Den STORE kjærligheten!

[Gjest Gjest_Emma_*]

Jeg vil høre fra dere som har vært i forhold i noen år, gjerne gifte, med eller uten barn, som fortsatt er heidundrende forelsket og fortsatt får sommerfugler i magen enkelte ganger når dere skal møte mannen/kvinnen deres f.eks. i byen.

Da tenker jeg ikke på "vanlige" forhold hvor hverdagens kjas og mas og unger har gjort at dere ikke lenger pleier forholdet. Jeg tenker ikke på forhold som startet fordi dere var unge, hun ble gravid, dere har samme interesser, dere bor på samme sted, og det humper og går på et vis. Dere irriterer dere over sure sokker og dolokk som ikke er nede, og innimellom lurer på om det kan være noe mer der ute.

Nei, jeg vil høre fra dere som er oppegående og ressurssterke mennesker som har opplevd og mange år etter fortsatt lever i altoppslukende, enorme og Romeo og Julie-aktige (minus selvmordene!) kjærlighetsforhold. Dere som har møtt Mannen/Kvinnen i deres liv, dere som etter mange år fortsatt ikke kan tenke dere å være utro, som fortsatt beundrer hverandre nesegrust og vet at dere to er skjebnebestemt for hverandre. Kanskje var det vanskelig å få hverandre?

Du syns fortsatt ansiktet hans/hennes er det vakreste som finnes, selv om det kanskje har oppstått noen rynker. Du syns kroppen hans/hennes er som en gresk gud/gudinnes, selv om ting kanskje henger litt mer, har merker etter fødsler, kanskje har de lagt litt på seg osv. Dere som sitter på jobb og fortsatt blir kåt av å tenke på kjæresten. Dere er en enhet for livet, og dere vet det. Dere ønsker bare det beste for hverandre, dere gir hverandre rom, dere prøver ikke å forandre noen verdens ting ved den andre, og er like interessert i hverandres liv nå som da dere møttes.

Fortell meg!

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg har møtt Ham. Det er så intenst og sykt stort, at vi ofte blir sittende og bare se på hverandre. Vi har begge vært i "vanlige" forhold før, men da vi møtte hverandre var det som å komme hjem. Vi er helt forskjellige på mange vis, men akkurat det gjør oss fascinert av hverandre. Vi har vært sammen i 1,5 år (etter mange komplikasjoner fikk vi hverandre) og er begge helt sykt forelsket fortsatt. Jeg rødmer fortsatt hvis han ser på meg fra andre siden av rommet på fest, jeg får frysninger og vondt i magen når jeg skal møte ham i byen. Han har det på samme måten, og vi begynte å gråte for et par uker siden da jeg skulle reise bort i en uke. Vi kan snakke om ALT, fra politikk, litteratur og hverdagsliv, til sex, følelser og barn. Vi kan være oss selv totalt. Ting jeg tidligere har sett på som feil og mangler, er nå en viktig del av det som gjør han så flott!

Men så får man høre fra "erfarne forholdsfolk" at "neida, det blir å gå over. Etter stund vil du garantert irritere deg over bla bla bla..." eller "ingen er forelska hele livet, det er ikke mulig" osv.

Er det ikke det? Er det virkelig ingen som har det sånn som dette etter mange år sammen?

[Supramundane]

Grunnen til at så mange sier at "det roer seg ned etterhvert", er vel at det er hva de fleste opplever. Det betyr ikke at forholdene ikke er gode, eller at man ikke elsker hverandre.

Så finnes det de som klarer å holde på gløden livet ut - jeg skulle gjerne likt å få høre hvordan de gjør det, men for meg er det helt naturlig (og godt) at forholdet roer seg ned litt, og at man kommer litt inn i hverdagen. Alikevel kan man jo fortsette å gjøre spennende ting og ha det fantastisk moro sammen.

[Gjest Nyforelsket]

Jeg er der iallefall nå Lurer også på dette.

[Gjest Gjest_Emma_*]

Grunnen til at så mange sier at "det roer seg ned etterhvert", er vel at det er hva de fleste opplever. Det betyr ikke at forholdene ikke er gode, eller at man ikke elsker hverandre.

Så finnes det de som klarer å holde på gløden livet ut - jeg skulle gjerne likt å få høre hvordan de gjør det, men for meg er det helt naturlig (og godt) at forholdet roer seg ned litt, og at man kommer litt inn i hverdagen. Alikevel kan man jo fortsette å gjøre spennende ting og ha det fantastisk moro sammen.

Joda, og jeg mener heller ikke at man ikke er forelska hvis man ikke gråter hver gang den andre går ut døra. Men mange forhold starter fordi man skal se hvordan det går, og plutselig så sitter man der med barn og ting bare er sånn, liksom.

