn mat - i hverdagen er det vel en av mine største gleder og tidsfordriv. Når folk blir servert middag her får jeg ofte komplimenter både for råvarebruk og smak, men jeg føler meg fortsatt litt "historieløs" sammenliknet med de jeg kjenner som kommer fra "møblerte kjøkken", og er fortsatt i startgropa når det gjelder å teste ut både basisretter og ingredienser (f eks skal jeg bruke limabønner i morgen for første gang). Jeg har heldigvis kommet til et punkt hvor ikke oppskrifter virker skumle og jeg klarer å forestille meg smaken ca, men det har tatt sin tid. Derfor forstår jeg også de som ikke kommer dithen - det er ikke bare å vifte med pekefingeren og si at de bør lage sunnere mat, og misunner de som er vokst opp med bedre matkultur og deltagelse på kjøkkenet fordi jeg tror det gir en et forsprang både helsemessig og tildels sosialt også (det kan være flaut å ikke kjenne til helt vanlige retter, og det er fint å kunne invitere venner eller kollegaer på noe mer interessant enn hjemmelagd pizza)... Har jeg rett?

Forresten har jeg lært veldig mye av å lese her inne, samt å google ingredienser og oppskrifter Begge deler har ført til at interessen har blitt vekt, så har jeg utvidet etter hvert med kokebøker. Når jeg tenker meg om dukket noe av interessen opp da jeg bodde i utlandet, hadde mye tid alene og husverten min hadde stort og hyggelig kjøkken med gassovn og gode kokebøker.

[Gjest Badiane]

For en fin tråd!

Jeg begynte å lære å lage mat da jeg var barn; jeg laget middag og bakte kaker før 10 årsalderen. Kunnskapene jeg fikk på skolekjøkkenet, som f.eks. hvordan man lager hvit saus, lefser og kjøttkaker, bærer jeg med meg ennå.

Men det som har påvirket meg mest, er at jeg kommer fra en familie hvor mat og matlaging står sentralt, og at jeg har vokst opp med at middag er noe man lager av friske grønnsaker, fisk, kjøtt, osv. Jeg vurderer faktisk aldri å kjøpe posemat, på samme måte som at de fleste ikke ville drømme om å kjøpe ferdigkokte poteter eller revne gulrøtter. Det handler altså om innstilling.

En ting jeg har inntrykk av, er at mange kjøper ferdigmat og pulver fordi de enten ikke har selvtillit nok til å lage maten selv, eller fordi de ikke tenker over at det faktisk ikke tar så veldig mye lengre tid å lage den aktuelle retten fra bunnen av. Det er litt synd. Kanskje man burde ha flere matlagingsprogrammer på TV?

Endret 17. februar 2008 av Badiane

[Gjest Eurydike]

Jeg har hatt stor interesse av matlaging bestandig, tror jeg, men kunnskaper og bevisstgjøring har kommet litt klumpvis gjennom livet.

Hjemmefra er jeg vant med en blanding av traust, gammeldags, hjemmelaget mat og halvfabrikata. Jeg tror posemat og frossenretter fremsto som en frigjørende nyvinning for min mødregenerasjon på vei fra husmortilværelse og ut i arbeidslivet. Som barn lærte jeg imidlertid å lage basisting (hvit saus og sånn), og jeg hadde ansvar for middagslaging enkelte dager fra jeg var i 10-årsalderen, vil jeg tro. Som tenåring inviterte jeg også gjerne venner til middag når foreldrene mine var bortreist.

Gjennom student- og kollektivtilværelse ble det mye matlaging (i stort kjøkken), og noen aha-opplevelser. Utenlandsopphold, ukjente råvarer og det å bo sammen med folk fra andre kulturer ga også mange nye impulser.

