å være valgfri singel hele livet

[Gjest jente i bra forhold]

Tror du at det er mulig å leve livet ut som singel, gjerne med barn, som man også har 'anskaffet' seg som singel, med mange venner og nær familie som søsken på lik alder, og være lykkelig på denne måten?

Med andre ord, kan man avskrive kjærligheten mellom to personer (DEN kjærligheten) og likevel være pur lykke?

Kan man ikke da gjøre hva man vil uten å noen gang få dårlig samvittighet for det?

Eller blir vi ikke lykkelige alene?

Jeg bare lurer. Å være i forhold kan være fantastisk. Men det kan jo også det å være singel. TRENGER man en sjelevenn for å føle seg hel??

[Chiclet]

Noen trenger å være to for å trives, andre har ikke det behovet.

[Gjest Gjest-M-]

Akkurat dette tenker jeg mye på for tiden. Har noen forhold bak meg, har to barn, og egentlig er alle brikker på plass i livet mitt, bortsett fra at jeg ikke har noen mann.

Blir ikke helt enig med meg selv om jeg trives best som singel eller i et forhold. Det som er helt klart, er at jeg mye heller er singel, enn å leve i et dårlig forhold.

Og jeg trives godt alene, liker å kunne styre tiden og gjøremålene mine selv. Noen ganger savner jeg likevel en mann. Drømmen ville være å ha en kjæreste på vanlig samværsrett, en dag i uka og i helgene, for å være litt flåsete.....men jeg mener det faktisk litt. Veldig skummelt å tenke på å bo sammen med noen igjen.....

[Labella]

Jeg har to voksne kvinner (over 60 år begge to) i min familie som har levd alene hele livet. Begge har hatt noen forhold, men ikke bodd sammen med noen kjæreste. Den ene har ett barn og den andre er barnløs.

Mitt inntrykk er at disse kvinnene er godt fornøyd med livene sine, de har et stort nettverk av venner og familie. Begge reiser og opplever mye, både alene og sammen med venner. Lever ikke helt A4, men jeg tror de synes livet er bra og ikke savner en mann i hverdagen.

[Gjest StockDama]

Det er nok mulig ja, men selv kunne det ikke falt meg inn å frivillig være singel hele livet.

[Cata]

Hva er "frivillig singel"? Jeg tror de færreste er det. Det måtte i tilfelle være nonner eller munker.

De fleste single er det vel ufrivillig, enten fordi de ikke har funnet noen de vil dele livet med eller fordi den de har funnet ikke vil dele sitt liv med dem. Jeg tror ikke mange faller hodestups for noen og likevel fortsetter å være singel hvis den som de faller for samtidig forelsker seg i dem. (Nå tenker jeg på singel som - uten kjæreste, ektefelle eller samboer.)

Det kan neppe regnes som frivillig hvis man ikke har funnet "den rette" og velger å ikke ta til takke med den nestbeste og derfor forblir singel. (Ja, jeg vet...den setningen ble håpløs).

For øvrig tror jeg ikke man blir værende i en evig tilstand av lykke enten man er singel eller i forhold, man får bare utdelt litt forskjellige frustrasjoner .

[Gjest Gjest]

Hva er "frivillig singel"? Jeg tror de færreste er det. Det måtte i tilfelle være nonner eller munker.

Kan herved bekrefte at det ikke bare er munker og nonner som er frivillig single

[Gjest TS]

Det får meg bare til å lure. Jeg har kjæreste og jeg elsker ham jeg er med, men jeg har også vært singel i mange år og ja, jeg savnet noen på søndager.

Men sett at du befinner deg der du vil være i livet ditt, du har god økonomi og kan leve som du vil. Du har nettverket, og du trives også i ditt eget selskap. Du kan alltids skaffe deg en elsker som kan 'tilkalles' når behovet for nærhet melder seg.

Altså, du er ikke Avhengig av noen mann.

Så hvorfor er det så vanskelig å skjønne at man kanskje ikke trenger noen partner? Eller er det i oss at man SKAL være to, at det verken er bra eller 'vanlig' å velge å være alene, særlig dersom man har prøvd det og det ikke funket, og man gidder ikke å prøve igjen?

