Et fryktelig dilemma

[Gjest Solgløtt]

En ung person jeg har sett vokse opp, fra han var ca 7 til nå som han er 29, hadde en forferdelig ulykke forleden, og brakk ryggen. Hans foreldre, som har hatt sitt slit med slag o.l. er på en etterlengtet ferie i utlandet. Nå ligger denne gutten på sykehuset og er sannsynligvis lam fra livet og ned, og han nekter sin yngre bror å kontakte foreldrene så de kan komme hjem.

Jeg kjenner at jeg har stor forståelse for gutten - forldrene kan jo ikke endre situasjonen ved å komme hjem tidligere. Men, som mor, så vet jeg at samme hvor i verden jeg befant meg - og av hvilken årsak, så var det intet annet sted i verden jeg ville ha vært, enn hos mitt barn på sykehuset. Man kan jo ikke bli sint når man kommer hjem heller, men grøss for en fryktelig situasjon! Jeg får ikke dette ut av tankene.

Har dere noen tanker om dette?

[Gjest Gjesta]

Så tragisk for denne gutten, stakkar! Og det er beundringsverdig at han unner sine foreldre ferien. Men jeg tror likevel at foreldrene ville satt stor pris på å få beskjed, sånn at de i allefall kan velge hva de vil gjøre...

Men som du sier - det er et dilemma...

[@shygirl@]

Huff... Så trist..

Jeg vet at jeg ville ønsket å være hos mine barn dersom noe så fryktlig skjedde, og at jeg ville unnet mine foreldre en slik ferie men samtidig ønsket å ha dem hos meg...

Vanskelig dette her... De bør kanskje få vite det iallefall... Og heller fortelle dem at han ikke vil at de skal komme hjem før ferien deres er over...

Men da ville de igjen brukt resten av ferien til å gå rundt å være bekymret for hvordan sønnen deres har det... Så får heller de ta den avgjørelsen om de vil avbryte ferien eller fortsette....

Uansett hva man gjør går det jo utover noe....

Ferie kan man alltid erstatte, det er verre med oss mennesker....

[Fru Fomle]

Den der var litt vrien....

Min svigerfamilie er oppi litt av den samme problemstillingen. Min manns bror ble alvorlig skadet i en trafikkulykke forrige uke. Foreldrene var ikke på ferie, og da de fikk beskjeden kastet de alt de hadde i hendene og reiste til sykehuset som er ca. 5 timers kjøring unna. Da lå han i koma, og ingen visste riktig hvordan det ville gå. Tror at foreldrene hadde blitt fortvila hvis de ikke hadde fått beskjed med en gang.

Jeg synes vel i utgangspunktet at foreldrene bør informeres snarest mulig. I og med at det er pasienten selv som ønsker noe annet blir jeg litt usikker. Som foreldre ville jeg gjerne vært der til støtte og opmuntring helt fra starten, tror jeg hadde blitt litt forb** hvis jeg kom hjem og fant ut at sønnen min var skadet og ingen hadde sagt noe til meg..

Det avhenger jo også av hvor lenge foreldrene skal være borte, er det snakk om en uke så kommer de jo snart likevel. Men vil ikke disse forledrene kanskje ringe hjem i løpet av ferien? Skal den de snakker med da lyve og si at alt er bra? Hadde ikke jeg orket iallefall..

[Retz]

En meget trist situasjon, men jeg forstår ikke helt hva du mener når du kaller det for et dilemma. Begrepet dilemma innebærer - etter min oppfatning - at man sliter med å ta en avgjørelse i forhold til handlinger med mer enn ett alternativ, men her har jo gutten allerede bestemt seg. For hvem er dette et dilemma?

[Gjest Gjesta]

Dette er litt på kant av tråden syns jeg...Men det er jo tydelig et dilemma! Det handler jo om hva som er rett: å la være å kontakte foreldrene eller å kontakte dem når situasjoner som denne oppstår!

[Gjest Solgløtt]

For hvem er dette et dilemma?

[birgitte242]

Helt enig, et fryktelig dilemma. Som mor ville jeg selvfølgelig ønsket å få melding asap, kastet alt jeg hadde i hendene og stilt opp for barnet mitt.

Men nå er det nå engang pasienten som bestemmer over opplysninger om hans situasjon. Han er voksen og har rett til å ta dette valget. Såfremt han er stabil og utenfor livstruende skade, har det ikke så mye å si om mor og far kommer nå eller om to uker, bortsett fra at ferien blir ødelagt da.

Hadde det vært min sønn hadde jeg antageligvis reagert med sinne eller kanskje skuffelse over at han ikke hadde sagt noe før. Jeg hadde blitt trist av å tenke på ham ligge der uten mammaen sin.