Men det var også for meg noe senere at jeg tok et bevisst valg mht å begynne å lage all mat fra grunnen, gjerne av økologiske og kortreiste råvarer, fordi jeg begynte å bli mer opptatt av sammenhenger mellom mat og helse/sunnhet, og tildels også matproduksjon og miljø. Dessuten har internett hatt en vesentlig innvirkning på matinteressen min, fordi det gir lett tilgjengelig kunnskap om råvarer, og så uendelig mye informasjon å la seg inspirere av. Blant annet her inne.

[Gjest Bellatrix]

Jeg har alltid likt å lage mat. Har gjort det så lenge jeg kan huske. Allerede som barn laget jeg middager uten å bruke oppskrift, men prøvde meg fram. Jeg er ikke noen mesterkokk, men jeg lager gjerne mat fra bunnen av. Jeg skammer meg heller ikke over at jeg av og til velger posesauser og frossenpizza.

[Arkana]

Som Bellatrix har jeg også alltid likt å lage mat, og jeg kan omtrent ikke huske en tid jeg ikke har laget mat. Jeg begynte før barneskolen og husker godt at jeg syntes heimkunnskaptimene var forferdelig kjedelige fordi vi etter min mening ikke laget mat (jeg husker fremdeles med gru den aller første timen hvor vi laget kakao og smurte knekkebrød med hvitost ). Jeg kommer fra en familie som er glad i å lage og spise mat (i tillegg til at jeg har fransk mor, som gjorde at middagene hos oss nok ikke var helt som de andres, selv om vi også har hatt typisk norske middager som kjøttkaker). Mamma lærte meg mye mens jeg bodde hjemme, og etterhvert har også jeg delt oppskrifter og lærte henne vel så mye. Mat har blitt en felles interesse for oss, og det synes jeg er gøy.

[Gjest *Mim*]

Jeg har også alltid likt å lage mat og særlig å bake. Foreldrene mine var opptatt av mat, men jeg har ikke lært særlig mye av dem, egentlig. Kunnskapene kom mye av egen erfaring (vi ble oppmuntret til å prøve!) og noe fra skolen. Men det var først i tjueåra at jeg begynte å få mer taket på det. Har laget mye mislykket og dårlig, men merker at det bedrer seg mer erfaring, heldigvis.

[Toro]

Jeg er oppvokst med en hjemmeværende mor som laget mat fra grunnen av.

Selv startet jeg ikke med matlaging før jeg var i voksen alder.

Gleden ved å lage mat og mat som har smak har vokst. Jeg har

villet lage mat uten å måtte ty til poser. ( vel en og annen sauspose

har jeg vel brukt, men ikke uten å tilføre den noe ekstra.. )

Jeg vet jeg er dårlig på planlegging. For ofte blir måltidene til etter hva jeg finner i butikkhyllene.

Bevissthet på smak har en liten bieffekt, jeg er i ferd med å oppdage vinens verden.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for veldig interessante svar så langt Jeg kjenner igjen endel tanker, f eks bevissthet på miljø og mat, det prøver jeg også å tenke på, og kunnskapen øker jo med interessen. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har vært interessert i matlaging fra jeg var yngre, men må nok innrømme at det ikke har vært så mye rom for prøving og feiling hjemme hos foreldrene mine, og deres innstilling har selvsagt påvirket meg. Jeg er også med på at ferdigprodukter og halvfabrikata sikkert hørte med til frigjøringen og kvinnens inntreden i arbeidslivet.

Ikke vet jeg hvorfor jeg HAR blitt opptatt av dette heller, men de siste årene har jeg nok hatt mer tid og overskudd til å lære meg noe nytt enn det som er normalt (har jobbet hjemmefra). Og jeg har alltid vært glad i mat, og lite skeptisk ovenfor nye smaker. Utenlandsoppholdet og ellers studenttiden ga meg nok også noen impulser fra andre kjøkken og vaner. Dessuten har jeg litt kunnskap om landbruk og råvarer - og biologi og kjemi - gjennom tidligere jobb og interesse, jeg tror nok det har spilt inn.

