Problemer med kjæresten

[Gjest Gjest]

Hjelp meg å gjøre noe lurt...

Min samboer og jeg har fått problemer Problemene går mye på meg og hva jeg føler. Jeg føler han har forandret seg. Mannen som var så utrolig omsorgsfull, lidenskapelig, kosete og skjønn før. Jeg synes ikke han er det lenger. Og da jeg var syk her, så synes han var ekstremt lite omsorgsfull...

Jeg har tatt det opp med han på en seriøs måte, det er ikke noe krangling eller skriking. Men jeg spør han forsiktig om følelsene hans har endret seg, eller hva han tenker. Om han merker disse forandringene selv. Men han skjønner ikke hva jeg snakker om en gang.

Når jeg prøver å snakke, så er det bare jeg som snakker mens han er helt stille. Jeg er så lei av at han aldri sier noe!! Jeg nevnte det i sta, om han ikke kunne vær så snill å snakke. Men han er ikke så flink til sånt sier han.

Jeg føler jeg sutrer og maser, og har prøvd veldig hardt i perioder. Vært blid og forelska og ikke nevnt noen ting, men til slutt er det akkurat som om begeret er fullt og jeg klarer ikke mer. Vi får liksom aldri ordnet opp når han ikke snakker, og ting ikke endrer seg. Det går jo ikke for meg heller å bare la det skure og gå når jeg ikke har det bra inni meg?

Jeg synes det er tungt at han er mindre oppmerksom og omsorgsfull i forhold til meg. Spesielt med tanke på at jeg er gravid. Mine tanker er at han MÅ ha mistet følelser for meg, men han nekter for dette selv...

Hva skal jeg gjøre folkens?

[Gjest Gjest]

Hvis han ikke trives med å snakke om "følelser og sånn", be han skrive ned ting. Det er ofte lettere å formulere seg skriftlig enn muntlig når temaene er litt vanskeligere.

[Gjest Gjest_moi_*]

Vi gikk nesten gjennom det samme, bare at jeg hadde et par handfaste ting kjæresten min hadde gjort, som gjorde meg uvel for å si det mildt.

Jeg satte bare hardt mot hardt(han klarte heller ikke prate om ting), og sa fra at jeg kommer til å gå nå, FOR ALLTID, så får du bare sitte her å være stille.

Du kan tro ting har endret seg i ettertid da, nå kan han ta initiatv til å prate. Han kan fremdeles si at han ikke er flink til å prate om slikt, og det respekterer jeg når jeg faktisk ser at han prøver sitt beste.

Jeg sa bare til slutt at nå må vi lære oss å prate om ting eller så kommer det til en slik topp igjen som det gjorde, og det er ikke sikkert at vi kommer til å overleve DET en gang til, og det var han enig i.

Men det er jo en radikal ting å si da, til din kjære. Men for oss så fungerte det heldigvis.

[Gjest Gjest]

Vi gikk nesten gjennom det samme, bare at jeg hadde et par handfaste ting kjæresten min hadde gjort, som gjorde meg uvel for å si det mildt.

Jeg satte bare hardt mot hardt(han klarte heller ikke prate om ting), og sa fra at jeg kommer til å gå nå, FOR ALLTID, så får du bare sitte her å være stille.

Du kan tro ting har endret seg i ettertid da, nå kan han ta initiatv til å prate. Han kan fremdeles si at han ikke er flink til å prate om slikt, og det respekterer jeg når jeg faktisk ser at han prøver sitt beste.

Jeg sa bare til slutt at nå må vi lære oss å prate om ting eller så kommer det til en slik topp igjen som det gjorde, og det er ikke sikkert at vi kommer til å overleve DET en gang til, og det var han enig i.

Men det er jo en radikal ting å si da, til din kjære. Men for oss så fungerte det heldigvis.

Jeg gjorde det samme, typen lovde å skjerpe seg (som mange ganger før) men gjorde det slutt etter en uke.

Etter min erfaring så har han mistet interessen og det kommer til å bli slutt hvis han plutselig blir "kald", hvis han før klarte å vise følelser og være god. "Jeg er ikke så flink til å snakke om slikt" har jeg også fått som unnskyldning, men den holdt ikke, for jeg hadde vært sammen med han i flere år og han hadde ikke hatt problemer med å utrykke seg før.

En annen ting, som mest sannsynlig var tilfelle med meg, han innrømmet det også,er at du kjenner mannen så godt at du ser at det er noe galt lenge før han er klar over det selv. Mannfolk trenger litt tid på å forstå hva som foregår i sitt eget hode, og når han er klar til å gjøre det slutt, har du forstått det i to måneder.

[Gjest ts]

Jeg fikk endelig noe ut av han i sta. Jeg spurte om det var noe som plaget han, og ja... Det var dette med at jeg hadde lyst til å flytte. Fordi han hadde lyst til å pusse opp her vi bor nå.

Og i tillegg så var han litt stressa og sånn fordi han hadde dette med oppussingen hengende over seg.

Jeg: men... jeg vet hvordan du blir når du skal pusse opp eller har noe hengende over deg. Du blir stressa og sur! Så det er litt derfor jeg ville flytte, fordi jeg ville ikke at vi skulle ha noe sånt som tæra på oss.

Han: ja, jeg vet jeg blir litt sånn men... Snart har vi fått pussa opp og fått det kjempefint, og det er her jeg vil bo.

Jeg: men... vi ble enige om å pusse opp for 3 mnd siden og det har enda ikke skjedd noe?

Han: Ja... men jeg skal snart begynne...

Jeg: oki... var det alt eller?

Han: ja jeg vet ikke om noe mer i hvert fall. Det har gått litt innpå meg at det er så mye som skulle vært gjort og sånn...

Jeg: Men er det ikke bedre at vi kjøper et hus der det ikke er noe som trengs å pusse opp i steden for at du går og har det sånn?

Han: nei!! jeg vil bo her.

Jeg: ok, da skal jeg ikke nevne det mer....

Case closed eller?

Er det virkelig mulig at det var alt? og i så fall, hvorfor kunne han ikke da sagt noe før det ble så kjip stemning?

Jeg kunne trengt en mann som var her for meg nå som jeg er gravid... Ikke en som bare tenker på oppussing som han aldri fåt begynt på og som blir sur av det

[Gjest Gjest]

Må dere pusse opp da? Kan dere ikke bare bestemme dere for at det er bra nok som det er? Det er ikke første gang oppussingsstress har tæret på et forhold. Bruk heller tid og penger på noe som styrker forholdet. Det er mitt råd

[Gjest ts]

Nei det går ikke... Vi kan ikke bo her med barn sånn som det ser ut. Vi har ikke bad en gang, og ikke noe rom som kan være barnerom.

Skjønner ikke at han orker å la det tære så fælt på han. Han har jo good tid enda, og folk til å hjelpe seg.

[Gjest Gjest]

Nei det går ikke... Vi kan ikke bo her med barn sånn som det ser ut. Vi har ikke bad en gang, og ikke noe rom som kan være barnerom.

Skjønner ikke at han orker å la det tære så fælt på han. Han har jo good tid enda, og folk til å hjelpe seg.

Det er vel ikke en mann med depresjoner eller som går på/har begynt med antidepressiver? Har i voksen aldre forstått at vi mennesker er utrolig forskjellige og har veldig ulike følelser og oppfatning av saker og ting.

Prøv å være forståelsesfull. Ikke anklag. Spør. Si hva du like /ønsker.

Gi ham deretter litt tid til å forsøke å forandre seg.

Det er jo mulig jeg tar feil, men det er jo mye spm står på spill her, så kanskje verdt å prøve?