Men så tror jeg faktisk, selv om jeg ikke var enig i avgjørelsen hans, at jeg hadde vært stolt av sønnen min, som i en slik krise setter seg selv til side fordi han vil at mor og far skal ha en fin ferie. Det er å være uselvisk, det.

[Retz]

For hvem er dette et dilemma?

Kanskje for broren som må lyve til foreldrene som ringer hjem?

Jeg synes det er merkelig at noen skal henge seg opp i ett ord og sitere deg som en ordbok, når du bare vil høre andres meninger om en sak. Ville bare poengere at for meg personlig er ikke dette en tragedie, men sikkert for familien. Fant bare ikke noe annet passende ord.

[Gjest Solgløtt]

Retz, du er tilgitt.

[Retz]

Bra, Solgløtt! Tar man feil, er det bare å legge seg langflat. Sånn er det bare. Jepp.

[Gjest M-ling]

Jeg vet at, hadde jeg vært gutten, hadde min situasjon blitt mye, mye verre om jeg i tillegg følte jeg ødela mine foreldres ferie.

Min rygg hadde vært like mye brukket når de kom hjem.

Jeg synes det er viktigere å tenke på guttens samvittighet, enn foreldrenes!

[Tusenfryd]

Jeg hadde heller ikke ville ødelagt mine foreldres ferie. Ei heller ikke levd resten av livet med de tause bebreidelsene om at de ikke fikk være der for meg da jeg hadde det som verst. Som jeg hadde bebreidet foreldrene mine om jeg ikke hadde blitt varslet.

Helt ærlig skjønner jeg ikke at spørsmålet har kommet opp - hos oss hadde det aldri vært noe spørsmål tror jeg - det hadde bare blitt gjort.

Om en 29 åring som nettopp har blitt lam er i stand til å tenke klart, er jo også noe man kan stille spørsmål ved. Ikke hadde jeg vært til å regne med og stole på i en slik situasjon i hvert fall...

Jeg tror forøvrig det verste man kan gjøre mot foreldrene sine, er å ikke la dem være der for barnet sitt - ehem - det retter jeg til; det verste man kan gjøre for noen - å ikke la dem være der for den man er glad i...

[Crazee]

Hamna sjølv i sjøen då Sleipner gjekk ned, og vart sendt til sjukehuset i Stavanger. Syntest ikkje foreldrene mine trengte avlysa selskapet og koma nedover sidan eg hadde det bra - men jammen er eg glad dei kom likevel. Det tok ei stund før eg greidde å tenka fornuftig...

Så sjølv om eg forstår 29-åringen, så trur eg eg ville fortalt det. (Men eg kjenner jo ikkje til situasjonen - det kan jo vera andre ting som påverkar konklusjonen òg, men eg ville i alle fall tenkt meg godt om om det å hemmeleghalda det.)

[Gjest Starya]

Jeg ville fortalt det. Han ville nok satt pris på det om det plutselig var der for ham, selv om han var sint for at noen sa fra og "ødela" ferien deres. om de ikke får beskjed vil de måtte leve med at de koste seg storveis mens han var skadet (selv om de ikke visste). Det vil i ettertid ødelegge ferien så uendelig mye mer.

[Gjest M-ling]

Hmm. Ser mange har sterke meninger om at foreldrene bør kontaktes, fordi det er fornuftig.

Jeg ser tankegangen, og synes Tusenfryds innlegg har mye smart i seg.

Men, jeg tror dette kommer an på personen(e)s personlighet.

Jeg tror faktisk, oppriktig, at jeg ikke hadde ønsket dette.

Om det derimot er for å "leke helt", er det jo en litt annen sak.

[Gjest Mere Te]

Denne ferien er vel ødelagt uansett: Ja, de koser seg sikkert der og da, men hvordan vil foreldrene ha det med seg selv (og med feriebildene/minnene) når de senere får vite hva sønnene sliter med hjemme?!

En ferie blir så ubetydelig og banalt når ens egne sliter, og det er vel ikke tvil om at gutten trenger sine foreldre nå (og broren trenger sikkert også støtte, vi skal vel ikke glemme ham og hva han gjennomgår nå heller)?

Som mor ville jeg bli forferdelig såret og fortvilt hvis noe slikt skulle holdes hemmelig for meg fordi jeg skulle kose meg på ferie!! Da ville jeg følt at jeg ikke ble tatt på alvor, blandt annet.

[myagi]

Hvis dette dreier seg om den personen jeg tror så var det jo en veldig alvorlig ulykke.

Jeg ville prøvd å overtale broren min til å la meg få ringe foreldrene.

Det er noe med det å vite. Som mor.