Nå har jeg i hvert fall kommet dit at jeg tenker at matkultur er en kjempefin ting å lære barn, og at det er synd det er relativt vanlig å ikke kunne "noen ting" om å lage mat på skikkelig måte. Jeg tror også det kanskje har vært en fokus på fancy mat hvor man nesten må ha tilgang på flere delikatesse- og innvandrerbutikker samtidig for å finne ingrediensene, mens mange enkle retter har blitt stilt i skyggen. Jamie Oliver synes jeg gjør en god jobb i så måte, hvor han bruker mest ingredienser alle kan få tak i, og lager mange av rettene slik at det er lett å erstatte eller utelate det man ikke finner. Man kan liksom ikke _begynne_ med de mest eksklusive og sjeldne varene når man ikke har kokt fårikål en gang.

(jeg jukser forresten av og til fremdeles, f eks ved å kjøpe ferdige kjøttboller til ellers hjemmelagde gryter, eller en ferdigpizza en og annen sliten dag, og kommer sikkert til å fortsette med det. Men jeg har jo også funnet ut at det er mange retter det ikke tar lengre tid å lage fra bunnen, og som fungerer fint til hverdags.)

[Leo]

Å lage mat fra grunnen av er noe jeg har vokst opp med og jeg husker godt at min lillebror lenge var fast bestemt på å bli kokk. Både han og jeg endte opp med en helt annen utdannelse, men vi inviterte begge til storslagne middager som var svært populære da vi var studenter.

Takket være våre aner på en husmannsplass i Gudbrandsdalen, hadde vi nemlig en del gode oppskrifter basert på enkle råvarer i bakhånd. Da de oppskriftene ble til var bl.a. fisk og vilt noe de fleste måtte ty til fra tid til annen og langt fra "overklassemat". Den gangen ble alt tatt vare på og vi var vel ikke særlig gamle før vi lærte at det meste kunne spises hvis det var riktig tilberedt eller kokes kraft på. Mye av dette betraktes i dag som delikatesser... (En matinteressert norsk husmannskone skilte seg nok ikke så mye fra en fransk og hun hadde faktisk ganske mange krydderurter i hagen...).

Basislærdommen, foruten å kunne slakte, dyrke og lagre forskjellig typer matvarer, var likevel brun og hvit saus, gjærdeig, ferskvannsfisk, småvilt og rotfrukter av forskjellig slag. Alt i alt ganske universell lærdom som enkelt lar seg overføre til andre lands matkultur og som gjør at ingen av oss har noen store betenkeligheter med å tilbrede en kylling på thailandsk vis eller koke en kanin etter en omtrentlig maltesisk oppskrift. En fisk på 1 - 2 kg. tilbredes også omtrent på samme måte uansett hvor den måtte ha sitt opphav.

Alt i alt tror jeg det handler om interesse og grunnleggende kunnskap. Ingen av mine bestemødre kom fra noe som kunne ligne overklasse, men de var opptatt av å lage god, sunn og næringsrik mat og lærte gjerne fra seg! Før jul og til festlige anledninger var vi gjerne tre - fire generasjoner samlet som kokte og bakte og det bidro jo selvfølgelig til at vi har ønsket å føre tradisjonene videre og "Toro" er en gjest vi sjelden har måttet ty til...

[Gjest Gjest]

Ja, tidligere måtte man jo kunne lage mat av alt og hadde sikkert gode kunnskaper om dyrking, slakting osv. Og hva som er sunt blir relativt, husmannskost var sunt på den tiden da man ikke fikk tak i kjøtt hver dag og hadde fysisk arbeid, men utelukkende å velge de tyngste rettene fra dette kostholdet, med fet saus til, er ikke like sunt, men kanskje fristende når man får lettere tilgang på kjøtt og sånt.

Jeg er også veldig enig i det med basiskunnskapen du nevner, Leo. Kan man disse tingene, kan man lage det meste etter hvert som man blir kjent med flere smaker og kryddere. Og vi lærte jo dette på heimkunnskapen, men for mitt vedkommende ble det glemt fordi jeg ikke praktiserte før mange år seinere.

