"husmorferie"??????

[cam-moe]

Hei!

Jeg har det litt tungt om dagen, og trenger å lette litt på trykket!

Vi hadde bare vært sammen i et halvt år, da jeg ble gravid. min kjæreste har et barn fra før, med en dame han var sammen med i tre år, forholdet der gikk i stykker rett etter fødsel. ( vi har datteren hans annenhver helg)

Vi bor i en tomannsbolig sammen med mamma og hennes samboer og hans sønn. Det fungerer veldig bra, mamma og kjæresten min har et veldig godt forhold, bedre enn henne og meg.

Jeg har alltid ønsket meg barn, og var overlykkelig, men svangerskapet var ikke bare en dans på roser, jeg gikk opp nesten 40 kg, og ble så utrolig sinna, på alt og alle. men han levde med det og meg, og prøvde så godt han kunne å forstå, det kan ikke ha vært lett, for jeg skjønte det ikke selv, jeg skjønte jeg var irrasjonell, men klarte ikke kontrollere det, eller gjøre noe med det, om jeg holdt det inne, endte det med en kjempeeksplosjon.

En stund etter fødselen fikk jeg depresjoner, og begynte å gå til Psykolog en sommer, og det hjalp, ikke på noen måter fødsels depresjoner, men savnet etter bestemoren min, men jeg følte meg ”fanget” hjemme, kom meg ikke ut, og satt og gråt hele dagen. Det var bare Christian som fikk meg til å smile. En ekkel tid, men det var vel rundt der det hele startet, for jeg var bare hjemme, ville ikke ut, og ”mistet” kontakten med venner, heldigvis har jeg gode venner som ikke ga meg opp, og som hjalp meg gjennom det hele, men jeg tror kanskje det var da vanen om at jeg var hjemme og tok meg av ALT kom.

Jeg valgte å gå hjemme med Christian et ekstra år, tok til meg nabojenta, så han ikke skulle ”kjede” seg med bare meg, mens jeg skulle studere på kvelden.

Vi var innstilt på at det kom til å bli tungt, men var også innstilt på å klare dette, MEN, skolen tok all min tid, og jeg hadde konstant dårlig samvittighet, enten skulle jeg vært sammen familien, eller jeg skulle ha gjort skole arbeid, vi hadde ikke eksamen 2 ganger i året som jeg hadde fått beskjed om, men 2 ganger i mnd!

Mannen min klagde, og var ikke spesielt støttende, og jeg slet, ville ikke "miste" familien for noe som skulle være en "hobby" siden jeg allerede har en utdannelse, men jeg hadde alltid drømt om å gjøre dette, pluss jeg kom meg litt ut! Men alt maset og slitet gjorde at jeg besluttet å slutte, og heller ta det senere. Mamma eksploderte!! Dette var bare min kjærestes feil, han kunne ha hjulpet meg mer, osv .Var litt enig, det var ikke gøy å komme hjem fra skolen klokken 2130, og finne leiligheten som en slagmark, mens han satt i sofaen og så på Tv. Vet ikke hva det var, men det virket ikke som han likte at jeg var ute og møtte andre, for det var så absolutt ikke snakk om å få noe hjelp i huset. Vi kranglet og jeg sa han var en stor del i avgjørelsen min, men jeg hadde tatt den, med hovedvekt på mitt beste.

Så jeg har da fortsatt å gå her hjemme med barn, og innimellom fått ”innvilget tillatelse” til å gå ut med venner, men blir ofte kalt hjem pga. hylende barn eller et eller annet. Var en uke innkalt som meddommer i en rettssak, og den uken var den deiligste uken jeg har vært med på, selv om jeg bare var ”på jobb” og hjem, så hadde jeg liksom en grunn til å kle meg som jeg pleide, og bry meg om hvordan jeg så ut, det er liksom ikke noe vits i det når du leker i sanda hele dagen…

Hver gang jeg skal ut å møte venner gjør jeg det som regel etter at jeg har lagt Christian, slik at kjæresten ikke skal ha noe ”pes” med han, jeg skjønner jo at kjæresten min er sliten, herregud, han jobber jo fra 0500.

Jeg har familie på den andre siden av landet, og halvsøsteren min re flink til å komme på besøk, vi har aldri vært på besøk hos dem enda, vet ikke helt hvorfor, kanskje fordi de er flinke til å komme hit, eller så er det på en måte min fri havn? Jeg har fremmet ideen om en husmors ferie, hvor jeg vil reise dit opp en lang helg bare meg, for å slappe av og komme meg litt vekk, jeg føler jeg blir stadig mer ”avhengig” av barnet mitt, og han av meg, jeg har allerede begynt å grue meg til han skal i barnehage, selv om jeg vet at det kommer han til å ha såååå godt av, men det er jo så godt å vite hva som skjer hver dag, og være der sammen han og oppleve disse tingene.

Men den tanken ble ikke tatt vel i mot, hvorfor skulle jeg reise vekk? Han har ikke noe behov for å være vekk fra meg, kan vi ikke reise alle sammen osv osv.

