Jeg tror jeg begynner å få lyst på barn,

[Gjest Gjest_lille_*]

Jeg begynner å bli klar for å få barn, tror jeg..

De fleste venna mine har allerede begynt å få barn, og det er bare meg igjenn, og jeg vil gjerne at barna mine skal leke seg sammen med barna til mine beste venner.

I tillegg så har søskena til kjæresten min fått barn, og jeg vil også at mitt barn skal ha et greit forhold til sine fettere og kusiner -noe som innebærer at de må være på ca samme alder for å ha noe til felles, når de blir litt eldre.

Jeg har ikke turt å snakke med kjæresten min sånn veldig åpent om dette enda, for jeg syns det er er så stort tema egentlig, og jeg er redd for å bli skuffa hvis han sier nei.

Når jeg har nevnt venninnene mine i bi-setninger og nevnt at de har fått barn, så sier han "jeg skjønner ikke stresset med å få barn så tidlig, man har jo allverdens med tid til å få barn".

Og når jeg da følger opp med å si "ikke allverdens, det blir bare vanskligere og vanskligere jo eldre damer blir", så sier han at "jojo, sånt tar man når det kommer"..

tingen er også at vi har aldri sagt noe sånt som "vi to for alltid", eller når vi blir "voksen" så skal vi ha hus og båt og blablabla.. for sånt liker å vi ikke.. vi liker bedre å bare leve nå, og ikke leve i fremtiden, for å si det sånn...

er det noen som har opplevd noe bortimot det samme, som vil dele sine ærfaringer?

Hvordan gikk dere frem for å vise kjæresten at dere vil ha barn?

Hvor lenge hadde dere vært sammen da, og hvor gamle var dere da?

Og bor dere på landet, eller i byen? -Har inntrykk av at de som bor på landet får barn litt tidligere enn de i byen.

-Lille

[Modern woman]

Jeg tor at det viktigste er at han får vite hva du tenker. Jeg sa til typen at jeg ønsket meg barn for over to år siden. Han syns egentlig det var litt tidlig med barn da. Men han ønsket seg barn sammen med meg og siden jeg var så klar så gikk han med på å prøve. Har enda ikke fått noen barn ... Eneste positive med det er jo at nå ønsker han seg barn like mye som meg. Vi håper begge at det blir vår tur snart. Men det viktigste er at han vet hva du ønsker og tenker om det. Før jeg ptatet med typen min om det så sa han også sånne ting at man har god tid og at han var glad han ikke hadde noen barn osv. Sånt kan være ganske sårende når man ønsker seg barn. Viste seg jo at han ikke mente alt han sa ...

Kort oppsumert: Fortell ham hva du føler

[Maika]

Enig med Modern woman; du må fortelle han hva du tenker på. Kanskje er han ikke så fremmed for tanken likevel? Og hvis han nå skulle trenge tid på å venne seg til tanken er det like greit å begynne å prate om det nå

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Enig med Modern woman; du må fortelle han hva du tenker på. Kanskje er han ikke så fremmed for tanken likevel? Og hvis han nå skulle trenge tid på å venne seg til tanken er det like greit å begynne å prate om det nå

Lykke til!

Men hva gjør jeg hvis han er en sånn type gutt som blir livredd når jeg nevner det mtp forpliktelser, slik at det blir en ødeleggende faktor at jeg tar det opp?

Vi har jo ikke snakket om slikt før, så jeg vet jo ikke hvordan han vil reagere.. Det er derfor dette er så "skummelt..

Er det best å snakke åpent om det med en gang, eller er det bedre å fiske litt mer etter tankene hans rundt det først? Og hvordan fisker jeg?

[Noli]

Før eller siden må du jo ta det opp med ham, du kan ikke vente evig heller. Jeg ville bare sagt det rett ut, hinting er så slitsomt og kan føre til irriterende misforståelser.

[Gjest StockDama]

Virker som du ikke er heeelt klar enda, siden du skriver at du tror du er klar for barn. Har du lyst på barn bare fordi venninne dine har det ?

Men siden du helt klart har lyst på barn er det like greit å begynne å snakke om det nå, slutt å hinte.

[Gjest ts]

Virker som du ikke er heeelt klar enda, siden du skriver at du tror du er klar for barn. Har du lyst på barn bare fordi venninne dine har det ?

Men siden du helt klart har lyst på barn er det like greit å begynne å snakke om det nå, slutt å hinte.

Jeg vet, det er som du sier.. at jeg er ikke heeeeelt klar..

jeg er usikker på om jeg er helt klar, men dette er fordi jeg syns det er så ufattelig skummelt, tror jeg..