Forresten har jeg en samboer som ber tynt om posetomatsuppe o.l en gang i blant, og selv om han ikke får det (da får'n lage sjøl) er det vel sånn at når man er to, må man finne mat begge liker. Selv er jeg veldig glad i gryter med mye smak, mens samboern min gjerne vil ha "tørrere" eller mildere retter oftere. Jeg er imidlertid litt overrasket over at han fortsatt går til posehylla i butikken når han vil ha ostesaus, og ikke inn på kjølerommet... Vi deler nok ikke interessen for hvordan maten blir lagd.

[Leo]

Ja, tidligere måtte man jo kunne lage mat av alt og hadde sikkert gode kunnskaper om dyrking, slakting osv. Og hva som er sunt blir relativt, husmannskost var sunt på den tiden da man ikke fikk tak i kjøtt hver dag og hadde fysisk arbeid, men utelukkende å velge de tyngste rettene fra dette kostholdet, med fet saus til, er ikke like sunt, men kanskje fristende når man får lettere tilgang på kjøtt og sånt.

Jeg synes faktisk det er enklere å unngå fettet når jeg vet hvor det kommer fra og i motsetning til mine formødre både siler jeg av og skjærer av fett. Fordi næringstilgangen har blitt bedre, synes jeg også at jeg kan tillate meg det med god samvittighet. I tillegg er det viktig å huske på at f.eks. grisekjøttet jeg får levert er mye magrere enn det min oldemor håndterte. Jeg serverer m.a.o. ikke stekt flesk o.l. på "gammelmåten", stekesmøret er erstattet av teflonpannen og fløten utelates eller erstattes med skummet melk eller mager yougurt til hverdagsbruk. Smaken blir imidlertid mye den samme. Når jeg sier at mine beste- og oldemødre var opptatt av sunn mat, så mener jeg at de var opptatt av et variert kosthold med så mye vitaminer og mineraler som mulig og faktisk var de klar over at for mye fett ikke var av det gode med mindre man hadde tungt kroppsarbeid.

[Gjest Badiane]

Jeg tror også at hel- og halvfabrikata ble sett på som et stort fremskritt da det kom. Det som er synd, er at det er altfor mye av det i butikkene på bekostning av ferske råvarer. Jeg tror nok at billigkjeder som Rema 1000 må ta på seg en stor del av skylden for dette, da frossenmat, pulver og hermetikk holder seg mye bedre enn ferskvarer, og at det dermed gir mye mindre svinn. Den store andelen ferdigmat i butikkene har helt sikkert påvirket nordmenns matvaner. Jeg er sikker på at dersom det hadde bugnet av fersk fisk og flotte grønnsaker i butikkene, ville nordmenns kosthold vært annerledes.

En av de tingene som er fint med å lage maten fra bunnen av, er at det blir mye lettere å ha et sunt kosthold, idet man vet nøyaktig hva man spiser, og at man selv kan kontrollere hvor mye salt, fett og sukker man får i seg. Og transfett og tilsetningsstoffer er nesten fraværende i et slikt kosthold. Dessuten blir det mye lettere å spise variert, noe som jo også er viktig for helsa. Jeg tror også at folk som er vant til å spise hjemmelaget mat har mye mindre hang til junkfood og annen dårlig og usunn mat.

Endret 17. februar 2008 av Badiane

[Gjest Reka]

Jeg har også alltid likt å lage mat, var med på å bake boller og kaker fra jeg var rundt 3-4 år, men bildene viser at jeg nok egentlig var mest opptatt av å slikke bollen og spise litt deig.. Men på midten av barneskolen begynte vi med heimkunnskap og da måtte vi lage middag hjemme en dag i uken. Så det var vel da jeg begynte å lage mat. Er nok ingen mesterkokk, men man lærer jo så lenge man lever Har alltid hatt lyst til å gå på ett kokkekurs for å lære å lage litt mer "fin" mat, men det har liksom forsvunnet i mengden. Jeg tror ikke jeg ville vært like glad i å lage mat hvis jeg ikke kom fra ett hjem for både mamma og pappa lager mat og baker osv.