Trygghet i forhold, ja, men når statistikken dreper oss med å fortelle at halvparten er utro og to tredjedeler skiller seg, hvor stor trygghet er det i det da?

Eller er man ego dersom man vil være alene? Er man enstøing? Er det meningen man skal være to resten av livet eller er det bare noe vi tror fordi slik var det før, da de var avhengige av hverandre økonomisk sett, og skilsmisesr ol var tabu?

[Gjest Gjest]

Jeg er frivillig enslig (og jeg er ikke nonne, ei heller munk). Jeg liker meg rett og slett best alene. Jeg har ikke noe ønske om en mann. Jeg grøsser ved tanken på å bo med et annet menneske. Å ikke ha et sted som bare er mitt, som ingen kan invadere. Å ha en som nærmest forlanger at man skal tilbringe så og så mye tid sammen.

Det kan selvsagt hende jeg treffer en mann en dag som er så fantastisk at jeg kunne orket å bo med vedkommende. Men jeg lengter ikke etter å finne en slik mann. Jeg tror ikke jeg har lyst til å finne en engang. Jeg har det så bra nå, så hvorfor endre livssituasjon når jeg er lykkelig som det er?

Jeg gremmes når folk til stadighet spør meg "hvordan går det med kjærligheten da?", "funnet deg noen mann nå da?" eller skal -hjelpe- meg å finne en... For jeg -må- jo ha en mann! Det går da ikke ann å være alene, vel???!! Jeg synes det er utrolig respektløst å prøve å presse sitt levevis på andre. Selv om -de- ikke kan trives uten en mann, betyr det ikke at -jeg- er nødt til å skaffe meg en også.

[Gjest Jente37]

Jeg er frivillig enslig (og jeg er ikke nonne, ei heller munk). Jeg liker meg rett og slett best alene. Jeg har ikke noe ønske om en mann. Jeg grøsser ved tanken på å bo med et annet menneske. Å ikke ha et sted som bare er mitt, som ingen kan invadere. Å ha en som nærmest forlanger at man skal tilbringe så og så mye tid sammen.

Det kan selvsagt hende jeg treffer en mann en dag som er så fantastisk at jeg kunne orket å bo med vedkommende. Men jeg lengter ikke etter å finne en slik mann. Jeg tror ikke jeg har lyst til å finne en engang. Jeg har det så bra nå, så hvorfor endre livssituasjon når jeg er lykkelig som det er?

Jeg gremmes når folk til stadighet spør meg "hvordan går det med kjærligheten da?", "funnet deg noen mann nå da?" eller skal -hjelpe- meg å finne en... For jeg -må- jo ha en mann! Det går da ikke ann å være alene, vel???!! Jeg synes det er utrolig respektløst å prøve å presse sitt levevis på andre. Selv om -de- ikke kan trives uten en mann, betyr det ikke at -jeg- er nødt til å skaffe meg en også.

Yepp. Var selv vært gift i 8 år med en egoistisk, selvopptatt mann, og avlsutttet 3 års forhold med en også egoistisk fyr. Må jeg si at jeg trives best som single. Ingen som maser på meg, stiller krav og forventer at jeg stiller opp for dem 24/7. Jeg tror mange forveksler ensomhet med å være frivillig single.

Etter mine "mislykkede" opplevelser med kjærligheten, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg foretrekker å være single. Vil heller det, enn å leve i et dårlig forhold!!

Nå slipper jeg å rettferdiggjøre ovenfor en partner, hvorfor jeg kjøpte lekre støvletter til kr 3000,- eller hvorfor meg og mine venninner drakk sjampis og tok oss en fest midt i uka!!

Skjønner?!!

[Paradokset]

Hva er "frivillig singel"? Jeg tror de færreste er det. Det måtte i tilfelle være nonner eller munker.

Hvorfor?

Er parforhold en normaltilstand for mennesker?

Jeg tror faktisk det er en god del "single" som ikke opplever å bruke tiden sin på å lete etter en partner - livet inneholder så utrolig mye annet enn bare det....

