Har du noen gang tatt et livsvalg som virker umulig?

[Gjest Gjest]

Jeg står overfor valg i livet som virker helt umulig å ta.

Det er ikke noe mer dramatisk enn det mange andre opplever i livet, det er jeg sikker på.

Allikevel fremstår det som nesten helt umulig for meg:(

Situasjonen er som sagt ikke ekstrem på noen måte, men det bunner i å ta et valg som er best for MEG, ikke for andre rundt meg.

At jeg må leve med at jeg føler jeg gjør andres lykke mindre, skuffe andres forventninger etc.

Jeg vet jeg dør sakte inni meg av å befinne meg i den livssituasjonen jeg nå har.

At jeg lengter etter å følge MIN indre stemme, mitt hjerte..

Men siden jeg aldri i hele mitt liv har gjort det, så vet jeg ikke engang hvordan man gjør det.

Hvordan man finner motet, styrken til å gjennomføre det.

Det er jo tross alt, for meg i hvertfall, mye mye lettere å ofre meg selv -enn å føle at jeg "ofrer" andre.

Er det overhodet mulig å endre innstilling? rokker dette egentlig med hele personligheten min og ergo blir en så og si umulig oppgave å løse?

Setter pris på innspill fra andre som kjenner seg igjen, evnt har gode erfaringer.

[honey21]

Jeg forstår veldig godt hva du snakker om

Hva er det livsvalget gjelder?

[Gjest Gjest]

Brudd, skuffe familier og alt som medfører..når alt er så innarbeid og tatt for gitt, at ingen kjenner til noe annet

[Gjest Gjest]

Det minste du skal tenke på er iallfall at du kan skuffe familie. Og at de ikke vet av noe annet..hva så?? Det er ditt liv, og du har bare ett! Derfor er det viktig å ta vare på det og gjøre det som gjør deg lykkelig! En helt annen sak er jo hvis du/dere har barn, da er det mere hensyn å ta, og det er spesielt viktig at avgjørelsen er veloverveid. Men uansett vil ikke barn ha det noe godt hvis ikke foreldrene har det godt, slikt merker barn! Så å holde sammen ene og alene for barns skyld tror jeg ikke er bra i lengden.

Du er veldig tøff hvis du klarer å komme deg gjennom dette. Mn det kommer garantert til å være det beste for deg i lengden hvis du ikke har det bra slik du har det nå. Dt kommer til å være knalltøft i begynnelsen og sikkert i ei god stund etterpå, men på sikt vil du være glad for at du torde å gjøre noe med situasjonen din!

Lykke til!

[Gjest Pax]

Ja, flere ganger.

[Duchess]

Det du skriver kunne jeg selv ha skrevet, jeg kjenner meg 100% igjen i det.

Jeg står nok på mange måter i en liknende situasjon som deg, men innerst inne ønsker jeg ikke noe brudd. Men jeg begynner å innse at det kanskje må gå den veien, at det er best for begge parter hos oss. Men om jeg er den som vil ha skrittet å gjøre dette vet jeg ikke, jeg har aldri noen gang satt meg selv først og latt mine følelser og valg gå foran andres. Og det er skummelt, veldig skummelt. For hvordan skal man egentlig kunne klare å bestemme seg for noe som virker umulig? Det å skulle leve alene er også skremmende, jeg ønsker absolutt ikke det.

Men hva er viktigst, det å ha det bra med seg selv på sikt eller det å måtte leve for å tilfredsstille alle andre hele tiden?

[Suzy]

Ja det har jeg - flere ganger faktisk - og det blir lettere og lettere for meg.

Jeg har gått fra samboere som ikke var bra for meg, jeg valgte å få et barn i ung alder som ikke var planlagt, jeg har valgt å søke meg vekk fra trygg og fast jobb fordi jeg ikke var tilfreds... jeg har valgt mange ganger på tvers av det trygge.

Jeg velger å tro at den eneste som kommer til å ta vare på meg er jeg og da har jeg faktisk ansvar overfor meg selv. Jeg bør ta tak i min situasjon og endre den til noe mer positivt - jeg har ikke mot til å la det være.

[Gjest Gjest-M-]

Kjenner igjen tankene dine, og vil bare si at du klarer det du må. Alt virker mer skummelt i tankeprosessen, men når man står midt oppe i det man fryktet mest, finner man uant styrke.

Husk også på at når du ikke har det bra, har heller ikke de rundt deg og som bryr seg om deg, det bra.