[Nigo-san]

Jeg får være litt kjerringa mot strømmen, jeg da.

Jeg liker ikke å lage mat. Jeg synes det er kjedelig, og jeg er ikke noe flink.

I den grad det har noe med oppvekst å gjøre, så er jeg oppvokst med foreldre som er langt over gjennomsnittet glade i å lage mat- og dermed var de også fryktelig flinke. Resultatet var at ingen var særlig interessert i at jeg skulle prøve meg på kjøkkenet, hverken de eller jeg. Det gikk mye raskere, og ble mye bedre, når de lagde mat, så hvorfor skulle jeg stå der og træle og mislykkes gang på gang?

Så da jeg flyttet hjemmefra kunne jeg knapt steke et egg. Har prøvd og feilet litt og bedriver i dag ganske grei matlaging, i hvert fall når det er barn til stede (når det ikke er det, gidder jeg ikke lage mat i det hele tatt). De får helt standard middagskost, med noen importerte matskikker innimellom, og mye frukt og grønt. De er også fryktelig glad i fisk, merkelig nok. Men på en vanlig tirsdags ettermiddag skal jeg villig innrømme at det går mye i halvfabrikata. Det har noe med tid å gjøre også.

Men jeg liker å spise mat, da. Særlig god mat, hvis noen gidder å lage den til meg. Har hatt flaks og fått meg en mann som er en racer på kjøkkenet, så der har vi oppgavefordelingen klar: han lager maten, jeg rydder opp. Eventuelt kan jeg lage dessert eller kaker, for det er jeg ganske god på.

Edit: Må få med at de største barna, og særlig et av dem, er veldig interessert i matlaging. Det er en egenskap jeg planlegger å utnytte grovt, hehe. På den annen side kommer det jo barna til gode at de lærer seg å kokkelere litt også, så jeg har ikke dårlig samvittighet for det

Endret 17. februar 2008 av Nigo-san

[Gjest Morgan le Fay]

For å ta en forkortet versjon. Jeg er oppvokst med kun hjemmelaget mat; vi bodde på landet, og besteforeldre og foreldre dyrket blant annet poteter, gulrøtter, kålrot, frukt og bær. I tillegg gikk pappa på storviltjakt, og bestefar var en kløpper til å fiske, så vi hadde stort sett tilgang på lokale råvarer. Maten var tradisjonell, og jeg var blant de barna som ikke likte ketchup, fordi jeg ikke var vant med det. Derimot var jeg i himmelen da jeg noen ganger fikk servert gul saft fra butikken.

I voksen alder har matlagingsinteressen kommet gradvis. Først gikk det litt i halvfabrikata, men jeg har for eksempel alltid laget ting som kjøttkaker, sauser og potetmos fra grunnen av.

Og gjerne er det slik at jo mer man lærer, jo morsommere blir det å lage mat, og nå er det ikke så veldig mye som kjøpes ferdig her i huset (unntatt for eksempel fiskekarbonader, fordi det er enkelt når det skal gå raskt).

For min del er grunnen til at jeg velger å lage mat fra grunnen av sammensatt; først og fremst er det smaken, men også det å kunne kontrollere råvarer og tilsetningsstoffer, og på den måten kunne få et sunt og balansert kosthold.

[Concertina]