[Gjest Gjest]

Det er for mye fokus på kjærlighet og å "finne den rette" i samfunnet idag. Vi tror vi realiserer oss selv ved å finne en partner. Men noen mister faktisk seg selv på den måten. De roter vekk masse muligheter til å oppdage seg selv som voksent, selvstendig tenkende individ. Alt skal gjøres i tosomhet og man må inngå kompromisser stadig vekk. Utviklende dèt også, på sett og vis. Men i mine øyne er ikke parforhold snakk om selvrealisering og å virkelige bli kjent med seg selv. Gode venner er mye bedre enn en kjæreste. Tenk den dagen du finner ut at kjæresten har ført deg bak lyset med å være utro.. Sjansene er faktisk ganske store for at det skjer, eller allerede foregår, skal man tro statistikken og alle forespørsler om å finne en person å være utro med, ifølge sjekkesider på nettet. Hvis jeg skal leve noen livsløgn skal det isåfall være min egen, og ikke en livsløgn jeg dras inn i pga. et annet menneske.

[Cata]

Hvorfor?

Er parforhold en normaltilstand for mennesker?

Jeg tror faktisk det er en god del "single" som ikke opplever å bruke tiden sin på å lete etter en partner - livet inneholder så utrolig mye annet enn bare det....

Ja, jeg tror faktisk det er en normaltilstand og at folk flest gjerne vil ha en partner. Nettopp det du sier der om at mange single bruker mye tid på å lete etter noen bekrefter vel bare mistanken? Det er til og med dem som ønsker det så mye at de tilbringer årevis i dårlige forhold heller enn å være alene.

For øvrig er jeg helt enig med deg i at livet er mye mer enn "den store partnerjakten".

[Brunhilde]

Noen trenger å være to for å trives, andre har ikke det behovet.

Nemlig, og jeg er dypt uenig med Cata som mener at parforhold er normalen.

Jeg kjenner flere (frivillig, for det er nemlig mulig) enslige som stortrives i tilværelsen, og jeg kjenner flere par som mistrives i sin tilværelse.

[Cata]

Nemlig, og jeg er dypt uenig med Cata som mener at parforhold er normalen.

Jeg kjenner flere (frivillig, for det er nemlig mulig) enslige som stortrives i tilværelsen, og jeg kjenner flere par som mistrives i sin tilværelse.

Men ville de frivillig enslige fortsatt vært enslige dersom de hadde truffet en som de falt pladask for? Merk: Jeg snakker nå om enslig som "ikke i noe forhold" uavhengig av om man bor under samme tak eller ei.

I følge Ensliges Landsforbund så er 4 av 10 husstander enpersonshusstander. En del av flerpersonshusstandene består nok av familier med enten mor eller far og barn, men på den annen side må vi anta at en god del av enpersonshusstandene er i forhold, selv om de ikke er samboende.

Fra Statistisk sentralbyrås sider leser jeg at det i 2006 var 21700 par som inngikk ekteskap mens 10600 par skilte lag. Dette tyder også på at flertallet (så langt) er i forhold. Dermed mener jeg å ha mine ord i behold når jeg antar at dette er normalen.

Endret 13. februar 2008 av Cata

[W. Wallace]

Jeg kunne nok vært lykkelig som singel hele livet, men neppe uten kvinner. Personlig synes jeg et liv uten kvinner er forferdelig kjedelig og frustrerende. Ikke bare har jeg en seksualdrift, men kvinner gir fra seg en energi og skaper en spenning som ingen menn kan produsere. Dessuten er kvinner utrolig fascinerende og morsomme å prate med.

Ikke senteret i min verden, men allikevel en del jeg ikke ville leve uten.

[wondergirl]

Jeg vet i hvertfall om flere godt voksne kvinner som ikke er i forhold - sikkert også fordi de ikke har funnet noen som de passer sammen med.

Det kan godt hende at de savner en mann en gang i blant, men stort sett ser det ut til at de vier liten tid til å tenke på dette. Dessuten blir man vel så vant til å bo alene at man kanskje rett og slett ikke vil ha en annen person så tett innpå seg hele tiden.

Jeg lurer på om det er mer ensomt for menn enn for kvinner å være singel ut livet?

Jeg ville ikke hatt en kjæreste for enhver pris, men setter veldig pris på den kjæresten jeg har! Hvis alternativet er et dårlig forhold, er det i hvertfall 1000 ganger bedre å være singel.