Jeg tror ikke jeg bare har lyst på barn fordi venninnene mine har det.. jeg har vært ganske baby-syk en stund nå igrunn..

jeg kan ingenting om barn.. hvor ofte spiser dem? hva gjør jeg hvis han/henne blir syk? -jeg har jo ikke lappen.. må jeg ta taxi til legevakta da da?

det er sånne ting som gjør meg usikker..

bortsett fra dèt, så vet jeg at jeg vil.. :S

[Supramundane]

Husk at ingen førstegangsfødende kvinner kan å være mamma. Man får tips og råd fra de rundt seg, og helsevesenet, og lærer litt etter litt. Man vet jo hva man absolutt ikke skal gjøre, så får man nesten bare ta det derfra?

[Miramiss]

Nå begynner jeg også å komme dithen hvor jeg ønsker meg barn. Har aldri hatt noe stress med det før, ikke at jeg har det nå heller, men de siste månedene har jeg kjennt det at det å få barn er noe jeg virkelig ønsker.

Jeg har samboer, det har vi vært i overkant av tre år nå. Vi er like forelsket, og mere til. Jeg er 22 og han er 25 år.

Men jeg synes også at det er skummelt å ta steget og bestemme seg sammen for om man skal prøve å få barn. Hva tenker og føler han rundt dette? Hva kommer jeg til å føle om han ikke vil?

Vi har jo "fleipet" rundt temaet flere ganger. Og han sa faktisk en kveld for en tid

tilbake at vi skulle ha barn innen to år. Men var det bare tull? Hvorfor sa han det?

Han fleiper også endel med at puppene er bare hans, så når vi får barn må den få

morsmelka på flaske.. (Bare kødd det altså.. ).

Men kanskje han egentlig prøver å hinte til meg?

Han har aldri sagt noe i den rettning at han ikke vil ha barn som mange på hans alder gjør, og det synes jeg jo er betryggende.

Jeg må nok få ut fingeren, å snakke seriøst om dette. For å finne ut hvor vi står henn.

Denne babysyken ser ikke ut til å være av den forbigående sorten. Jeg kjenner jeg blir ordentlig varm om hjertet når jeg ser barn, når de gjør noe som egentlig bare en mor kan elske de for osv.

Nå har jeg også fått "prøvd" meg litt med å passe min gudsønn og mitt tantabarn over en helg o.l, og det var da faktisk ikke så vanskelig som jeg hadde trodd.

Jeg snek meg inn på rommet opptil flere ganger, kun for å se de sove...

Nei, må nok finne ut av dette.....

[marsy]

Hvis du ikke tør å snakke med kjæresten din om dette, er dere vel ikke helt klare for å blir foreldre??

Det er jo bare å spørre....?

[Ciara]

Men hva gjør jeg hvis han er en sånn type gutt som blir livredd når jeg nevner det mtp forpliktelser, slik at det blir en ødeleggende faktor at jeg tar det opp?

Er han da fortsatt en mann du vil ha?

[Fluffie]

Jeg begynner aa kjenne klokka tikke, men er ikke helt klar enda. Har vaert singel lenge, saa tanken om barn har vaert fjern, og planla mer eller mindre aa ikke faa noen i det hele tatt. Men naa som jeg er i et serioest forhold der begge er fast bestemt paa fremtidig bryllup og hus og det hele, saa begynner jo biologien aa virke inn paa meg og.

Jeg er 23 og han 24. Han har en forestilling om aa vente til vi er ca 30, jeg har sagt fra om det er nok litt i seneste laget, men at jeg og vil vente noen aar til vi er i en stabil livssituasjon.

Vet ikke helt hva jeg skal raade deg til, men om dere er et noenlunde etablert par, saa boer du kunne dele dine tanker med kjaeresten uten at det skal oedelegge alt? Hvis forholdet er ganske nytt og/eller dere ikke har kjent hverandre saa veldig lenge, saa kan det vaere litt tidlig, men utenom det, saa tror jeg det beste er aa dele med han det som foregaar i tankene dine. Og om han faar panikk av noe du bare har begynt aa tenke litt paa, da faar du heller vurdere det etterpaa og se hva betydningen er for deres forhold. Dere trenger jo ikke begynne aa produsere med en gang, men kan ha det i bakhodet ganske lenge, saa du kan berolige han med at det ikke er noe hastverk.

[Gjest We]

Hmm...er ikkje alle menn som er int. i barn..

Spørs kor modne dei er..

Eg fekk ei lita jente som 18åring..vart aleine med ho, det gjekk kjempefint, det vakje det...men det er ikkje det samme utan den faren inn i bilde..

Så eg ville vertfall ikkje ha pressa han, men kanskje sagt rett ut at du er klar.

Kvifor ikkje vere åpen i ett forhold..?? Kan mann ikkje kommunisere, så veit ikkje eg..då ville eg retta på det før noken baby kom til verden..

Eg og mannen min no skal prøve, gler meg

Og eg håpar inderleg at du også får den sjansen, den er fantastisk