Jeg har alltid likt å lage mat, lærte endel basiskunnskaper (lage saus, koke/steke fisk/kjøtt/grønnsaker, bake brød, bake kaker osv) da jeg bodde hjemme, men jeg var ikke så veldig ivrig. Jeg vokste opp på landet, ingen av foreldrene mine hadde akademikerbakgrunn (de har dog tatt utdannelse i voksen alder), og besteforeldrene mine var vel stort sett hjemmeværende husmødre/håndtverkere/bønder. Vi hadde stort sett helt vanlige tradisjonelle middager, halvfabrikat hadde vi svært sjelden, frosenpizza tror jeg vi hadde to ganger mens jeg bodde hjemme, og selv om mye av hverdagsmaten var lite spennende så var det jo godt og sunt, og i tillegg så spiste vi jo endel selvfisket ørret og annen fjellfisk på vinteren, stekt/kokt laks på sommeren, hjemmerøkt laks (oooh ), "familieskutt" rype og elg, og en og annen (kjøpt) rein, vi plukket multer, blåbær og hadde jordbærland. Mamma (som stort sett lagde mat, hun var hjemme med ungene noen år) hadde nok ikke det så enkelt når det kom til å lage spennende middager; min far spiser ikke grønnsaker (fremdeles ikke, dog har han blitt bedre), så det satte nok en demper på eksperimenteringen.

Jeg lagde vel ikke så mye mat mens jeg bodde hjemme, annet enn en og annen middag, flyttet for meg selv som 17-åring og måtte da starte å lage mat selv... Det var en overgang, ble endel halvfabrikat og frosenpizza i starten, men sakte men sikkert så begynte interessen å våkne. Begynte å kjøpe kokebøker og eksperimentere, ikke alt ble like vellykket, men man lærer jo av det og Interessen ble enda større da jeg traff samboeren min, han liker nemlig også å lage mat, så nå er vi to om det Jeg elsker å invitere på middagsselskaper, bake nydelige kaker og desserter, og stort sett all mat blir laget fra skratch her hjemme - da vet jeg hva jeg får i meg, det tar ikke lengere tid OG det smaker jo myemye bedre

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg synes faktisk det er enklere å unngå fettet når jeg vet hvor det kommer fra og i motsetning til mine formødre både siler jeg av og skjærer av fett. Fordi næringstilgangen har blitt bedre, synes jeg også at jeg kan tillate meg det med god samvittighet. I tillegg er det viktig å huske på at f.eks. grisekjøttet jeg får levert er mye magrere enn det min oldemor håndterte. Jeg serverer m.a.o. ikke stekt flesk o.l. på "gammelmåten", stekesmøret er erstattet av teflonpannen og fløten utelates eller erstattes med skummet melk eller mager yougurt til hverdagsbruk. Smaken blir imidlertid mye den samme. Når jeg sier at mine beste- og oldemødre var opptatt av sunn mat, så mener jeg at de var opptatt av et variert kosthold med så mye vitaminer og mineraler som mulig og faktisk var de klar over at for mye fett ikke var av det gode med mindre man hadde tungt kroppsarbeid.

For vår (? jeg er fra 70-tallet) generasjon er jeg enig i at det er lett å vurdere og tilpasse, men f eks bestefaren min var nok ikke bevisst på hva maten inneholdt, selv om han lagde det meste fra bunnen. Foreldrene mine tenker fortsatt ikke på sånt, i hvert fall ikke faren min. Generelt har vel forresten akkurat det mest å gjøre med hva man gidder å sette seg inn i og tenke på, mer enn generasjon - jeg har jo kokebøker fra før krigen hvor det står mye om næringsinnhold osv. Og i den grad kostholdet i dag er årsak til overvekt skyldes det vel minst like mye raffinert mel og "skjult" sukker og fett i ferdigvarer, som gammeldags kosthold. Jeg kjenner forresten igjen det du skriver, Consertina, i min familie har faren min satt en demper på inspirasjonen, tror jeg, fordi han foretrekker kneip framfor hjemmebakt brød, og heller vil ha en eller annen "fast rett" med pølser og ost framfor noe nytt med mye grønnsaker... Selv om samboern min og jeg ikke har samme interesse for matlaging er det inspirerende at maten nesten alltid blir godt mottatt og spist opp