[Gjest Gjest]

Synes faktisk litt synd på de menneskene som virkelig tror normen er parforhold og at alle som er single er det ufrivillig (eller de er nonner..). En slik tanke vitner om dårlig evne til å leve seg inn i andres situasjon.

Jeg er selv frivillig singel. jeg er ikke på jakt etter noen, jeg trives alene og kommer til å fortsette slik. Det er heller ikke bare slik at jeg ikke har truffet den "rette" enda eller at jeg ikke har vært forrelsket. Det er ikke nok å være forelsket. Alle som har vært i forhold vet at det må mer enn forelskelse til for å holde liv i et forhold.

Var nettopp gjennom en prosess det jeg enda en gang innså at jeg trives best alene. Jeg var forelsket, for all del. Men jeg er blant dem som føler en lettelse av å kunne være for meg selv. Jeg ville følt meg kvalt av å være i et forhold. Og så liker jeg å finne på ting alene, bo for meg selv osv. Jeg har et bra liv, jeg er ikke deprimert eller at det er noe galt med meg forøvrig.

Heldigvis har folk endelig sluttet å mase på meg om kjæreste, og jeg er 37!! Veldig mange som ikke skjønner at ikke alle andre er som dem selv..

[Gjest Gjest]

Til Cata:

Jeg ser poenget ditt. De fleste som vil være single er de som har hatt dårlige erfaringer og trives bedre for seg selv nå. I tråden her så langt har det allerede blitt nevnt at "bedre å være lykkelig singel, enn ulykkelig i forhold". Hva med lykkelig i forhold og lykkelig singel? Hva hadde man valgt?

Men, søsteren min er 39 og singel. Hun har vært singel i 10 år. Hun var sammen med en fra 23 år til 28 år, også en slags rebound etterpå. Det 5 år lange forholdet endte veldig greit. De bare vokste fra hverandre, hun flyttet osv. Når vi var ute på 32 års dagen hennes møtte hun en mann som hun fikk så god kontakt med. Det var en tid helt fylt av masse følelser, masse lidenskap, masse kjærlighet. De ble bestevenner først, og var det i 3 år før de sprakk av kjærlighet og klarte ikke å holde seg fra hverandre. De hadde sex (ja første gang etter 3 år vennskap selvom det var "kjærlighet" ved første blikk) i noen måneder, og hadde snakket mye om at de skulle bli sammen, kjøpe hus, forlove seg, gifte seg, få barn, reise sammen osv. Han var helt utrolig og hodestups forelsket i henne. Og hun var lidenskapelig forelsket i han tilbake. Men, de er ikke sammen. Hun er fortsatt singel, fordi hun husket at hun trivdes veldig godt sånn. Det kan være mannen i hennes liv, the one, sjelvennen, men hun har hatt det godt. Han er helt knust over valget hennes, og fortsatt like forelsket i henne 4 år etterpå, men hun har ikke gitt det en sjanse. Vi kaller henne sinnsyk, for sånn kjærlighet mellom to mennesker har ingen av oss noen gang vært vitne til i våre liv og vi er alle godt voksne mennesker som har vært gjennom litt av hvert. Er hun sinnsyk? Jeg er søsteren og jeg tror hun må være det.

Han har forsåvidt fortsatt troen på dette, og mener at hun kommer til å ville prøve likevel. Kanskje er han dum han også. Venter han virkelig på henne?

Og kanskje vil noen si at det ikke kan være ekte kjærlighet siden hun velger å avstå fra det. Men det sier vi bare fordi vi ikke er vant med sånne situasjoner. Er det unormalt fordi det er uvant for oss?

[Paradokset]

Ja, jeg tror faktisk det er en normaltilstand og at folk flest gjerne vil ha en partner. Nettopp det du sier der om at mange single bruker mye tid på å lete etter noen bekrefter vel bare mistanken? Det er til og med dem som ønsker det så mye at de tilbringer årevis i dårlige forhold heller enn å være alene.

Jeg skrev at mange single IKKE bruker all sin tid på å lete etter en partner. Samtidig er jeg klar over at mange gjør det også.