Og ja, jeg har tatt sånne valg flere ganger. Beintøft der og da, men jeg kom klokere og sterkere ut i andre enden.

[Gjest *nurket*]

Kjenner meg godt igjen i tankene dine *klemmepå*

Du skal tenke på hva som er best for deg i en slik situasjon som brudd. Ikke bry deg om familien blir skuffet. De støtter deg nok uansett valg.

Jeg har aldri tatt et slik livsvalg tidligere, men står nå selv i et. Ikke brudd, men flytting til en annen kant av landet pga kjærligheten.

[Gjest lissi32]

Jeg står overfor valg i livet som virker helt umulig å ta.

Det er ikke noe mer dramatisk enn det mange andre opplever i livet, det er jeg sikker på.

Allikevel fremstår det som nesten helt umulig for meg:(

Situasjonen er som sagt ikke ekstrem på noen måte, men det bunner i å ta et valg som er best for MEG, ikke for andre rundt meg.

At jeg må leve med at jeg føler jeg gjør andres lykke mindre, skuffe andres forventninger etc.

Jeg vet jeg dør sakte inni meg av å befinne meg i den livssituasjonen jeg nå har.

At jeg lengter etter å følge MIN indre stemme, mitt hjerte..

Men siden jeg aldri i hele mitt liv har gjort det, så vet jeg ikke engang hvordan man gjør det.

Hvordan man finner motet, styrken til å gjennomføre det.

Det er jo tross alt, for meg i hvertfall, mye mye lettere å ofre meg selv -enn å føle at jeg "ofrer" andre.

Er det overhodet mulig å endre innstilling? rokker dette egentlig med hele personligheten min og ergo blir en så og si umulig oppgave å løse?

Setter pris på innspill fra andre som kjenner seg igjen, evnt har gode erfaringer.

Vel, om du leser dette: www.gjorenforskjell.no kommer du garantert til å endre syn på livet og livssituasjonen din. Da får du se hvor viktig det er å leve mens man gjør det.

[Gjest HK]

For et par år siden var jeg mildt sagt drittlei alt, og hadde vært det en goooood stund...Men turde ikke og flytte, hadde det jo sikkert der jeg bodde. Alle vennene mine, familien osv.

Men jeg fikk nok til slutt, sa opp jobben, pakka sakene mine og flyttet til en annen by! Uten å kjenne en sjel og heller ikke vært i byen før.. Tenkte at det fikk briste eller bære...Fikk meg jobb, flytta inn i et kollektiv og fikk det kjempebra!! Har bodd her nå i 4 år, og kommer aldri til og flytte tilbake til hjembyen min hehe

En lever bare en gang, og det går fort!! Jeg hoppet i det, og tenkte at gikk det skeis fikk jeg heller flytte hjem igjen... Etter jeg gjorde dette, har jeg blitt flinkere til og ta sjanser. Noen har gått skeis, andre ikke En lærer av det også.

Uansett lykke til, ikke vær redd for og satse!!!!

[Gjest Gjest]

Kjære dere!

Jeg hadde håpet på noen gode råd og innspill her, men makan til gode ord dere har skrevet!

Jeg måtte gråte en liten skvett når jeg leste jeg

Det var godt å lese andre skrive at de forstår, og at dere har opplevd det samme.

Det er noe i felles glede, felles trøst tror jeg.

Særlig når man føler seg så enormt alene..og at valgene bare virker kvelende tunge

Jeg forstår ikke hvordan jeg selv er skrudd sammen.

At jeg så til de grader ikke har en "egoistisk" indre stemme, en selvoppholdelsesdrift.

Kun et behov/trang til å tenke på andre først, så meg. Eller ikke meg i det hele tatt.

Igjen, det er så veldig mye "lettere" å sette meg selv bakerst og heller lide seg gjennom det.

Egentlig er det jo ikke lett, for det tærer jo enormt mye på fysisk og psykisk.

Jeg er ikke den personen jeg egentlig er, jeg er ikke så glad, så lykkelig, så energifull - som jeg kunne vært.

Jeg er så redd dette sitter så fast i meg, at jeg ikke klarer å bryte mønsteret.

Jeg er jo aldeles FULL av stress og bekymringer for de andre, bare ikke meg.

Det bare akspeterer jeg, at jeg ikke har det godt overhodet.

Jeg lengter etter å føle meg fri jeg, fri til å bare være meg. Og bare meg.

Det er jo noe alvorlig galt når man føler seg helt fanget av andres forventninger og ønsker og dette i 2008 skulle jeg til å si.