Problemet mitt er at han ikke skjønner, jeg har aldri noe å fortelle han, jeg går jo hjemme hver dag, og sitter hjemme sammen han på kvelden, og får aldri muligheten til å savne han. Kan jeg leve sånn? Kan jeg dele resten av livet mitt med en mann som får hetta hver gang jeg vil være for meg selv?

Jeg har ingen problemer med om han skulle reise bort en helg eller for et par dager, og det har ikke han heller, så lenge jeg er hjemme. Jeg valgte familien fordi det er billig, og vi skal spare penger til bryllupet, om vi drar alle sammen, føler jeg ikke at jeg kan be om å få bo hos dem, pluss at det ville bli mye dyrere med fly. Jeg har etter hvert fått så dårlig samvittighet for dette at jeg tror nesten ikke jeg ville kost meg en gang, drar vi alle sammen blir det som en helt vanlig helg for meg, det er jeg som må stå opp, passe på Christian, for han kjenner jo ikke alle så godt.

Jeg trenger luft!! Jeg trenger å kunne løsrive meg litt fra mitt høyt elskede barn, og mann.Mye har forandret seg føler jeg, kanskje er det bare en liten krise, som jeg blåser opp, men jeg begynner å bli så lei, så trist, og er livredd for å få depresjoner igjen.

Har mye mer om dette, men jeg orker ikke tanken på å leve uten Kjæresten min, men jeg føler jeg stanger hodet i veggen til tider.

Nei, jeg skal gi meg nå, det var godt å få ut noe av dette.

GOD HELG

Sliten mamma

[Majken]

Du tenker absolutt ikke galt! Greit nok at mannen din er sliten etter å ha jobbet siden kl 0500, men tror han virkelig at det er ferie å være hjemme med barn og hus hele dagen? Et par timer alene med ungen nå og da klarer han. Du er bare nødt til å få han til å forstå at hvis du ikke får litt armsleng nå, kan du komme til å gå på en kjempesmell senere, og da kan det være at han må ta mye mer ansvar enn bare et par timer nå og da......

Stå på, still krav!

[Gjest Gjesta]

Jeg har full forståelse for at du føler at du trenger tid for deg selv. Alle mennesker har behov for litt privatliv innimellom. Syns absolutt du må kunne snakke med mannen din om dette - dere skal jo dra lasset sammen og fungere som støtte og oppbacking for hverandre, ikke sant?!

Syns det er beundringsverdig at du har gitt avkall på mye av dine behov til fordel for din mann og sønnen deres...Men om du gir avkall på deg selv til enhver tid, så vil du også miste deg selv etter en tid - og da mister også mannen og sønnen din deg også...Og det er ingen tjent med!

Håper dere finner en løsning som passer dere begge!

[Gjest Poirot]

Reis på ferie! Det fortjener du, og det trenger du! Du er ikke på viddene, og det bør samboeren din forstå.

[VesleBråka]

Du er nødt til å få endret på tendensen. Først i ditt eget hode, bestem deg for hvordan du vil ha ting, så legger du en slagplan for hvordan du skal få snudd ham rundt. Noen ganger sår du små frø som får utvikle seg, noen ganger setter du foten ned og krever. Prøv å vinn ham over med å prate med ham og få ham til å forstå. Insister på å reis alene, si at "jeg drar på torsdag" og ferdig med det. Si at da får han litt kvalitetstid med barnet også. Og ikke vær så redd for å forstyrre ham, når man får barn vil man ha flere forpliktelser og bli mer sliten enn uten småbarn i huset. Det innebærer bading og mating og legging og rydding av leker og ekstra klesvask for begge foreldrene. Begynn smått med å gå ut med venninnene dine FØR leggetid for småen, så far får venne seg til å ta mer og mer ansvar og plikter, og følg opp. Overgangen vil nok bli mykere hvis du tar det over litt tid enn ved revolusjon. Men ikke gi opp! Dette prosjektet har et mål som er mye verdt for deg, så du må sette alt inn på å vinne her !

[Padmee]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, hadde det også sånn da jentungen var liten. Det var en stor lettelse da ho begynte i barnehagen og jeg fikk fri noen timer for dagen. Men så er det det med samboeren din da. Som de andre her har sagt, dette må du prøve og forandre på. Krev at han skal ta mer ansvar, både ovenfor huset og ungen. Jeg gikk å ventet på at min mann skulle skjønne det av seg selv, men det er bare ikke sånn det fungerer. Nå har jo jeg vert heldig da, har hatt venner som har backet meg opp, og kjeftet han huden full når han ikke gjorde sin del av jobben. Nå er jentungen blitt 3,6 år, og ting har bedret seg, han kan f.eks. ha henne alene nå hvis han må. Men ingenting skjer før du setter ned foten og sier at nå må han også begynne å gjøre sin del av jobben. Det er ikke bare ditt hus og ditt barn, det er hans også.