Jeg reagerer også på hvor mye ferdigprodukter som finnes i butikkene - vi har to butikker i nærområdet, og begge har 3/4 av frysediskene fylt opp med ferdige blandinger og middager (greit nok at noe av dette også er rene produkter som grønnsaksblandinger o.l), mens man aldri får kjøpt umarinert kylling f eks. Posehyllene er enda verre, med rekke på rekke av tørkede middager, mens sånt som hermetiske eller tørkede bønner og linser - som jo er sunt og bidrar til variasjon i kosten - er helt fortrengt med unntak av slimete chilibønner og hermetiske erter. Heldigvis finnes det jo butikker som er bedre, men også store butikker (for eksempel OBS) kan ha flaut dårlig utvalg. Så det kan være vanskelig å bli inspirert til å lage ting på en annen måte. Ettersom jeg ikke har kunnet grunnleggende ting har jeg også hatt sperrer mot å invitere folk på middag, og å lage mat til meg selv har resultert i mye pirkete pastaspising

Ikke for det, det var ikke egentlig bedre der jeg bodde i utlandet, supermarkedene der hadde blant annet helt sinnsykt dårlige bakeavdelinger (double chocolate donuts UTEN et snev av kakao får det til å ringe en bjelle), og lite appetittvekkende industrikjøtt, f eks liksomrøkt kjøtt til 15 kr kiloen. Men de hadde også et godt utvalg av alternative varer, både store grønnsaksavdelinger og økologiske produkter, og det var mange småbutikker som hadde et mer inspirerende utvalg av råvarer fra diverse deler av verden (sånn er det jo heldigvis i byene i Norge også).

[Gjest Catwoman]

Hadde null interesse for mat og matlaging som barn. Jeg var glad i å spise den - men å lage den var kjedelig. Å være med å bake ting synes jeg var ok innimellom. Og jeg har vokst opp i et hjem hvor matlaging var en helt naturlig del av hverdagen.

Det var først da jeg utviklet spiseforstyrrelser i femten års alderen at jeg faktisk lærte å lage mat. Fra å ha null interesse for mat, ble jeg superinteressert i mat og ernæring. Jeg føler at jeg kan lage mat sånn ganske greit, liker ikke å lage mat til andre da, og jeg bruker aldri oppskrifter men mikser og trikser og vet hva og hvordan jeg kan mikse ting sammen - og det smaker godt. Jeg kan fint lage sauser og supper etc. etc. fra bunnen av. Nå som spiseproblemene mine ikke lenger er der i så stor grad forsvinner også mye av interessen for å lage mat - synes ikke det er så moro lenger.

Det er ingenting positivt å si om spiseproblemer - men i mitt tilfelle hadde jeg nok aldri hatt såpass mye kunnskaper om ernæring og matlaging som jeg har i dag hvis jeg ikke hadde blitt syk.

[Gjest kokkelure :)]

Jeg har alltid interessert meg for matlaging..

Men virkelig å lage mat lærte jeg på kokkelinja.

[smaksløk]

Jeg har alltid likt å lage mat og har hatt en mor som var veldig flink å inkludere barna i matlagingen. Husker veldig godt at det første jeg lærte å lage helt selv var kakao, min mor hadde skrevet tydelig oppskrift og jeg fulgte den til punktum og prikke. Neste ting var å lære å lage eplekake. Fikk hjelp til å sette i ovnen og varme plater og jeg ser jo nå at selv om mor lot som hun satt i stua og ikke fulgte med på alt jeg gjorde hadde hun full kontroll. Men husker jeg følte i stor grad at det var jeg som hadde laget dette og var veldig stolt. Hadde min egen oppskriftsbok som hun la inn nye oppskrifter hun hadde skrevet til meg etterhvert som jeg håndterte ulike ting. Tror absolutt dette har ført til at jeg idag liker matlaging så godt som jeg gjør.

Men akkurat for øyeblikket lever jeg i stor grad på ferdigmat og restauranter, ettersom kjøkkenet mitt her bare har to kokeplater og veldig liten plass. Det er rett og slett kjipt å prøve å lage noe for har ikke plass til å boltre meg i det hele tatt. Så er det også billigere å spise ute. Heldigvis er dette bare for en periode, og gleder meg utrolig til å flytte inn i min nye leilighet med eget stort kjøkken hvor jeg kan slå meg løs!