Jeg skal lese det dere har skrevet flere ganger håper dere skriver mer dere som har noe på hjertet.

[Gjest HK]

Forstår deg fullstendig, var slik før jeg flyttet jeg også.. Brukte ALL min tid og energi på andre og at de skulle ha det bra osv både på jobb, venner og familie. Ble litt perfeksjonist på det området, ga blaffen i meg selv.. Til slutt var jeg så sliten og deprimert at jeg ble forbanna rett og slett Bestemte meg for og bli mer egoistisk, og lære meg og si NEI!!! Veldig viktig og være streng med seg selv og lære det

Ikke så lett nei og ikke ALLTID hjelpe , men det går ann og ta vare på venner og de rundt seg og uansett si nei!!

Slapp av, nyt DEG og LIVET!! Ikke kjør deg for langt og slit deg ut for andre...Det er DITT LIV!!! Gjør det DU vil! Respekterer ikke de rundt deg det, er de faktisk ikke noe og samle på ELLER hjelpe...Noen er desverre slik at de bare tar og ikke gir igjen..

[Gjest javac]

Jeg innser at svært mye er sagt allerede, men jeg personlig har en ganske enkel regel jeg lever etter: For at jeg skal kunne bidra til å gjøre andre mennesker lykkelige, så må jeg selv være lykkelig. At jeg føler meg innestengt, urealisert og mistrives med min egen situasjon, vil ikke på noen som helst måte gjøre noe godt for mine omgivelser. Min situasjon er videre mitt eget ansvar, og den eneste som kan forandre på den er dermed meg selv. Det er som regel heller ingen som gir meg noe bare sånn helt uten videre, så det jeg vil ha må jeg ta eller gjøre meg fortjent til på egenhånd.

Jeg har erfaring med å røske meg selv opp med røttene for å forfølge egne drømmer og mål. Prosessen har selvsagt vært forholdsvis uproblematisk i og med at jeg har en familie som støtter meg og som er glad i meg, samt at jeg på det tidspunktet avgjørelsen ble tatt ikke hadde noen relasjonelle eller familiære forpliktelser. Avgjørelsen var likevel risikabel nok. Å danne seg et nytt sosialt nettverk i en ny og fremmed by, og da mutters alene, kan i utgangspunktet være ganske skremmende, men resultatet har vært flere fantastisk flotte venner, nye erfaringer og ikke minst en ny retning i livet. Ting begynner nå altså å flaske seg for alvor. Jeg angrer ikke et eneste sekund på at jeg var modig nok til å ta den sjansen jeg tok for noen år tilbake.

I hvilken grad du kan bryte ut av den situasjonen du er i nå, er det bare du som kan vurdere. La imidlertid ikke andres forventninger til deg styre livet ditt mer enn de egentlig behøver. Jeg vet ikke hvilket forhold du har til familien din, men i de aller fleste tilfeller vil den være ditt minste problem. Kjæresten og svigerfamilien representerer bare et problem dersom de ikke er en del av problemet ditt i utgangspunktet. Barn er på sin side en forpliktelse du ikke under noen omstendighet kan slippe unna. Har man satt et barn til verden, så har man etter min mening frasagt seg retten til å gjøre akkurat som man selv vil.

Jeg aner ikke hvilke planer du ønsker å sette ut i livet, men hvorvidt du har mulighet til å forfølge dem får være opp til deg. Dersom muligheten er tilstede, så hvorfor ikke? For å si det på godt norsk: You win some, you lose some, but what doesn't kill you only makes you stronger

[Gjest bygdedyret]

Jeg valgte å bryte med mine foreldre, et vanskelig valg som tok meg flere år. Jeg vet hvorfor jeg bryter men det er ikke noe jeg ønsker å utbasunere til andre. Og derfor blir jeg den store stygge ulven som er så slem mot mine foreldre fordi jeg ikke besøker dem eller kontakter dem, andre hører jo bare deres versjon og siden de ikke ser saken fra min side så blir det bare en versjon.

Det var noe jeg måtte ta i betraktning før jeg tok valget, var jeg innstilt og villig til å bli sett på som det sorte fåret eller kom det til å plage meg mer enn kontakten med mine foreldre. Jeg innså at kontakten med mine foreldre kom til å tære mest på meg så jeg valgte brudd.

Jeg har hatt mine kvaler i ettertid men angrer i det store og hele ikke på valget mitt for det er som om en stor byrde har blitt løftet av mine skuldre.

Du må nesten tenke igjennom alternativene, sett opp en liste med for og bakdeler og om bakdelene er verdt det for deg.