[cam-moe]

Insister på å reis alene, si at "jeg drar på torsdag" og ferdig med det. Si at da får han litt kvalitetstid med barnet også. Og ikke vær så redd for å forstyrre ham, når man får barn vil man ha flere forpliktelser og bli mer sliten enn uten småbarn i huset.

Jeg har prøvd det, og jeg tror etter alle gode råd og støtte fra alle her at jeg kommer til å dra, i verste fall får jeg ty til mamma, men tankene mine går mer og mer på om dette virkelig er så viktig, om jeg kanskje har begynt å gjøre det til en prinsipp sak? jeg vil IKKE bo sammen en mann som nekter å la meg få reise steder uten å alltid måtte ha med hele familien. Det er alle "anklagene" og sutringen som palger meg, må han absolutt gi meg enda mer dårligsamvittighet?

Ang, å forstyrre han, så går det emr på det at jeg vet at når jeg er sliten setter jeg stor pris på å få slappe av litt, og jeg er oppdratt slik at jeg skal være mot andre som jeg vil de skal være mot meg, og dessuten har jeg ALDRI noe i mot å være sammen Christian hele tiden, men Christian begynner å si i fra selv, for det er veldig gøy når pappa kommer hjem fra jobb, men det er mamma som gjelder, det er mamma som får kosene og mamma som skal trøste, det er mamma for alle pengene! Og han var en utpreget pappagutt før, da var det kjempe stas når pappa kom, mens mamma var helt greit i mellom tiden! Dette har helt snudd, og nå er det KUN mamma!

I natt ble jeg forresten kjempe sur, vi har hatt problemer med å få Christian til å sove hele natten i sengen sin, og vi har virkelig prøvd alt, men etter en stund ble han sur og "småekkel" på dagene også, jeg tok det opp med legen vår en gang vi var der, og hun mente han ville lære å sove der av seg selv, og om vi ikke hadde noe i mot det , kunne vi bare plukke han over i sengen vår om natten. Jeg syntes det hørtes greit ut, for jeg fikk jo ikke sove selv, og nå kommer han over til oss når han våkner på natten, en gang mellom 24-04. I natt hadde jeg sovnet, mens Kjæresten min hadde nesten sovnet, da Christian våkent, jeg drev å mannet meg opp til å gå å hente han, mens han lå ved siden av meg, og pustet og klagde, "åååågh, ja så får JEG gå å hente han da, jeg haddde nesten sovnet, takk skal DU ha!!"

Jeg var på vei, men jeg SOV, det gjorde ikke han, var det så ille å måtte hente CHristian? Jeg blir oppgitt og lei meg jeg,!

Føler ofte at jeg har fått dette barnet på egen hånd, og at han er bare min, og tidvis et forstyrrende moment for kjærsten!

IDIOTISKE mann!! For han skal opp tidlig han, jeg sto opp en halv time etter han i dag, han begynte senere, men meg er det liksom ikke så farlig med, så lenge vi elsker,og tar hensyn til pappa, HELE J......... TIDEN!

Unnskyld språket!

Men takk alle sammen!! :D

STOR KLEM

Camilla

[Gjest Turi]

Ang, å forstyrre han, så går det emr på det at jeg vet at når jeg er sliten setter jeg stor pris på å få slappe av litt, og jeg er oppdratt slik at jeg skal være mot andre som jeg vil de skal være mot meg,

Dette er en prisverdig holdning som ikke er lett å leve opp til. Det virker som om du klarer det, men du ser jo samtidig at det går ut over deg selv.

Syns nesten du skal prøve å være mot ham slik han er mot deg en stund jeg. Så kan du gå tilbake til dine fine vaner og kanskje få ham med deg.

Det virker dessuten som om du ønsker å begynne å jobbe, og det kan du vel når sønnen din begynner i barnehagen?

Skjønner godt at du har behov for å komme deg ut, og dersom du jobber litt, trenger kanskje ikke mannen din å jobbe så mye som han gjør.

En åpenbar løsning sikkert (men absolutt ikke enkel å gjennomføre) - men det virker ikke som om du ser den?

[Gjest Alive]

Føler med deg....og kjenner meg litt igjen i enkelte ting.

Jeg ville bare trøste deg med at enkelte ting ener seg ofte når sønnen din blir et år eldre. I hvertfall merket jeg stor avlasting fra mannen min da...

De ble liksom mer kompiser, og nå som gutten min er enda større, er det stort sett mannen min som har det meste av ansvaret for ham.

Stor overgang, fra å ha vært for det meste helt alene om alle pliktene når han var liten

Jeg fikk også et mye bedre ekteskap etter at jeg kom meg ut i jobb, da måtte vi dele mer på pliktene, og jeg følte meg ikke lenger som en hushjelp.

Akkurat på dette området tror jeg ikke gresset er spesielt grønnere på den andre siden. Tror nok ikke du klarer å foranre ham, ved å te ting nedover hodet. Forandre heller på din egen livsstil, så vil du merke at ting følger med i din retning