Mistet troen

[Gjest *troløs*?]

Jeg har mistet troen... Eller?

... på kjærligheten. Ikke fordi jeg er sviktet. Neida. Jeg fant henne! Jeg fant den rette, jeg elsket henne og forgudet henne. Også fikk jeg henne, og jeg har henne enda.

Men hun ikke lenger noen guddom.

Ikke misforstå: Jeg elsker henne og ønsker å være hennes for resten av mitt liv. Jeg er en heldig mann. For jeg fant henne, og fikk henne.

Men fortryllelsen er borte, hun er ingen gud lenger. Joda, hun er en fantastisk jente... men ingen gud. Jeg trives med henne, og vi er glade i hverandre. Men hvor er lidenskapen? En gang gjorde hun meg yr... Nå er jeg bare fornøyd.

En gang lovte jeg meg selv...

... å tilbe henne for evig. Jeg lovte meg selv å elske henne til vanvidd resten av mitt liv! Psyskosen har lagt seg nå. Hvor det ble av de dagene? Hvordan kunne jeg tro noe slikt? Jeg visste da bedre!

Ikke missforstå: Jeg er yttetst fornøyd. Jeg har den jeg vil ha, og hun har meg, Men jeg har mistet min fordums tro på kjærligheten. Kjærligheten er blitt familiær og uspennende. En biologisk mekansime, heller enn en gudommelig kommando. Det gjør meg litt trist.

Tilfredshet er det farligste i verden. Den får deg til å glemme at du ikke er lykkelig...

Vel. Litt tidlig å havne i førtiårskrisa. Nå går jeg å kysser jenta mi forsiktig på pannen. Hun sover og vil alldeles ikke merke det lille kyss. Det er mitt lille kyss, og bare mitt. For jeg elsker henne.

:-)

[Gjest NN]

Høres ut som om du har urealistiske forventinger å være in love forever? Da blir skuffelsen ennå større. Ingen greier på holde gløden 24/7 når den første forelskesesrusen har gitt seg. I fase 2, skjønner man at ingen er en "gudommelig sexbomb" likevel -når de rosenrøde-brillene har falt av- men at man elsker ....elller ikke...personen likevel. Så får du selv bestemme om dette er noe å satse på eller sette sluttstrek.

[LilleCanCan]

Du har sett litt for mange kjærlighetsfilmer gutten min

Hvem fortalte deg at kjærligheten var en dans på roser?

Endret 14. februar 2008 av LilleCanCan

[Gjest Gjest]

Jeg tror at dette er typisk etter en stund i et harmonisk forhold. Hvor lang tid tok det før du kom i den fasen?

En bekymringsfri tilværelse er etter min mening ikke nok i seg selv. Man bør hele tiden minne seg selv over hvor heldig en er. Hva alternativet ville ha vært, feks som nydumpet eller i et problemforhold. Hva var sannsynligheten for at du skulle treffe akkurat henne?

Jeg tror at en kontinuerlig tilfredshet og kjedsommelighet kan lokke mange til å prøve ut andre beiter. Derfor bør man vite om man vil være i et par eller ikke, fordi "fornøyd" er det beste man får.

[Gjest *ts*]

Jeg tror at dette er typisk etter en stund i et harmonisk forhold. Hvor lang tid tok det før du kom i den fasen?

Jeg har vært gift i 3år.

Det er ikke noe unikt å komme til det punktet hvor ekteskapet mitt er nå,

ei heller er det unikt å ha disse tankene.

Den logiske delen av meg vet alt dette, men iblant når man plutselig sitter en dag å kjenner på følelsene, kan man føle et snev av savn.

Men det savnet er ikke noe ihvertfall jeg har noe ønske om å fylle med noe annet.

Det er heller slik at jeg kan bruke den følelsen til å få inspirasjon til bryte et mønster. Bryte med hverdagen, kjenne den dypere kontakten som kommer etter forelskelseperioden er over.

Hvorfor?

Jo, fordi for meg er ikke "fornøyd/tilfreds/kjedsommelighet" godt nok.

[Gjest Gjest]

I stedenfor å tenke over hva man savner, er jeg mye mer tilhenger av å tenke på hva man ville ha savnet hvis man ikke hadde det.

Gjerne ser man ikke så lett de indirekte fordelene med å ha et bra forhold. Overskudd til jobb, fritid, venner og familie. Disse faktorene forbindes ikke nødvendigvis med partner selv om de gjerne er et direkte resultat av at man har det fint på hjemmebane.

Hvis man i tillegg til alle fordelene med forholdet klarer å tenke at partneren er fri til å gå om han/hun vil, er det lettere å holde gløden ved like.

[Gjest Gjest]

Jeg har mistet troen... Eller?

Ikke missforstå: Jeg er yttetst fornøyd. Jeg har den jeg vil ha, og hun har meg, Men jeg har mistet min fordums tro på kjærligheten. Kjærligheten er blitt familiær og uspennende. En biologisk mekansime, heller enn en gudommelig kommando. Det gjør meg litt trist.

Tilfredshet er det farligste i verden. Den får deg til å glemme at du ikke er lykkelig...

Jeg synes det virker som du har det kjempebra! Ikke ødelegg dette med slike tanker. Jeg skulle ønske jeg hadde det så bra selv. Ble skilt for endel år siden etter et langt forhold og ekteskep. Vi har et barn sammen.

Har ikke blitt samboer/ gift etter det. Synes det er veldig vanskelig å "finne" en som passer. Jeg savner veldig alt det koselige som følger med det å ha familie rundt seg til hverdags og i fritiden. Det er så utrolig kjedelig og trist å bo alene og ikke dele hverdagen med et annet voksent menneske som man er glad i, et barn kan ikke fylle det tomrommet. Ikke kan jeg nsatse på karriere i steden, for å fylle på tomrommet, for barnet som jeg stort sett tar hånd om alene, krever såpass mye av meg i tid og krefter. Jeg får liksom ikke levd ut 100 % i en eneste "rolle" , hverken karrierekvinnen i meg, mammaen i meg eller kjæresten i meg. Alt ligger liksom "på vent" mens tiden flyr forbi. Sukk.

Så vær glad du! Du har nok det beste av alt, tross alt!

Klem fra meg