Og etter noen år sammen så "ser" man ikke hverandre lengre, man er liksom blitt vant til det samme gamle. Og man kan selvfølgelig elske hverandre likevel. Men det er ikke sånne forhold jeg vil høre om.

[Gjest *Mim*]

Jeg er fremdeles forelska etter tjue år med samme mann. Har ikke egentlig noen god på forklaring på hvorfor. Men han er jo så flott!

[Gjest Gjest_Emma_*]

Mim: Fortell mer! Hvordan møttes dere, hva gjør dere når dere er sammen?

[Gjest Gjest]

Jeg tror (og håper) at man kan jobbe for å beholde forelskelsesfølelsen i maaaange år.

At man aldri glemmer å smile til hverandre, å spørre hvordan dagen har vært, å kysse hverandre god natt, og at man bruker tid sammen med venner, uten hverandre, selv om man er godt oppi årene, for å beholde litt av spenningen, at man ikke nødvendigvis går på do foran denne personen og at man ikke bruker ham eller henne som klagemur men heller bruker gode venner til dette.

Kort og godt bare at man aldri tar hverandre for gitt, at man behandler den personen med like stor respekt som man behandler sine venner.

Og at man aldri velger å bli så trygg på personen at vi oppfører oss akkurat som vi vil.

Jeg vet ikke, har ikke erfaring med det.

Men jeg håper at jeg kan klare å pleie kjærligheten i år fremover, at jeg velger å se bra ut for min kjære, og at han gjør det samme for meg (ikke desperat altså), og at vi kan gjøre små gester for hverandre om 20 år også, at det ikke tilhører den første forelskelsesrusen.

jeg tror, jeg tror

[eximus]

Min erfaring er at det går litt i bølger. En periode er det helt greit, så er men ekstra forelska, så greit, kanskje ikke fult så bra, så forelska osv...

[Gjest Gjest]

Min erfaring er at det går litt i bølger. En periode er det helt greit, så er men ekstra forelska, så greit, kanskje ikke fult så bra, så forelska osv...

Slik har vi det også. Jeg elsker mannen min inderlig høyt og har aldri i løpet av 8 år tenkt tanken om andre i rettning av utrsoskap. Vi har det helt fantastisk sammen, men jeg er heldigvis ikke stormforelska hele tia. Da hadde jeg rett og slett ikke klart å oppnå stort her i livet, for å være så forelska tar mye energi. I perioder er jeg virkelig forelsket igjen. I perioder har jeg ikke lyst å gjøre noe annet enn å ligge i senga med ham hele dagen, og være i armkroken hans hele kvelden.

Andre ganger har vi det stabilt og fint, tryggt og godt. Hverdagen er der, men jeg syntes den er fantastisk fin likevel.

Selv når jeg er sint og irritert i de noe dårligere periodene, vet jeg jo likevel at dette er mannen i mitt liv og at jeg hadde hatt det langt verre uten ham. Jeg liker rett og slett å iritere meg litt over klærne hans som slenger over alt jeg. Jeg liker tryggheten i det. Tryggheten i den "kjedelige" hverdagen.

Og så plutselig er jeg forelsket igjen, av og til bare i en kortere periode, av og til lengre. Men at jeg ikke er stormforelsket hele tia må jeg innrømme at jeg er glad for. Jeg foretrekker stabiliteten og tryggheten av å vite at jeg har funnet mannen min, forelskelsen er kjekk den men alt det andre er enda bedre.

Jeg tar gjerne stabiliteten av å inderlig elske en mann som jeg kjenner sågodt at jeg ofte vet hva han skal si før han sier det, heller enn den altoppslukende forelskelsen.

Vårt triks er å la oss savne hverandre av og til. VI reiser av og til vekk med venner, med egen familie etc uten hverandre. Da kjenner jeg ilingen i magen når han kommer hjem igjen, og må ha han helt for meg selv i et par dager. Denne påminnelsen er kjekk å ha selv i den "kjedelige" hverdagen.

[kospia]

Jeg og min samboer har vært sammen i 6 år nå, og om vi ikke er like forelsket som i begynnelsen blir iallefall kjærligheten mellom oss sterkere og sterkere.

Vi gir hverandre kos hver dag, han sier hver kveld når vi har lagt oss at han er heldig som har meg (er det rart jeg elsker han)

Vi har 4 barn til sammen(mine/dine) og jeg synes vi takler dette kjempebra.

Vi har klart og bevare kjærligheten opp i hverdagens kjas og mas.

Nå har vi begge vært i et langt forhold før vi traff hverandre, og jeg tror vi vet og sette pris på hverandre og aldri ta hverandre for gitt.

Begge synes det er viktig å gi/få kos og behandle hverandre bra.

Vi prøver også å få hele helger for oss selv innimellom,det tror jeg er viktig.

Da får man ladet opp "batteriene" og pleie kjærligheten.

Klem fra meg